- Abwehr, fullt navn Amt Ausland/Abwehr im OKW/Amtsgruppe
Auslandsnachrichten. I årene 1935-44 den
viktigste tyske militære kontraspionasje- og
etterretningsorganisasjon. Ledet fra Berlin av
admiral Wilhelm, Canaris (1887-1945).
- Abwehr var aktiv i Norge våren 1940, men
en egentlig organisasjon ble først etablert her
like etter okkupasjonen da major Erick Pruck
fikk ordre om å danne Abwehrstelle Norwegen i Oslo med underavdelinger i Bergen,
Trondheim, Bodø og Tromsø samt Alta og
Kirkenes. Avdelingene i Norge ble oppløst
sommeren 1944 og spionasjen i stedet lagt til
to Frontaufklärungskommandoer for Norge
med i alt 12 Frontaufklärungstruppen stasjonert på sentrale steder i landet.
Abwehr hadde norske agenter som bla. ble
forsøkt sendt inn som spioner til Storbritannia og Sverige. Vi kjenner navnet på noen
som ble tatt, men ikke på dem som lyktes. På
sin lønningsliste hadde Abwehr også nordmenn som førte skøyter til Shetland eller som
drev fiskeoppkjøp i Finnmark. Virksomheten
ligger ennå langt på vei i mørke. Antallet tyskere eller nordmenn i Abwehrs tjeneste er
ikke kjent, de er heller ikke lett å skille fra
agenter som arbeidet for Sipo eller Gestapo.
- Abwehr samlet informasjoner og hadde
selv ikke eksekutivmyndighet til å pågripe
nordmenn, noe som ble overlatt Gestapo.
Ingen tysk Abwehr-offiser ble derfor stilt for
retten for krigsforbrytelser i Norge etter
1945. Derimot ble 284 norske agenter dømt.
Se også: Gestapo; kontraspionasje; Sipo.
Litt.: Hartmann, S.: Spillet om Norge, 1958.
TP
Administrasjonsrådet,
forretningsministerium, som administrerte de tyskokkuperte
delene av Norge i tiden 15.4.-
25.9.1940. Rådet ble til i dagene 12.-15.4.
som et alternativ til Quislings kuppregjering.
Initiativet utgikk fra enkelte dommere i Høyesterett.
Støttet av ledere i næringsliv og forvaltning,
og fremfor alt av den tyske sendemann Bräuer,
fikk de et flertall av dommerkollegiet med på
at Høyesterett ut fra situasjonen måtte ha
kompetanse til innsette et
øverste forvaltningsorgan for de raskt voksende
områder under tysk kontroll. Det ble
presisert at et slikt var uomgjengelig nødvendig rent administrativt; i virkeligheten ville
departementenes forretninger kunne skjøttes
like godt ved et ekspedisjonssjefstyre. Dette
var ikke tilstrekkelig for skyve Quisling til
side, hvilket var det egentlige politiske motivet bak dannelsen av rådet.
- Sendemann Bräuer forsikret Berlin at
Quisling ville få en ærefull avgang og deretter en fremskutt plass i rådet, som han presenterte som en «regjering» som ville sette
den flyktende regjering ut av spillet og bringe
kongen tilbake til Oslo, hvilket igjen kunne
føre til en fredslutning med Tyskland. På
disse betingelser lot Hitler Quisling-regjeringen
falle, og rådet ble innsatt ved en seremoni i
Vitenskapsakademiet 15.4. kl. 13.
- Administrasjonsrådets formann var fylkesmannen
i Oslo/Akershus, I.E. Christensen;
medlemmer var stadsfysikus Andreas Diesen,
direktør i Statistisk Sentralbyrå Gunnar
Jahn, Universitetets rektor Didrik Arup Seip,
sorenskriveren i Nedre Romerike Ole F. Harbek, direktøren for den statlige industriforsyningen Jens Bache-Wiig samt dosent Rasmus
Mork fra Landbrukshøgskolen. Medlemmene avga troskapsløfte til det tyske rikets
befullmektigede, Bräuer, noe Quisling, som
motarbeidet rådets opprettelse, fremholdt at
hans egen 9. april-regjering ikke hadde gjort.
- Regjeringen Nygaardsvold anerkjente ikke
Administrasjonsrådet som annet enn et nødsorgan
og presiserte gjennom en tale av kong
Haakon 17.4. at rådet sto uten rettsgrunnlag i
norsk lov. Hitlers reaksjon da han etter et par
dager erfarte at Bräuers forsikringer ikke
stemte, var å avskjedige sendemannen og
innsette en rettsstiftende Reichskommissar
som øverste instans i Norge.
- Rådet møttes 1-2 ganger pr. uke, og medlemmene
ekspederte sine saker i nært samråd
med de respektive departements-embetsmenn,
samtidig som de skjøttet sine vanlige
stillinger. Lovbeslutninger ble i alminnelighet
utgitt som «Bestemmelser», til å begynne
med innledet slik: «Administrasjonsrådet
bestemmer for de besatte områder..», etter
hvert uten denne begrensning.
- Forholdet til Reichskommissariat var forretningsmessig korrekt, og systematiske konflikter med
okkupasjonsmakten ble søkt unngått,
Det ble ført kortfattet protokoll fra
møtene; kilder til virksomheten er ellers dagbøker
ført av medlemmene Jahn og Seip. De
utgitte bestemmelser, rundskriv, vedtekter
osv, teller over 500 sider i Lovtidende, langt
de fleste innenfor områdene handels- og krisetiltak.
Fra den viktige underkomiteen for
næringslivsspørsmål, Nemnda for industri og
omsetning, er arkivmaterialet i sin helhet gått
tapt.
Se også: Berg, P.; Berggrav, E.; Bräuer,
C.; Christensen, I.E.; Habicht, T.; Høyesterett; Jahn. G.; Nemnda for industri og omsetning; Seip, D.A.; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Bestemmelser av Administrasjonsrådet. 1940, Undersøkelseskommisjonen av 1945, Innst II, 1946, Skodvin, M,: Striden om okkupasjonstyret, 1956.
HFD
Adrian, en av den norske motstandsbevegelses viktigste radiosendere som sto i forbindelse først med Sambandskontoret og fra
høsten 1944 med Militærkontoret i Stockholm, på vegne av en rekke etterretningsorganisasjoner i Norge (1000-gruppen, 100-gruppen, Øverland. Zero, Frøya, Atlas m.fl).
Radiokontakt ble opprettet i februar 1944,
med stilltiende godkjennelse fra den svenske
forsvarsstaben, Adrian opprettet også en egen
postrute til Stockholm. Hannibal. Telegrafister var Dag Falchenberg og Erik Dahm Simonsen. Da Simonsen ble arrestert i januar
1945, var det slutt på radiostasjonens virksomhet. Den sendte i alt 368 meldinger.
Se også: etterretningsorganisasjoner i
Norge; etterretningstjeneste.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge, I-III,
1989-92.
BN
Aftenposten, etablert 1860, Norges største avis før, under og etter 2. verdenskrig,
inntil VG overtok posisjonen i 1981. Opplaget i 1939: morgennr.
98 500, lørdag morgen 124 000, aftenutgaven 78 700.
- En noe unnfallende holdning til fascismen i
1930-årene ble for mange, særlig på venstresiden,
bekreftet i okkupasjonstiden, gjennom
det man oppfattet som avisens knefall for
okkupasjonsmakten. Det ble sagt at avisen
burde ha stoppet. Det synes imidlertid klart at
Aftenposten aldri hadde fått lov til å gå inn.
Tyskerne trengte avisen som sitt norske
hovedorgan, og hovedstadens befolkning
trengte Aftenposten for informasjon, kunngjøringer, alminnelige opplysninger, bytteannonser osv. Etterspørselen etter avisen var sa
stor at den bestandig hadde flere tusen personer som ventet på å få tegne abonnement.
- Under unntakstilstanden i Oslo september
1941 ble politisk redaktør Johs. Nesse og
redaksjonssekretær Torolv Kandahl avsatt,
den siste også som formann i Norsk Presseforbund.
Henry E. Endsjø, tidligere redaktør
av A-Magasinet, ble innsatt som sjefredaktør
med typograf Arne Paus Pausett og Simon
Wright Flood som politiske sjefsekretærer.
Doery Smith ble redaktør. Eierne fikk
beskjed om å fortsette, mens avisen samtidig
ble pålagt å trykke tyskernes største avis i
Norge, Deutsche Zeitung.
- Flere av de gamle redaksjonelle medarbeiderne
satt arrestert i kortere eller lengre tid,
pga. illegalt virke. Noen måtte rømme landet.
To av eierne satt en tid på Grini. Flere illegale
aviser fikk god hjelp i det store avishuset og
ble i perioder laget i avisen. Mange illegale
aviser ble distribuert av Aftenpostens biler.
- Aftenpostens opplag på slutten av 1945 var
147 600, i hele 1946 132 900. Avisen befestet
under krigen sin posisjon som hovedstadens
og landets ledende avis, mens Arbeiderbladet
med sine 5 års stans mistet plassen som Norges nest største avis.
- Aftenpostens samlede omsetning under
krigen var 60,9 mill, kr, I avisoppgjøret som
fulgte etter 1945 ble det forventet en inndragning av overskuddet til statskassen med millionbeløp.
Men det store avisoppgjøret strakte
seg over mange år, og i 1949 innbetalte
Aftenposten kr 100 000 til statskassen.
Se også:
Arbeiderbladet; avisoppgjøret; Morgenposten; norsk presse; prøvesaken;
unntakstilstand.
Litt.: Calmeyer, B./Mathisen, K.-0.: Solid bakgrunn for
et avismonopol, 1974, Hjeltnes, 0.: Avisoppgjøret etter
1945, 1990. Wasberg; G.W.: Aftenposten hundre år
1860-1960, 1960.
GHj
Ahnenerbe, tysk: ane- eller fedrearv, SS-forskningsinstitutt opprettet av Himmler i
1935 for på grunnlag av studier i fortidens
overleveringer å fremme og pleie bevisstheten om det felles germanske.
- Alt i april 1940 sendte Himmler professor
Herbert Jankuhn til Norge for å sikre norske
fornminner under krigshandlingene. Fra sommeren 1942 var
SS-mannen professor Hans Sehwalm leder av Ahnenerbes faste kontor i
Oslo. Det søkte å påvirke den tyske militære
ledelse i Norge til å skåne bo- og gravplasser
fra oldtiden ved utbygging av militære anlegg
ol. Generaloberst von Falkenhorst utstedte
også en slik ordre til sine styrker sommeren
1943. Universitetsrektor Didrik Arup Seip
fikk under sin landsforvisning i Tyskland av
Himmler personlig i 1943 et forskningsoppdrag
ved Ahnenerbes Berlin-kontor. Før jul
1944 forlot Schwalm Oslo, og institusjonen
gjorde lite av seg her den siste del av okkupasjonstiden.
Så vel Ahnenerbes hovedorganisasjon,
som dens kontor i Oslo. har etterlatt seg et
stort og hittil uutforsket Norges-relatert materiale, nå i Bundesarchiv Potsdam.
Se også: Himmler, H.; Seip, D.A.
Litt.: Seip, D.A.: Hjemme og i fiendeland, 1946.
OVA
Ajax, alliert plan om invasjon i Norge fra
1939.
Se også: allierte planer.
Akershus festning i Oslo ble under
okkupasjonen besatt av Wehrmacht og brukt
som kaserne, fengsel og rettersted, Da Quisling ble innsatt som ministerpresident 1.2,1942, hadde Terboven lånt Akershus slott
av Wehrmacht for anledningen. Men det var
ikke festligheter Akershus ble mest kjent for
under okkupasjonen. I Kriegswehrmachtgefängnis Akershus satt særlig hardt belastede fanger, blant dem slike som ventet på å bli
overført til Tyskland, og dødsdømte fanger
fra flere nasjoner - også tyskere. Som regel lå
fangetallet rundt 80, men de siste månedene
av krigen steg tallet sterkt. Wehrmacht hadde
ikke opprettet noe nytt fengsel på festningen,
men overtatt det gamle landsfengslet. Både
utlendinger og nordmenn ble henrettet der,
antallet ukjent. Etter krigen satt Quisling
fengslet i Kruttårnet, og som flere av de dødsdømte fra rettsoppgjøret ble han henrettet på
Akershus. Landsfengslet ble nedlagt i 1950.
- Et av frigjøringsvårens mest berømte bilder ble tatt på festningplassen 11.5.1945. da
den fungerende tyske kommandanten, major
Nichterlein, overleverte festningen til Milorg-mannen
Terje Rollem. Nichterlein, som
på denne måten kom til å symbolisere det
tyske nederlaget, var egentlig en sympatisk
mann - i sin tid en internasjonalt kjent pianist
og en personlig venn av Albert Schweitzer.
Se også: fengsler/fangeleirer; Quisling,
V.; Terboven, J.; Tysklands-fanger.
BN
Aks.13.000, Milorg D-13s (Oslo)
aksjonsgruppe. Opprettet etter initiativ fra
SOE-agent Svein Blindheim, sent på våren
1944. Opprettelsen må ses i lys av den betydelige holdningsendring over mot sabotasje som kampmiddel som skjedde i Milorg i
1944. Blindheim ble Aks.13.000s aksjonsleder, og de fleste av gruppens ca. 25 medlemmer hadde han selv instruert på kurs i
1943. Av disse ble Per Røed som operativ
sjef den mest sentrale. Aksjonene ble godkjent av D-13s sjef Lorentz W. Brinch efter forslag fra Blindheim, til sammen ca. 100 fra
mai 1944 til krigsslutt. Sammen med
kommunistenes Pelle-gruppa og Oslo-
gjengen, var Aks.13,000 den mest betydelige
sabotasjegruppe i Oslo-området det siste
krigsåret.
Se også: Blindheim, S; Oslogjengen;
Pelle-gruppa.
Litt.: Barstad, T.A.: Sabotasjen i Oslo-området 1944-45,
1975 Blindheim. 5.: Offiser i krig og fred, 1981, Røed,
P.: Den ukjente sabotør, 1988.
LaB
Aktion Polarkreis, tyskernes kodenavn
på planene om arrestasjon av norske politifolk og offiserer. Planen ble realisert 16.8.1943.
Se også: Eilifsen, G.; offiserer; æresord,
politiets.
NJR
aktiv-passiv motstand, se motstand.
Allgemeine Schiffahrtsaktion, tysk
propagandatiltak, iverksatt i håp om å få noen
av de ca. 1000 skipene som etter 9.4.1940
hadde seilt under alliert flagg til å bevege seg
inn i nøytrale eller tyskkontrollerte havner,
Norges Rederforbund måtte både finansiere
tiltaket - og undertegne appellene.
- Japan-Aktion begynte 22.3.1942 og var
rettet mot norske skip i Stillehavet. Allgemeine
Schiffahrtsaktion startet opp 6.5. 1942
og angikk Atlanteren. Under aksjonene
hadde norske og tyske sendere hver dag 30
minutter lange radioprogram med musikk,
meldinger og hilsener til norske sjøfolk hjemmefra.
6 måneder senere var hele 4500 hilsener overbrakt, de fleste autentiske, i motsetning til hva man trodde i London. I radiosendingene ble det lokket med hjemkomstpremier og spilt sterkt på hjemlengselen blant norske sjøfolk. Samtidig ble det agitert med
flåtens økonomiske betydning for Norge,
men ingen norske skip fulgte oppfordringene.
Se også: handelsflåten; tysk propaganda.
Litt.: Moll, M,: Geschichte und Gegenwart IV. 1985.
MM
Allierte planer, 1939-40. Det meste av
jernmalmen som ble brukt i Tyskland kom fra
Nord-Sverige. Om vinteren, når Bottenviken
frøs til, gikk malmen med jernbane til Narvik
og videre til Tyskland med lasteskip. Fra september 1939 var britenes marineledelse på
leting etter midler til å stoppe denne trafikken, sterkt tilskyndet av Winston Churchill
som øverste sjef for marinen. En plan gikk ut
på å minelegge den norske kystleia for å
kunne senke eller sikre seg de tyske malmskipene
som ble tvunget ut fra kysten. Flere
uventede hendelser, som utbruddet av den
finsk-russiske krig 30.11.1939 og bordingen
av Altmark i februar 1940, ga nye argumenter
for planen. Likevel ble den stanset.
- Hovedmotstanderen var general Edmund
Ironside. Han anså mineleggingsoperasjonen
som et for begrenset prosjekt, som kunne
legge seg i veien for hans egen mer ambisiøse
plan om en landgang over Narvik for å okkupere de svenske gruvene under påskudd av å
hjelpe Finland. Midt i januar 1940 hadde
Ironsides plan fått atskillig støtte, i hvert fall
på papiret. 2 div. skulle gjøre landgang i Narvik
og rykke videre frem til malmfeltene,
med kodenavnet Avonmouth, 5 bataljoner
skulle gå i land et sted i Midt-Norge med
kodenavn Stratford, og minst 2 div. med navnet
Plymouth skulle til Trondheim.
- De allierte møtte motstand både i Sverige
og Norge. To forvarsler, sendt til Oslo og
Stockholm 4.1. og 6.3.1940 ble begge møtt
av sterke protester, dessuten intervenerte
kong Haakon personlig. Også franske planer
skapte forvirring i den allierte debatten. Helt
siden september 1939 hadde den franske
generalstab arbeidet med planer for å blokkere tyske elver og kanaler samt deres oljetilgang.
Etter utbruddet av den finsk-russiske
krigen oppsto enda mer vidtgående planer
som inkluderte offensive operasjoner mot
Sovjetunionen i Svartehavet og Kaukasus.
- I alt dette var statsminister Neville Chamberlain
rede til å bruke ethvert mulig påskudd
for å unngå reelle krigsoperasjoner; han foretrakk den betraktelig mindre risikable politikken
økonomisk fjernblokade. Denne «strategi» viste seg
da også populær hos de fleste
av regjeringsmedlemmene.
- Men når franskmennene - britenes allierte -
fortsatte å lansere sine fantasifulle planer,
ble det i lengden umulig for britene å innrømme
at de ikke ønsket å foreta seg noe som
helst, Under et møte i den allierte overkommando
5.2.1940 gikk Chamberlain med på å
sende en fransk-engelsk styrke til Norge i
tråd med Stratford-Plymouth-planen. Den
finsk-sovjetiske fredsslutningen 13.3. satte en
stopper for dette. Samtidig falt Édouard Daladiers
franske regjering. Hans etterfølger, Paul
Reynaud, sto under press fra fransk opinion,
som krevde rask handling enten i Skandinavia
eller Kaukasus. Dermed ble Chamberlain
på et nytt møte i London 28.3.1940 tvunget til
å akseptere planen om å minelegge norskekysten
- som det minste av flere onder. Planen skulle iverksettes 5.4, men indre strid i
den franske regjering førte til utsettelse. Inntil
siste øyeblikk ble det på alliert hold tatt for
gitt at tyskerne ikke ville foreta seg noe før
dem, og at Hitler følgelig ville havne på etterskudd
i forhold til en alliert operasjon.
Se også: Churchill, W.; Narvik.
Litt.: Kersaudy, F.; Kappløpet om Norge. 1989, Skodvin,
M.: Samtid og historie, 1975.
FK
Alliert propaganda, rettet mot Norge på
norsk, var gjennom hele okkupasjonstiden
omfattende, men skiftet intensitet og virkemidler
alt etter den øverste krigsledelses strategi
for Norge. Grovt sett kan den deles inn i
3 faser: den britiske aktivisme 1940-41; hold
Norge i ro-perioden 1942-44; forberedelse til
frigjøring 1944-45.
- I første fase drev britene en iherdig propaganda
med kringkasting og enkelte flygeblad
for å vekke motstandsviljen, parallelt med at
det hemmelige aksjonsorganet Speeial Operations
Executive, SOE, skulle «set Europe
ablaze» ved hjelp av innsmuglede agenter.
BBC begynte i denne hensikt sendinger på
norsk så tidlig som 9.4.1940, med et klart
propagandistisk siktemål, og i januar 1941
startet Frihetssenderen, samtidig med at de
første flygeblad ble droppet av RAF. Disse
tiltakene ble sterkt motarbeidet av den norske
regjering i London, som tilstrebet kontroll og
helst monopol når det gjaldt kommunikasjon
til nordmenn på norsk, idet den mente at den
av folk hjemme ville bli holdt ansvarlig for
innholdet i alle fall. Det lyktes å få til en ordning
med BBC, men den svarte (dvs. fingert
norske) radiostasjonen Frihetssenderen fikk
man ikke kontroll over. De britiskproduserte
flygebladene fra Political Warfare Executive
ble et mindre problem enn fryktet, da slike
nesten ikke ble droppet pga. risikoen ved flyoperasjoner
på Norge.
- I annen fase ble innholdet av allierte budskap
atskillig dempet. Strategien var å holde
Norge i ro. Flygebladene var få, bare 2 kastet
ut 1943-44, mot 15 over Danmark og 333 til
Frankrike. I denne perioden dukket den amerikanske
kringkastingen opp som konkurrent
til NRK fra USA; til sist ble den norske kortbølgesendingen
helt oppslukt av programmet
fra Office of War Information, som imidlertid
inneholdt lite av bekymring for norske myndigheter.
Men regjeringen «vant» luftrommet
ved at dens offisielle norske månedsblad Det
frie Norge - et nyhetsmagasin i lommeformat
trykt på bibelpapir - ble det overlegent mest
distribuerte flygeblad over Norge.
- Den siste fase av alliert propaganda gikk i
frigiøringsforberedelsenes tegn. På dette tidspunkt
var imidlertid den norske regjerings
informasjonsarbeidere ute kommet i så nær
kontakt med sine britiske og amerikanske
kolleger (jfr. Haakon Lies forbindelser til det
senere amerikanske ambassadepersonell i
Oslo), at noen selvstendig alliert virksomhet
på tvers av eller uavhengig av den offisielle
norske propaganda, knapt forekom. Det frie
Norge ble våren 1945 distribuert i 150 000
eksemplarer pr. hefte, samtidig som London
Radio helt ut talte den norske regjerings sak.
Se også: Frihetssenderen; London Radio;
Øksnevad, T.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London. 1978, Riste, O.: London-regjeringa I-II, 1973-78.
HFD
Alm, Selmer (1896-1975), lærer, ordfører
i Eidskog for DNA fra 1935 og for NS under
mesteparten av krigen. NS-medlem fra høsten 1940 og en av de rundt 20 DNA-ordførerne fra før krigen som under okkupasjonen
gikk over til NS. En kort tid i 1942 fylkeskontorsjef i Hedmark. Sosialråd i Sosialdep. fra mars 1945 og på tale som NS-sosialminister.
Idømt 3 år og 3 måneders tvangsarbeid etter
frigjøringen.
- Helt mot slutten av krigen spilte Alm en
rolle i møter på svenskegrensen, hvor han på
vegne av Quisling forsøkte å få i stand forhandlinger med representanter for Martin Tranmæl om opprettelse av en ny regjering
bestående av representanter fra LO og «den
sosialistiske del av NS». 6.5. møtte han ass.
presseattaché ved Den norske legasjonen i
Stockholm, Reidar Hedemann, som sto Tranmæl nær.
Møtet kom i stand på Hedemanns
initiativ. Alm trodde at Tranmæl sto bak. Formålet
fra Hedemanns side var at Alm skulle
påvirke Quisling til å gi fra seg makten uten
motstand og blodsutgytelse. I et nytt møte
mellom Alm og Hedemann 7.5. deltok også
journalisten Axel Kielland. Alm redegjorde
for Quislings syn. Etter dette ble et nytt møte
avtalt. Men før en kom så langt, var den tyske
kapitulasjonen et faktum.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Pryser.
T.: Arbeiderbevegelsens hist. i Norge bd. 4, 1988; Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling. 1991.
TP
Almenrausch, operasjonsnavn for en stor
tysk razzia i Valdres og distriktene omkring
sommeren 1944, Aksjonen startet 13.6., og
målet var å få tak i ledelsen i NKP som hadde
tilhold i distriktet på denne tiden. Tross innsats fra over 800 tyske soldater førte ikke
aksjonen til store resultater. Ved et par anledninger
kom det til skuddveksling, men partiets
generalsekretær Furubotn og hans folk kom
seg unna. Tyskerne kunne likevel legge hånd
på betydelige mengder dokumenter fra NKP.
Se også: Furubotn, P.; NKP.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
