- Alt For Norge,, kong Haakons valgspråk,
ble brukt som navn på flere illegale aviser.
Stortingsmann Carl P. Wright startet en
stensilert avis med dette navnet i oktober-november 1940.
Den ble distribuert i Oslo,
Porsgrunn og mange andre steder og utkom
regelmessig til slutten av 1941, da Wright og
en rekke medarbeidere ble arrestert. Wright
klarte å rømme, mens journalist Erling Olav
Pedersen døde av tortur i januar 1942. John
Larsen, som hadde spionert for avisen som
ansatt i Reichskommissariat, døde i Tyskland,
og Borti Reichelt ble skutt på Trandum.
- Også i Drammen kom det ut en stensilert
Alt for Norge, startet av Josef Knutsen og
Henrik T. Blauenfeldt høsten 1940. Den skiftet navn til
London-Nytt og senere til Ja, vi
elsker og kom ut til freden uten større ulykker.
Se også: illegale presse.
Litt.: Luihn. H.: De illegale avisene. 1960, Det fjerde
våpen. 1981.
BN
Alt for Norge, trykt illegal avis utgitt av
NKP i 1942 og 1944-45. Avisen ble i
mars-september 1942 produsert i og rundt
Bergen, først med Samuel Titlestad og deretter
Toralv Solheim som redaktør. En del av
det begrensede opplaget gikk til Oslo og Østlandet.
Grunnet tyske arrestasjoner måtte
produksjonen opphøre. Alt for Norge kom
deretter ut med noe uregelmessig, men
økende frekvens (1-4 ganger pr. måned) fra
begynnelsen av 1944 og til frigjøringen. Trykt
av Kai Møller på dennes boktrykkeri i Drammen.
Normalopplaget var høsten 1944
22 000. Som i 1942 hadde avisen undertittel
Organ for den nasjonale front. Fra februar
1944 ble den formelt også utgitt som organ for
NKPs sentralkomité og avløste dermed Friheten
som partiets hovedorgan. Manus ble nå i
hovedsak skrevet av generalsekretær Peder
Furubotn og agitasjonsleder Kjetil Kviberg.
- De første to numrene i 1945 brakte Helge
Krogs angrep på storindustrien og hjemmefrontledelsen
- den sk. 6.te-kolonne - under
pseudonymet ingeniør A. Nordmann.
Se også: Friheten; illegale presse; NKP;
6.te-kolonne.
Litt.: Halvorsen, R. (red.): De trykte illegale avisene,
1988, Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1946-194, upubl., Solheim, T.: I solnedgangstider,
1976.
TH
Alta Bataljon. frittstående infanteribatalon
i 6. Div. med standplass i Alta. Mobilisert
til nøytralitetsvakt i oktober 1939 og forlagt
til Kirkenes på grensevakt mot Sovjetunionen,
men demobilisert 15.1.1940. Mobilisert
igjen 9.4.40, og satt inn i kampene fra Lavangen
over Gratangen mot Narvik under
oberstløytnant AD. Dahl. Pga. forvirring i
6.div. ledelse og dårlig vær, kunne ikke bataljonen
gripe inn da 1. bataljonen av IR 12 24.4.
gikk ned Gratangen og ble ødelagt av et
redusert tysk kompani. Bataljonen fikk deretter
ansvaret for den krevende fremrykkingen
i fjellet sørover mot Narvik, over Roasme,
gjennom Vassdalen og mot Haugfjell-Rundfjell.
Etter den allierte gjenerobringen av Narvik 28.5.
var de tyske stillinger presset tilbake
mot svenskegrensen ved Bjørnefjell. 2.6.
kom meldingen om Alliert tilbaketrekning, og
bataljonen var da i ferd med å lansere et siste
angrep mot de tyske styrker på Haugfjell fra
stillinger ved Nedre Jernvann. I stedet ble
mannskapene under stor bitterhet beordret til
demobilisering. Alta Bataljon var en av
norske avdelinger som høstet internasjonal
anerkjennelse for sin innsats i felttoget.
Se også: Dahl, A.D.; felttoget i 1940 i
Norge; Narvik.
Litt.: Dahl, A.D.: Med Alta bataljon mot tyskerne, 1946,
Sandvik T.: Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940,
1965.
LaB
Altmarksaken, britenes bording av det
tyske skipet Altmark i Jøssingfjorden
16.2.1940. den alvorligste krenkelsen av
norsk nøytralitet før Hitlers overfall. Tankskipet
Altmark var hjelpeskip (Trosschiff) for
Kriegsmarine. Det hadde vært i Sør-Atlanteren
og forsynt den tunge krysseren Admiral
Graf Spee med olje, og var på vei hjem til
Tyskland med 299 fanger om bord, britiske
sjøfolk som Graf Spee hadde tatt fra senkede
handelsskip. Royal Navy var på jakt etter Altmark,
men det ble først oppdaget da det kom
inn i norsk farvann nord for Trondheimsfjorden
14.2.1940. Det seilte under eget navn og
tysk statstjenesteflagg. Med norsk marineeskorte
fortsatte skipet sørover langs norskekysten.
- Etter folkeretten hadde skipet rett til å
bruke nøytrale farvann til fredelig gjennomfart,
også med fanger om bord. Men da kaptein
Heinrich Dau motsatte seg norsk inspeksjon,
ville admiral Carsten Tank-Nielsen i
Bergen nekte skipet å passere gjennom Bergen krigshavn.
Ordren ble opphevet av Kommanderende Admiral Henry Diesen,
som var redd for at britene skulle oppbringe skipet om
det måtte ta den ytre leden utenfor krigshavnen.
Altmark fikk derfor gå gjennom Krigshavnen
med norsk eskorte, hvilket var et brudd på
nøytralitetsreglene.
- Dagen etter, 15.2., ble Altmark oppdaget
av 3 britiske fly. En time senere dukket en
gruppe på 6 britiske jagere opp, og for å
unngå dem, gikk Altmark inn i den islagte
Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord,
eskortert av de norske torpedobåtene
Skorv og Kjell og bevoktningsbåten Firern.
De løsnet ingen skudd da jageren Cossack kl,
22.20 kom inn i fjorden med lyskasterne på.
Altmark bakket rett mot jageren for å klemme
den mot land, men gikk på grunn og ble bordet
av britene, som befridde fangene. Ifølge
norske vitner skjøt britene en rekke skudd,
mens tyskerne ikke besvarte ilden. Da det
hele var over, lå det 6 døde tyskere igjen, og
én til døde senere på sykehus. Britene mistet
ingen under aksjonen.
- Mens Berlin protesterte skarpt i Oslo mot
overfallet, protesterte nordmennene ikke
mindre skarpt i London. Stortingspresident
Hambro uttalte at bak den norske protesten
sto et samlet storting og et samlet folk. Norske,
svenske og amerikanske folkerettseksperter
hevdet at britene med overfallet på
Altmark hadde krenket norsk nøytralitet på
det groveste, mens britene ikke ville innrømme
mer enn en "teknisk krenkelse" som
de dessuten hadde moralsk rett til. For Norge
betydde saken at Hitler satte fart i planene om
invasjon i Norge. 21.2. utnevnte han von Falkenhorst
som sjef for operasjonen.
Se også: Falkenhorst, N.v.; nøytralitets-
politikken; nøytralitetsvakt.
Litt.: Nøkleby, B.: Da krigen kom. 1989 Omang, R.: Altmark-saken
1940, 1953; Undersøkelseskommisjonen av 1945.
BN
Alvær-gruppen, stor motstandsgruppe i
Bergen oppkalt etter Roald Alvær, en 22 år
gammel journalist som ble stående som tiltalte
nummer 1 i en omfattende rettssak for
den tyske rikskrigsretten i Berlin. Gruppen
drev med omfattende illegal virksomhet, men
ble rullet opp og mange arrestert. 1. april 1942
ble de sendt til Tyskland som NN-fanger, stilt
for domstol i Berlin og dømt for fiendebegunstigelse,
spionasje og våpenlagring. 16.10.1942
ble 14 mann fra gruppen skutt i Berlin-Tegel,
mens 17 andre fikk lange tukthusstraffer og 3
fikk fengselstraffer.
Se også: dødsstraff; NN; tukthus.
Litt.: Haase, N.: Das Reichskriegsgericht und der
Widerstand.
BN
ANCC, The Anglo Norwegian Collaboration
Committee, komité for samarbeid mellom
britiske og norske myndigheter, opprettet i
London i februar 1942 på britisk initiativ.
Den behandlet prinsipielle spørsmål angående
Milorg, sabotasje og Linge-kompaniet.
Fra britisk side deltok representanter for War
Office og Ministry of Economic Warfare, fra
norsk side FO IV og forsvarsministeren. I
1943 ble også amerikanerne med i samarbeidet.
Se også: britiske militærorganisasjoner;
Boye. T.; Forsvarets Overkommando; Kompani Linge; Milorg.
BN
Andenæs, Johs (1912-),
stipendiat ved det juridiske fakultet da tyskerne invaderte
Norge. Ble såret i trefning ved Skarnes bro.
Fortsatte senere sitt arbeid som stipendiat, og
fullførte bl.a. doktoravhandling før han ble
arrestert av statspolitiet i oktober 1943, i en
aksjon som var ledd i forsøket på å kue opposisjonen
ved universitetet. Hans tid som politisk fange,
vesentlig på Grini gikk frem til julaften 1944.
Tiden ble bl.a. benyttet til å fullføre et verk
om statsforfatningen i Norge.
Straks efter krigen tiltrådte Andenæs et professorat
i strafferett, et embete han betjente
frem til 1982. Han satt også en kort periode
som medlem av Høyesterett, og fungerte som
konsulent for Riksadvokaten i strafferettslige
spørsmål av betydning for rettsoppgjøret.
- Andenæs gjorde seg bemerket med sine
kritiske kommentarer til deler av rettsoppgjøret.
Prinsippet om solidarisk ansvar for NS
medlemmer, at personer som hadde stått i NS
kunne dømmes til større erstatningsbeløp
uansett hva de ellers hadde gjort under krigen,
forekom ham også urimelig. Hans kritikk
bidro til at dette ble kraftig modifisert,
Andenæs’ overordnede kritikk gikk ut på at
landssvikerbegrepet ble brukt for generelt.
med den følge at passive NS-medlemmer og
forvillede idealister kom i samme bås som
torturister, angivere og NS-politikere med et
stort moralsk og politisk ansvar. Andenæs
satte dessuten et moralsk spørsmål ved fortsatt
fullbyrdelse av dødsstraffen etter hvert
som krigen kom mer på avstand.
- I internasjonal sammenheng er han særlig
kjent for sine arbeider om straffeforfølgningens
allmennpreventive aspekt.
Litt.: Andenæs, J.: Omkring rettsoppgjøret. 1945, Nazisme
og landssvik. 1947. Det vanskelige oppgjøret, 1979
POJ
Andersen. Johannes, kalt Gulosten, (1898-1968), kriminelt belastet motstandsmann.
Oppnavnet hadde han fått på forbedringsanstalt.
Et mislykket smuglerraid
sammen med bl.a. Arthur Omre gjorde hans
navn og oppnavn kjent over hele Norge.
- En tid gikk det rykter om at Andersen var
med i NS, noe som ble brukt mot partiet. Det
var med dårlig skjult glede avisen Hirdmannen
i februar 1941 kunne avsanne tyktet.
Andersen var tvert imot tidlig kommet med i
uformelt organisert motstandsarbeid og
utførte en av de første likvideringer i Norge
høsten 1940. Våren 1941 flyktet han til Sverige
og ble sendt videre til London, hvor han
ble medlem av Kompani Linge. Britene
mente at en mann med Andersens bakgrunn
ville være en svært effektiv agent, og han ble
sluppet ned over Sandungen i september for å
trene sabotører. Det viste seg at han var vanskelig
å samarbeide med, var uforsiktig og
ikke adlød ordre, og hjemmefronten ville
ikke ha ham. 1. november kom han til London
på nytt, hvor han var en kontroversiell figur,
men kong Haakon var blant dem som satte
pris på hans evne til å fortelle historier.
Resten av krigen tjenestegjorde han i den norske
marine. Hans hustru, Ruth Johanne
Andersen (f. 1905) ble henrettet på Grini
21.7.1944.
- Også etter frigjøringen gjorde han seg
bemerket ved å skyte 2 tyske krigsfanger i
Sogn og Fjordane. Saken endte med påtaleunnlatelse, noe blant andre Johan Scharffenberg
protesterte mot.
Litt.: Andersen, J.: Vi kommer oss, 1946. Bjørnsen B.: En
mann kalt Gulosten. 1968.
NJR
Andes, passasjerskip chartret av den britiske
regjering og etter mange diskusjoner om
overfarten stilt til disposisjon for London-regjeringen
for hjemkomsten i 1945. Andes
avseilte England 285, og ankom Oslo
31.5.1945 med ca. 700 eksil-nordmenn fra
regjering og administrasjon med statsminister
Nygaardsvold og stortingspresident Hambro
i spissen. Kronprins Olav var da reist i
forveien med den tre statsråder sterke regjeringsdelegasjonen
som ankom 13.5., mens den allierte øverstkommanderende, general
Thorne, av sikkerhetsgrunner først fant 7.6.
passende for kongens og kronprinsfamiliens
hjemkomst.
- Andes ble, til de hjemvendte statsmakters
overraskelse, mottatt med begeistring både
ved innseilingen til Oslofjorden og da den la
til kai under Akershus. «En (måtte) få følelsen
av at vi tross alt ikke var så hatet,» noterte
kirkeministeren. En kjent replikk fra overfarten
er Hambro til Nygaardsvold idet de
betraktet sine respektive røslige eksilfigurer:
«Ingen blir så fet i sitt eget land.»
Se også: frigjøringen; Thorne, A.
Litt.: Gleditsch. N. og K.: Glimt frå kampårene, 1954,
Hjelmtveit. N.V: Vekstår og vargtid, 1969, Riste, O.:
London-regjeringa II, 1979.
HFD
anførselstegn, «gåseøyne». typografisk-psykologisk
stridsmiddel. Tegnene kom i
bruk tidlig under okkupasjonstiden. I illegal
presse og i London-regjeringens kunngjøringer,
lover etc, ble det satt anførselstegn når
NS-styrets institusjoner, titler, lover ol. ble
omtalt "Ministerpresident", "Statsakten"
o.l for å vise at man ikke anerkjente NS-
administrasjonen som et legitimt norsk
organ.
- NS underkjente på sin side berettigelsen
ved motpartens kamp, dels ved tilsvarende
bruk av anførselstegn, dels ved at man talte
om ex-regjeringen, den tidligere konge etc.
- Slik bruk av anførselstegnene kan fremdeles
forekomme.
Litt.: Kildal, Å,: Presse og Litteraturfronten, 1945, Luhin,
H.: De illegale avisene, 1960.
OVA
Angerer, Georg (1903-87), tyskfødt flyktning i Norge i Gestapos tjeneste, rømte
til Sverige i 1943, fengslet i Sverige og utlevert
til Norge høsten 1945, til Tyskland i
1948.
- Angerer, som kom til Norge i 1933, tilhørte
opprinnelig det venstresosialistiske
miljøet rundt Willy Brandt. Under navnet
Edgar Løwe fikk han innpass den norske
arbeiderbevegelsen. DNAs flyktningekomité
holdt ham i dekning i Grüinerløkka Folkets
Hus. I 1937 fikk han arbeid i firmaet Rich.
Andvord. Han skrev også artikler i Arbeiderbladet. Høsten 1940 ble Angerer ansatt i Gestapo.
Mesteparten av tiden tjenestegjorde han
som tolk på Møllergata 19 i Oslo. Da han
kom til Sverige, avslørte han ca. 100 norske
Gestapo-agenter.
- Trolig var det hans avsløringer og vitnemål
mot tyskere og deres norske medløpere
som sikret Angerer mot rettsforfølgelse etter
krigen.
- Justisdep. ga ham 23.6. 1948 utreisetillatelse
fra Norge. Han ble sendt til Tyskland,
eskortert av to etterretningsoffiserer samme
dag som statsadvokaten tok ut tiltale mot ham
for landssvik. Utleveringen ble senere forklart
som en misforståelse. Angerer bosatte
seg i Leipzig i Øst-Tyskland. DDRs etterretningsfolk presset ham siden til å gi opplysninger
om Willy Brandts virksomhet i Norge
i 1930-årene, bl.a. Brandts forbindelse med
Håkon Meyer. Dette ble brukt til å sverte
Brandt da han senere ble ledende politiker
Vest-Tyskland.
Se også: Brandt, W.; Gestapo; Meyer, H.
TP
angiver. Særs negativt uttrykk brukt under
og etter okkupasjonen dels om kvinner og
menn som på eget initiativ rapporterte til tyskerne
om norsk motstandsvirksomhet, dels
om de relativt få som arbeidet fast for tysk og
norsk politi og mottok lønn for dette.
- Blant Norges mest kjente angivere utenom
Henry Rinnan og hans krets er Marino Nilsson og
Finn Knutinge Kaas på Møre-kysten.
De mest kjente kvinnene var Astrid Døvle
Dollis og Gertrud Thielicke Karlssen. Noen
angivere fra krigsårene prøvde i fredsdagene
å redde sitt skinn ved å være med på å peke ut
tyske gestapo-folk som ofte hadde kamuflert
seg som «vanlige» tyske soldater for å unngå
straff.
- I pressen etter krigen kunne NS av og til bli
karakterisert under ett som et «angiverparti»,
og i avisreferater fra landssviksaker ble
angiverbegrepet også ofte brukt i en temmelig
upresis betydning, til stor fortvilelse for
mange tiltalte, da og senere.
Se også: Dollis, A.D.D.; Kaas, F.K.; infiltrasjon; isfront; Rinnan, H.; roing. Karlsen, G.T.
Litt.: Om landssvikoppgjøret. 1962. Wiesener, A.: Seierherrenes justis, 1964, Kraglund, I./ Moland, A.: Hjemmefront. 1987.
NJR
angrepet på Norge, se Weserübung.
anordning. Grunnlovens betegnelse på de
provisoriske lover Kongen, når Stortinget ikke
er samlet, har anledning til å gi angående handel,
toll, næringsveier og politi og som
«gjælde provisorisk til næste Storthing» (§ 17).
Regjeringen i London kalte følgelig sine lovbestemmelser «provisoriske anordninger» og
la dem frem som lovvedtak for Stortinget i
1945. London-anordningene gikk ut over de
saklige områder Grunnloven bestemmer, bl,a.
gjennom omfattende endringer i straffeloven,
derunder innføring av dødsstraff. Dette ble
likevel ansett legalt, skjønt med skiftende
begrunnelse: Under krigen anså regjeringen at
Elvenumsfullmaktens ord om at Stortinget
bemyndiget regjeringen til å «treffe de avgjørelser og beføyelser. . .som må anses påkrevd av
hensyn til landets sikkerhet og fremtid» hjemlet utvidet adgang til å gi anordninger. Henvisning
til Elverumsfullmakten ble nyttet som
fast preambel i slike tilfeller. Også Høyesterett
la en viss vekt på Elverumsfullmakten, da den
fastslo London-anordningenes gyldighet i
august 1945. Etter hvert ble tolkingen en
annen. Statsrettslig teori svingte over til å
mene at adgangen til å gi anordninger ut over
handel, toll etc. var hjemlet i sk. konstitusjonell
nødrett, og at Elverumsfullmaktens betydning
således bortfalt. Spørsmålet om konstitusjonell
nødrett kan påberopes av andre statsorganer
enn Stortinget, i dette tilfellet av
Regjeringen, er lite avklart i norsk statsrett.
Se også: Elverumsfullmakten; forordning;
rettsoppgjøret.
Litt.: Andenæs, J.: Statsforfatningen i Norge, 1945, Det
vanskelige oppgjøret. 1979, Castberg, V: Minner, 1971.
HFD
antisemittisme, motvilje og fordommer mot jøder,
av alle former for rasisme den
mest paradoksale for så vidt som «jøde», slik
som f.eks. «katolikk», defineres ut fra religion,
ikke etniske el.l. kjennetegn. Jøder kan
heller ikke i presis sosiologisk eller biologisk
forstand betegnes som en egen rase. Historisk
har antisemittismen likevel eksistert over alt
hvor jøder har bodd utenfor Palestina, og finnes
i utallige former. Den tradisjonelle religiøse antisemittisme
ser jødene som folket som
drepte Kristus og fokuserer på spesielt
jødiske ritualer, f.eks. slaktemetoder av kjøtt.
Den økonomiske antisemittisme definerer
jødene som en parasittisk kaste som lever av
tyveri og pengeutlåning, og har hatt bred
appell også i arbeiderklassen. Den kulturelle
og sosiale antisemittisme definerer jødene
som «fremmede», ut fra rasehovmod og
generell nedvurdering, og tilskriver dem konspirative
egenskaper. Hitlers og nazipartiets
bidrag var å formulere et radikalt anti-jødisk
program basert på ytterligere pseudovitenskapelige
teorier om den ariske rases overlegenhet
og rett til et «jøderent» territorium.
Jødene ble i nazismen ansett som germanernes
biologiske motpol og truende fiende, idet
de gjennom sitt påstått verdensomspennende
nettverk stilte seg i veien for den «naturlige»
utfoldelse som ville gi Tyskland dets rettmessige livsrom. Inspirasjon fant man i antisemittiske skrifter som den berømte forfalskningen «Sions Vises protokoller» fra 1903,
som i detalj mente å kunne avsløre hvordan
jødene var ute etter verdensherredømmet
Det faktiske innslag av jøder i oktoberrevolusjonen
i Russland gjorde at Hitler anså sitt
felttog mot Sovjet i 1941 ikke bare som en
kamp mot kommunismen, men like mye som
et korstog mot jødedommen.
- Nasjonalsosialismens rasistiske og pseudovitenskaplig hegrunnede antisemittisme
appellerte langt bredere i Tyskland og Sentral-Europa enn antisemittismen som sosial
fordom. Den grep om seg både i massene og i
de gamle eliter, og ble et kjernepunkt i nazipartiets politikk. Herfra spredte den seg via
de ulike fascistiske og nazistiske partier over
hele Europa i 1930-årene, selv om den italienske
fascisme i utgangspunktet ikke var
antisemittisk. I Norge fikk NS en klar antisemittisk
profil fra 1937.
- Programmet om å gjøre Tyskland, etter
hvert også resten av Europa og Russland
jøderent, førte så til en «endelig løsning»
gjennom organisert likvidering. Det nazistiske jødedrap
er beregnet å ha kostet mellom
5,1 og 5.9 mill, menneskers liv.
Se også: Auschwitz; Endlösung; Nürnberg-lovene; Wannsee-konferansen.
Litt.: Mosse, G.L.: The Crisis of German Ideology, 1964,
Pulzer, P.G.J.: The Rise of Political Anti-Semittism,
1964, Adorno, T.W. m.fl.: The Authoritarian Personality,
1950.
BH
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
