- Arbeiderbladet,, etablert 1884 som Socialdemokraten, var Norges nest største avis før
krigen, opplag 58—60 000. I august 1940 ble
avisen stanset, og NS’ hovedorgan Fritt Folk
rykket inn i redaksjonslokalene på Youngstorget.
Redaktør Martin Tranmæl og hele det
øvrige personalet ble spredt. En del av Arbeiderbladets abonnementskartotek dukket opp
hos Aftenposten, som nå overtok en del av
abonnementene. Da freden kom, var avisbildet
i Oslo forskjøvet, og Arbeiderbladet
klarte ikke etter 5 års stans å ta seg opp.
Mange av Oslos innbyggere hadde endret
lesevaner og fortsatte med Aftenposten som
husorgan. I tillegg hadde også Morgenposten
fått innpass blant Arbeiderbladets lesere.
- Arbeiderbladet tapte terreng både absolutt
og relativt. Avisen ble ansett å ha havnet i en
særskilt vanskelig stilling og fikk utbetalt ca.
1 mill. kr i ulike erstatninger i avisoppgjøret
etter krigen.
Se også: Aftenposten; arbeiderpressen;
avisoppgjøret; Dagbladet; Friheten.
Litt.: Bjørnsen, B.: Har du frihet og sommersol kjær,
1984, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990,
Rolland, A.: Myten om hva krigen gjorde med Arbeiderbladet, Nytt Norsk Tidsskrift 1987.
GHj
Arbeideren, avis utgitt av NKP. Under sin
redaktør Henry W. Kristiansen kom Arbeideren
til å følge en omstridt linje etter det tyske
angrepet 9.4.1940. Et krasst angrep på NS og
fascismen generelt førte til at den som første
Oslo-avis ble beslaglagt 25.4. Preget av den
tysk-sovjetiske pakten forfektet avisen på den
annen side en fortsatt «nøytralitetslinje», med
sterke angrep på Storbritannia og regjeringen
Nygaardsvolds motstandslinje og allianse
med britene. Tyskerne stoppet avisen da NKP
ble forbudt 16.8.1940. Avisens linje og
språkbruk i 1940 førte etter krigen til at
landssviksak ble vurdert. Saken ble henlagt
bl.a. pga. redaktørens død i tysk konsentrasjonsleir.
- I 1945 ble Arbeideren avløst av Friheten
som NKPs hovedorgan.
Se også: Kristiansen, H.W.; NKP.
Litt.: Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940—1945, upubl., Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens
Historie i Norg, bd 4, 1988.
TH
arbeiderpressen.
Av 44 eksisterende arbeideraviser pr. april 1940,
stanset 39 i løpet av krigen.
De som fortsatte var Kongsvinger
Arbeiderblad/Glåmdalen, Arbeidets Rett
(Røros), Romerikes Blad (Lillestrøm), Sarpsborg
Arbeiderblad som fikk navnet Den nye
tid (1940-43), deretter navnet Sarpsborg Dagblad
(1943—45), Vestfinnmark Arbeiderblad
som skiftet navn til Vestfinnmark Folkeblad
(1940—41), deretter til Finnmark Folkeblad
(1942-45). I tillegg gikk 2 arbeideraviser inn
som fellesavis med borgerlige aviser.
- Samlede opplag ved krigsutbruddet var
rundt 220 000, ca. 22% av Norges totale avisopplag.
Det fantes en arbeideravis i hvert 3.
norske hjem. At denne pressegruppen nesten
i sin helhet falt ut av markedet, skapte stor
bitterhet blant arbeiderpressens redaktører og
journalister, samt inntektstap og endrede
lesevaner blant folk. Arbeiderpressen opplevde
også at materiell ble ødelagt eller rekvirert
ved at trykkpresser, settemaskiner, skrivemaskiner
mm. ble tatt i bruk av NS eller
solgt til borgerlige aviser. I tillegg ble typografer
og bud spredt.
- Det er sagt at norsk arbeiderpresse brakk
ryggen to ganger: først under partisplittelsene
i 1920-årene da flere DNA-aviser forlot
moderpartiet, dernest under den tyske okkupasjonen,
ved å bli stanset. Under 2. verdenskrig fikk i
alle fall flere borgerlige aviser et
definitivt forsprang til sin politiske konkurrent fra A-pressen.
Se også: Arbeiderbladet; avisoppgjøret;
norsk presse.
Litt.: Haugen, V.: Det norske Arbeiderparti 1940—1945,
1983, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
Arbeidets lov. Ledelsen for det NS-kontrollerte LO
hadde planer om en Arbeidets
lov gjennom hele okkupasjonstiden. En slik
lov skulle regulere arbeidslivet i Norge etter
forbilder av den italienske Carta del lavoro
fra 1927 og den tyske Gesetz zur Ordnung
der nationalen Arbeit fra 1934.
- En egen Arbeidslovkomité med blant
andre tidligere LO-formann Halvard Olsen,
fremla et lovutkast våren 1942. Utkastet ble
ikke noen lov idet Terbovens Reichskommissariat
fryktet uro i arbeidslivet. På arbeidsgiverhold
var det minimal entusiasme for
loven, og lovforslaget møtte også politisk og
ideologisk motstand innad i NS. Mot slutten
av okkupasjonstiden fremla fungerende sosialminister
Christian Astrup et nytt utkast,
men heller ikke dette ble satt ut i livet.
Den planlagte Arbeidets lov bygde på en
overordnet korporativ idé der et Norges
Arbeidssamband skulle omfatte både arbeidsgivere
og lønnsmottakere, streik og lockout
forbys og fører- og ansvarsprinsippet innføres i
det norske arbeidslivet. Et formelt organ,
tillitsrådet eller arbeiderrådet, skulle sikre
arbeidstakerne medinnflytelse på bedriftene
innenfor disse gitte rammer. Endelig skulle
loven garantere visse økonomiske og sosiale
rettigheter for arbeidstakerne. På dette punkt
hentet utkastene til Arbeidets lov visse elementer
fra norsk tradisjon, særlig ideer om
bedriftsråd i Arbeiderkommisjonen av 1918.
Se også: Astrup, C.; korporatisme; LO;
Norges Arbeidssamband; Olsen, H.
Litt.: Kristiansen, L.: Nasjonal Samling og nyordningen
av arbeidslivet, upubl. hovedoppg., 1972, Sørensen, Ø.:
Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
arbeidsinnsats. Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats av 22.2.1943 var NS-styrets mest ambisiøse reguleringslov noensinne, og åpnet for innføring av full planøkonomi i Norge. Loven ga adgang til
tvangsutskrivning av «all arbeidskraft som
ikke er fullt utnyttet eller som brukes til
arbeid som ikke er nødvendig», samtidig som
bedrifter og virksomheter kunne innskrenkes
eller nedlegges "når de ikke er livsviktige".
Ved suppleringslov av 25.2.1943 ble næringslivet
pålagt å organisere seg i næringsgrupper
som på hver sine områder fikk fullmakt til å regulere konkurranse- og markeds- forhold. De til sammen 10 næringsgrupper
ble så ved lov konstituert som Norges
Næringssamband i mai 1943. Slik fylte loven
3 formål i NS-staten, som alle lå nedfelt i partiets
program: offentlig disponering av landets
arbeidskraft til fellesnyttige formål (slik
det fra høsten 1940 var adgang til gjennom
forordning fra Sosialdep.); gjennomføring av
planøkonomi, basert på full registrering og
lisensiering av arbeidskraft og bedriftsliv,
samt innføring av en korporativ styrings-
struktur.
- Selv om den nasjonale arbeidsinnsats
svarte til NS’ egne programkrav, ble den i
praksis pålagt etter tysk initiativ. Arbeidsplikt
ble innført i Det stortyske rike gjennom
tiltak for «total mobilisering» av menn mellom
18 og 55 år og kvinner mellom 21 og 40
år i januar 1943. Det etterfølgende tyske
nederlaget ved Stalingrad ga proklameringen
av «den totale krig» av Goebbels i Düsseldorf
15. og i Berlins Sportpalast 18.2.1943, en
særlig politisk appell. Samtidig ble det gjort
fremstøt i de okkuperte land. Quisling ble
kalt til Terboven for å kople både stat og parti
i Norge til oppgaven. Ministerpresidenten
fikk garanti for at den utskrevne arbeidskraft
bare skulle nyttes i Norge og altså ikke — som
i Nederland — sendes til Tyskland. Loven ble
så lansert på et tysk-norsk fellesmøte i Oslo
22.2.1943 med taler av Quisling og Terboven
og store oppslag i presse, radio og filmavis.
- Noen studie av arbeidsinnsatsens gjennomføring
foreligger ikke. Trolig gikk den
tregt, til tross for at partiorganisasjonen ble
satt inn for å virke for tiltaket på alle nivåer.
Utskrivningen av arbeidskraft gjennom det
nettverket av kommunale arbeidskontor som
var opprettet høsten 1940, var det som lyktes
best. Ansvaret her lå i Sosialdep. Det var
meningen at denne arbeidskraften skulle nyttes
til norske formål, men bare halvparten av
de utskrevne i 1943 ble satt til rent norsk
arbeid, fortrinnsvis i jord- og skogbruk.
Resten havnet på tyske anlegg, noe Quisling
forgjeves protesterte mot. Motstandsbevegelsen
stilte seg i begynnelsen tvilende til tiltaket
og mente (feilaktig) å vite at arbeidere
var sendt til Tyskland. Noe mottiltak ble ikke
iverksatt før kampen mot den tyske arbeidsmobiliseringen
året etter satte inn. Arbeidsinnsatsen ble da ofte forvekslet både med
arbeidsmobiliseringen og Arbeidstjenesten.
De øvrige tiltak innenfor arbeidsmobiliseringen
var enda mindre vellykte. Forsøkene
på bedriftsregulering møtte stor motstand, og
Næringsdep. ble neddynget av dispensasjonssøknader.
Norges Næringssamband, som var
et tiltak lagt under NS’ ombudmmann for
næringslivet, ble lite annet enn en papirinstitusjon.
I alle fall kom tiltaket alt for sent i krigen til å kunne iverksettes effektivt.
Se også: Arbeidets lov; arbeidsmobilisering; Arbeidstjenesten; Astrup, C.; Blehr, E.;
Meidell, B.; Whist, A.
Litt.: Melsom, 0.: NS og fagorganisasjonen, 1977,
Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
HFD
arbeidsledighet. Arbeidsledigheten var
det viktigste utslaget av den økonomiske og
sosiale krisen i Norge i 1930-årene. Toppen
ble nådd i 1931, da det var opp mot 100 000
registrerte ledige. 9.4.1940 gikk ca. 30—
40 000 arbeidsledige. Arbeidsmarkedet var
ganske kaotisk de første månedene etter tyskernes
invasjon. Men fra høsten 1940 av raste
arbeidsledigheten nedover. I løpet av våren
og sommeren 1941 forsvant den helt, og
resten av okkupasjonstiden var det praktisk
talt ingen ledighet. Hovedforklaringen er at
de tyske okkupantene skapte en voldsom
etterspørsel på arbeidsmarkedet. Tyskerne
hadde behov for arbeidskraft til å bygge sivile
og militære anlegg, og til å forsyne en stadig
større sivil forvaltning og en okkupasjonshær
med varer og tjenester av alle slag. Denne
virksomheten fikk sterke ringvirkninger i
økonomien. Dessuten ble det meste av Norges
utenrikshandel avskåret, slik at varer og
tjenester som tidligere var blitt importert, nå
måtte forsøkes erstattet med hjemlige produkter.
Utover i okkupasjonstiden satte okkupasjonsmakten
og deres norske kollaboratører inn rene tvangsmidler i arbeidslivet.
- På det propagandamessige plan var det
NS-regimet som forsøkte å ta æren for at
arbeidsledigheten forsvant. NS-propagandaen hevdet at de tidligere demokratiske
regjeringene, som Nygaardsvolds regjering,
bare hadde snakket om å bekjempe arbeidsledigheten.
Det nye styret derimot, handlet
utfra en planmessig strategi for å kontrollere
økonomi og arbeidsliv. Det NS-kontrollerte
Sosialdep. vedtok da også flere lover som var
rettet inn mot arbeidsmarkedet høsten 1940.
Men i det store og hele var NS en ideologisk
gratispassasjer da arbeidsløsheten forsvant.
Se også: arbeidsinnsats; arbeidsmobilisering; Meidell, B.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Tuveng,
M.: Arbeidsløshet og beskjeftigelse i Norge før og under
krigen, 1946.
ØS
arbeidsmobilisering.
Tysk tvangstiltak planlagt våren 1944 for å sikre tilførsel av
arbeidskraft til Wehrmacht-anlegg. Pga. det
stramme arbeidsmarkedet i Norge regnet
Reichskommissariat med en manko på 20—
25 000 arbeidere til sine anlegg i 1944. Tanken
om å mobilisere, dvs. tvangsutskrive arbeidskraft
etter årskull, var foreslått av avdelingsleder
Fritz Johlitz i Reichskommissariat i
1943, men avvist av hans overordnede pga.
tyskernes dårlige erfaring med tvangsutskreven
arbeidskraft bl.a. i Frankrike. Da Reichskommissariat
året etter ønsket å dekke sitt
behov for 25 000 mann, foreslo Quisling at
man eventuelt gjennomgikk arbeidskontorenes
registre over ledige m.m. årsklasse for
årsklasse. Tyskerne tøyde eller misforsto
dette dithen at man burde utskrive årsklasse
etter årsklasse, i første omgang årskullene
født i 1921—23. Det er mulig at Terboven
fremskyndet denne tolking for å blamere
Quisling-regjeringen med et tiltak han antok
ville mislykkes. I hvert fall måtte planene
skrinlegges da de lekket ut og vakte stor motstand
i befolkningen. Arbeidsmobiliseringen
ble blandet sammen med arbeidsinnsatsen og
tildels også med Arbeidstjenesten, og gjennom
det hele spredtes frykten for at registreringen
og mobiliseringen egentlig var forberedelser
til å tvangsutskrive unge nordmenn
til frontinnsats, noe som ikke var tilfelle.
Arbeidsmobiliseringen ble derfor utsatt for
omfattende boikott og flere vellykte sabotasjehandlinger
våren 1944. Noen mobilisering
til arbeid, utenom rulleføring og utskriving til
korttidstjeneste gjennom AT, ble aldri gjennomført i Norge.
Se også: arbeidsinnsats; Arbeidstjenesten;
sabotasje.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977,
Straffesak mot Quisling, 1946.
HFD
Arbeidstjenesten (AT).
En samfunnstjeneste der unge menn gjennom kroppsarbeid
og fellesskap bygger veier, demninger
og andre fellesnyttige anlegg, sto sentralt i de
fleste høyreorienterte bevegelser i Europa i
1920- og 30-årene. I Tyskland ble «Reichsarbeitsdienst»
lovregulert fra 1933. I Norge ble
ideen lansert av forfatteren Erling Winsnes
(1893—1935) og forsøkt realisert av den unge
reklamemannen Walter Fyrst, som gjennom
1930-årene arrangerte sommerleire for en frivillig
Arbeids-Fylking. Også NS drev tilsvarende tiltak for partiets unge idealister.
- Under okkupasjonen ble AT et statlig prosjekt av masseomfang, der alle rulleførte ungdommer i fravær av ordinær verneplikt ble utskrevet til 4—8 ukers obligatorisk tjeneste.
Administrasjonsrådet igangsatte en Frivillig
arbeidstjeneste, derunder en Kvinnelig
Arbeidstjeneste (KAT), for å hjelpe til med
gjenoppbyggingen etter krigshandlingene.
Fra 25.9.1940 kom prosjektet under den
kommissariske statsråd for arbeidstjeneste og
idrett, Axel Stang, som med sin nye dep.organisasjon
sto for delvis utskrivning den følgende
sommer med hjemmel i forordning om
AT av oktober 1940, senere utviklet i Lov om
AT fra 1942 og 1943. Gjennom utskrivningene
til sommeren 1941, -42 og -43 kom nær
halvparten av de rulleførte årskull, til sammen ca. 30 000, ut i AT, på i alt ca. 50 AT-
leire spredt over hele landet, unntatt Finnmark.
Av tiltak var bl.a. oppdemming av
Bjørkelangensjøen, veibygging flere steder i
landet, kaianlegg mm., ved siden av jord- og
skogbruksarbeid. En særskilt vintertjeneste
for skogsarbeidere ble igangsatt i 1942. Til
sammen ble en lang rekke infrastrukturelle
tiltak utviklet gjennom de relativt korte
sesonger, ved siden av katastrofeutrykkinger
som den etter Filipstad-eksplosjonen i Oslo desember 1943.
Kvinnelig AT rekrutterte ca.
3000 jenter til onnearbeid og omsorgsinnsats.
Forvaltningen av AT var militært inndelt i
lag, sveit, fylking og distrikt (brigade). Den
fulgte utskrivningsverkets rutiner og betjente
seg av mange av forsvarets installasjoner. Av
befalet på ca. 1200 var mange førkrigstidens
underoffiserer, rundt 50% av dem NS-medlemmer. Innføring av NS-hilsen og obligatorisk «Heil og sæl» fra 1941 førte til uro og et
visst frafall, men gjennom hele krigen kunne
AT-organisasjonen støtte seg til de ellers
ledige befal, til Forsvarets instruktører og
ingeniører, materiell og logistikk. NS betraktet AT som noe av et flaggskip, og trakk
avdelinger fra AT med i parader og seremonier. Jøder var utelukket fra tjenesten.
Paroler om motstand mot AT ble forsøkt
spredt gjennom hele krigen, men uten virkning.
Det ble i praksis ikke ansett unasjonalt å følge
utskrivningen. Først våren 1944 kom det til
omfattende offentlig uro som følge av motstanden mot den tysk-initierte arbeidsmobiliseringen.
Motstandsledelsens parole om å unndra
seg registrering og tjeneste, lest i London
Radio 15.3.1944, fulgt av Oslogjengens vellykte
sabotasjeaksjon mot AT-arkivene i Oslo
19.5., førte til frafall, men sommerens tjeneste
ble likevel gjennomført for de fleste utskrevne.
Politisk var imidlertid AT avgjørende svekket
etter begivenhetene våren 1944. Arbeidstjenestens historie er ennå ikke skrevet.
Se også: arbeidsinnsats; arbeidsmobilisering; Fyrst, W.; Hanssen, C.F.; Oslogjengen;
sabotasje; Stang, A.
Litt.: Winsnes, E.: Den neste stat, 1924, AT Årbok, 1942,
1943, 1944, bladet Arbeidstjenesten.
HFD
Arktis. Under 2. verdenskrig ble for første
gang Arktis et viktig strategisk område for de
krigførende. Militærbaser her bidro til å sikre
forsyningslinjene mellom USA og Storbritannia
over Nord-Atlanteren. Etter det tyske
angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941
gikk det også en krigsviktig forsyningsvei fra
USA til Murmansk, som de allierte ønsket å
beskytte og som tyskerne ville avskjære med
ubåt- og flyangrep
- Kampen om baser i Arktis vant de allierte
gjennom sin flåteoverlegenhet. På Island fikk
britene raskt kontroll ved å landsette marinestyrker
i Reykjavik 10.5.1940. Etter forslag
av britene overtok amerikanske styrker okkupasjonen
av Island fra sommeren 1941. Et par
måneder tidligere hadde amerikanerne sikret
seg militære baser på Grønland gjennom en
avtale undertegnet av den danske sendemannen
i Washington. Fra flybasene på Grønland
og Island kunne allierte konvoier gis støtte og
tyske ubåter angripes. På Jan Mayen fantes
under hele krigen en norsk garnison. Senere, i
mars 1944, satte amerikanerne opp en radiostasjon
på Jan Mayen. Svalbard var å betrakte
som et slags ingenmannsland frem til sommeren
1941. Da ble gruveanleggene delvis
ødelagt og den norske og russiske befolkningen
evakuert. Verken de allierte eller tyskerne hærsatte
Svalbard, men begge krigførende hadde
værvarslingsstasjoner og mindre
støttepunkter. Det forekom også sporadiske
militære trefninger, som da slagskipene
Scharnhorst og Tirpitz høsten 1943 bombet
norske stillinger på øygruppen.
- Under hele 2. verdenskrig spilte meteorologien
en vesentlig rolle for alle krigførende.
Derfor ble det satset mye på å bygge ut et nett
av stasjoner i arktiske områder. I tillegg bidro
også værvarslingsskip og fly med observasjoner.
Klimatiske forhold og teknologiske
begrensninger gjorde den arktiske krigføringen
svært komplisert. Både mannskap og
utstyr ble i disse ugjestmilde strøk satt på
ytterste prøvelser.
Se også: Jan Mayen; konvoier; Svalbard.
Litt.: Ulvesøen, J.: Brennpunkt nord, 1991.
KEE
Arntzen, Sven
(1897—1976), h.r.adv.,
motstandspioner. Leder av den sk. politiledelsen
fra forsommeren 1942. Han var også medlem
av Kretsen og Milorgs råd fra
oktober 1942 som erstatning for Johan Gørrissen
som ble arrestert. I Kretsen var han ett av
medlemmene i det juridiske utvalg fra høsten
1943. Dette utvalget hadde bl.a. kommunikasjon
med regjeringen i London sommeren
1944 vedrørende lovgivning omkring landssvik
ol. Arntzen sørget for at også Jens Chr.
Hauge etter hvert (august 1943) kom med i
Rådet og senere ble medlem i Hjemmefrontens
Ledelse (HL). Deltok på en rekke viktige
møter bl.a. i Sverige der misforståelser og
meningsforskjeller mellom regjeringen og
hjemmefronten ble ryddet av veien.
Se også: Hauge, J. C.; Hjemmefrontens
ledelse; Kretsen.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
IK
Arntzen, Ole (1910—73),
direktør, generalinspektør («Stor I») i Milorg fra april 1944
og ut krigen, Overtok for Johan Nerdrum som
måtte flykte til Sverige. Tidligere hadde Arntzen
vært lagfører i Milorg D. 13. Arntzens
posisjon bekreftet en tendens i Milorgs øverste
lederskap i siste halvdel av krigen — en
overgang fra ledere med militær bakgrunn til
sivilister. Han var for øvrig den eneste blant
disse som ikke var jurist.
Se også: Milorg.
IK
Aschehoug & Co var et forlag med lav
politisk profil i okkupasjonsårene; det utga
ikke norske NS-forfattere eller NS-propaganda.
Sommeren 1942 meldte forlaget seg
ut av Forleggerforeningen i protest mot krav
om å utgi propagandalitteratur. Det fikk følge
av Cappelens Forlag, Damm & Søn og Johan
Grundt Tanum, og lyktes slik i å forhindre
NS-fremstøtet. Forlagssjef Mads Nygaard
havnet siden i tysk fengsel. NS-forfatteren
Åsmund Sveen ble innsatt som kommissarisk
konsulent, men med snevrere fullmakter enn
Tore Hamsun på Gyldendal. Fra og med høsten
1943 ble det ikke utgitt norsk skjønnlitteratur
på Aschehoug, men produksjonen av
barnebøker, fag- og lærebøker gikk omtrent
som før.
Se også: Den norske Forleggerforening;
forfatterstreiken; Vern om norsk bokheim.
Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers,
1995, Tveteraas, H.: Et norsk kulturforlag gjennom 100
å, 1972.
NJR
Askvig, Bernhard (1885—?), NS-politimester i Oslo under okkupasjonen. Askvig
var statsadvokat, deretter sjef for statspolitiet
i 1930-årene, siden politimester i Aker. Da
Oslo ble besluttet overgitt den 9.4.1940 om
formiddagen, møtte han tyskerne ved Lysaker
og eskorterte dem inn i Oslo. Samme
kveld hadde han en konferanse med Quisling
på Continental.
- Askvig overtok stillingen som politimester
i Oslo da Kristian Welhaven ble avsatt 23.4.
1940, meldte seg inn i NS og organiserte
sammen med formannen i Politiembetsmennenes
Landsforbund, August Pedersen, og
formannen i Norsk Politiforbund, Hans
Minge samt politiminister Jonas Lie kampanjen
for å få hele politietaten til å slutte opp om
NS. Askvig viste i annen del av okkupasjonen
klare tilløp til korrupsjon og hadde mye
sosial omgang med tyskerne. Han ble siden
kjent for at «alkohol og sigarer» hadde brakt
ham inn i NS.
- Sammen med Egil Olbjørn er Askvig den
politiembetsmann som ble dømt strengest
under rettsoppgjøret, 12 års tvangsarbeid.
Døde i Tyskland kort tid etter endt soning.
Se også: Lie, J.; Olbjørn, E.; politiet; Welhaven, K.
Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden. 1987,
Söderman, H.: Mitt liv som politimann, 1957.
NJR
Astrup, Christian (1909—83), NS-politiker. Propagandaleder i Hedmark fra høsten
1940 til våren 1941, fylkesfører i Sunnmøre fra
sommeren 1941 til høsten 1941, fylkesfører i
Bergen fra høsten 1941 til 1.6.1944, og samtidig
fylkesmann i Bergen/Hordaland, riksfullmektig for
den nasjonale arbeidsinnsats fra
1.6.1944, fungerende statsråd for Sosialdep. fra
oktober 1944. Idømt 8 års tvangsarbeid i 1948.
- Astrup var utdannet økonom og meldte seg
inn i NS i 1935. Han hadde sin bakgrunn i
den sosialradikale Elverums-gruppen og forfektet
en sosialradikal betoning av nasjonalsosialismen.
Astrup var uten tvil en av partiets dyktigste fylkesførere.
Hans tid som fylkesfører og fylkesmann i
Bergen ble imidlertid preget av visse personkonflikter,
da deler av NS-miljøet i Bergen oppfattet
ham som et fremmedelement.
- Astrup var passasjer i ulykkesbilen da kulturminister Gulbrand Lunde og frue druknet
ved fergestedet Våge i Romsdalsfjorden
26.10.1942. Som Lunde hadde Astrup en
nasjonalistisk orientering. Det var mange
spekulasjoner omkring denne ulykken; både
det at Astrup var med i bilen og det at han
kom unna ble tolket på ulike måter.
- Loven om den nasjonale arbeidsinnsats ble
en gedigen fiasko for NS-regimet. Som ansvarlig
for gjennomføringen av denne loven holdt
Astrup en lav profil. Derimot markerte han seg
med en pågående sosialradikal holdning i Sosialdep.
fra høsten 1944. Dette var spesielt tydelig
da han ble utnevnt til fungerende sosialminister.
I stor grad var det takket være Astrups
initiativ og pågåenhet overfor motstrebende
tyske myndigheter, at NS-regimets lov om barnetrygd
ble innført i desember 1944.
Se også: Arbeidets lov; arbeidsinnsats;
barnetrygd; Lunde, G.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling, 1992, Sørensen, Ø.:
Solkors og Solidaritet, 1991.
ØS
atlanterhavspolitikken, den nye alliansepolitikken som London-regjeringen slo
inn på senhøsten 1940 og som fikk sin endelige
og autoritative utforming i dokumentet
«Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk», vedtatt i regjeringskonferanse i London 8.5.1942.
Den nye politikken betegnet et fullstendig
oppbrudd fra mellomkrigstidens nøytralitet,
og knyttet med stor entusiasme norske interesser
til de atlantiske stormakter, i første
rekke Storbritannia og USA, men videre til
dominiene og andre nordsjøstater. Mht. nordisk
samarbeid slo dokumentet fast at et nordisk
forbund isolert fra atlanterhavsmaktene
overhodet ikke var aktuelt for Norge.
- Atlanterhavspolitikken, som i første rekke
ble drevet frem av utenriksminister Trygve
Lie og hans medarbeidere, løp ut i vanskeligheter
i 1943 i og med Sovjets nye og mer
offensive posisjon. Den mulighet at Sovjet
etter krigen ville stå som en stormakt i strukturell
konflikt med atlanterhavslandene, førte
til en omlegging i norsk tenkemåte i retning
av det som med en slitesterk honnør ble kalt
«brubygging» mellom øst og vest. Den skjerpede sovjetiske interesse for Svalbard, som
ble ubehagelig tydelig for London-regjeringen
i løpet av 1944, bidro også sterkt til
besinnelse. Etter Tysklands kapitulasjon gikk
da også den norske politikken for noen år i
retning av "brubygging" ut fra den tanke at
Norge hadde en «spesiell rolle» å spille i
denne forbindelse. Først med den skjerpelsen
av den kalde krig etter Tsjekkoslovakia-krisen,
da NATO ble det norske altemativ, kan
man si at atlanterhavspolitikken fra høsten
1940 igjen kom på dagsordenen.
Se også: Koht, H.; Lie, T.; nøytralitetspolitikken; Svalbard.
Litt.: Riste, 0.: London-regjeringa I-II, 1973-79,
Udgaard, N.M.: Great Power Politics and Norwegian
Foreign Polic, 1973.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
