...side X-Z                    Æ                    side Ø...
Meny
Æger, jager, se marinens fartøyer.

æresord, offiserenes. For å unngå krigsfangenskap undertegnet de norske offiserene 10.5.1940 en skriftlig erklæring:
«På tro og ære erklærer jeg at jeg ikke skal utføre noensomhelst fiendtlig handling av krigersk, politisk eller annen art mot det tyske rike, den tyske vernemakt eller tyske statsborgere så lenge Norge er okkupert ... Jeg er kjent med at løftebrudd vil føre med seg den aller strengeste straffedom etter tysk krigslov.»
General Otto Ruge ga det råd til offiserene som sto under hans ledelse i Nord-Norge at også de skulle undertegne erklæringen, siden det hadde vært gjort i Sør-Norge. Ruge ønsket ikke en splittelse av den norske hæren i offiserer med og uten æresord. Men selv avsto Ruge fra å undertegne — og gikk i tysk krigsfangenskap. De norske offiserene som satt internert i Sverige, undertegnet en tilsvarende erklæring. Via ambassaden i Stockholm fikk de beskjed om at det sto dem fritt å reise tilbake til Norge — eller bli i Sverige «som privatpersoner».
Som krigen skred frem, ble endel av de offiserene som hadde avlagt æresord, men som hadde forblitt i Sverige eller siden hadde flyktet fra Norge, tatt i alliert tjeneste. Etter intern debatt i London-miljøet vant dette aksept i regjeringen. Meldinger over den illegale radioen og i den illegale pressen formidlet siden et inntrykk av at krigsinnsats fra norske offiserer nå var ønsket. Noen flyktet etter dette til Sverige, andre involverte seg i illegalt arbeid i Norge.
Etter hvert begynte tyskerne å frykte for at offiserene ville kunne få en sentral rolle i motstandsarbeid i krigens siste fase. 16.8.1943 ble derfor de norske offiserer som ikke i mellomtiden var innmeldt i NS, arrestert på direktiv av general von Falkenhorst. Mange var varslet på forhånd, men selv om noen rømte, syntes de fleste å foretrekke arrestasjon, tenkte på sin ære og satt hjemme, i uniform, da tyskerne kom.
Benådningen av 10.5.1940 var nå opphevet, fremhevet von Falkenhorst 17.8.1943. De arresterte offiserer ble deretter på ny avkrevd lojalitetserklæring. Denne gangen nektet de aller fleste. 1100 norske offiserer ble så sendt i krigsfangenskap i Schildberg i Polen. Fra før satt det 200 norske offiserer i tysk fangenskap.

Se også: Ruge, 0.; æresord, politiets.

NJR

æresord, politiets. Sommeren 1943 var tyskernes skepsis til norsk politi i ferd med å vokse seg nesten like sterk som deres mistenksomhet til offiserene. Mens rettssaken mot Gunnar Eilifsen pågikk for den nyopprettede Politiets Særdomstol ble derfor ca. 500 norske politifolk arrestert over hele landet og avkrevd et lojalitetsløfte: «Jeg lover at jeg samvittighetsfullt og etter beste evne vil oppfylle mine plikter som politimann ifølge de bestemmelser som gjelder for min tjeneste og følge de ordrer som blir gitt meg.» Noen undertegnet med en gang, de fleste nektet i første omgang. Men etter at Eilifsen var blitt henrettet og trusler om dødsstraff var blitt fremsatt, var det i Oslo til slutt bare 16 som nektet å skrive under. Politifolk fra andre kamre ble arrestert. I løpet av august og september ble alle arresterte politifolk samlet på Grini og Falstad, men lederne i Politidep. lyktes i å få satt fri flertallet blant de arresterte. I alt 271 politifolk ble i desember 1943 sendt med fangeskipet Donau til konsentrasjonsleiren Stutthof nær Danzig. Vellykket undergrunnsarbeid i Politidep. førte til at deres familier fortsatt fikk lønnsmidler utbetalt. De politifolk som var blitt arrestert tidligere, satt, under dårligere forhold, i Sachsenhausen og Natzweiler.

Se også: Eilifsen, G.; politiet; æresord, offiserenes.

Litt.: Norsk Politiforbunds minneskrift over falne polititjenestemenn, 1948, Nøkleby, B.: Politifange i Tyskland, 1991, Walle, 0.: Norsk politi bak piggtråd, 1947.

NJR

Æresrett, kaltes de komiteer eller kommisjoner som utførte intern granskning innen et yrke eller i en bransje etter okkupasjonens slutt. En æresrett arbeidet utenom domstolene og vurderte etter oppsatte kriterier de enkelte yrkesutøvernes atferd og nasjonale holdning og avsa «dommer»: eksklusjoner fra organisasjonen, utelukkelse for en viss periode, eller «frifinnelse» ved å slå fast at vedkommende hadde utvist god nasjonal holdning. NS-medlemmer ble stort sett ekskludert umiddelbart. Denne selvjustisen var dramatisk for dem som i de ulike bransjer eller organisasjoner fikk negativ og fordømmende omtale.
Det ble nedsatt æresretter på mange samfunnsområder, bl.a. innenfor kunstnerorganisasjonene, blant forfatterne, innad i pressen, i ulike industribransjer, blant lærerne, legene, tannlegene, sykepleiere og jordmødre, innenfor apotekeretaten m.fl.

Se også: Æresretten i Forfatterforeningen; Æresretten i Norsk Presseforbund.

GHJ

Æresretten i Forfatterforeningen, nedsatt sommeren 1945 og fulgte de samme prinsipper som i andre kunstnerorganisasjoner. 13 medlemmer som hadde vært med i NS, ble ekskludert. Eksklusjonen kom i tillegg til den straff som ble ilagt av domstol. Æresretten slapp å uttale seg om Knut og Marie Hamsun og Finn Halvorsen, de var ikke lenger medlemmer av foreningen. Mer problematisk var forholdet for forfattere uten NS-medlemskap som etter manges oppfatning hadde oppført seg tvilsomt. Dette ble gjenstand for stor diskusjon og brevveksling. Æresretten overså alle kvinnelige medlemmer og mange eldre i denne forbindelse. Noen få ble midlertidig ekskludert, andre refset.

Se også: Den norske Forfatterforening; Hjemmefrontens kulturutvalg; Æresrett; Æresretten i Norsk Presseforbund.

Litt.: Brinchmann, A/Evensmo, S.: Norske forfattere i krig og fred, 1968, Ringdal, N.J.: Ordenes pris. Den norske Forfatterforening 1893—199, 1993.

GHj

Æresretten i Norsk Presseforbund, nedsatt sommeren 1945 og kom til å arbeide med intern granskning i mange år, siste innstilling kom i februar 1949. Som i andre organisasjoner ble NS -medlemmer ekskludert. Men for en del av medlemmene var saken mer komplisert, de hadde meldt seg inn i NS for å sikre arbeidsplassen og dermed motarbeide fullstendig overtakelse fra NS’ side. Især gjaldt dette medarbeiderne i Norsk Telegrambyrå.
I alt ble det avgitt innstillinger om 118 pressemenn. Av disse hadde 33 utvist unasjonal holdning i okkupasjonstiden. 20 medlemmer ble ekskludert for kortere eller lengre tid, fra 1/2—3 år, én for all fremtid. Andre fikk ikke medlemskap før etter 1—3 år. Det ble avgitt en rekke misbilligende uttalelser.

Se også: Avisoppgjøret; Norsk Telegrambyrå; Æresrett; Æresretten i Forfatterforeningen.

Litt.: Erichsen, R. W.: For ytringsfrihet under ansvar, 1960, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.

GHj

Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side X-Z                    Æ                     side Ø...
Tilbake til
toppen av siden