...side B1                    B2                    side B3...
Meny
Bergensfjord,, D/S, se handelsfartøy.

Berger, Gottlob (1896—1975), tysk SS- Obergruppenführer, sjef for SS-Hauptamt, dømt til 25 års fengsel i 1949. Berger var en av Himmlers nærmeste medarbeidere og en av de sentrale skikkelsene i SS. Før sin karriere i SS arbeidet han som gymnastikklærer. Han ble utnevnt til sjef for SS-Hauptamt, det veldige SS-byråkratiets sentraladministrasjon, i august 1940. I denne stillingen viste han seg som en fremragende administrator. Han spilte en vesentlig rolle i å bygge opp den militære grenen av SS, Waffen-SS, og han var trolig hovedmannen bak ideen om å organisere frivillige utenlandske avdelinger i Waffen-SS fra 1940 av.
Ideologisk var Berger en av pådriverne i å utvikle en pangermansk forestilling. Han hadde hovedansvaret for å bygge opp underavdelinger av Allgemeine SS i sk. germanske land. Etter at slike organisasjoner var etablert i Norge, Nederland, Belgia og Danmark, var det hans oppgave å styre og kontrollere dem fra Berlin.
Berger fulgte nøye med i norske NS-forhold. Han besøkte Norge flere ganger. Frem til høsten 1942 var han spesielt begeistret for NS partiminister Rolf Jørgen Fuglesang. Han forsøkte forgjeves å overtale ham til å bli leder for det reorganiserte Germanske SS Norge sommeren 1942. Senere ga han tydelig uttrykk for sin misnøye med den norske SS- sjefen Jonas Eie.
Da den tyske krigslykken snudde, var Berger raskt ute med å omdanne sin pangermanske overbevisning til et alleuropeisk perspektiv. Han tok sterkt til orde for å trekke stadig nye folkegrupper med som frivillige i Waffen-SS. Berger slapp ut av fengslet allerede i 1951.

Se også: Germanske SS Norge; Himmler, H; pangermanisme; Riisnes, S.; Waffen-SS.

Litt.: Reitlinger. G.; The SS: Alibi of a Nation, 1957.

ØS

Berggrav, Eivind (Josef) (1884—1959), biskop og leder av kirkekampen. I årene 1925—28 var han prest ved Botsfengselet i Oslo, før han ble utnevnt til biskop i Hålogaland (1929—37).
Han var yngst i bispekollegiet og utmerket seg tidlig som en lederskikkelse. Teologisk hadde han bakgrunn i den liberale fløy, og da han ble utnevnt til biskop i Oslo i 1937 møtte han kritikk, bl.a. fra de konservatives leder, Ole Hallesby.
Høsten 1939 og vinteren 1940 var Berggrav involvert i et fredsinitiativ og møtte bl.a. Göring og den britiske utenriksminister Halifax. Berggrav utfoldet også stor aktivitet i tiden etter krigsutbruddet i Norge, bl.a. spilte han en aktiv rolle da Administrasjonsrådet ble opprettet. Et par radiotaler og en tur til Krokskogen med ropert for å oppfordre til avslutning av krigshandlinger, skapte hos mange nordmenn inntrykk av en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Berggrav deltok også i riksrådsforhandlingene frem til 17.6. Også innad i kirken ble han de første måneder kritisert for å være for forsiktig i forhold til tyskerne. Men etter nyordningen 25.9.1940 innmå han at kirken måtte ta et oppgjør med naziregimet, og i oktober samlet han kirkeledere fra ulike fløyer i kirken til en felles front, Kristent Samråd.
I januar/februar 1941 kom den første store konfrontasjon med NS-regimet, i forbindelse med det sk. Hyrdebrevet. Gjennom foredrag vinteren 1941 tok Berggrav til orde for å tolke den lutherske lære om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, på en måte som åpnet for aktiv motstand mot en urettferdig stat. I februar 1942 ble kirkekampen tilspisset. Etter initiativ fra Berggrav sendte biskopene 24.2. brev til Kirkedep. om at de la ned sine statlige embeter. To dager senere ble Berggrav meddelt avskjed som biskop, og i et rundskriv til presteskapet rettet Quisling meget sterke angrep på Berggrav.
Berggrav var hovedmannen bak bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, som ble lest opp i de fleste av landets kirker 1. påskedag, 5.4.1942. Straks etter ble han arrestert av Statspolitiet og ført til Bredtvet fengsel, for så å bli intemert på sin hytte i Asker. Her tilbrakte han de 3 siste år av okkupasjonen. Til tross for bevoktningen greide han å opprettholde kontakten både med Den Midlertidige Kirkeledelse og med nøkkelpersoner innenfor motstandsbevegelsen. Etter en dramatisk flukt i april 1945 tilbrakte han de siste uker av krigen i en dekkleilighet i Oslo.
Etter krigen fortsatte Berggrav som biskop i Oslo til utgangen av 1950. I skriftet "Folkedommen over NS" (1945) tok han til orde for at alle medlemmer av NS fortjente straff, samtidig som han på prinsipielt grunnlag gikk mot dødsstraff.

Litt.: Helene, G.: Eivind Berggrav. En biografi, 1992, Johnson, A.: Eivind Berggrav. Spenningens mann, 1959, Voksø, P. (red.): Eivind Berggrav. Brobygger og kirkeleder, 1984.

Se også: kirkekampen; Kirkens Grunn

GH

Bergh, Henrik Arnold Thaulow (1879— 1952), h.r.advokat og høyrepolitiker, medlem Oslo bystyre 1917—34. Ble i mai 1945 pålagt av riksadvokat Sven Arentzen å forsvare Quisling. Under lagsmannsrettsbehandlingen i Eidsivating 20.8—7.9., og senere under ankebehandlingen i Høyesterett 9.—11.10., førte han et forsiktig og tilbakeholdende forsvar for Quisling. Bl.a. unnlot han å protestere mot åpenbare brudd på straffeprosessloven da bevismateriale ble fremlagt uten at tiltalte var gjort kjent med det, vel vitende at her var løpet lagt. I stedet la han til grunn at hans klient var i subjektiv god tro og oppriktig mente at hans handlinger hadde vært til beste for Norge, hvorfor straffelovens krav til forsett ikke kunne anses oppfylt. Tiltalte måtte derfor frifinnes «eller behandles på mildeste måte», avsluttet Bergh sin prosedyre, som samtidig lanserte uttrykket «gåten Quisling». Berghs innsats som forsvarer i denne rettsoppgjørets viktigste prosess ble både i samtid og ettertid ansett som fremragende. Senere under rettsoppgjøret forsvarte han bl.a. Konrad Sundlo.

Se også: Quisling, V.

Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Straffesak mot A.L.J. Quisling, 1946.

HFD

Bernadotte, Folke (1895—1948), greve av Wisborg, Sverige, sønn av prins Oscar Bernadotte, visepresident for svenske Røde Kors. Bernadotte ble under krigen sjef for de svenske militære intemeringsleire. Høsten 1943 ledet han den praktiske gjennomføringen av den første større krigsfangeutvekslingen mellom Tyskland og vestmaktene. Høsten 1944 tok han etter initiativ fra den norske diplomaten Niels Chr. Ditleff opp tanken om å overføre norske sivilfanger fra Tyskland til Sverige. Etter forhandlinger direkte med Himmler i Berlin, ledet Bernadotte en storstilt evakuering i mars og april 1945 av norske og danske sivile fanger til Danmark og senere til Sverige. Den omfattet ca. 27 000 fanger som dermed ble reddet ut før Tyskland falt og brøt sammen i kaos.
En forutsetning for aksjonen var at det forelå navnelister over nordmenn og dansker i de forskjellige leirene. Kartleggingen ble gjort av en gruppe nordmenn på slottet Gross Kreutz, av de norske sjømannsprestene i Hamburg, det danske generalkonsulatet i Hamburg m.fl.
Bernadottes anseelse fra redningsdåden førte til oppdrag fra FN om å mekle i Palestina-konflikten, der han også lyktes sommeren 1948. Samme høst ble han myrdet av sionistiske terrorister i Jerusalem.

Se også: Ditleff N.C.; Himmler, H.; Hjort, J.B.; hvite busser.

Litt.: Bernadotte, F.: S1utet, 1945, Ditleff, N.C.: Da Tysklands-fangene ble reddet, 1955, Holm, J.: Sandheden om de hvide busse, 1984.

GHj

Best, Werner (1903—89), dr. juris og SS- Obergruppenführer, fra november 1942 til frigjøringen Reichsbevollmächtigter i Danmark, formelt underlagt Ribbentrops utenriksdep.
Best, født i Hessen, var i 1939 Sipo-sjefen Heydrichs stedfortreder, men røk uklar med ham fordi Heydrich mente at han var for «legalistisk». I november 1942 utnevnte Hitler ham til rikets høyeste sivile myndighet i Danmark.
Best var overbevist nazist og bidro sterkt til å bygge ut det tyske politisystemet som nå spredte seg over hele det besatte Europa. Men bedømmelsen av hans tid i Danmark har ikke bare vært negativ, bl.a. har han fått en del av æren for at så få danske jøder ble tatt. Av danske historikere regnes han som en langt mer moderat mann enn Terboven.
Best og Terboven kom dårlig ut av det med hverandre. Best, som gjerne selv skulle vært Reichskommissar i Danmark, mistenkte Terboven for å ville legge også dette landet under seg, mens Terboven åpenbart helst hadde sett sin venn K. Kaufmann i stillingen. Men i krigens sluttfase fant Best og Kaufmann hverandre i ønsket om en snarlig fred, for å hindre mer ødeleggelser. Quisling betraktet Best som en støttespiller mot Terboven.
I 1948 ble Best dømt til døden av dansk rett, men ble benådet og sluppet ut allerede i 1951. I 1969 ble han arrestert på nytt, anklaget for massemord i Polen under krigen som en av Heydrichs avdelingssjefer, men ble frigitt av helsemessige grunner.

Se også: Heydrich, R.; Kaufmann, K.; Terboven, J.

Litt.: Best, W.: Dänemark in Hitlers Hand, 1988, Rosengreen, B.: Dr. Werner Best og tysk besættelsespolitikk i Danmark 1943—1945, 1982.

BN

betalingsbalansen, se utenriksregnskapet.

Betongblanding (Concrete Mixer), jernbanesabotasje gjennomført 15.3.1945, Milorgs største samordnede aksjon under krigen. Målet var å sinke tilbaketrekningen av tyske tropper fra Norge til kontinentet ved å kutte jernbaneforbindelsen på begge sider av Oslofjorden. Mer enn 1000 Milorg-jegere deltok i aksjonen som skulle iverksettes kl. 20.00 eller snarest mulig etter dette tidspunkt. Tyskerne rapporterte om mange sprengninger, men også at disse hadde liten effekt på Wehrmachts evne til forflytninger. De fleste baner var reparert på få timer selv om enkelte brudd varte nesten 1 måned. Milorg hadde likevel satt seg i respekt hos tyskerne gjennom den planmessige og synkrone utførelse av operasjonen.

Se også: Milorg; sabotasje.

IK

bigamiloven, odiøst navn på en endring i ekteskapsloven, vedtatt i statsråd i London 15.4.1942, også kalt Lex Nygaardsvold. Endringen gjorde det mulig for én part å oppheve ekteskapet når partene pga. krigstilstanden ikke hadde kontakt.
Lovendringen synes å ha blitt presset frem av nordmenn i administrative stillinger på utefronten, først og fremst i Storbritannia. Foranledningen var ett konkret tilfelle der en nordmann som hadde måttet flykte, sommeren 1940 begjærte skilsmisse gjennom legasjonen i Stockholm pga. ekteskapsbrudd. Da hustruen hadde gode forbindelser blant ledende NS-folk, sørget disse for at saken ble stanset, mannen kom ingen vei gjennom domstolene. Siden fikk man opplyst at kvinnen hadde tatt jobb som tolk ved Gestapo, og mannen anså det som en skam at han ikke var lovlig skilt fra henne.
Det ble i London anført at dette tilfellet trolig ikke ville være enestående, og at man i krigstiden som kom, måtte regne med liknende saker. Justisminister Teije Wold selv synes å ha vært meget skeptisk til lovendringen, og den ble stramt håndhevet. Det ble i alt innvilget 61 søknader om oppløsning av ekteskapet etter den nye bestemmelsen, og 20 fikk avslag. Det var for øvrig atskillige andre skilsmisser som ble iverksatt på utefronten, der de vanlige regler ble tatt i bruk.
Denne ensidige muligheten til skilsmisse førte faktisk til at flere nordmenn under fredsjubelen i Norge i mai—juni 1945 kom inn til kai i Oslo med sin nye britiske hustru ved sin side, mens hans norske kone og deres felles barn sto på bryggen for å ta i mot ektefelle og far — uten å være informert om noe. Justisdep. hadde ingen informasjonsplikt, det var opp til den enkelte selv å varsle.
Lovforandringen vakte naturlig nok harme i vide kretser etter krigen: Hvordan kunne London-regjeringen ha akseptert en så kvinnediskriminerende lov, basert på rykter, tro og fordommer om de hjemmeværende hustruene? Kvinnelige stortingsrepresentanter tok saken opp i Stortinget, og «bigamiloven» ble opphevet 3.10.1945.

Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Leira, A.D.: I krig og kjærlighe, 1984, Småge, K.: Lex Love, 1991.

GHj

binders festet i jakkeslaget var et av mange spissfindige symboler som demonstrerte jøssing-holdning under krigen. Som blomst i knapphullet, rød nisselue på hodet eller sørgebånd på armen, syniboliserte bindersen i jakkeslag eller binders hengt i lange lenker rundt halsen samhold.
Andre «umerkelige» demonstrasjoner kunne være en kam («Vi greier oss selv») som stakk opp av lommen, eller mynter som ble blankpusset og festet på jakkeslaget slik at Kong Haakons monogram ble synlig.

Se også: kongeblomst; nisselue.

Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990, Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986.

BHj

Bismarck. Tysk slagskip på 41 000 tonn, sjøsatt våren 1941, søsterskip til Tirpitz. Senket på sitt første tokt av Royal Navy, 27.5.1941. På veien ut i Atlanterhavet gikk Bismarck langs norskekysten, og det har vært hevdet at norske radiomeldinger spilte en rolle under jakten på slagskipet. Den norske marineattacheen i Stockholm, A.R. Roscher Lund, bidro i startfasen ved å bringe videre til sin britiske kollega en svensk marinemelding om en tysk flåtestyrke i Kattegat. Bismarck ble fotografert da det passerte Kristiansand, og flere nordmenn så skipet i Grimstadfjorden ved Bergen, men ingen her hadde adgang til radiosender. Heller ikke andre radiostasjoner langs kysten rapporterte Bismarcks posisjon. Først ute i Atlanterhavet ble den senket.

Se også: Lund, A.R. Roscher; Secret Intelligence Service; Special Operations Executive; Tirpitz.

Litt.: Grenfell, R.L.: Jakten på «Bismarck», 1949. Rørholt, B.: Usynlige soldater, 1990; Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940—45, bd. 1, 1989.

BN

Bjarmeland, se Austrveg.

Bjerkvik, tettsted 15 km nord for Narvik sentrum, innerst i Herjangsfjorden. Her foretok de allierte natten til 13.5.1940 sin første landgangsoperasjon under 2. verdenskrig, som første fase i gjenerobringen av Narvik. Først bombarderte britiske krigsskip Bjerkvik i 1 time, deretter stormet franske fremmedlegionærer i land fra 4 landgangsfartøyer. I militære fremstillinger er dette en vellykket operasjon, mens folk fra Bjerkvik har en annen versjon. De norsk-polsk-franske troppene som skulle omringe Bjerkvik fra landsiden, nådde ikke frem i tide. Derfor klarte tyskerne å trekke seg tilbake fra Bjerkvik og den nærliggende Elvegårdsmoen uten større tap, mens tettstedet ble jevnet med jorden av de allierte, og 14 sivile ble drept.

Se også: Narvik.

BN

Bjoner, Olga (1887—1969), propagandaleder for NS’ kvinneorganisasjon, NSK, fra desember 1940 til august 1941 da hun ble landsleder, senere riksleder. Redigerte NSKs blad Heim og Ætt, og var øverste leder for KvinneHirden. Hun bygde i 1944 opp og ledet det militært pregetede Kvinnenes hjelpekorps (KHK).
Bjoner var en sentral ideologibygger i NS; hun skapte partiets ideelle kvinnebilde, og var viktigste årsak til at dette ikke ble en ren kopi av NSDAPs «Kinder, Kirche, Küche». Hun sto i et sterkt og gjensidig motsetningsforhold til den tyske ledelsen i Norge. Bjoners betydning for NS var meget stor på feltene organisasjon, rekruttering og propaganda. 1/3 av NS-medlemmene var kvinner.
Hun var formann i bondekvinnebevegelsen fra hun i 1921 startet det første bondekvinnelaget til den i 1940 talte 500 lag og ca. 25 000 medlemmer, et av de sterkeste organer for bondesaken. Slik skapte hun agrarfeminismen, som hun siden tok med inn i NS. Bjoner var bondebevegelsens mest etterspurte foredragsholder i 30-årene, redaktør av bondepressens kvinnesider og en av dens dyktigste skribenter med stor tematisk spennvidde. Ved å fokusere på hverdagsliv, kultur og kvinner, formidlet hun inntrykk fra sine mange reiser i Italia og Tyskland til nye grupper, og hun ledet den sesongvise utvekslingen av norsk og tysk bondeungdom fra 1937. I 1940 var hun den sterkeste pådriveren for samarbeid mellom Bondelaget og NS. Selv meldte hun seg inn i partiet i oktober og fortsatte i arbeidsutvalget til Bondesambandet. Bjoner stengte mødrehygienekontorene i 1941, og lot NSK overta midlene til de gamle kvinneorganisasjonene da disse ble forbudt. Tiltalen ved rettsoppgjøret gjaldt innsamling av kjøkkenmetaller til tysk våpenindustri og godkjenning av NSKs strømpestopping for Wehrmacht.
Bjoner ble etter 2 års varetekt idømt 6 års fengsel i 1948. Hun gir en sterk og personlig kritikk av rettsoppgjøret i sin bok Dette har hendt, 1955.

MBO

Bjørgen, Kåre (Emanuel) (1897—1974), forfatter, dømt til 3 års tvangsarbeid i 1948. Bjørgen var det NS-styrte Norges offisielle poet. Han debuterte i 1940 med diktsamlingen I Noregs namn. Under okkupasjonstiden ga han ut samlingene Eld og blod (1941), Storm og stille (1942), Lengselens land (1945) og dramaet Angvare (1943). Kulturdep. ga ham diktergasje fra 1.1.1942; han fikk også en rekke særoppdrag med leilighetsdikt og prologer.
Bjørgen var født i Ringebu, og følte seg sterkt knyttet til den nasjonale diktertradisjonen fra Olav Aukrust. Allerede etter debuten ble han hyllet som Aukrusts etterfølger langt utover NS rekker. Hans diktning er gjennomsyret av en dypt følt nasjonal livsholdning. Samtidig var han fascinert av de pangermanske visjonene i nasjonalsosialismen, noe man ikke minst ser i et av hans mest kjente dikt, Germania. Han omfavnet uten videre nasjonalsosialismens raseteorier, og han ga uttrykk for markant antisemittiske synsmåter. Fra sitt bosted i Østfold hadde han nær kontakt med den ideologiske pangermanismens anfører Hans S. Jacobsen.
Hans siste publiserte dikt under okkupasjonstiden var et minnedikt over Hitler, trykt i Fritt Folk 7.5.1945. I etterkrigstiden publiserte han sporadisk dikt i Folk og Land.

Se også: Jacobsen, H.S.; pangermanisme.

ØS


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side B1                    B2                     side B3...
Tilbake til
toppen av siden