- bombing, alliert.
Alliert flybombing i Norge fant først og fremst sted 1944—45. Til
sammen 752 nordmenn ble drept under flybombing etter 1940. Angrepet mot de tyske ubåtanlegg i Laksevåg 4.10.1944 kostet 193
personer livet, hvorav 74 skolebarn.
29.10. ble 40 drept under bombing av Bergen, nyttårsaften 77 under et angrep på Oslo og 26.4.1945 52 drept under bombing av Vallø
ved Tønsberg. Alliert bombing og torpedering av sivil skipsfart langs norskekysten kostet 416 personer livet utenom besetningene. I Nord-Norge gikk det verst utover
Kirkenes, Vardø og Vadsø. Kirkenes ble
angrepet i alt 328 ganger under hele krigen.
Særlig harde var de sovjetiske bombeangrepene august—oktober 1944, i forbindelse med angrepet mot den tyske nordfronten 7.10.
Selv om mye av bebyggelsen disse steder ble
ødelagt, ble få norske sivile drept.
- Grunnen til de generelt store sivile tap
under den allierte bombing var lavt presisjonsnivå under taktisk og strategisk bombing, et problem som særlig berørte RAF
under mesteparten av krigen. Norske myndigheter i London protesterte ved flere anledninger mot bombing i Norge, første gang høsten 1941, da RAF bombet sildoljefabrikker
som regjeringen mente ikke hadde militær
betydning. Bombeaktiviteten var likevel lav
inntil den amerikanske 8th. Air Force ble
overført til England. Interessen for tungtvannsproduksjonen til Norsk Hydro lå bak en viss opptrapplng fra høsten 1942, som førte
til nye norske protester. Norske myndigheter
forsøkte å påvirke målvalgene ved å lage
egne mållister, men særlig amerikanske myndigheter tok lite hensyn til norske synspunkter. Frykten for økt alliert bombing lå bak forslag fra enkelte norske militære om sterk aktivisering av sabotasjevirksomheten fra slutten
av 1943, men andre hensyn gjorde at dette
ikke var aktuelt for Milorg.
Se også: Hurtigruten; Kirkenes; Laksevåg; Norsk Hydro; Vadsø; Vardø.
Litt.: Riste, 0.: London-regieringa II, 1979, Statistisk
sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene
1940—1945, 1948.
LaB
bombing, tysk. Det alt vesentliga av tysk bombing på norsk jord fant sted under felttoget i 1940. Bruk av flyvåpen ble fra tysk side
ansett som avgjørende for at angrepet mot
Norge (Weserübung) skulle bli vellykket, og
var den viktigste militære grunn til at Danmark måtte besettes som ledd i angrepet mot Norge. Aalborg flyplass var basis for at Luftwaffe kunne jage den overlegne britiske flåte
ut av Skagerrak og sikre sjøtransportene til
Norge. Under selve felttoget ble tysk bombing
et virkningsfullt kampmiddel, særlig fordi det
nesten ikke fantes luftvern eller flystyrker på
norsk eller alliert side som kunne true et totalt
tysk luftherredømme. Særlig innsatsen av stupebombefly JU-87B Stuka med sin karakteristiske støy skapte redsel i de norske rekker.
Ren terrorbombing mot sivile mål ble tatt i
bruk, og byer og tettsteder som lå i kampsonen ble systematisk bombet. 11.4. forsøkte 11 tyske fly å drepe medlemmer av den norske
militære og sivile ledelse. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Etter hvert ble Rena, Molde, Kristiansund, Namsos, Åndalsnes, Voss,
Bodø og andre steder lagt i grus av tyske bomber. I alt 185 sivile ble drept under felttoget i 1940, en stor andel var ofre for tyske bombeangrep. I underkant av 4000 bygninger brant
ned i disse angrepene. Den materielle virkning av den tyske bombing av norske militære avdelinger var mindre enn den rent psykologiske. Det var første gang flybombing fant
sted i Norge; terroreffekten var betydelig.
Se også: Brente Steders Regulering; Herøya; Norsk Hydro; tungtvannsaksjonene.
Litt.: Mæsel; K.: Ni dager i april, 1990, Grimnes, 0.K.:
Overfall, 1984, Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt
over krigstdødsfallene 1940—1945, 1948.
LaB
Borge, Ole (1915—1995), h.r.advokat, motstandspioner, en av de mest sentrale skikkelser innenfor den militære motstandsledelse.
Borge er kanskje en av de virkelig "store"
som er minst kjent. Han fungerte som leder
for «0-siden» («Stor 0») i Milorgs Sentralledelse fra september 1943 til januar 1945 da han måtte reise til Sverige. I denne posisjonen utførte han et særdeles viktig arbeid og
med stor handlekraft. Allerede fra sommeren
1943 hadde annen motstandsaktivitet krevd
all hans tid, og han ble fulltids illegalist. Etter
krigen utførte Borge arbeid i forbindelse med
rettsoppgjøret. Avløste i 1971 Tor Skjønsberg som formann i styret for Norges Hjemmefrontmuseum, en stilling han hadde til
museet ble helt overtatt av staten 8.5.1995. Borge var her hovedarkitekt bak museets drift og organisering.
IK
borgerakevitt, Borgeraquavit, Vinmonopolets store krigsprodukt. Spriten ble laget på Borregaard med sulfittsprit i stedet for potetsprit. Borgerakevitten ble okkupasjonsårenes
folkebrennevin. Tilnavnene ble deretter, alt fra
«plankesprit» «skal vi ta den høvla eller
uhøvla i dag?» — til «nakkeskudd». Spriten var
både sterk kost og hard valuta, et ettertraktet
byttemiddel. I Vinmonopolets utsalg kostet den
kr 6,50. På svartebørsen kunne den stå i kr 100.
Se også: bytting; svartebørs.
GHj
borgervakt, utskriving av sivile borgere til vakt ved jernbanelinjer, tyske anlegg, bensinstasjoner, bensinopplag, bruer, offentlige
bygninger, ble innført i 1943 av av tysk sikkerhetspoliti, administrert av de lokale NS-myndigheter og lensmenn. Årsaken til innføringen av borgervakt var det økende antall
vellykkede sabotasjeaksjoner.
- Borgervaktene var ubevæpnet og tjente
som gisler i tilfelle sabotasje. En del omkom
under vakttjenesten.
- De første parolene fra motstandsbevegelsen i 1943 om dette, gikk ikke i mot borgervaktordningen, man skulle gjøre sin plikt og ta sin risiko. Men fra sommeren 1944 ble folk
sterkt oppfordret til å boikotte borgervakttjenesten. En parole fra Hjemmefrontens Ledelse i august 1944 lød: Ingen møter frivillig frem til borgervakten, og blir en hentet av
politi, stikker en av på første vakt. Den som
bryter parolen måtte være klar over risikoen:
sabotasjegruppene hadde ordre om ikke å ta
det ringeste hensyn til borgervakten, selv om
denne påstår seg å være aldri så god jøssing.
- Hjemmefronten søkte ellers å begrense innkallingen bl.a. ved å sørge for å ødelegge borgervaktregistre. De som ble kalt ut til vakttjeneste tok vakten ofte svært lite høytidelig.
Se også: Betongblanding; jernbanesabotasjen; sabotasjeaksjoner.
Litt.: Haukås, K.: Faktaregister for okkupasjonstiden,
1947.
GHj
Boye, Thore Albert (1912-). Var først
sekretær i Finansdep., og deretter fra 1941
byråsjef i Forsvarsdep. under Oscar Torp.
Boye var under hele krigen Torps nærmeste
medarbeider, og samarbeidsforholdet mellom de to var svært godt. Boye representerte bl.a. forsvarsministeren i den britisk-norske
samarbeidskomiteen ANCC som ble etablert
i februar 1942 og som snart skulle bli krumtappen i et stadig bedre norsk-britisk samarbeid på det militærpolitiske område.
- Under frigjøringen av Finnmark 1944—45
ble byråsjefen og major Boye sendt til de
befridde områdene som Forsvarsdep. representant. I sine første rapporter til regjeringen om forholdene i Sør-Varanger ga han uttrykk for den nokså alminnelige oppfatning blant
lederne for de norske frigjøringsstyrkene at
befolkningen nordpå hadde hatt altfor tette forbindelser med tyskerne både økonomisk og seksuelt. Verken Boye eller andre i ledelsen hadde nok kunnskaper om den spesielle okkupasjonssituasjonen i Finnmark, der tyskerne i
mange områder hadde vært i stort flertall. Etter
krigen ble Boye ambassadør og utenriksråd.
Se også: ANCC; frigjøringen av Finnmark; militæravtalen Storbritannia og Norge; Torp, 0.
KEE
Boyesen, Jens (1920—), jurist og diplomat. Som jusstudent med DNA-bakgrunn
formidlet han fra 1942 kontakten mellom
Den norske legasjons pressekontor i Stockholm og h.r.dommer Ferdinand Schjelderup i Norge. Denne kontakt var svært verdifull for
en gruppe av innflytelsesrike personer rundt
Schjelderup, den sk. Kretsen. Som bestyrer
av kontakten, venn av Schjelderup og medlem av DNA spilte Boyesen en sentral rolle for Kretsens tilgang til regjeringen, og dermed dens status som regjeringens sivile samtalepartner i Norge, og i siste instans for regjeringens anerkjennelse av den som øverste sivile ledelse i Norge. Boyesen utarbeidet
for det illegale faglige utvalg i september
1942 det opprop som oppfordret arbeiderne
til å melde seg ut av det nazifiserte LO. Han
var Kretsens sekretær frem til sin flukt til
Sverige i januar 1944. Etter krigen gjorde
Boyesen karriere i diplomatiet og i UD, bl.a.
delegert ved EF i Brüssel 1973—76.
Se også: Kretsen; Schjelderup, F.
Litt.: Grimnes, 0. Kr.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
LaB
brakkebaroner, folkelig betegnelse på dem
som tjente seg mer eller mindre rike på å bygge
brakker til innlosjering av tyske soldater og
deres utstyr. Markedet var stort, på det meste
var mellom 400—500 000 tyskere i landet, og
små og store trelasthandlere og entreprenører
gjorde gode og raske penger på å mette bebovet. Byggingen ble ofte legitimert med at man på den måten unngikk at norske hjem, skoler
eller samfunnshus ble rekvirert av okkupanten
til innlosjering, et forhold som kom flere entreprenører til gode når de etter krigen ble etterforsket for økonomisk landssvik.
- Brakkene var ofte svært enkle konstruksjoner, egnet for masseproduksjon og med et minimum av isolasjon. Ved hjelp av rasjonell elementproduksjon kunne brakkene bygges
raskt nok til å dekke det galopperende behovet. De enkle konstruksjonene gjorde også at
mange kunne delta i produksjonen, og flere
«baroner» produserte på samme vis sk. rostere: trelemmer som dekket flyplassene slik at
flere og større tyske fly kunne lande på de
dårlig fundamenterte landingsstripene.
- Uttrykket brakkebaroner ble ofte brukt forholdsvis upresist, slik at det i praksis uttalte forakten overfor alle de små og store trelasthandlere og entreprenører som tjente penger
på tyske oppdrag. I de første etterkrigsårene
var det en sterk folkelig opinion rettet nettopp
mot disse «baronene», koblet med et krav om
at de ikke måtte tas på med silkehansker
under landssvikoppgjøret.
Se også: økonomisk landssvik.
DE
Brandstorp, Ola Johan (1902—63), journalist, DNA-politiker, fra Skjeberg. Var forretningsfører for Arbeidernes Idrettsforbund og
med i DNAs flyktningkomité 1934. I 1940
journalist i Arbeiderbladet og kom som eneste
med tilknytning til arbeiderbevegelsen med i
Milorgs Råd. Ble arrestert i 1943, men lyktes i
å rømme til Sverige efter arrestasjonen av Tor
Stenersen. Var en av strategene i utformingen
av DNAs motstandspolitiske linjer i siste del av
krigen og en aktiv talsmann for å avvise samarbeide
med kommunistene, særlig mht. representasjon fra NKP i Milorgs ledelse og i det illegale Faglige Utvalg. Medlem av DNAs
landsutvalg i Sverige og deltok på Göteborg-
konferansen i mars 1945, hvor DNAs sentrale
motstandspolitikere hjemme og ute la opp
gjenreisingsplanene for partiet etter krigen.
Se også: Faglig Utvalg; Milorg.
LaB
Brandt, Willy (oppr. Herbert Ernst Karl
Frahm) (1913—92), kom som tysk flyktning
til Oslo i april 1933. Frem til okkupasjonen
bidro han gjennom artikler, brosjyrer og foredrag til å spre kunnskap om Hitler-Tyskland,
samtidig som han drev anti-fascistisk arbeid
rettet mot Tyskland, bl.a. ved å leve illegalt i
Berlin i flere måneder. Brandt prøvde i de
første emigrasjonsårene aktivt å påvirke
arbeiderbevegelsen i radikal retning, men ble
selv påvirket av den politiske kulturen og
demokratiet i Norge. Fra slutten av 1930-åra
var han en del av norsk arbeiderbevegelse,
men utviklet samtidig europeiske vyer. Etter
den tyske besettelsen følte han seg knyttet til
Norge med «tusen bånd», men ga aldri opp
«det andre Tyskland». I sitt andre eksil i
Stockholm ble han norsk statsborger (tysk
statsborgerskap fratatt i 1938), og ble kjent
gjennom sin skribentvirksomhet. Brandt var
nær knyttet til kretsen rundt Tranmæl og ble
en av arkitektene bak Stockholm-miljøets
etterkrigsprogram, som igjen dannet grunnlaget for den Internasjonale gruppe av demokratiske sosialister. Ut fra langsiktige europeiske fredsperspektiver tok han avstand fra
tanken om tyskernes «kollektive skyld» som
en egen form for rasepolitikk, analyserte
nazismens politiske, økonomiske og sosiale
forutsetninger og avviste tanken om å ekskludere Tyskland fra det internasjonale samfunnet. Dette fremkalte sterke reaksjoner i London, særlig hos Ttygve Lie. Brandt var også
utsatt for kritikk fra andre norske eksil-miljøer, men ble rett etter krigen betraktet som en
av de mest effektive talsmenn for Norges sak.
- I Stockholm var Brandt samtidig en sentral
skikkelse i det internasjonale sosialistmiljøet,
hadde kontakter med tyske eksil-miljø og motstandskretser samt allierte etterretningstjenester. Efter frigjøringen ble han norsk presseattasjé ved militærmisjonen i Berlin, inntil han i
1948 vendte tilbake til tysk politikk.
Se også: Håndslag; Tranmæl, M.; Angerer, Georg.
Litt.: Brandt, W.: Forbrytere og andre tyskere, 1945,
Lorentz, E: Willy Brandt i Norge, 1989.
EL
Bratteli, Trygve (1910—84), født på Nøtterøy. Før krigen AUF-sekretær og redaktør
av AUFs organ Arbeider-Ungdommen. Tilhørte den moderate flertallsfløyen i AUF. Bratteli var blant tilhengerne av militær opprustning på DNAs landsmøte i 1936. I april
1940 ble han sekretær for DNAs «kriseutvalg» i Oslo som Elias Volan ledet, og deretter i partiets midlertidige sentralstyre ledet
av Alfred Ljøner. Bratteli deltok i juni i forhandlinger med de borgerlige partiene om felles opptreden overfor tyskerne.
- Sommeren 1940 ledet han an i konflikten
med mindretallet i AUF anført av Ørnulf
Egge og Edvard Bull jr., som støttet tilpasningslinjen til Fagopposisjonen av 1940. I stedet gikk flertallet inn for samarbeid med de borgerlige partiene som var representert på
Stortinget. Bratteli var også sterkt kritisk til
DNA-lederne Ole Øisang og Magnus Nilssens opptreden under Riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Han var blant dem i sentralstyret som gikk imot å avsette kongen, noe
flertallet i DNAs stortingsgruppe gikk inn for.
- Våren 1941 var Bratteli bygningsarbeider
under gjenreisningen av Kristiansund. Herfra
kritiserte han sterkt LOs tilpasningspolitikk
under ledelse av Tangen. I august s.å. holdt
han den politiske innledningen på AUFs illegale landskonferanse på Dovre, og spilte fra nå av en sentral rolle i forberedelsene til
AUFs illegale virksomhet. Dette førte til at
han ble arrestert av tyskerne og i mai 1943
sendt til Tyskland. Efter først å ha vært i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ble han overført til flere Nacht- und Nebel-leire og
klarte såvidt å berge livet.
- Etter frigjøringen ble Bratteli 18.5.1945
DNAs partisekretær. På DNAs landsmøte
høsten 1945 rykket han opp til nestformann i
partiet, et verv han beholdt helt til 1975. Stortingsrepresentant 1950—81. Statsminister
1971—72 og 1973—76.
Se også: fagopposisjonen av 1940; fangelitteraturen; Hansteen, V.; LO; NN; riksrådsforhandlingene; Volan, E.
Litt.: Bratteli, T.: Fange i natt og tåke, 1950, Våren som
ikke kom, 1981.
TP
Bräuer, Curt (1889—1969), dr. juris. Født i
Breslau, Schlesien. Deltok i 1. verdenskrig
før han i 1920 gikk inn i utenrikstjenesten. I
september 1939 var han ambassaderåd i
Paris, tysk sendemann i Oslo fra 14.11.1939
til 16.4.1940.
- Offisiell tysk utenrikspolitikk var å støtte
norsk nøytralitet, og Bräuer gikk helhjertet
inn for denne linjen, som han mente var den
beste også for Tyskland. De tyske angrepsplanene ble utarbeidet i dypeste hemmelighet, og Bräuer visste ingen ting før 8.4.1940,
da torpederingen av Rio de Janeiro fikk ham
til å ane at noe foresto. Samme kveld kom en
kurer fra Berlin med oppdraget fra Hitler:
Bräuer skulle som Bevollmächtigter des
Reichs (øverste tyske sivile myndighet i
Norge) overrekke det tyske ultimatum til den
norske regjering neste morgen.
- Bräuer var overbevist om at nordmennene
ville velge å bøye seg for overmakten, bare
han fikk til forhandlinger. Men han visste at
Hitlers krav om Quisling som statsminister
gjorde en ordning umulig, og var forberedt på
det nei han fikk av kongen 10.4. Derfor var
han åpen for forslaget fra norsk hold i Oslo
om et administrasjonsråd for de besatte områdene.
Han hadde fått Quisling til å tre tilbake
og overfor Berlin presentert rådet som et
«regjeringsutvalg», da han overraskende ble
kalt til Berlin 16.4.1940. Hitler hadde
bestemt seg for å bytte ut Bräuer med en sterkere personlighet: Josef Terboven.
- Karrieren var slutt for Bräuer. En misfornøyd Hitler sendte ham til fronten. Han satt etter krigen i russisk krigsfangenskap i 9 år, noe som nesten knekket ham fysisk. Vest-
Tyskland lot ham heller ikke komme inn igjen
i utenrikstjenesten den korte tiden han ville
hatt frem til pensjonsalderen, antakelig for å
unngå kritikk fra Norge.
Se også: Administrasjonsrådet; Habicht,
T; Terboven, J.
Litt.: Nøkleby, B.: "Fra november til april — sendemann
Bräuers personlige politikk", i 1940 — Fra nøytral til
okkupert, 1969.
BN
Brendberg, Martin Jensen (1896—1953),
bygningsarbeider fra Hemnes. Faglig leder i
NKP i 1934, medlem av sentralstyret
1934—41. Sommeren 1940 deltok han i den sk.
Fagopposisjonen, men brøt med denne etter at
NKP ble forbudt 16.8.1940. I samråd med
Viggo Hansteen tok Brendberg i slutten av
september 1940 på seg vervet som sekretær
for Jens Tangen, som tyskerne hadde utnevnt
til ny LO-formann. Under melkestreiken i september
1941 var Brendberg på reise, ble advart
om arrestasjonene og gikk i dekning. Ble valgt
inn i NKPs sentralkomité 31.12.1941, hørte til
Furubotns nærmeste medarbeidere, og var
pådriver for NKPs overgang til den aktive
motstandspolitikk. Ble sendt til Sverige høsten
1942 for å arbeide for sammenslutning av
DNA og NKP og virke for NKPs krigspolitikk
i Stockholm. I 1946 ble han ekskludert fra LO
for sin virksomhet i Fagopposisjonen og i LO i
1940—41, og i særlig grad gjort personlig
ansvarlig for NKP’s politikk i denne periode. I
realiteten ble han fordømt for den faglige taktikk som Viggo Hansteen var hovedarkitekt
for. Eksklusjonen kan i ettertid ses som innledning til DNAs skjerpede kamp mot kommunistene. Fikk tilbake sitt medlemskap i LO
etter søknad i 1949.
Se også: fagopposisjonen av 1940; Hansteen, V.; melkestreiken; Tangen, J.
Litt.: Pryser, T.: Klassen og nasjonen, 1988.
LaB
brenselsferie, skoleferie for å spare på
brensel ble ofte iverksatt under okkupasjonen. Men i februar 1942 gjaldt det alle landets skoler, fra 27.2. og én måned fremover,
og den ble kunngjort med bare én dags varsel.
Den offisielle begrunnelsen var «de veksler
som den strenge vinter har trukket på landets
brenselbeholdninger». Men det Kirke- og
undervisningsdep. hadde behov for, var å
vinne tid i den pågående strid med lærerne
om medlemskap i Norges Lærersamband
som var opprettet 5.2.
- Brenselssitusjonen var definitivt vanskelig
under hele okkupasjonen, og de første krigsvintrene var meget strenge. Mange steder i
Norge var vinteren 1942 rekordkald. Kommunene hadde ut fra erfaring sikret seg store lagre
med ved, så for skolekretsene kom brenselsferien høyst overraskende. Mange elever jublet nok over den plutselige ferien, foreldrene
gjorde det neppe, og i hjemmene kunne det på
dagtid være enda kaldere enn på skolen.
Se også: Lærersambandet; lærerstriden.
Litt.: Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986, Hagemann, G.:
Skolefolk, 1992.
GHj
Brente Steders Regulering (B.S.R),
organisasjon opprettet i juli 1940 for å utarbeide by- og reguleringsplaner for gjenreisning av norske byer ødelagt i krigens første måneder. Initiativet til B.S,R. ble tatt av
Riksarkitekten, og ledelsen ble overlatt professor ved NTH Sverre Pedersen, den førende norske byplanlegger i mellomkrigstiden. Ved
utgangen av 1940 var i første rekke Bodø,
Narvik, Namsos, Steinkjer, Kristiansund,
Molde, Åndalsnes, Elverum og Vossevangen
under planlegging. Arbeidet ble utført raskt,
ofte uten tilstrekkelig kartgrunnlag og uten
forundersøkelser på stedet. Allerede i september 1940 forelå ferdige planer for de 6 første byene, slik at gjenreisningen kunne
begynne før frosten kom. Byenes ødeleggelse
gjorde det her med ett mulig å planlegge for
større linjer, orden og en bevisst komponering av gater, plasser og bygninger.
- B.S.R. sto under tilsyn av Generalinspektøren for Rikets hovedstad, Albert Speer i Berlin. En av Speers representanter kontrollerte planene på stedet og ga direktiver om det
nye rikets byplan-ideologi. De første planene
ble særlig kritisert for å ta for mye hensyn til
lokale forhold og til eiendomsgrenser. Planene ble deretter endret, og B.S.R.s personale sendt til Speer i Berlin for å tas i skole. Pedersen ble særlig imponert over Speers plan for
Berlin og andre nazistiske nyanlegg. B.S.R
fikk deretter grønt lys for videre arbeid.
- Ettersom gjenreisningen ble utsatt, og etter
direktiver fra Berlin, ble planene gitt mer
utførlig arkitektonisk bearbeidelse. Bykjernene ble gitt en «verdig og autorativ karakter», hovedgater og torg ble formet som
«oppmarsjgate og appell-plass», og en stram,
klassisk, monumental symmetri ble innført.
«Tysk mentalitet» skulle gjenreises på de
norske branntomter. Ettersom det ble lite
bygging under krigen, falt den tyske interessen for virksomheten etter hvert bort, men B.S.R.s arbeid fortsatte til krigens slutt, da
den ble omorganisert og satt under ny ledelse.
- B.S.R. fikk etter 1945 gjenreisningen av
det krigsødelagte Nord-Troms og Finnmark
som hovedoppgave. Arbeidet utviklet seg
dermed vekk fra den arkitektoniske byplanbearbeidelse i autoritær og klassisk forstand, og utviklet prinsipper for oversiktlig tverrfaglig planlegging, med særlig vekt på regionalt
samarbeid. B.S.R. ble nedlagt i 1952.
Se også: bombing, alliert; Speer, A.
PB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
