- Brigade, Den norske,
se Hæren.
britiske militærorganisasjoner
Helt fra sommeren 1940 hadde London-regjeringen et militært samarbeid med britene. Både regulære og hemmelige britiske militærorganisasjoner deltok i dette samarbeidet. De viktigste var:
- Admiralty, kombinert admiralstab og dep. for sjøforsvaret.
- War Office, kombinert generalstab og dep. for landforsvaret.
- Air Ministry, kombinert generalstab og dep. for luftforsvaret.
- War Cabinet, krigskabinett, for den indre krets av den britiske regjering i krigstid.
- Royal Navy, den britiske marine. Norske marineenheter deltok under britisk overkommando.
- Royal Air Force (RAF), det britiske flyvåpen. Norske flyavdelinger deltok under britisk overkommando.
- Coastal Command, den britiske luftkommandoen for sjøområdene, sendte speiderfly og bombefly også over norsk område.
- Commando, britisk elitestyrke, deltok i flere raids på norskekysten. Styrken hadde også en norsk avdeling.
- Combined Operations, kombinerte operasjoner hvor styrker fra flere forsvarsgrener deltok, f.eks. raids.
- MI 5, Military Intelligence 5. kontor, kontraspionasjen underlagt Innenriksdep. (Home Office)
- MI 6, Military Intelligence 6. kontor, etteretningskontor under SIS.
- SIS, Secret Intelligence Service, den britiske hemmelige etteretningstjenesten underlagt Utenriksdep. (Foreign Office)
- SOE, Special Operations Executive, ledelsen for spesielle operasjoner i utlandet. Opprettet Independent Companies, Lingekompaniet var ett av dem.
Se også: Secret Intelligence Service; Special Operations Executive.
Litt.: Riste O.:London-regjeringa, bd. I, 1973.
BN
Brochmann, Bertram Dybwad (1881-1957), forfatter, forlegger, avisutgiver og politiker. Han skapte i mellomkrigsårene en bevegelse for «nyorientering» av samfunnet — bygd
på kristendom, sosialpsykologi, økologi og
samfunnsøkonomi. Tidlig på 1930-tallet stiftet
Brochmann Samfundspartiet, som bygde på
hans tanker. Brochmann representerte selv partiet på Stortinget fra 1934—36. Sommeren og høsten 1940 gikk Brochmann offentlig ut til
fordel for Tyskland og nasjonalsosialismen, til
stor skuffelse for de fleste av hans tilhengere.
14.7.1940 holdt han en tale i NRK der han
støttet tyskernes kamp for å gjennomføre
den nasjonalsosialistiske verdensrevolusjonen.
Brochmann utdypet senere dette synspunktet i
flere foredrag og i boken "Den 9de april Norge og verdensrevolusjonen", som utkom
høsten l940. I de 4 siste okkupasjonsårene
holdt Brochmann en lavere profil. Han korresponderte med ledende NS-folk, men gikk aldri selv inn i Quislings parti. Under rettsoppgjøret ble han idømt fengsel i 3 år og 6 måneder.
Brochmanns handlinger under okkupasjonen
kompromitterte også Samfundspartiet, som
ikke spilte noen politisk rolle etter 1945.
Litt.: Ryste, A./Brenne, Aa.: Bertram Dybwad Brochmann, 1981.
BB
Brodersen, Arvid (1904—), sosiolog,
utdannet i Berlin. Virksom som universitetsstipendiat i Oslo i 1940 da han ble tilsatt som
sekretær og tolk for Stortingets presidentskap
under riksrådsforhandlingene. Senere under
okkupasjonen fikk han via sine studieforbindelser kontakt med Wehrmacht-offiserer i Norge som tilhørte den tyske opposisjon mot
Hitler og NSDAP, i første rekke majorene
Theodor Steltzer, Fridtjof Hammersen og
Helmuth. J.v. Moltke, sistnevnte på besøk fra
Tyskland. Disse hadde kontakt med flere
nordmenn, bl.a. biskop Berggrav og arbeidsminister Tormod Hustad og familie, men fikk i Brodersen og dennes bekjentskaper i Koordinasjonskomiteen — fremst Tore Gjelsvik —
en forbindelse direkte inn i den norske motstandsledelse. Fra dem mottok Brodersen visse varsler forut for deportasjonen av
jødene i 1942 og arrestasjonen av studentene
i 1943, samt forhåndsinformasjoner om
attentatet mot Hitler 20.7.1944. Deres informasjoner, som siden 1944 gikk direkte til Jens Chr. Hauge, dannet grunnlag for
Milorgs planer for frigjøringen. Brodersens
selvbiografier gir levende skildringer av "det
annet Tyskland" og de norske kontakter med
disse miljøer.
Se også: Gjelsvik. T; Koordinasjonskomiteen; riksrådsforhandlingene; Steltzer, T.
Litt.: Brodersen, A.: Mellom frontene, 1979; Fra et
nomadeliv, 1982.
HFD
Bruun, Bertel (1905-87), leder av Hirdmarinen i NS. 9.4.1940 var Bruun løytnant i marinens flyvåpen og nestkommanderende
ved flystasjonen i Kristiansand. Han satt i
tysk krigsfangenskap etter felttoget i 1940 og
gikk inn i NS 16.05. Bruun meldte seg til
fronttjeneste i Waffen-SS i februar 1941, ble
dimittert i januar 1942, med grad av Obersturmführer og ble dekorert med Jernkorset. Bruun var mannen bak NS’ idé om en egen
hirdmarine. Han organiserte og bygde ut
Hirdmarinen over hele landet. Sommeren og
høsten 1942 forhandlet han med tyske myndigheter for at norske frivillige skulle få adgang til å gjøre tjeneste i den tyske krigsmarine. Etter at dette var oppnådd, satte han i
gang verveaksjoner i regi av Hirdmarinen. I
alt ble mellom 400 og 500 norske frivillige
vervet til tjeneste i den tyske Kriegsmarine.
Bruun gikk av som leder for Hirdmarinen
17.11. 1943, etter uoverensstemmelser med
tyskerne. I landssviksaken kom retten til at
han ikke hadde opptrådt ondsinnet: han
hadde først og fremst vært en interessert offiser.
Bruun ble fradømt sin stillins i marinen
og dømt til 12 års tvangsarbeid.
BB
Bryhn, Asbjørn Johan (1906—90), overvåkingssjef, politifullmektig i Oslo 1936—41.
Leder av motstandsgruppen 2As politigruppe
fra 1942, og samarbeidet nært med Asbjørn
Sunde fra mars til september 1942. Reiste etter
Sundes sprengning av Stapos hovedkvarter i
Oslo 21.8.1942 til Stockholm, hvor han overfor rikspolitisjef Andreas Aulie tok avstand fra Sundes aksjonslinje. Fikk i oppdrag av Aulie å bygge opp den nye overvåkings- og sikringstjeneste under Den norske legasjons Rettskontor, med kontroll av flyktningene og kurérrutene til Norge som hovedoppgave. Ble i løsningen av disse funksjoner en omstridt person
i legasjonsmiljøet. I oktober 1943 kalt til London som byråsjef for Rikspolitisjefens etterforskingskontor, med ansvar for flyktningavhør og overvåkingssaker. Etter frigjøringen
sjef for landssvikpolitiets avdeling G, og Oslo-
politiets Sambandsavdeling, begge forløpere
for Politiets Overvåkingstjeneste (POT).
Bryhn ble konstituert som politiinspektør og
sjef for POT fra starten i 1947.
Se også: Evang, V; kontraspionasje; overvåking; 2A.
Litt.: Andersen, R.: Sin egen fiende, 1992.
LaB
B-17, «Flygende Festning». Amerikansk 4-
motors Boeing bombefly, benyttet i stor skala
under den allierte bombeoffensiven mot
Tyskland. Med sin kraftige bevæpning og
store bombelast var flyet et fryktet våpen.
Brukt bl.a. under angrepene på Vemork i
november 1943 og Herøya juli s.å.
IK
B-såpe, et av krigstidens mest kjente erstatningsprodukter. De vanlige råstoffene til såpe
ble i B-såpe gradvis erstattet av mindreverdig
fett og herdede marine oljer (hval og fisk).
Fettsyreinnholdet i B-såpen ble redusert fra
80% til ca. 20%. Om lag 70% av selve B-
såpen var fyllstoffer, som finmalt mineralmel, talkum, kritt, kalkstensmel. Som fortykningsmiddel, «lim» for å binde fyllstoffet
sammen, ble brukt alginater av brunalger. I
tillegg kom et ørlite tilskudd av parfyme og
grønn fargetilsetning.
- Det fantes et 20-talls såpeprodusenter i
Norge den gang, og Forsyningsdep. fastla
detaljerte standardiseringskrav. B-såpen ble
stanset ut i like store stykker, fargen skulle
være ens, og den skulle selges uinnpakket,
uten firmamerke. Det eneste som skilte de
grønne såpestykkene fra hverandre, var produsentens nummer trykket i såpen. Det ble likefullt konkurrert på kvalitet, og i
hovedstadsomrAdet ble det raskt kjent at H
33, laget av Lilleborg fabrikker, var bedre
enn andre. I andre distrikter ble andre nummer mer kjent.
B-såpen ble produsert også
ved Persil i Moss, Farmand i Larvik, Goma i
Kristiansund, Lade Fabrikker i Trondheim,
ved Valhalla og H. C. Andresen i Kristiansand og av mange andre fabrikker.
- B-såpen kom på markedet i begynnelsen
av 1941, og man fikk den på rasjoneringskort.
Andre vaskemidler, som Lilleborgs Pluss,
kunne kjøpes fritt. B-såpen var på markedet
til 1946.
Se også: rasjonering; surrogat; såpeerstatning.
GHj
Buland, Ludvik (1893—1945), formann i
Jernbaneforbundet, nestformann i LO under
Jens Tangen fra september 1940. Buland
undertegnet på vegne av LO-ledelsen protestbrevene til Terboven av 3.4. og 15.5.1941 mot NS-forsøkene på å nazifisere organisasjonene. Han ble arrestert av tyskerne i juni,
men i første omgang løslatt etter en tid.
Under unntakstilstanden som følge av melkestreiken i september 1941 ble han arrestert igjen. Standretten ga ham dødsdom, men i
motsetning til Hansteen og Wickstrøm som
ble henrettet, ble dommen omgjort til livsvarig tukthus.
Buland ble sendt til Tyskland og
døde i en Nacht und Nebel-leir straks før frigjøringen.
TP
Bull, Francis (1887—1974), professor, litteraturhistoriker, Grini-fange og forlagskonsulent, ble arrestert av tyskerne sommeren 194l i
egenskap av styremedlem i Nationaltheatret
sammmen med Gyldendals direktør Harald
Grieg.
Bull var halvt dansk, men ble i NS ofte
omtalt som «jøden Bull», noe som sannsynligvis må skyldes en feilkobling til de danske brødrene Brandes. Bull hadde svak fysikk, men tilpasset seg livet i fangeleiren svært godt, holdt
en rekke taler og foredrag i Grini-tiden og bidro
til leirens oppnavn som «Folkeuniversitet».
Hans popularitet blant de andre Grini-fangene
bidro sterkt til den berømmelse han oppnådde i
hele det norske samfunnet etter krigen.
Se også: Grieg, H; teaterstreiken.
Litt.: Evensmo, S.: Gyldendal og gyldendøler, 1974.
NJR
Bull, Jens (1886—1956), utenriksråd. Tiltrådte Den norske legasjonen i Stockholm
16.4.1940 som leder for Avd. for krigssaker
(B-avd.). Ved minister Wollebæks død
24.10.40 overtok Bull som legasjonssjef etter
å ha fungert i stillingen fra august, men ble
bare godkjent som chargé d’affaires. Først
17.12.43 ble han akkreditert av Sverige som
minister etter langvarig press fra London-
regjeringen. De første 18 månedene var det
særlig Sveriges forhold til norske flyktninger
som opptok Bull. Da disse spørsmålene fant
sin løsning, og den norske administrasjonen i
Stockholm etter hvert vokste, synes Bull å ha
kommet mer i bakgrunnen.
Bull var en dyktig, men omstridt person og
i vide kretser regnet for å mangle smidighet i
sin vanskelige posisjon. Han fratrådte i januar
1945, og ble utnevnt til sendemann ved den
italienske regjeringen, men overtok ikke vervet.
Senere ble han [minister] i Nederland [og ambassadør i Danmark].
TB
Bulletinen, illegal avis. Formelt uavhengig, men fungerte i praksis særlig siste krigsåret som talerør først for den sivile motstandsledelse, deretter for den samlede Hjemmefrontens Ledelse.
- Bulletinen hadde utspring i forløperen til
det som skulle bli den sivile motstandsledelse.
Den kom etter hvert til å bli redigert av personer som var sentrale i Koordinasjonskomiteens og Kretsens arbeid, som Jan Janaen og
Tore Gjelsvik. Blant andre medarbeidere var
til ulike tider Olav Larsen, Sigurd Evensmo,
Asbjøm Halvorsen og Chr. A.R. Christensen.
- Avisen ble stensilert og utkom fra november 1940. Totalt utkom ca. 150 numre frem til
frigjøringen. Den var eneste avis med tilknytning til den sivile motstandsledelse som overlevde «pressekrakket» i Oslo i februar 1944.
- Avisen hadde opprinnelig ikke noe navn.
Først fra november 1944 tok den formelt navnet Bulletinen. Fra overveiende å bringe nyheter, kom den i stigende grad til å bli et
kommenterende og parolespredende organ
med bl.a. den øvrige illegale presse som målgruppe. Opplaget var dermed også begrenset.
Se også: Christensen, C.A.R.; illegale aviser; Koordinasjonskomiteen; Sivorg.
Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977, Luihn, H.: Det
fjerde våpen, 1951.
TH
Buschenhagen, Erich (1895-1994),
tysk infanterioberst, fra 1941 general, nøkkelperson bak planleggingen av operasjon Weserübung fra februar 1940. Ankom Oslo som stabssjef i XXI armékorps 13.3.1940 og deltok fra stabens hovedkvarter på KNA-hotellet i ledelsen av den tyske fremrykking i Norge. Etter at Sør-Norge var pasifisert tok han og en
fremskutt del av staben tilhold på Hotel Britannia i Trondheim for å være nærmere kamphandlingene i Nord-Norge. Her mottok han i
Falkenhorsts sted den norske øverstkommanderende general Otto Ruges befullmektigede, oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen til
kapitulasjonsforhandlinger.
- Buschenhagen fortsatte som stabssjef
under Wehrmachtbefehlshaber Norwegen frem til 1942. Han var blant de som var forhåndsinnviet i tyskernes angrep på Sovjet, og
var i denne sammenheng også stasjonert i
Finland en periode i 1941. 1.2.1942 representerte han atter sin sjef under Quislings statsakt på Akershus. Senere førte Buschenhagen
en divisjon på østfronten, og havnet 1944 i
sovjetisk krigsfangenskap.
- Etter løslatelsen i 1955 har han gitt sitt
bidrag til historieskrivningen og vist seg som
et pålitelig vitne. I Norge vil han være kjent for
sin forbindelse med Sverre Hartmann og sine
skriftlige utsagn om Trondheimsavtalen overfor Oslo Byrett under Hewinssaken i 1969.
Se også: Falkenhorst, N. v.; felttoget i
1940 i Norge; Hartmann, S.; Hewins-saken;
Trondheimsavtalen.
Litt.: Hartmann, S.: Spillet om Norge, 1951, Hubatsch
W.: Weserübung, 1960.
OVA
bytting, et viktig uregulert virkemiddel for
at folk i krigsårene skulle få endene til å
møtes. En gammel garderobe på loft eller
kjeller, gammelt verktøy og butikklagre som
var kassable, inngikk i ny sirkulasjon. Det én
manglet, kunne en annen eie to eksemplarer
av.
- Bytting skjedde i alle slags former — vare
mot vare, vare og penger mot vare, vare mot
penger. I Askim, der attraktiv gummi ble produsert, kunne de ansatte bytte til seg en fleskebit for et par støvler, eller innkassere 10
egg for en sykkelslange, mens et sykkeldekk
ga godt smør på brødet. Andre steder ble
varer byttet bare mot en klekkelig svartebørspris. Grensene mellom anstendig bytting og spekulativ opptreden kunne være flytende.
- Ypperlige byttemidler var tobakk, brennevin, flesk, sykkelslanger, sykkeldekk, verktøy, klær, støvler og sko. Mellom by og land gikk gjenstander mot mat, i et forhold der
bøndene ble ansett overlegne.
- De større avisene etablerte seg som annonseorganer for godt i krigsårene, takket være det rasjonerte samfunn og varemangelen. I spaltemeter etter spaltemeter med ørsmå rubrikkannonser la folk ut sine varer til salg,
kjøp eller bytting: «Et kilo flesk mot en snelle
sytråd», eller «En rype mot hesjestreng».
Se også: hamstring; orge; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Middelthon, K.:
Svidd gummi, 1992, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen,
1990.
GHJ
Børsum, Lise (1908—85), en av de mange
kvinner som deltok i illegalt arbeid over et
bredt register. Hun var medlem i et nettverk
som eksporterte folk over grensen til Sverige.
Det måtte bl.a. skaffes husrom til folk som
måtte vekk og transport videre. Hun var opptatt av å bistå jøder, og familiens store villa i Thaulows vei i Oslo ble tidvis benyttet til innkvartering. Børsum ble arrestert 27.4.1943,
satt en tid isolert på Grini, endte i kvinneleiren Ravensbrück.
- Etter krigen skrev hun innsiktsftille bøker
om egne fangeopplevelser og om konsentrasjonsleirenes karakteristika. Hun var medlem
av en internasjonal kommisjon — som reiste
verden rundt for å kartlegge konsentrasjonsleire, de besøkte en rekke land, bl.a. Spania, Algerie, men kom ikke inn i Kina.
Børsum var med på å stifte Nasjonalhjelpen for krigens ofre (1947), der hun i en årrekke var kontorsjef
Se også: konsentrasjonsleirer; kvinner og
krig.
Litt.: Børsum, L.: Fange i Ravensbrück, 1946; Speilbilder, 1947; Fjerndomstol Moskva, 1951.
GHj
Böhme, Franz Friedrich (1894—1947).
General der Gebirgstruppen og Wehrmachtbefehlshabet Norwegen fra 18.1.1945 til kapitulasjonen. Böhme var østerriker og deltok i felttogene i Polen og Frankrike før han
ble tysk øverstkommanderende i Serbia høsten 1941, hvor han var ansvarlig for at tusener sivile ble henrettet. Han tjenestegjorde i
Dietls 20. Gebirgsarmé i Nord-Norge og Finland og var tilbake på Balkan en stund i 1944,
før han igjen ble sendt til Norge og overtok
som øverstkommanderende etter Rendulic.
Han fulgte ordren fra Dönitz om å kapitulere
uten kamp og uten ødeleggelser. Etter krigen
ble Böhme anklaget for massemord på serbere, men begikk selvmord i fengslet i Nürnberg før saken kom opp.
Se også: Dietl, E.; Dönitz, K.; Rendulic, L.
BN
Baalsrud, Jan (1917—88), motstandsmann og medlem av Kompani Linge. Sendt
til Norge på Operasjon Martin i slutten av
mars 1943. Unnslapp under dramatiske
omstendigheter da skøyta Brattholm ble senket i Toftefjorden i Troms. Resten av gruppen
på 12 i alt ble enten drept i kamp med tyskerne eller arrestert og senere henrettet.
Baalsrud ble hjulpet av lokalbefolkningen
over til Sverige. Hendelsene er beskrevet i
boken "Ni liv" av engelskmannen David
Howarth, senere filmet av Arne Skouen i
1959. I 1947 var han med på å starte Linge-
Klubben, og ble dens første formann.
Se også: Kommando-Befehl.
Litt.: Howarth, D.: Ni liv, 1955.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
