...side B5                    C1                    side D1...
Meny
Camp Norway, leir i Lunenburg ved den store konvoihavnen Halifax på Canadas østkyst. Leiren ble offisielt åpnet 29.11.1940 etter at norske hvalkokerier og fangstbåter fra feltet i Sørishavet kom til Canada for ombygging til krigstjeneste. Om bord på hvalflåten var det i alt 2000 mann som ble gående og slenge i øde og værutsatte omgivelser. Det var for en del av disse at Camp Norway ble opprettet. Leiren ble i november 1941 skytterskole for utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte.

Se også: hvalfangstflåten; Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten.

GHj

C-byrån, Sveriges hemmelige utenriks E- tjeneste opprettet under forsvarsstaben i 1939 og ledet av major Carl Petersen. Opererte også på Norge. Særlig Göteborg-gruppen De tre musketerer er kjent i norsk sammenheng. I maidagene 1945 gjorde C-byrå-kapteinen Algot Törneman et «kupp» mot tyskernes hovedkvarter på Lillehammer, hvor han etter forhandlinger med Abwehr-offtseren Edmund Sala, sikret seg verdifullt etterretningsmateriale om sovjetiske forhold og tyske radioetterretningseksperter. Via Sverige ble dette materialet overført til amerikansk E-tjeneste.

Se også: De tre musketerer; Holst, K.

Litt.: Pryser, T.: Fra «varm» til «kald» krig, 1994.

TP

Cappelen, Johan (1889-1947), motstandspioner, leder for Sivorg i Trøndelag. Fylkesmann i Sør-Trøndelag i september 1940, men avsatt av tyskerne i oktober så. Fra januar 1942 ble han med i den sk. 5- mannskomiteen som skulle lede Sivorg for Trondheim og Trøndelag.
Cappelen regnes i en del kilder som et lokalt medlem av Kretsen gjennom den nære kontakten til Ferdinand Schjelderup. Våren 1943 ble han et offer for angiveren Henry Rinnan og arrestert i forbindelse med at Thingstad-gruppen i Trondheim ble rullet opp, like før et samarbeid mellom denne I gruppen og 5-mannskomiteen skulle etableres. Cappelen ble sittende en tid i fengsel, senere overført til Innherred sykehus i Levanger som syk fange. Herfra klarte han å opprettholde forbindelsen med hovedkontaktpunktet i Trondheim.
I 1945 ble Cappelen justisminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering fra 25.6. til 5.11.

Se også: angiver; Kretsen; Rinnan, H; samlingsregjeringen; Schjelderup, F; Sivorg; Thingstad, H.

Litt.: Roel, T.: Sivilorganisasjonen i Trøndelag under okkupasjonen, 1973.

AM

Cappelens Forlag, J.W. utga stort sett lærebøker under krigen. Hadde ikke kommissarisk ledelse. To av forlagets sjefer, Henrik Groth og Torger Baardseth, ble begge fengslet pga. illegalt arbeid i den sk. kulturfronten. Fra forlagets skolebokavdeling ble det drevet illegalt arbeid, bl.a. ved Magnus Jensen som hadde dekkstilling der. Forlagslokalene i Kirkegt. 15 ble rekvirert av Organisation Todt.

Se også: Groth, H.

NJR

Catalina Consolidated, amerikansk flybåt (amfibium) benyttet bl.a. av den norske 330-skvadronen i Storbritannia, fra 1942 og ut krigen. Flyet gjorde i første rekke tjeneste som anti-ubåtvåpen, men hadde også en serie operasjoner på norskekysten med landsetting av agenter og forsyninger. Etter krigen gjorde Catalina i en årrekke tjeneste i Luftforsvaret.

Litt.: Haga, A.: Vi fløy Catalina, 1983.

IK

Ciliax, Otto (1891—1964), tysk admiral, overtok 4.3.1943 etter Hoehm som øverstkommanderende for Marineoberkommando Norwegen. For Terboven betydde det at han nå fikk en ikke-"politiserende" marinesjef i Norge. Rollen som Quislings særlige støttespiller ble ikke videreført av Ciliax. Han nærmet seg derimot Terbovens linje når det gjaldt å bryte motstanden i Norge. Også Boehm hadde vært for dødsstraff i krigsrettssaker, men Ciliax var stemt for å gå enda hardere til verks. Han måtte imidlertid konstatere at Reichskommissar faktisk var bundet av Hitler når det gjaldt gisselskytinger i Norge.
Ciliax fratrådte 25.4.1945, like før den tyske kapitulasjon. Det ble admiral Theodor Krancke (1893—1973), som i februar 1940 hadde ledet den første arbeidsstab til forberedelse av Weserübung, som i sluttfasen sto i spissen for den tyske marine i Norge.

Se også: Boehm, H.; gisler; Kriegsmarine; Raeder, E.; represalier; Terboven, J.

Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Nøkleby, B.: Josef Terboven, 1992, Paulsen, H.: Terboven i konflikt med Kriegsmarine, 1972.

OVA

Christensen, Christian A.R. (1906- 67), Dagblad-journalist i 30-årene og forlagsredaktør i Aschehoug da krigen brøt ut. Som varamann i Venstres landsstyre møtte han i partiets stortingsgruppe under riksrådsforhandlingene. Etter 25,9. ble han aktiv i den tidlige motstandsorganisasjonen R-gruppen, der han sammen med Olaf Solumsmoen og Olav Larssen redigerte det som snart ble den mest innflytelsesrike illegale avis, Bulletinen. Bulletinen ble f om. 1941 organ for Koordinasjonskomiteen (KK) og Christensen ble derfra trukket inn i den ansvarlige motstandsledelsen (HL), og representerte dessuten fra 1944 Venstre i komiteen som forberedte Fellesprogrammet.
Unntatt februar l941— mai -42 da han satt arrestert, var Christensen en sentral aktør i formuleringer av motstandsbevegelsens program og ideologi, med det erklærte mål for virksomheten å samle alle gamle politiske partier til ett, stort parti etter frigjøringen. Dette mål glapp med oppgivelsen av Paal Bergs regjeringsdannelse i juni 1945, men levde videre i hjemmefrontavisen Verdens Gang. Avisen kom på gaten 23.6.1945 med Christensen som sjefredaktør og kjernen av HLs medlemmer i avisens råd. Christensen satt som VG-redaktør gjennom mange omskiftelser frem til sin død og skrev flere fremstillinger av motstandsbevegelsens historie, bl.a. i verkene Norges krig (1950) og Vårt folks historie (1961).

Se også: Bulletinen; Hjemmefrontens Ledelse; Verdens Gang.

Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.

HFD

Christensen, Ingolf Elster (1872— 1943), fylkesmann i Oslo og Akershus ved krigsutbruddet. Han var en sterkt konservativ embetsmann av den gamle skole, med bakgrunn som offiser og ekspedisjonssjef i Forsvarsdep., statsråd i Lykkes Høyre-regjering i 1920-årene, fylkesmann siden 1910, først i Sogn og Fjordane og fra 1929 i Oslo og Akershus. Ved dannelsen av administrasjonsrådet 15.4.1940 var han som statens øverste representant i Oslo-området nærmest selvskreven som formann; av legning var han nasjonal av sinn, men samarbeidsinnstilt overfor tyskerne og ivrig etter å finne en ordning også under riksrådsforhandlingene. I det påtenkte riksrådet var han fra alle hold, også fra tyskerne og NS, ansett som den naturlige statsminister. Da forhandlingene brøt sammen i september 1940 gikk han tilbake til sitt embete og spilte ingen ytterligere politisk rolle. Han ble i 1941 avløst av NS-mannen Edvard Stenersen.

Se også: Administrasjonsrådet; riksrådsforhandlingene.

Litt.: Undersøkelseskommisjonens innst nr.2 og .3, 1946.

HFD

Christie, Wilhelm Frimann Koren (1885—1956), i 1930-årene advokat på Hamar og NS faste støttespiller i byen, en periode også partiets fylkesformann. 10.4.1940 reiste han til Oslo og ble for noen dager Quisling- regjeringens sekretær. Etter maktovertakelsen utnevnte kulturminister Lunde ham 23.9.1940 til riksfullmektig og kommissarisk leder av NRK med oppgave å sikre norske interesser vis-à-vis Reichskommissariat (RK). Under seg fikk han fire direktører med ansvar for verbalprogram, musikk, administrasjon og teknikk. Mot seg fikk han RKs Abteilung Rundfunk, ledet av den energiske tyske parti- og radiomann Paul Müller-Franken og hans stab av norske og tyske medarbeidere. Motsetninger og intriger på kryss og tvers, der Christie ble et lett bytte for sine motstandere fordi han var høygradig frimurer, førte til at riksfullmektigstillingen ble opphevet og Christie fikk avskjed i desember 1941. Resten av okkupasjonen levde han politisk tilbaketrukket som konstituert byfogd i Oslo mens den opprinnelige stillingsinnehaver Harald Gram befant seg i Stockholm. Christie var heraldisk interessert og tegnet Quisling-statens reviderte riksvåpen, den nye utgaven av St.Olav m.m. Som ledende partimann og frimurer ble han trukket inn i den opprivende striden i NS om frimureriet. Ble idømt frihetsstraff under rettsoppgjøret.

Se også: frimurer; Norsk rikskringkasting.

Litt.: Dahl, H.F: Dette er London, 1978, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.

HFD

Churchill, Winston Spencer (1874— 1965), britenes statsminister og legendariske leder under 2. verdenskrig. Hans interesse for Norge ble vakt i begynnelsen av september 1939, da han som nyutnevnt marineminister hørte om sine stabsoffiserers planer om å stanse Tysklands malmtilførsel fra Kiruna over Narvik ved å minelegge norskekysten. Han forsøkte å få kollegene i forsvarsledelsen interessert, men møtte motstand og klarte ikke, tross friske initiativ som bordingen av Altmark februar 1940, å drive briter og franskmenn til aksjon i Norge før 8.4.1940. Da var det for sent — Hitler var alt på vei.
Norges-felttoget som fulgte var preget av så mye irrasjonell selvmotsigelse fra britisk side at det resulterte i en kjede av katastrofer på slagmarken. Det uunngåelige politiske tilbakeslaget feide statsminister Chamberlain til side og åpnet veien for Churchill 10.5.1940.
Churchills vei til maktens tinde fikk ikke umiddelbare virkninger for Norge. Hele Sør- og Midt-Norge var på det tidspunkt tapt, og pga. tyskernes skjebnesvangre fremrykking i Frankrike besluttet Churchill å bruke styrkene i Narvik til å forsvare de britiske øyer, tross I Lord Corks suksess ved malmbyen. Først 2.9.1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, satte han Norge på kartet igjen, med en plan om å lande i Nord-Norge neste år med 4 divisjoner under påskudd av å hjelpe russerne. Da han fikk høre at dette var umulig, ba han 27.9.1941 om en ny invasjonsplan for Norge med kodenavn Ajax, denne gangen for å hjelpe svenskene. Etter nytt negativt svar ba han 2.10. om en detaljert plan for å innta Trondheim, som også ble avslått.
Churchill ga ikke opp Norges-spørsmålet. En plan ble omsider ferdig juli 1942. Den fikk kodenavnet Jupiter, men var så lite offensiv at han ikke engang forela den for krigskabinettet. Senere fulgte en ny plan med kanadisk deltakelse. Den ble torpedert av Canadas statsminister MacKenzie King personlig. 18.10.1942 forhørte Churchill seg diskret i Stockholm om mulighetene for at Sverige kunne tre inn i krigen; den følgende vår fortalte han sine stabssjefer at Jupiter ville bli iverksatt en gang i januar neste år. Under firemaktskonferansen i Quebec sommeren 1943 trakk han denne planen frem på ny, som et mulig alternativ til invasjon i Frankrike. Midt i februar 1944, rett før beslutningen om D-dagen, talte han fortsatt varmt for Jupiter.
Forklaringen på hvorfor Churchill var så opptatt av Norge er mange. Personlig var han drevet av et brennende behov for «action», koste hva det koste ville. Samtidig ivret han for å hjelpe sin sovjetiske alliansepartner. I tillegg kommer hans intuitive tro på at krigen kunne vinnes raskt gjennom et overraskelsesangrep der fienden ventet det minst. Norgesfikseringen tok imidlertid slutt i samme øyeblikk som de allierte gikk i land i Frankrike. I sine omfangsrike memoarer beskriver han i detalj frigjøringen av alle okkuperte land — nesten: Da han skrev sine krigserindringer (1948—54) hadde han glemt Norge.

Se også: allierte planer; Altmarksaken; Narvik.

Litt.: Churchill, W.: Den Annen Verdenskrig, no. utg. 12 bind 1948—54.

FK

Colban, Erik Andreas (1876—1956) hadde bred diplomatisk erfaring da han i 1934 ble norsk sendemann til den britiske regjeringen, fra 1942 med rang som ambassadør. Colban var en diplomat av den gamle skole, vant til å handle på instruks fra sin regjering. De første dagene etter 9.4. var den norske regjeringen avskåret fra å gi slike inntrukser. Dette førte til kritikk av Colban for handlingslammelse, særlig mht. å gi forholdsordrer til handelsflåten. Senere i aprildagene 1940 samarbeidet han nært med Hysing Olsen i spørsmål vedrørende handelsflåten, med opprettelsen av Nortraship (s.d.) som det viktigste. Colban fikk etter hvert mindre befatning med skipsfartsspørsmål. Hans innsikt i det diplomatiske spillet og språkmektighet var verdifull for London-regjeringen i forholdet til de allierte. I 1941 ledet Colban komitéen som behandlet utkastet til en norsk-britisk militæravtale. Allerede i januar 194l pekte Colban på styringsproblemer som kunne oppstå i forholdet mellom de allierte frigjøringsstyrkene og det norske samfunnet under en frigjøring av Norge. Colban ønsket en frigjøringshær med sterkt innslag av norske styrker for ikke å bli oppfattet som en ny okkupant. Samtidig måtte de frigjorte områdene ikke underlegges et alliert militærstyre, men en sivil norsk administrasjon. Ikke minst takket være Colban kom det i 1943 i stand en avtale med Storbritannia som regulerte forholdet og plasserte Norge i en særstilling blant de små europeiske allierte. Mot slutten av krigen var Colban sentral da Norge gikk inn for opprettelsen av et FN dominert av stormaktene.

Se også: FN; Nortraship; Olsen, H.; militæravtalen Storbritannia og Norge.

Litt.: Colban, E.: Femti år, 1952, Riste, 0.: London- regjering, bd. I/II, 1973—79.

AT

Collier, Sir Laurence (1890-1976), britisk diplomat. Som sjef for Northern Department var Collier den eneste overordnede tjenestemann i Foreign Office som konsekvent advarte mot Chamberlains forsoningspolitikk overfor Tyskland. I april 1941 etterfulgte han Sir Cecil Dormer som Storbritannias sendemann til den norske regjeringen, fra 1942 med rang som ambassadør. Collier fulgte med regjeringen til Oslo etter frigjøringen i mai 1945 og var britisk ambassadør helt frem til 1952. Hans store kunnskaper om Norge og norsk politikk gjorde ham til en verdifull støttespiller for Nygaardsvold-regjeringen mht. formidlingen av norske utenrikspolitiske synspunkter og interesser til den politiske ledelsen i Foreign Office.

Se også: Dormer, C.

AT

Condor, Focke Wulf. Tysk 4-motors bombe- og patruljefly. Condor kunne fra baser bl.a. i Norge utføre lange tokt over havet, og var en fryktet motstander for allierte skip.

IK

Coucheron, Sonja (1913-), husmor, sangerinne, hjalp i mai 1940 en tysk soldat som deserterte. Hun ble dømt til 8 måneders fengsel for medvirkning til faneflukt, men soningen ble utsatt. Coucheron kom aktivt med i utgivelse og distribusjon av illegale aviser, Jøssingposten og Alt for Norge. Ble arrestert og var en av de første norske kvinnene som ble sendt til kvinneleiren Ravensbrück 15.2.1943 som NN-fange, en periode også ved utekommandoen Neurohlau.

Se også: konsentrasjonsleirer; kvinner og krig.

Litt.: Ottosen, K.: Kvinneleiren, 1991.

GHj

County Hotel i London ble åpnet som norsk sjømannshotell 11.12.1940 av kong Haakon i nærvær av kronprinsen, regjeringen og den britiske skipsfartsminister Ronald Cross. County erstattet det første norske sjømannssenter i London, St. George’s Hall, i Westminster Bridge Road som var blitt bombet i september 1940. Bak opprettelsen av County stod Handelsdep., Norsk Sjømannsforbund og Nortraship. Hotellet kunne huse 215 gjester i 175 værelser. I tillegg ble det i régi av Sjømannsforbundet drevet en rekke velferds- og opplysningstiltak for norske sjømenn på County. I tilknytning til hotellets kjøkken ble det holdt 4-måneders kurs for skipskokker. County ble fort for lite og høsten 1941 ble Shaftesbury overtatt. Kort etter at County var åpnet, overtok regjeringen nabobygningen, Tavistock House, av den britiske legeforeningen. Her ble Norsk sjømannscenter opprettet, der de fleste sjømannskontorene, bl.a. Det norske innskudds- og trekkkontor for sjøfolk, fikk lokaler. I 1942 flyttet også det norske registreringskontoret inn i Tavistock House. Kontoret drev med mønstring og førte kortregister over alle norske borgere i Storbritannia og på alle hav. Slik førte man kontroll med at den provisoriske anordning av 13.12.1940, om verneplikt for alle nordmenn mellom 18 og 55 år, ble fulgt. Også det norske legekontoret holdt til i Tavistock House.

AT


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side B5                    C1                     side D1...
Tilbake til
toppen av siden