- Dellenbusch, Eugen (1901-). Med
bakgrunn som jurist hadde Dellenbusch utelukkende medlemskap i NSDAP å takke for
sin politiske karriere. I 1933 ble han regjeringsvisepresident i Arnsberg. I 1935 gjorde
Josef Terboven ham til sin visepresident i
Rhin-provinsen. I 1940 tok Terboven ham
med seg til Oslo og lot ham ta seg av økonomiske og finansielle spørsmål. Selv håpet nok
Dellenbusch at han skulle bli Terbovens stedfortreder, slik han hadde vært det i Rhin-provinsen. Men i Oslo ønsket ikke Terboven
noen formell stedfortreder. Samtidig viste
Dellenbusch stadig tydeligere hvor ukyndig
han var i økonomiske spørsmål. Dermed kom
han til å tape i maktkampen med Otte og Dellbrügge. I august 1940 utnevnte Terboven ham
til distriktskommissar for Bergen, men heller
ikke der klarte han å gjøre seg gjeldende. I
januar 1941 ble han sendt i retur til Rhin-provinsen. Innad i SS oppnådde Dellenbusch
rang som Oberführer.
Se også: Dellbrügge, H.; Otte, C.; Reichskommissariat.
RB
demarkasjonslinjen i 1940,
se Narvik-planen.
Den Midlertidige Kirkeledelse
(DMK), den norske kirkes ledelse etter bruddet med Quisling-staten i 1942. På biskop
Eivind Berggravs initiativ ble Kristent samråd for den norske kirke dannet 25.10.1940.
Dermed hadde han fått i stand et samarbeidsorgan for kirkekampen som omfattet også de
ortodokse og lekmannsbevegelsen, i første
rekke representert ved professor Ole Hallesby og Ludvig Hope. Men kretsen hadde
intet mandat, heller ikke noe styre og det ble
ikke ført protokoll. Mange følte behov for et
mer offisielt kontaktorgan. Dermed så Kirkens Samråd dagens lys 21.1.1942. Dette ble
bare et kortvarig mellomspill i kirkekampen,
og fikk i virkeligheten ingen betydning. Det
var Kristent Samråd som fortsatte å lede kirkekampen.
- Da biskop Berggrav ble arrestert påsken
1942, og de andre biskopene fikk meldeplikt
for politiet, kom man til at det måtte etableres
en ny toppledelse for kirkekampen. Dermed
ble DMK opprettet i juli 1942. Berggrav ble
formann, men fordi han satt internert, møtte
varamannen domprost Johannes Hygen i
hans sted. De andre i ledelsen var biskopene
James Maroni og Henrik Greve Hille, professor Ole Hallesby, Ludvig Hope og pastor
Hans Edward Wisløff. 26.7.1942 ble opprettelsen av DMK kunngjort fra landets prekestoler. Dermed var bruddet mellom stat og
kirke fullført. Statskirken var langt på vei
blitt en fri folkekirke med DMK som en uavhengig ledelse både i åndelige og administrative spørsmål. Hallesby ledet DMK frem til
sin arrestasjon 13.5.1943. Deretter gikk
DMK underjorden og fikk hemmelig ledelse.
Se også: Berggrav, E.; Hallesby, 0.; Hope, L.
Litt.: Austad, T.: Kirkens Grunn, 1974.
EC
Den norske Forfatterforening var i
aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden og
holdt en lav profll under sin formann Alex
Brinchmann. Foreningen konsentrerte seg om
å trygge norske forfatteres kår gjennom
penge- og matforsendelser fremfor å markere
seg f.eks. i sensurspørsmålet. Da politiminister Jonas Lies far, forfatteren Erik Lie, ble
begravd i 1943, deltok foreningen på en
meget lite heldig måte sammen med høye NS-representanter. Kort etter kom Alex Brinchmann med i Hjemmefrontens kulturutvalg.
Fra da av forekom tilløp til boikott av nazifiserte norske forlag, en aksjon som siden er
blitt kalt forfatterstreik. Foreningens sentrale
ledere, Alex Brinchsmann og Georg Brochmann satt arrestert i korte perioder våren
1945.
Se også: forfatterstreiken;
Hjemmefrontens kulturutvalg; Krog, H.; Lie,
J; Undset, S.
Litt.: Brinchmann, A./Evensmo, S.: Forfattere i krig og
fred, 1968, Kildal, A.: Presse og kulturfronten under
okkupasjonen, 1945, Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993.
NJR
Den norske Forleggerforening var
eneste organisasjon i norsk bokbransje som
fikk kommissarisk ledelse under krigen. Både
Forfatterforeningen og Bokhandlerforeningen beholdt sin selvstendighet. Forleggerforeningen ble omdannet i tråd med den nye tids
idealer. Foreningens opprinnelige formann
Harald Grieg ble først fengslet i egenskap av
styreformann for Nationaltheatret. Da foreningen siden ble reorganisert, ble styremedlem Arne Damm sendt til Tyskland. Hans S.
Jacobsen, leder av Kamban forlag, fungerte
som kommissarisk leder for Forleggerforeningen i et halvt år fra sommeren 1941. Den
langt mer erfarne Gunnar Stenersen, eier og
sjef for Stenersens forlag, var kommissarisk
forleggersjef til krigens slutt.
Se også: Den norske Forfatterforening;
Grieg, H.; NS-forlag.
Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers,
1995
NJR
Den norske legion, på tysk kalt SS-
Freiwilligen-Legion Norwegen. Legionen
ble oppsatt med norske frivillige fra 1.8.1941
i den tyske militærleir Fallingsbostel ved
Celle i Niedersachsen.
Etter 7 måneders grunnutdanning ble avdelingen sendt til østfronten som sk. Heerestruppe, dvs, en troppeenhet som ikke er en integrert del av et forband, men brukes av høyere kommandostaber der det finnes formålstjenlig. Den norske
legion ble således tildelt det tyske 50. armékorps som lå ved Leningrad (St.Petersburg).
- Det ble satt opp en egen rekruttskole
(Ersatz) for Den norske legion i Holmestrand
fra 15.1.1942 med 4 kompanier, redusert i
september s.å. til ett kompani, nedlagt i 1943,
da Den norske legion gikk mot avvikling.
Legionen skulle bestå av en standard infanteribataljon på 4 kompanier forsterket med et
panservernkompani.
- Foranledningon for rekrutteringen til Den
norske legion var utbruddet av krigen mellom
Tyskland og Sovjetunionen. Det ble lagt vekt
på at dette skulle være en ren norsk avdeling,
med norsk kommandospråk og norsk befal,
som skulle delta på finsk side i kampen mot
Sovjetunionen. Mange ble nok lokket med at
dette kunne være kimen til gjenopprettelsen
av en norsk hær. Tyskerne stoppet disse planene ved å nedlegge staben i Oslo. For å
unngå konflikt med den norske eksil-regjering, var finske myndigheter svært forsiktige
med å inngå noen forbindelse med de norske
myndigheter i Oslo. Derfor var veien gjennom tysk tjeneste den eneste mulighet for å
komme til fronten. I stedet for Waffen-SS-
merket på det ene kragespeilet bar de frivillige den norske løve. Kommandospråket i
legionen skulle være norsk, og dette skapte
mye problemer, ettersom det norske befalet
var under opplæring av tysk befal (Berater),
samtidig som de selv skulle utdanne sine norske soldater.
- Etter vel ett års innsats på fronten ble Den
norske legion trukket ut fra frontområdet ved
Leningrad og transportert til militærleiren
Grafenwöhr i Bayern. Der ble de legionærer
som hadde opprinnelig kontrakt og som
ønsket å slutte sendt hjem til Norge, mens ca.
300 mann i juli 1943 ble brukt til opprettelsen
av SS-Panzergrenadier-Regiment (23) Norge,
der Den norske legion ble regimentets 1.
bataljon, mens regimentets stab og 2. og 3.
bataljon kom fra SS-Panzergrenadier-Regiment Nordland. Sammen med Regiment
Danmark utgjorde de to hoveddelen av 11.
SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division
Nordland. Divisjonen gikk i russisk krigsfangenskap ved Berlin i mai 1945.
Se også: frontkjempere; Regiment Nordland.
Litt.: Halle, V: Fra Finland til Kaukasus — Nordmenn på
østfronten 1941—1945, 1972, Tessin, G: Verbände und
Truppen der deutschen Wehrmacht and Waffen SS
1939—1945, bind /4, 1980.
JEF
Den norske legasjonen, se Stockholmslegasjonen.
Den norske Sjømannsmisjon, var mer
forberedt enn de fleste norske organisasjoner
på at Norge muligens kunne bli avskåret fra
omverdenen ved en storkonflikt. Hovedkontoret lå i Bergen. Mottoet var å følge handelsflåten, derfor var det bygd opp 27 stasjoner i
Europa, Nord- og Sør-Amerika og i Østen,
med prester, personale, eiendommer med kirker. Under krigen kom nye sjømanskirker
bl.a. i Blyth, Glasgow, Halifax og Mobile.
- Antall besøk til sjømannskirkenes leseværelser og de mange verdslige arrangement ved
siden av de religiøse, slo alle rekorder i krigsårene.
- I konvoibyen Liverpool ble sjømannskirken i Upper Parliament Street en av de mest
besøkte i de 5 krigsårene; 350 mennesker
daglig.
- I London ble St. Olavs kirke et samlingssted for nordmenn. Tilstrømningen i høytider
var så stor at sjømannskirken ikke rommet
alle. 17. mai-gudstjenestene ble holdt i St.
Paul-katedralen. Kong Haakon og kronprins
Olav var flittige gjester i sjømannskirken i
London.
- Den store informasjonssentral ble sjømannskirken i Brooklyn. Brevsentralen i
Brooklyn-kirken formidlet 290 000 Røde
Kors-brev i krigsårene. Av 5266 norske sjøfolk som ble ettersøkt av familie, fant kirken
frem til 3590. «Kjerka» ble av mange sjøfolk
opplevd som et annet hjem.
- Sjømannsmisjonens betydning ble anerkjent av norske myndigheter fra første stund.
Da kirkene ute brått sto uten pengetilførsler
fra Bergen pr. april 1940, overtok Nortraship
i mai 1940, deretter Kirkedep. i juli 1941 det
økonomiske ansvar for Sjømannsmisjonen i
London.
Se også: Nortraship; sjøfolkene; sjømannsprestene i Hamburg.
Litt.: Wasberg, G.C.: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år 1865—1964, 1964, Hjeltnes, G.: Sjømann — lang
vakt, 1995.
GHJ
Departementet for Arbeidstjeneste
(AT) og idrett, opprettet 25.9.1940, nedlagt 8.5.1945. Dep. var tyskinspirert, og ett av
de dep. som var nærmest knyttet til NS-regimet. Det hadde 2 hovedavdelinger, en for
idrett og en for AT. Statsråd Axel Stang
hadde to stedfortredere, som var ansvarlig for
hvert sitt fagområde, kalt hhv. Norges idrettsfører (Egil Reichbom-Kjennerud) og sjefen
for Arbeidstjenesten (AT) (C. Frølich Hanssen).
- Sjefen for AT var også avdelingssjef i dep.
AT-avdelingen, som samtidig var ATs sentralledelse var en uvanlig dep.avdeling, idet
den var organisert som en militær stab. Under
sjefen for AT hørte en lederstab. Sjefen for
lederstaben var også nestkommanderende i
AT. AT-avdelingen hadde 6 underavdelinger: organisasjon-, personell-, plan-, forvaltning-, sanitet og opplæringsavdelingen.
- ATs sentraladministrasjon skulle etter planen ha 149 stillinger, men så mange ansatte
ble det aldri. Likevel var AT-avdelingen
betydelig større enn dep. Idrettsavdeling.
Under «Norges Idrettsfører» sorterte en
ekspedisjonssjef og 2 kontorer. Idrettsføreren
trakk seg tilbake 15.2.42. Han ble erstattet av
ekspedisjonssjefen, som nå fikk tittelen
Idrettsråd.
- Idrettsavdelingen kom tidlig i brennpunktet gjennom NS-regimets forsøk på å tvangsorganisere idretten. Alt 10.11.1940 kom en
forordning som ga dep. myndighet over alle
nasjonale og internasjonale idrettskonkurranser i Norge. Idrettsforbundets interimstyre
protesterte og ble avsatt 22.11. I stedet ga
minister Stang dep. idrettsfører ansvaret for
all organisert sportsvirksomhet. Dep. arrangerte noen få idrettskonkurranser, oftest med
NS-folk og tyskere som deltakere.
Se også: Hanssen, C. F.; Reichborn-Kjennerud, E.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5,
1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
Departementsordningen i Norge,
gjennomgikk store endringer under okkupasjonen. Dep. for utenriks og forsvar ble nedlagt og kontorene ble overført til andre dep.
Samtidig ble det opprettet en serie nye dep.
Følgende 8 forvaltningsområder fikk egne
dep. under okkupasjonsstyret:
1: Arbeid — fra februar 1943 kalt Trafikkdep.
2: Arbeidstjeneste og idrett. 3: Handel, industri, håndverk og fiskeri. Handelsdep. fikk
etter Statsakten 1.2.1942 felles ledelse med
Forsyningsdep. I april 1943 ble Handelsdep.
slått sammen med Forsyningsdep. og kalt
Næringsdep. 4: Innenriks. 5: Kultur- og folkeopplysning. 6: Næring (jfr. punkt 3). 7:
Politi. 8: Sjøfart. Sjøfartdep. ble 12.06.44
innlemmet i Næringsdep.
- Med unntak av Næringsdep. ble alle disse
dep. opprettet som del av dep.ordningen av
25.9.1940. Næringsdep. ble først opprettet i
april 1943. 4 av de nye dep. hadde en klar tilknytning til NS-regimets planer om å "nyordne" det norske samfunnet: Arbeidstjeneste/idrett-,
Innenriks-, Kultur-/folkeopp-
lysning og Politi.
- Endringene i den norske sentralforvaltningen bar preg av tyske organisasjonsmodeller. Tysk påvirkning fremgår både av saksfordelingen mellom dep. og av dep. interne
organisering. Innenriksdep. var f.eks. langt
på vei en kopi av det tyske «Innenministerium».
- Dep. bemanning ble kraftig økt under okkupasjonen. Allerede i budsjettforslagene fra
1940/1941 er det foreslått 576 nye stillinger i
sentralforvaltningen, de fleste i de nyopprettede dep.
- NS-styret hadde ambisiøse planer om å
reformere sentralforvaltningen gjennom forenkling, effektivisering og gjennomføring av
førerprinsippet. I praksis viste det seg vanskelig å sette prinsippene om i konkrete, administrative endringer. Ikke desto mindre ble
bl.a førerprinsippet i noen grad innført i sentralforvaltningen, ved at enkelte kollegiale
organer ble erstattet av énmannsstyre. F.eks.
ble Norges statsbaner (NSB), der den kollegiale ledelsen ble opphevet i 1941, erstattet av en
eneledende generaldirektør.
- Mye tyder på at NS-regimet ikke hadde
noen egentlig klare ideer om forholdet mellom parti og stat. Offisielt skulle stat og parti
være atskilt, men regimet innførte likevel en
sammenblanding av stats- og partifunksjoner.
Flere ministre og sentrale tjenestemenn i dep.
hadde samtidig viktige posisjoner i partiapparatet. NS-regimet holdt likevel fast på at partiets tillitsmenn i regelen ikke kunne gi ordrer
til statsorganer.
- Tross alle endringer ble det opprettholdt en
viss kontinuitet i sentralforvaltningen under
okkupasjonsstyret. De gamle embets- og tjenestemenn fortsatte i sine stillinger delvis
etter oppfordring fra motstandsbevegelsen.
Dessuten ble dep. gamle struktur og arbeidsmåte i hovedsak beholdt gjennom perioden
1940—45.
Se også: Trafikkdepartementet; Departementet for arbeidstjeneste (AT) og idrett; Forsyningsdepartementet; Innenriksdepartementet; Kultur- og folkeopplysningsdepartementet; Næringsdepartementet; Politidepartementet; Sjøfartsdepartementet.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5,
1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
Derry, Thomas Kingston (1905—), britisk
historiker, Oxford-uttdannet i bl.a. norsk/norrøn filologi, overlærer. 10.4.1940 leste han i
avisen at BBC nå startet norske sendinger og
trengte folk. Han meldte seg til tjeneste og
ble redaktør av nyhetene på norsk. Under det
britiske felttoget fikk han den utakknemlige
oppgan å dekke hendingene ut fra de bevisst
fordreide krigsinformasjonene som ble gitt av
de militære myndigheter. Uoverensstemmelsen
mellom BBCs triumferende meldinger og
de bitre realiteter av tilbakeslag og uhell i
Norge, førte til at de norske sendingene fra
London ble satt langt tilbake i troverdighet.
Det hjalp heller ikke BBC at Derry talte norsk
med umiskjennelig aksent og noe alderdommelig
syntaks. Høsten 1940, etter at Øksnevad var
kommet til London og ble attasjert
BBC, ble Derry overført til Foreign Offtce og
tjenstegjorde resten av krigen der. Etter frigjøringen
ble han gitt i oppdrag å skrive den
offisielle britiske krigshistorie om felttoget i
Norge. Resultatet, utgitt som "The Campaign
in Norway 1940" i 1952, har siden vært regnet
som en nøktern og pålitelig fremstilling av
det britiske felttog og nederlag. Derry bosatte
seg deretter i Norge og deltok fra tid til annen
i den historiske debatt her.
Se også: London Radio.
Litt.: Derry, T.K.: Det britiske felttoget i Norge 1940,
1953.
HFD
Det brukne gevær, arbeiderbevegelsens
antimilitaristiske symbol, brukt i agitasjon i
Norge for første gang i 1912, som brevmerke
fra 1914. Symbolet, et gevær brukket ved
skjeftet, var svært populært blant arbeiderungdom,
og ble brukt helt opp til 1930-tallet.
Det vakte sterk forargelse blant landets
mange forsvarsvenner, som tolket det som et
tegn på at sosialister i bunn og grunn var forsvarsnihilister. Regjeringen Nygaardsvolds vegring mot å ruste opp forsvaret i årene frem mot 2. verdenskrig ble av mange oppfattet
som at “det brukne gevær” til og med satt ved
makten i landet. Blant NS-folk ble symbolet
lest som skrekkens tegn på sosialistenes
undergravingsvirksomhet, og gikk inn i propagandaen
bl.a. for opprettelsen av Den norske legion.
Se også: Den norske legion; ubrukeliggjøring av våpen.
Litt.: Bjørnson, Ø.: På klassekampens grunn. Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bd. 2, 1990.
HFD
De tre musketerer, kallenavn for en
gruppe svenske etterretningsfolk tilknyttet C-
byrån. Musketerene hadde sin basis i den sk.
M-gruppen innenfor C-byrån som hadde
ansvaret for grenseområdene mot Norge i
sørvest. Denne gruppen vekslet litt, men de
tre personene som kom til å hete «musketerene» var Harald Nordenberg, Helge Brådfors og Stig Roth.
M-gruppen hadde et intimt
forhold til norske illegale organisasjoner.
Dette etterretningsmessige samarbeidet var
til gjensidig nytte, men musketerene hadde i
tillegg et oppriktig engasjement for Norges
sak som langt oversteg det som C-byrån
ellers praktiserte.
Se også: C-byrån.
IK
Deutsche Arbeitsfront (DAF), fellesorganisasjon for arbeidsgivere og arbeidere i
det nasjonalsosialistiske Tyskland. Stiftet
10.5.1933, etter at de nasjonalsosialistiske
makthaverne hadde oppløst alle de gamle
fagorganisasjonene. Formelt var DAF en
særorganisasjon i NSDAP. Medlemskap var i
prinsippet frivillig, men ulike former for
press bidro til at praktisk talt alle arbeidere og
nesten alle arbeidsgivere i Tyskland meldte
seg inn. I 1939 hadde DAF 22 mill, medlemmer.
Under ledelse av den dynamiske Robert
Ley, var DAF en av de viktigste maktfaktorene
i Det tredje rike. Den sørget for disiplin i
arbeidslivet, dels ved hjelp av regulær tvang
og dels ved en påfallende arbeidervennlig
holdning innenfor de nasjonalsosialistiske
rammene. Dens mest populære tiltak var
institusjonen Kraft durch Freude, som organiserte
fritidssysler og ferieturer for arbeiderne.
DAF var forbildet for NS’ planer om
et Norges Arbeidssamband.
Se også: Ley, R.; Norges Arbeidssamband;
Sol i arbeid.
Litt.: Smelser, R./Ley, R.: Hitler’s Labor Front Leader,
1988, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Deutsche Handelskammer in Norwegen. Tysk interesse for økonomisk aktivitet i Norge vokste i takt med tyskernes
engasjement i landet. Behovet for kontroll og
oversikt økte parallelt, hos Norges Reichskommissar, Reichsgruppe Industrie i Tyskland og det tyske riksøkonomiministeriet.
19.11.1940 ble tyskernes handelskammer
offisielt grunnlagt, ledet av Georg Brinchmann. Etter dette måtte all tysk handelsvirksomhet i Norge rapporteres til Oslo. På norsk
side var fremfor alt Industriforbundet aktivt.
Det ønsket å bistå handelskammeret og engasjerte seg aktivt for å verve medlemmer, noe som førte til sterk pågang fra norsk handel og
industri. Da handelskammeret startet sin
virksomhet, forelå det allerede 475 søknader
om medlemskap. Etter 1 års virksomhet var
medlemstallet 932, vinteren 1942-43 var det
på sitt høyeste, med 980 norske og 567 tyske
medlemmer. På norsk side var handelsfirmaer i flertall. På tysk side dominerte industrien. I tillegg til å pleie og formidle kontakter anså handelskammeret det som sin hovedoppgave å analysere og rapportere norske markedsforhold. Ved siden av Reichskommissariats avdeling for Volkswirtschaft gikk
rapporter også til en rekke offisielle instanser
i Det tredje rike. Handelskammeret hadde i
tillegg en viktig oppgave i å mekle i stridsspørsmål mellom norske og tyske firmaer.
- Nøyaktig hvor viktig Handelskammeret
egentlig var for norsk-tysk økonomi er vanskelig å fastslå, selv om det er uomtvistelig at kammeret bidro vesentlig til å legalisere og
legitimere samarbeidet mellom norske firmaer og den tyske okkupasjonsmakten. Det høye antallet norske medlemmer viser samtidig entydig at svært mange norske bedriftsledere innstilte seg på å samarbeide med okkupanten.
RB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
