- Finnmark, se frigjøringen av Finnmark;
Hammerfest; Kirkenes; partisanene i Finnmark; tvangsevakueringen i Finnmark;
Vadsø; Vardø.
fiskeskinn, i krigsårene tatt i bruk til overlær til skotøy og i porteføljeartikler. Mange
garverier kastet seg over produktet, det ble
også etablert spesialgarverier. Ett var A/S
Fiskeskinnsgarveriet i Drammen som startet i
en gammel skofabrikk i 1942 med ambisjon
om å produsere 100 tonn fiskeskinn i året.
Det andre var Norsk Havlærfabrik A/S i
Mjøndalen som ble landets største fiskeskinnsprodusent. I 1942 fikk fiskeskinnsgarving sitt store gjennombrudd. I november
ble det forbud mot å kaste fiskeskinn, og 20
oppkjøpere ble godkjent. Skinnene kom
under kontroll av Norges Lærstyre (opprettet
av Forsyningsdep. i 1941) som fordelte dem
til garveriene.
- Skinn fra steinbit, særlig flekksteinbit, var
mest populære, fordi de hadde stor flate og
fint mønster. Men også torsk, sei, lange og
hyse ble brukt. Det ble laget store mengder
sko med overlær av fiskeskinn med trebunnssåle. Det var forbudt å bruke lærsåler til fiskeskinnsskoene. Skoene var stive å gå med,
men det var sko. Skinn var mangelvare i alle
krigsår, produksjonen solgte seg selv. Store
mengder fiskeskinn ble dessuten eksportert til
Tyskland.
- Mange kvinner ble beskjeftiget med fiskeskinn i garveriene, de større produsentene
holdt 20—25 mennesker i arbeid. Hele Norges
fiskeskinnsproduksjon i 1943 var etter offisiell statistikk 281 000 kvadratfot, mens senere
opplysninger fra garveriene anslo det dobbelte. I 1944 utgjorde fiskeskinnsproduksjonen ca. 800 000 kvadratfot, og verdi 1,3 mill.
kr, svarte til ca. 10% av hele garveriproduksjonens verdi.
Se også: rasjonering; surrogat.
Litt.: Johannessen, F.E.: Lær og skinn i tykt og tynt, 1991.
GHj
Fjellbu, Arne (1890—1962), domprost i
Nidaros under krigen. Kom i sentrum for kirkekampen da hans gudstjeneste 1.2.1942 ble
overtatt av NS-presten P. Blessing-Dahle,
som holdt festgudstjeneste i anledning av
statsakten på Akershus. Fjellbu var født
i Iowa, kom til Norge 10 år gammel. Cand.theol. i 1914. Han var i flere år sekretær
i Norges kristelige studenterbevelse, avbrutt
av 1 års opphold som norsk prest i Berlin.
Etter 2 år som prest i Borge ble han i 1921
student- og hjelpeprest i Nidarosdomen, fra
1937 domprost i Nidaros.
- Fjellbu tok aktivt del i kirkekampen også
før 1.2.1942. I forbindelse med Statsakten
hadde Kirkedep. gitt ordre om at det skulle
holdes en spesiell festgudstjeneste i Nidarosdomen. Fjellbu kunngjorde da at den vanlige
høymesse ble utsatt til kl. 14. Mens festgudstjenesten stort sett bare hadde samlet NS-
medlemmer, strømmet folk til domirken for
å høre Fjellbu. Men en halvtime før gudstjenesten skulle begynne, grep politiet inn,
stengte alle innganger til kirken og jagde
vekk dem som var på vei inn. Gudstjenesten
gikk likevel sin gang, og på plassen utenfor
samlet det seg etter hvert flere tusen mennesker, som spontant begynte å synge salmer.
19.2. ble Fjellbu avsatt fra sitt embete, og fra
1.5.1942 fikk han forbud mot å oppholde seg
i Nidaros bispedømme. Under forvisningen
var han bl.a. i Hvitsten, og fra juni 1943 på
Andøya. Høsten 1944 flyktet han til Sverige.
15.12. s.å. ble han utnevnt til konstituert biskop for de befridde deler av Norge. I november 1945 ble han utnevnt til biskop i Nidaros
og ble vigslet i Nidarosdomen 13.1.1946.
Fjellbu var biskop frem til 1960.
Se også: Kirkens Grunn; Statsakten.
Litt.: Festskrift til Arne Fjellbu på 70 års dagen, 1960, A.
Fjellbu: Minner fra krigsårene. 1945, Stolpe, S.: Tre
norrmän, 1943.
GH
flagget. Bruken av flagget ble under okkupasjonen gjenstand for intens strid mellom
myndighetene og opinionen. 17. mai 1940 var
all feiring og flagging i de okkuperte områder
forbudt av Administrasjonsrådet. Under stemningsomslaget mot tyskerne og NS høsten
1940 ble flagget og flaggets farger et hyppig
brukt patriotisk symbol, gjerne i forbindelse
med H 7-merket, og flere tiltak fulgte som
skulle begrense dette. Forut for 17.5.1941
(som var fastsatt som vanlig virkedag) ble det
etter konferanse mellom Terboven, Quisling
og Gestapo-sjefen Dr. Knab fra Sipo bestemt
at flagging fra stang skulle tillates, men ikke
fra halv stang, med sørgeflor el. Syttendemai-sløyfer kunne i en viss utstrekning tolereres,
likeledes nedlegging av blomster på kjente
nordmenns grav. Det generelt gjeldende
demonstrasjonsforbud i Norge, gitt av Reichskomissar, som forbød også 17.-maitog, russetog, offentlig avsynging av Ja vi elsker osv.
ble ansett tilstrekkelig til å hindre ytterligere
«misbruk». Dette viste seg ikke å stemme.
17.5.1941 ble sterkt preget av flaggbruk og
dermed av uformelle demonstrasjoner. Flagg-forordningen av 8.12,1941 fastsatte derfor
følgende regler for private: Flagging fra stang
var tillatt, men ikke håndflagg, heller ikke
bruk av flagg og flaggfarger på klær, dekorasjoner, varemerker, i reklame eller butikkreklame. Flagging fra offentlige bygninger var
vanlig gjennom hele krigen, men da på offentlige flaggdager fastsatt av Innenriksdep. Flagging ved begravelser var i prinsippet tillatt.
- NS brukte alltid det norske flagg i sine
oppmarsjer og demonstrasjoner sammen med
ulike partiflagg og -bannere. Kultur- og folkeopplysningsdep. kunne i tillegg bestemme
flaggplikt for private.
- Flaggforordningen sto ved lag til frigjøringen, men forhindret ikke at flagg og 17.maitog var vanlig i mange mindre lokalsamfunn rundt i landet. I større byer ble det fra og
med 1942 mer vanlig å markere 17. mai med
stille demonstrasjon ved at folk holdt seg
innendørs.
HFD
Flagstad, Kirsten (1895—1962), sangerinne som ved krigsutbruddet oppholdt seg i
USA, der hun siden 1934 hadde sunget ved
Metropolitan, New York. Hun vendte tilbake
til Norge våren 1941, og de to konsertene hun
holdt i de følgende 4 år, var i det nøytrale Sveits
og Sverige. Da den verdensberømte sopranen
ville gjenoppta karrieren fredsvåren, fikk hun
problemer: Det ble stilt spørsmålstegn ved hennes nasjonale holdning under krigen.
- To ytre omstendigheter medvirket til å
mistenkeliggjøre Flagstad: For det første, hun
var gift med en norsk forretningsmann som
var NS-medlem og solgte trelast til okkupasjonsmakten. For det andre, hun hadde et tysk
repertoar, ikke minst Wagner; og Wagnerdyrkelsen under Det tredje rike ga komponisten et «brent» posthumt ry.
- Flagstad ble bebreidet for ikke å ha blitt
værende i Amerika og arbeidet for Norges
sak. En rekke ondsinnede rykter var i omløp,
bl.a. ble Flagstad beskyldt for å ha opptrådt i
Tyskland under krigen. Det er talende for hatstemningen at en rekke etablerte norske
kunstnere sommeren 1947 gjennom et opprop ba folk stanse de lite verdige forsøk på å
undergrave Flagstads navn og omdømme.
- Senhøstes 1946 fikk sangerinnen omsider
utstedt pass slik at hun kunne dra på konsertturné til Europa og USA. Turneen ble en
kunstnerisk suksess, men det var et skår i gleden at hun i flere amerikanske byer ble møtt
av demonstranter.
- Historien om Kirsten Flagstad er historien
om kunsten som vant over politikken. I 1951
fikk hun ny kontrakt med Metropolitan, og i
1958 ble hun Den Norske Operas første sjef
Litt.: Gunnarson, T.: Sannheten om Kirsten Flagstad,
1985.
BS
Flak, tysk forkortelse for Fliegerabwehrkanone, luftvernkanon.
Fleischer, Carl Gustav (1883—1942),
offiser fra 1905, allsidig militær karriere inntil han ble utnevnt til generalmajor og sjef for
6.div. i 1939. Under Vinterkrigen 1939—40
var 6.div. mobilisert, og Fleischer tok flere
initiativ overfor sentrale myndigheter for å
heve den militære beredskap, inkl. forslag om
vidtgående tiltak mot landsdelens kommunister. Ble etter 9.4.1940 øverstkommanderende for landsdelens militære styrker, og hadde en
stor del av æren for gjenerobringen av Narvik. Som øverstkommanderende måtte han
forholde seg til skiftende alliert strategi og
sjefer, og etter evakueringen fra Sør-Norge
også landets øverste politiske og militære
myndigheter. Det oppsto atskillige samarbeidsproblemer, og Fleischers steile og kompromissløse stil bidro til disse. Han var særlig bekymret for forholdet til Sovjet og beholdt
under hele felttoget betydelige styrker i passivitet på grensevakt i Øst-Finnmark, på tross av skrikende behov på Narvik-fronten. Ble
svært bitter etter beslutningen om den allierte
evakuering fra Nord-Norge, og 4.6. anbefalte
han i et skriv til kongen fredsforhandlinger
med tyskerne. I stedet ble han beordret til å
følge regjeringen til England og utnevnt til
sjef for Hærens Overkommando (HOK).
- Fleischer maktet som sjef for HOK i England ikke å bli den samlende personlighet som både kunne løse konfliktene i de militære eksil-miljøene og samtidig skape et nytt tillitsforhold til britiske militære organisasjoner. I
begynnelsen av 1942 forsøkte regjeringen å
bedre dette ved å bytte ut forsvarsminister
Ljungberg med Torp, og ved å opprette Forsvarets Overkommando. Da regjeringen ønsket major Wilhelm Hansteen som sjef for
FO, søkte Fleischer avskjed i protest. Han ble
deretter beordret som militærattaché til
Canada, hvor han tok sitt eget liv. Fleischers
skjebne har vakt heftig debatt i etterkrigstiden.
Se også: felttoget i 1940 i Norge; Forsvarets Overkommando; Hansteen, V.; Narvik.
LaB
Flesch, Gerhard (Friedrich Ernst) (1909—
48), Oberregierungsrat og SS-Obersturmbannführer. I Norge fra april 1940, først som
Kommandeur der Sipo und des SD (KdS) i
Bergen, fra 11.10.1941 til 8.5-45 som KdS i
Trondheim. Dømt til døden i 1946, henrettet i
1948.
- Flesch meldte seg inn i NSDAP i 1933 og
ble medlem av SS i 1934. Etter juridikum i
1936 ble han ansatt i Gestapo. Han var Regierungsrat og SS-Sturmbannführer da han plutselig ble sendt til Norge.
- Med Flesch fikk Midt-Norge (fra Nordfjord-Dombås til polarsirkelen) en intelligent, hensynsløs og uhyre farlig Sipo-sjef. Han ledet kampen mot den norske motstanden og
var spesielt interessert i de hemmelige radiostasjonene, noe han også skrev rapport om etter krigen (Funk-Abwehr und Funk-Einsatz
im Agentenfunk). Ved storaksjoner i 1944 og
1945 ga han ordre om å skyte utpekte menn
ved arrestasjonen, han beordret bruken av
tortur i en rekke tilfeller, og han ga ordre om
å henrette norske motstandsmenn uten lov og
dom. Han ledet personlig hengningen av en
rekke russiske krigsfanger, og han ga i
november 1944 ordre om den eneste hengning av en nordmann i Norge — Linge-mannen Johnny Pevik. Hans behandling av jøder
var meget brutal. I Falstad fangeleir, som sorterte under ham, ble det brukt prylestraff som ordinær disiplinærstraff for jøder på hans
kommando, noe lagmannsretten etter krigen
kalte «oppfordring til mishandling».
- 8.5.1945 klarte Flesch å forsvinne fra
Trondheim med en gullbarre i bagasjen. Da
han ble grepet og sendt tilbake på toget med
politieskorte, forsøkte han å flykte. Lagmannsretten dømte ham til døden for flere tilfeller av drap, tortur og mishandling, og Høyesterett forkastet enstemmig anken fra
Flesch. Ved midnatt 28.2.1948 ble han skutt
på Kristiansten festning, hvor så mange av
hans motstandere hadde mistet livet under
okkupasjonen.
Se også: Falstad fangeleir; Gestapo; Rinnan, H.; Sipo.
BN
flyktningeksport, apparat for å sende
flyktninger over grensen til Sverige eller til
Storbritannia. Etter hvert som det illegale
arbeidet grodde frem, kom også et økende
behov for å bringe folk i sikkerhet. I den første tiden under okkupasjonen kunne mange ta seg over grensen på egen hånd, og med varierende begrunnelser. De illegale organisasjoner fikk likevel raskt et behov for å ta hånd om personer som var ettersøkt. Spesielle grupper ble opprettet for å ta seg av denne
«eksporten». Det var mange ledd i en
eksportkjede. Personer skulle holdes i dekning, kanskje over lengre tid. Selve transporten skulle organiseres, falske papirer utarbeides og loser skulle kontaktes. Flere av
motstandsgruppene hadde sine «egne» eksportapparater. Et stort antall personer var engasjert i arbeidet. Milorgs nettverk var
ledet av Edderkoppen og ble en tid omtalt
som «Norges største reisebyrå».
Se også: eksport.
Litt.: Münther Rolfsen, W.: Usynlige veier, 1947, Ulstein,
R.: Svensketrafikken I-III, 1974—77.
IK
flyktningsamfunnet i Sverige. Til
sammen ble det registrert nesten 50 000 norske flyktninger i Sverige under krigen. Tallet inkluderer ikke de mange nordmenn som tok
seg over grensen til Sverige under kampene i
1940, og som snart etter returnerte. Så mange
som 50 000 flyktninger oppholdt seg likevel
ikke samtidig på svensk jord etter som noen
også forlot Sverige. Flest var det ved krigens
slutt (43—44 000). I tillegg kom 1300 Tysklands-fanger som ble overført til Sverige i april 1945.
- Det har vært fremholdt at de mange flyktningene etter hvert utgjorde et eget norsk samfunn i Sverige. Det kan diskuteres, men sikkert er det at de ble betjent og på forskjellig vis integrert av et stadig mer vidtforgrenet
norsk apparat. De ble mottatt, avhørt og
registrert ved en egen norsk mottakssentral
(Öreryd, senere Kjesäter). De ble hjulpet på
forskjellig vis av et norsk flyktningkontor
som rådde over et nett av tillitsmenn i distriktene, og som distribuerte et eget meddelelsesblad, Norges Nytt, til flyktningene. flyktninger ble sendt til egne norske forlegninger,
gikk på norsk skole, ble behandlet av norske
leger og tannleger eller møtte norske prester i
norsk tjeneste. En del slo seg sammen i norske foreninger. På slutten av krigen var nesten 1/3 av flyktningene skilt ut fra sine svenske omgivelser og forlagt i omkring 15 militærleire der de fikk utdannelse som polititropper. Disse troppene sto under norsk
kommando og ble nesten i sin helhet betjent
og dirigert av en norsk administrasjon.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser fram,
1969.
0KG
flyplasser,
klikk her for liste
flytyper. Et stort antall forskjellige flytyper
ble benyttet i kampene over Norge under krigen. Følgende typer behandles under sine respektive navn: Spitfire, Vickers Supermarine, Catalina Consolidated, Mosquito, de
Havilland, Fokker C. V. E, Gladiator, Gloster,
Halifax, Handley Page, Stirling, Short, B-17,
«Flygende Festning», Boeing, Ju-87 «Stuka»,
Junker, Ju-52, Messerschmitt 109, Heinkel
111, Condor
IK
flyvåpenet, var 1912—44 organisert i Marinens og Hærens Flyvevåpen som i 1944 ble
slått sammen til Luftforsvaret. Hærens og
Marinens flyvevåpen var mobilisert fra høsten 1939, og møtte derfor ikke krigsutbruddet materielt og mannskapsmessig like uforberedt som landforsvaret. Store deler av flyparken var likevel umoderne pga. den rivende tekniske utvikling på 30-tallet. 9.4. var 62 av
hærens fly og 28 av marinens klare til innsats.
Få av disse fly fikk kontakt med fienden i
løpet av felttoget, først og fremst pga. manglende eller uklare ordrer. Uklare signaler fra regjering og militærledelse om hvorvidt landet var i krig, bidro til dette. Kommandoforholdene i Hærens flystab var særdeles diffuse
og staben var ute av funksjon inntil Kommanderende General Ruge fjernet dens generalinspektør 13.4., og innsatte som ny sjef, kaptein Bjarne Øen. Innsetting av brukbart materiell
kunne ha spilt en viss rolle i de første timene
av angrepet, da de tyske skip og små brohoder på land var spesielt sårbare. Særlig gjaldt det marinens torpedofly, men torpedoene til
disse og øvrige av marinens torpedofly var
innelåst i et lager i Horten. Det ble derfor ikke
sluppet torpedoer mot tyske skip. I Sør-Norge
var det bare jagervingen på Fornebu, med
sine gamle Gloster Gladiator jagere, som
kom i kamp som samlet avdeling. Den motstand den ytte var likevel av begrenset verdi. Tyskerne tapte trolig bare 3 fly i Oslo-området 9.4.1940. Bjarne Øen ble i midten av mai
sendt til Storbritannia, og Ole Reistad ble
midlertidig beordret som ny sjef for Hærens
Flyvevåpen. Brukbare fly ble evakuert til
Nord-Norge og satt inn på Narvik-fronten.
- Etter kapitulasjonen 10.6.1940 var kommandoforholdene og fremtiden til de to våpnene i Storbritannia uklare. Kapteinløytnant Hjalmar Riiser-Larsen ble så utnevnt til sjef
for Marinens Flyvevåpen, og Bjarne Øen for
Hærens Flyvevåpen i Canada, Regjeringen
bestemte at den ønsket egne norske skvadroner. Et treningssenter ble opprettet i Toronto (Little Norway) for utdanning av flygere,
med major Ole Reistad som sjef. I mars 1941
ble Flyvåpnenes Felleskommando (FFK)
opprettet, med Hjalmar Riiser-Larsen som
felles sjef. I november 1944 ble flyvåpnene
slått sammen i Luftforsvaret. Formelt sett var
skvadronene integrert som organisasjonsmessig og operativ del av det britiske RAF. Jagerflyene ble kjøpt av den norske stat, mens
marinens fly var utlånt av britene. Den første
skvadron (330) ble opprettet av marinen i
april 1941, og forlagt til Island med Northrop
sjøfly. Senere ble den flyttet til Shetland og
utstyrt med Catalina og Sunderland. I juli
1941 fikk hæren sin første jagerskvadron
(331), først Hurricane jagere, senere Spitfire
II, og ble etter hvert utplassert ved London
("North Weald"). Hærens neste jagerskvadron (332) ble plassert samme sted, og fra mai 1942 opererte begge som den norske
jagerving i kamp over kontinentet. I 1944
deltok de under invasjonen fra baser på
kanalkysten. Marinens andre skvadron ble
opprettet i februar 1942 (333), og plassen ved
Dundee («Woodhaven»). Fra denne ble fly
som betjente oppdrag til Norge og Stockholm
etterhvert skilt ut som en egen skvadron
(334), utstyrt med Catalina og Mosquitos
(flyplassen «Leuchars»). En rekke nordmenn
gjorde også tjeneste i britiske skvadroner.
Luftforsvaret mistet 334 i sin tjeneste under
krigen, av disse 14 under felttoget i 1940.
Se også: nøytralitetsvakt; stille mobilisering.
Litt.: Hafsten, B. m.fl: Flyalarm, 1991, Meyer, F.:
Hærens og Marinens flyvåpen 1912—1945, 1973, Steen,
E.A.: Norges sjøkrig I-III, 1956.
LaB
FN, De forente nasjoner (United Nations). I
San Francisco 25.4.1945 møttes representanter for 46 stater, inkl. Norge, for å opprette en ny verdensorganisasjon og vedta dets grunnprinsipper (Charter). De opprinnelige deltakerne var seierherrene i 2. verdenskrig samt
landene i Latin-Amerika. Under konferansen
ble 4 nye stater opptatt som medlemmer
(Ukraina, Hvite-Russland, Argentina, Danmark), og også Polen kom med som opprinnelig medlem. FN-charteret ble underskrevet
av 51 signatarmakter 26.6. og trådte i kraft
24.10.1945.
- Uttrykket «De forente nasjoner» ble under
2. verdenskrig først brukt om de stater som
var alliert i kampen mot Tyskland, Italia og
Japan. Senere ble betegnelsen knyttet til den
verdensorganisasjon som særlig USA og den
amerikanske president Franklin D. Roosevelt
arbeidet energisk for som en etterkrigsordning. Det første avgjørende steg i retning av
en ny fredsorganisasjon ble tatt gjennom
Atlanterhavserklæringen som 14.8.1941 ble
sendt ut av president Roosevelt og statsminister Churchill. Blant forutsetningene for varig
fred ble nevnt avvæpningen av de aggressive
fiendestater, dernest realiseringen av et system for felles sikkerhet. 1.1.1942 ga 26 stater
sin tilslutning til Atlanterhavserklæringen og
undertegnet samtidig «Erklæringen fra De
forente nasjoner». Norge var blant dem. Her
lovet de å hjelpe hverandre med å vinne krigen og ikke slutte noen separatfred med fienden. På et firemaktsmøte mellom USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Kina i Dumbarton Oaks i august-oktober 1944 ble planene
om en verdensorganisasjon søkt konkretisert.
Enighet ble oppnådd på en rekke punkter.
Men helt frem til grunnleggelsen av FN var
det uenighet om stormaktsvetoet og om hvilke
stater som skulle opptas som medlemmer.
Opprinnelig krevde Stalin et omfattende stormaktsveto samt at alle sovjetiske republikker skulle være med. I San Francisco lyktes det å
bygge bro over motsetningene og tømre sammen kompromisser om de ornstridte spørsmål. Folkeforbundet fikk dermed, til tross for
innebygde motsetninger, i De forente nasjoner en mer levedyktig etterfølger.
Litt.: Friis, F.: De Forente Nasjoner — mål, midler og
virksomhet, 1964, Riste, 0.: Norway and the Founding of
the United Nations. Hovedoppg., 1957.
KEE
Fokker C.V.E. Hollandsk 1-motors biplan,
inngikk i Hærens Flyvevåpen fra 1928. Med
sin lave hastighet var flyet fullstendig umoderne ved krigsutbruddet. Typen ble benyttet
ved flere anledninger under felttoget i 1940 til
speideroppdrag og annet, men var helt uegnet
til å ta opp kampen med moderne tyske fly.
Fokker utgjorde likevel hovedtyngden i flyvåpenet i 1940.
IK
Folkedomstolen, norsk politisk særdomstol, virksom fra begynnelsen av 1941 og til frigjøringen. Domstolens mandat var gitt gjennom forordninger av Terboven og Riisnæs høsten i 940. Straffesaker behandlet av domstolen
gjaldt som regel overtredelser av «folke- eller
statsfiendtlig art». Tiltalene var utferdiget på
bakgrunn av flere forordninger, senere innarbeidet i Lov om Folkedomstolen av 5.3.1942.
- Ifølge offisielle talloppgaver avsa domstolen i løpet av krigen fellende dommer i 96 saker mot til sammen 153 nordmenn. Strengeste straffeutmåling lød på 4 års fengsel.
Mange fikk bare bøter. Blant flere ledende
NS-folk og hos Terboven selv steg misnøyen
med domstolens relativt milde straffesanksjoner. Høsten 1942 karakteriserte Rediess Folkedomstolen som «en skyggedomstol».
Fra årsskiftet 1942/43 fikk den bare bagatellsaker. Den hadde ikke innfridd forventningene som et effektivt redskap mot den økende
sivile motstand.
Se også: folke- og statsfiendtlig virksomhet;
forordning; Rediess, W; Riisnes, S.; Terboven, J.
Litt.: Madsen, P.: Arkivmateriale i Riksarkivet etter norske nazistiske domstoler. Norsk Arkivforum nr. 3/1980.
PM
|
|
Alfabetisk indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til NorgesLexi..
|