- Fossum, Odd (Jahrmann) (1905—58),
kommissarisk leder for det NS-kontrollerte
LO fra 11.9.1941 til mars 1945, idømt 7 års
fengsel i 1949.
- Fossum var samvirkelagsbetjent fra Våler i
Solør og tilhørte det sosialradikale Hedmarksmiljøet i NS. Han var partimedlem fra 1934—36 og meldte seg inn på ny i september
1940.
- Ledet NS Faggruppeorganisasjon fra
1.10.1940 og ble utnevnt til kommissarisk
leder for LO da NS overtok kontrollen over
fagorganisasjonen i de dramatiske septemberdagene 1941. Selv foreslo han Halvard Olsen i stillingen, men denne var ikke akseptabel for Reichskommissariat. Ideologisk og
politisk var Fossum gjennom hele okkupasjonstiden representant for den myke og arbeidervennlige linje som var trukket opp av
Birger Meidell og Odd Melsom. Retten fant
at han hadde hatt «en ærlig interesse for
arbeidernes ve og vel». Han rettet flere
ganger skarp kritikk mot sentrale næringsvennlige krefter i partiet; i et brev til Quisling i 1943 stemplet han således næringsminister
Eivind Blehr som en «plutokrat» og en fiende
av arbeiderne.
- Men som LO-leder var Fossum en svak
skikkelse. Han var nødt til å støtte seg på sterkere krefter i miljøet rundt LO-ledelsen, og han var lite respektert av sine underordnede og sine motspillere. Hans livsstil ble stadig
sterkere preget av fyll og svir. I 1944 var han
involvert i flere uheldige episoder med fyllekjøring og krangel. Dette medvirket til at han ble avsatt i mars 1945.
Se også: LO; Meidell, B.; Melsom, 0; NS;
Olsen, H.
Litt.: Melsom, 0.: Nasjonal Samling og fagorganisasjonen, 1977,
ØS
franktirør var folkerettens (dvs. Haag-konvensjonens landkrigsreglements) betegnelse
på «fri skytter», dvs. sivilperson som under
krig grep til våpen uten militær status og som
derfor ikke var beskyttet av folkerettens reguleringer. Under felttoget i Norge i 1940 var tyskerne i de første ukene svært oppsatt på å få bukt med den ulovlige franktirør-virksomhet de mente pågikk, og enkelte tilfeller førte
til summarisk eksekusjon. Ansvarlige myndigheter i Oslo så for seg en massetragedie her. Biskop Berggrav dro 15.4. til Krokskogen for gjennom en megafon å anrope «norske gutter» og advare dem mot å bli franktirører. Dagen etter holdt han en tale i NRK med
inntrengende appell til alle sivile om å
avholde seg fra enhver innblanding i kampene. En gruppe advokater ledet av J.B. Hjort henvendte seg samtidig til den tyske overkommandoen for å få føre forsvaret ved ev.
krigsrettssaker, idet de fremhevet at norsk
tenkemåte ikke tilla skillet mellom franktirørvirksomhet og vanlig forsvar samme vekt som folkeretten. En nordmann som trev børsa
fra veggen og skjøt etter tyskerne hadde
ingen forståelse av å ha gjort noe galt.
Se også: Hjort, J.B.; Berggrav, E.; Milorg.
HFD
Fretheim, Thorstein John Ohnstad
(1886—1971), skogeier og utdannet veterinær, formannsverv i Veterinærforeningen, formann i Drammensdistriktets skogeierforening og Skogeierforbundet, landbruksminister i det kommissariske råd 25.9.1940—1.2.1942 og i Quislings regjering til 21.4.1945.
- Fretheim gikk i samme klasse som Quisling ved Drammen Latinskole, men de hadde senere knapt kontakt før Fretheim ble landbruksminister, Han gikk av som formann i
Skogeierforbundet da han ble statsråd. Fretheim var med under tyskernes avsettelse av Johan Mellbye som Bondelagets formann
3.3.1941, men ble først medlem av NS i mai
1941 for å opprettholde sin innflytelse. Fretheim deltok aktivt i naziflseringen av Småbrukerlaget høsten 1941, men motarbeidet
nazifisering i de øvrige landbruksorganisasjonene. Han ønsket at Norges Bondesamband skulle bygge på bøndenes faglige og
økonomiske organisasjoner og ikke Bondelauget i NS. Nazifiseringen av landbruksforvaltningen og landbruksskolene fikk derfor et
moderat omfang. Fretheim mente Landbruksdep. og landbruket måtte styres ut fra faglige kriterier.
- Fretheim la som landbruksminister, som
leder av Norges Bondelag/Bondesamband,
fra 3.11.1941 og som riksleder i NS’ Bondegrupper fra 1942, stor vekt på å beskytte og skjerme jord- og skogbruksinteressenes stilling både i forhold til tyskerne og mer ytterliggående krefter i NS. Nazifiseringen av skogbruksforvaltningen ble trenert og tyskernes krav om tømmerleveranser sabotert.
Dette var hovedforklaringen på at Fretheim
ble tvunget til å gå av som minister i april
1945. Han ble etterfulgt av Trygve Dehli-Laurantzon, redaktør i Norsk Jord, organet til Norges Bondesamband.
- Fretheim ble etter krigen dømt til 20 års
tvangsarbeid, inndragning og bot. Høysterett
erkjente likevel at han som statsråd hadde
vært «til nytte for landet» gjennom sitt arbeid
for landbruket. Fretheim ble benådet i 1951.
Se også: Klevar, S.; korporatisme; landbruket; Norges Bondelag; skogbruket; Thrana, F.
Litt.: Espeli, H.: Landbruket under krigen, 1991,
Vevstad, A.: Norsk skogpolitikk, 1992, Norsk Retstidende, 1947.
HE
Fri Fagbevegelee (FF), den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsens viktigste illegale
avis, ble planlagt i julen 1940. Et utvalg ledet
av Lars Evensen fikk ansvaret for produksjonen. Journalist Kåre Haugen ble redaktør, mens Per Lie sto for det tekniske. Da Evensen
måtte rømme til Sverige i september 1941
overtok Lie både som leder av FF-gruppen og
Faglig Utvalg.
- FF ble første gang rullet opp av tyskerne i
februar 1942 og mange av medarbeiderne ble
arrestert. Samtidig ble Bulletinen rammet,
som FF hadde felles distribusjonsnett med.
Fra FF ble bl.a. Kåre Haugen og Per Lie tatt;
den siste døde i tysk konsentrasjonsleir. Oddvar Halvorsen overtok som redaktør. I oktober 1942 kom forordning med bl.a. dødsstraff
for illegal avisvirksomhet. På dette tidspunkt
ble Halvard Lange og Ingrid Haugen av FFs
medarbeidere arrestert og sendt til Tyskland.
Alfred Skar overtok som redaktør i oktober
1943 og satt til pressekrakket i februar 1944,
da FF igjen ble rullet opp av Gestapo. En FF-
medarbeider ble mishandlet til døde under
forhør, én ble skutt og 6 druknet senere med
senkningen av fangeskipet Westfalen. Etter
dette overtok Gunnar Ousland som redaktør.
I august 1944 kom Inge Scheflo fra Sverige
for å redigere FF frem til frigjøringen.
- FF hadde et eget apparat i Bergen med bl.a.
lokalt stoff som samorganisasjonen sto bak.
Olav Brunvand og Torstein Selvik var redaktører. Også mange medarbeidere i Bergen ble arrestert, og noen mistet livet. På landsbasis ble minst 122 medarbeidere i FF arrestert og
19 mistet livet, hvorav mange yngre AUF-
medlemmer.
Se også: Evensen, L.; Faglig Utvalg.
Litt.: Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens historie i Norge bd.
4, 1988.
TP
frigjøringen i mai 1945, for det store flertallet av nordmenn et av okkupasjonstidens
lykkeligste kapitler, da tungt væpnede Wehrmacht-styrker i et antall av 365 ooo, samt andre kamptrente tyske og norske NS-enheter
på i alt 10—12 000 mann, uten et skudd og
nevneverdige dramatiske episoder, i løpet av
noen dager overga seg til en fåtallig alliert
militærmisjon som var støttet av en langt
underlegen og sparsomt utrustet Milorg-
styrke, alt mens sivilbefolkningen tok ut sine
innestengte følelser i ubehersket jubelrus.
- Flere faktorer bidro til dette heldige resultat. Mest grunnleggende var uten tvil disiplinen i de tyske rekker, og den korrekte embetsførsel i den tyske overkommando på
Lillehammer overfor overkommandoen i
Flensburg. Hitlers selvmord 30.4., som først
ble meldt neste kveld, førte ikke til noe maktvakuum og spillerom for lokal egenrådighet som fryktet, og som Reichskommissar Terboven var talsmann for i Norge. Reichskommissar ble i stedet avsatt om kvelden 7.5. og siviladministrasjonen i Norge gikk over til
Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen, general
Böhme. Han fikk kapitulasjonsvilkårene
direkte av de allierte sent om kvelden 7.5. De
tyske styrker skulle overgis, avvæpnes og
sendes hjem snarest. Midnatt til 9.5. trådte
kapitulasjonen i kraft. Da hadde Terboven
vært død i en halv time.
- Men også disiplinen i den norske væpnede
motstand spilte inn for resultatet. Ansvarligheten var høyere enn i noe annet okkupert land, inkl. Danmark, hvilket uten tvil hang
sammen med den tidlige kopling (1941) mellom det dengang gryende Milorg og eksil-regjeringen gjennom Forsvarsdep. i London,
Den væpnede motstand i Norge ledet av den
da 29-årige juristen Jens Chr. Hauge, oppfattet seg som regulære soldater som kjempet for konge, regjering og restaurasjon, uten
egne politiske motiver eller mål. Tendenser
til selvtekt og aksjonisme som forekom i
andre land, uteble stort sett i Norge.
- Da så også ledelsen i NS gikk inn for overgivelse, lå alt til rette for en rolig overgang. Quisling søkte samarbeid med hjemmefronten fra slutten av april, og gjentok tilbudet i
sin tale 5.5. Aksjonistene i partiet var få, og
kom ikke til å spille noen rolle i sluttoppgjøret, hvilket ble bekreftet under førermøtet på
Slottet 5-6.5. Hovedtyngden av regjering og
partiledelse overga seg frivillig 9.5. om morgenen; bare ministrene Lie og Riisnæs og politisjef Rogstad søkte en voldelig avslutning.
- I dette dramatiske sluttspill tok opinionen
seieren på forskudd. Gledesfester med flagg
og brenning av blendingsgardiner oppsto
spontant 7.5. om kvelden, etter at den generelle tyske kapitulasjon var blitt kjent ved 16-tiden. Hele vårnatten igjennom glødet bålene,
og strofen «Seiern er vår, seiern er vår, vi har
vinni, seiern er vår», spredte seg fra intet til
hele nasjonens allsang. Dagen etter, da landet
fortsatt befant seg under tysk overhøyhet,
gikk de improviserte folkefestene videre mot
klimaks. Første dag i full og formell frihet,
9.5., ble slik sett 3. festdag i folkets gledeskalender.
- For de 50 000 NS-medlemmer og deres
familier, og for dem som hadde pleid vennskapelige forbindelser med okkupasjonsmakten, ble frigjøringen en tragedie. Det forekom
en del selvmord i NS-familier. Arrestasjonene begynte 9.5., mens snauklippingen av tyskertøser tok til på første frigjøringsdag,
som et bisarrt utløp av innestengt, sexistisk
hevnlyst midt i gledesrusen.
Se også: Hauge, J.C.; kapitulasjonen i
1945; Lie, J.; Riisnæs, S.; Thorne, A.
Litt.: Diesen, E.: Frigjøringsdagene, 1975, Eriksen, K.E/Halvorsen, T.: Frigjøring, 1987, Hauge, J.C.: Fra krig til fred, 1970.
HFD
frigjøringen av Finnmark. Sovjetiske
styrker befridde Kirkenes i oktober 1944.
Som temmelig symbolsk støtte ble 2. Bergkompani fra Den norske brigade i Skottland
med oberst Arne Dahl som sjef sendt til Finnmark. Med stab, sivile og soldater telte denne styrken 300 mann. Etter hvert ble den utvidet med gjenværende finnmarkinger og norske
polititropper sendt fra Sverige. Ved den tyske
kapitulasjonen sto om lag 3000 norske soldater i Finnmark. Under sovjet-russisk kommando skulle denne symbolske styrken drive
tyskerne helt ut av fylket. Operasjonen hadde
fått betegnelsen Crofter — husmann — i og for
seg betegnende for stillingen London-regjeringen da var i. Finnmark var en brikke i stormaktskrigen; norske interesser telte lite.
- Stort sett gikk samarbeidet med russerne
knirkefritt. De holdt seg til den norsk-sovjetiske frigjøringsavtalen og blandet seg lite inn
i sivilt norsk styre. Etter 6.2.1945 var Bergkompaniet heller ikke underlagt sovjetisk
kommando. Dahl kunne rapportere at de russiske soldatene stort sett oppførte seg eksemplarisk. Til å begynne med var derimot forholdet mellom militærmisjon og lokalbefolkning mer anspent. De hardt rammede finnmarkinger var naturlig nok skuffet over at
så få norske styrker kom og at forsyninger
lenge uteble. Det som kanskje likevel vakte
mest bitterhet, var at «londoneran» til å
begynne med kritiserte dem for manglende
nasjonal holdning og snauklippet sk. «tyskertøser». Dahl sørget raskt for å få slutt på slike episoder.
- Dahl og hans styrker kunne selvsagt ikke
bidra så mye militært, men de gjorde en stor
humanitær innsats og manifesterte gjennom
sitt nærvær norsk suverenitet over Finnmark.
Dahls bekymring for at russerne skulle bli
stående i Sør-Varanger viste seg ugrunnet. I
august-september 1945 forlot de siste sovjetiske tropper norsk territorium.
Se også: Dahl, A.D.; Rendulic, L; tvangsevakueringen i Finnmark.
Litt.: Dahl, A.D.: Med Alta bataljon mot tyskerne, 1946, Nord-Norges forsvar fra vikingetiden til i dag, 1948.
KEE
Frihagen, Anders (Rasmus) (1892-
1979), jurist, statsråd i Nygaardsvolds regjering, handelsminister fra 1939. Oppholdt seg
i Stockholm fra juni 1940 til mars -42, der
han sammen med Johan Ludvig Mowinckel
representerte "den norske regjering i Sverige". Kontaktperson mellom hjemmefronten og Regjeringen i London. Han ble kalt over
til London og ble sjef for Forsynings- og
gjenreisningsdep. fra oktober s.å. til 26.6.1945.
IK
Friheten, illegal avis utgitt av NKP. Avisen
ble startet i september/oktober 1941 og
utkom til frigjøringen. Ukeavis til 1944, deretter sjeldnere, inntil frekvensen steg de siste 2 månedene av krigen. Opplaget var høsten
1944 ca. 20 000. Totalopplaget under krigen
er beregnet til 2 mill. eksemplarer. Friheten
ble først stensilert. Fra august 1942 ble avisen
trykt av Kai Møller på dennes boktrykkeri i
Drammen, fra begynnelsen av 1945 flyttet til
annet trykkested i byen. Hovedansvarlig for
avisdriften der var Finn Pettersen.
- Fra august 1942 hadde Friheten undertittelen Kamporgan for norske patrioter, og fungerte reelt som hovedorgan for NKP. Da Alt for Norge i februar 1944 overtok som hovedorgan, fikk Friheten undertitelen De fagorganisertes kamporgan. Redaktører var Christian Hilt (1941—42), Ola Hofmo (1942), Kåre Selnes (1942-43), Jul Kvale (1943-44) og Adelstein Haugen og Otto Sommerstad (1944—45).
- Etter frigjøringen ble Friheten navnet på
NKPs hovedorgan.
Se også: illegale aviser; NKP.
Litt.: Halvorsen, R. (red.): De trykte illegale avisene, 1988, Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen 1940—1945, upubl., Luihn, H.: De illegale avisene, 1960.
TH
Frihetsrådet, et påtenkt lederorgan for
hjemmefronten foreslått av NKP våren 1944
etter mønster av det danske Frihedsrådet.
- Etter forslaget skulle Frihetsrådet, supplert
av regionale råd og lokale komiteer, lede og
koordinere all sivil og militær motstand. Ved
frigjøringen skulle det ha utøvende myndighet sammen med regjeringen frem til valg var holdt. Bakgrunnen for forslaget var misnøye
med hjemmefrontledelsens generelt forsiktige linje. Ved at kommunistene og andre tilhengere av «aktiv motstand» ble representert i det påtenkte rådet, skulle det oppnås en mer
pågående motstandslinje. Forslaget ble avvist
av den sivile og militære motstandsledelse,
men bidro til at den sivile ledelsen 12.4.1944
selv for første gang sto frem under betegnelsen Hjemmefrontens Ledelse.
- Vestlandske Frihetsråd ble dannet i mai
1944 og var fra tidlig høst 1944 også anerkjent som fylkesråd for hjemmefronten, inntil det ble brudd i februar 1945. I juni 1944 ble
Hjemmefrontutvalget for Buskerud (HUBU)
dannet i Drammen, også det med NKP-representasjon.
Se også: NKP; Solheim, T.
Litt.: Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940—1945, upubl. Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norge, bd. 4, 1988, Solheim, T.: I solnedgangstider, 1976.
TH
Frihetssenderen, «svart» britisk radiostasjon som fra januar 1941 spredte ildnende patriotisk propaganda til Norge på norsk. Stasjonen forega å operere i Norge ("Jeg har
Gestapo rundt meg hele tiden», sa hallomannen), men ble i virkeligheten drevet fra England og ledet av Political Warfare Executive, Department of Enemy Propaganda, der den
norskfødte joumalisten Thomas Barman
hadde ansvaret for Skandinavia. Barman,
som selv førte ordet i Frihetssenderen, slo
friskt til alle sider, hundset autoritene og
snakket nedsettende om emigrantene i London og Den norske legasjon i Stockholm. Manuskriptene var skrevet av norske journalister i London, som i dypeste hemmelighet
medvirket i sendingene ved siden av sin virksomhet for Regjeringen Informasjonskontor og andre ansvarlige instanser. Utenriksminister Trygve Lie måtte gjøre flere henstillinger
til britiske myndigheter før stasjonen dempet
seg og til sist innstilte — etter Lies inntrykk
fordi han krevde så, etter Barmans erindringer på tross av at de norske myndigheter blandet seg inn i dette rent britiske tiltak.
Se også: propaganda; London Radio.
Litt.: Lie, T.: Oslo-Moskva-London, 1968, Barman, T.:
Diplomatic Correspondent, 1968, Dahl, H.F.: Dette er
London, 1978.
HFD
frimerker. Tysk brevsensur ble innført i
april 1940 administrert av Befehlshaber
der Ordnungspolizei. Okkupanten forbød
30.9.1940 alle frimerker med kongens og
dronningens portrett. Den første utgivelse
under okkupasjonen kom 4.10.1940 og var en
endret løvetype på fire merker pål. kr 1,-,
1,50, 2,- og 5,- utformet etter idé av byråsjef
S. Hennum. Til sammen 102 utgivelser fulgte
så frem til 3.2.1945. Det første propagandafrimerket ble utgitt 16.5.1941 i anledning Hålogalandsutstillingen i Oslo, med motiv
«fembøring langs Nordlandskysten med nordlys på himmelen». Merket fikk en tilleggsverdi på 10 øre til understøttelsesfondet
for omkomne fiskeres etterlatte. Senere tilleggsverdier for andre propagandamerker gikk til Landshjelpen, Frontkjemperkontoret
osv. Under den tyske V-kampanjen fra høsten
1941 ble bruksfrimerket fra 1 øres posthorn
opp til kr 5,- løvemerke overtrykt med svart
V, mens ti-øres løvemerke fikk inntegnet
hvit. V. Quisling ble også brukt som motiv,
første gang 1.2.1942 med hans portrett avtegnet etter byste av Wilh. Rasmussen og overtrykt «1.2.1942» i rødt. Samme merke ble
brukt under NS’ riksmøte september påtrykt
"Rikstinget 1942". Reklametegneren Harald
Damsleth var mannen bak de fleste av okkupasjonstidens frimerker. I alt 32 merker var enten tegnet eller bearbeidet av ham. Okkupasjonsfrimerkene ble alle trykt i dyptrykk hos
Emil Moestue i Oslo og alle var tagget 13.
Se også: Damsleth, H.; Rasmussen, W.
Litt.: Oslo Filateliklubb: Norgeskatalogen.
TBJ
frimurere. Frimureriet var en viktig del av
nasjonalsosialismens fiendebilde. Frimurerordenen var internasjonal og lukket, og den ble betraktet som en del av jødenes internasjonale
sammensvergelse. I Tyskland ble alle frimurerlosjer stengt etter Hitlers maktovertakelse.
På samme måte ble Den norske Frimurerorden
oppløst av de tyske myndighetene 19.9.1940
og inventaret i ordenens stamhus i Oslo ble
kraftig rasert. Frimurerlosjene ble stengt og
eiendeler satt under administrasjon, men man
ble ikke straffet for å ha vært frimurer. I
desember 1940 ble det arrangert en utstilling i
stamhuset i Oslo, som fikk stor oppslutning fra
publikum. Fra NS-hold ble det utgitt flere
publikasjoner som tok sikte på å avsløre frimureriet, f.eks. Ørnulf Myklestads bok.
- Frimurere som gikk inn i NS måtte
avsverge all lojalitet til ordenen. Likevel var
det enkelte som var misfornøyd med at så
mange tidligere frimurere satt i ledende stillinger, f.eks. Frederik Prytz, W.F.K. Christie
og Andreas Mohr. Spesielt i den pangermanske opposisjonen rundt Germanske SS Norge var slike NS-medlemmer yndete ideologiske
og politiske skyteskiver.
Se også: antisemittisme; Christie, W. F. K.;
Germanske SS Norge; Mohr, A.; Nielsen, E.
Litt.: Myklestad. Ø.: Bak frimureriets kulisser, 1944,
Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Fritt Folk, NS’ hovedorgan, utkom fra
26.3.1936 til 7.5.1945, til avløsning av NS
(1934—36). Redaktører var Herlof Harstad
(1936), Arnt Rishovd (1937—44) og Odd
Melsom (1944—45). Dagsavis mars—oktober
1936, deretter ukeavis, dagsavis på ny fra
1.4.1940. Etter at Arbeiderbladet ble stanset i
august 1940, rykket Fritt Folks redaksjon inn
i lokalene på Youngstorget. NS-avisen ble
aldri noe folkeeie. Den inneholdt i alle okkupasjonsår store propagandistiske oppslag om krigens forløp ute og hjemme, om hendelser, nyordninger, aksjoner, begrunnelse for forordninger og påbud, kampanjer for verving til
østfronten, utfall mot motstandsbevegelsen,
sabotasjen m.v. Andre NS-organer fulgte i
perioder med som tillegg, bl.a. Hirdmannen
og Norsk Arbeidsliv.
- Fritt Folk brakte også artikler med kritikk
av administrative tiltak og tiltak i regi av NS.
Avisen var underlagt Presseabteilungs direktiver, som andre aviser. På tysk hold rådet det misnøye med at partiorganet ikke sjelden
satte seg ut over påbud og direktiver. Avisens
opplagstall er ennå ikke dokumentert.
Se også: Melsom, 0.;
NS; Presseabteilung.
Litt.: Jensen, T.B.: Nasjonal Samlings periodiske skrifter
1933—1945, Melsom, 0.: Supplement til okkupasjonshistorien, bd. 1—111, 1975—80.
GHj
Fritzner, Ola (Solfest Gjerdrum) (1895—
1983), politietatens balansekunstner. Omtvistet norsk offiser og høyere politiembetsmann, Jonas Eies og Egil Olbjørns illojale medarbeider.
- Fritzner hadde opprinnelig kapteins rang.
Deltok i internasjonalt politiarbeid i Saarland
sammen med Jonas Eie. Han hadde en rekke
tyske venner før krigen og er omtalt som
tyskvennlig i en rapport fra H.-W. Scheidt før
krigen. Fritzner deltok på norsk side i krigshandlingene sommeren 1940, men meldte seg etter eget utsagn inn i NS etter avtale med
fylkesmann Christensen og general Ruge.
Fikk siden en ledende stilling i Politidep. som
sjef for ordenspolitiet under Egil Olbjørn.
- Fritzner var sjarmerende og jovial og fikk
lett kontakt med sentrale tyske politiledere —
som Siegfrid Fehmer. Fritzner nektet pga. ev.
represalier å delta i et attentat der meningen
var å lokke Fehmer på fest og bedøve ham,
hvorpå folk fra hjemmefronten skulle frakte
ham ut av landet. Episoden ble Fritzners
bane. På den ene siden ble Milorg-sjefen Jens
Chr. Hauge irritert. Samtidig ante tyskerne
ugler i mosen. Høsten 1944 ble Fritzner
arrestert og plassert på enecelle på Akershus
under anklager om konspirasjon. Han satt
arrestert helt til frigjøringen, men hans sak er
forblitt omtvistet, Fiitzner ble frikjent og
«renvasket» i 1949 og siden forfremmet til
majors grad.
Se også: Fehmer, S.; Olbjørn, E.; politiet;
Scheidt, H.-W.
Litt.: Berentsen, A.: Ola Fritzner, 1949.
NJR
frontkjempere, betegnelse på norske frivillige til tysk krigstjeneste på østfronten
1941—45. Under krigen ble betegnelsen lite
brukt unntatt av NS-politikere og propagandafolk. Etter frigjøringen ble den mye brukt i media, og under rettsoppgjøret festet navnet
seg på denne personellgruppe. Etter hvert
begynte også de som hadde overlevd sin frivillige tjeneste å bruke betegnelsen.
- Det var i prinsippet to typer avdelinger
frontkjemperene meldte seg til: avdelinger
som var rent tyske (Divisjon Viking/Regiment
Nordland og senere Divisjon Nordland/Regiment Norge), og avdelinger med norsk befal og norsk som kommandospråk, opprettet med
hovedformål å støtte finnenes kamp mot Sovjetunionen (Den norske legion, SS-skijeger-kompani/SS-skijeger-bataljon Norge).
- De første 2-300 meldte seg til tysk krigstjeneste i januar 1941 til den tyske SS-enheten Regiment Nordland. Fart i rekrutteringen av frivillige ble det først da krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i juni 1941. At
Finland også var i krig på nytt mot den samme
fiende, ble benyttet i norsk NS-propaganda.
Under slagordet «Hjelp broderfolket i Finland» ble rekrutteringen satt i gang til Den norske legion. Personell som i mai 1941
hadde meldt seg frivillig til Norges SS, gikk i
hovedsak inn i legionen. På kort tid meldte det
seg mer enn 1000 frivillige, som forpliktet seg
til 6 måneders verving etter grunnutdanning.
NS-ledelsen stilte dem i utsikt at de skulle
delta som norske frivillige direkte i finsk tjeneste. Dette skjedde ikke, og Den norske legion ble underlagt tysk styring. De 6 månedene ble til noe over 1 år ved fronten.
- Rekrutteringen til frontinnsats foregikk helt
frem til freden, og i tillegg til de nevnte avdelinger ble det rekruttert til Germanske SS
Norge fra juli 1942, til SS-skijegerkompaniet
fra 1942 samt til 4 politikompanier oppsatt
suksessivt i perioden oktober 1942 til mai -45.
Kravene til rekruttene til de rent tyske avdelinger var strenge: alder under 35 år, minst 175 cm høy, samt ingen fysiske skavanker. Til Den norske legion var derimot kravene ikke så
strenge. Etter at de «norske» frivillige enheter
ble oppsatt, søkte mange i de rene tyske oppsettinger om overflytting, spesielt til SS-skijegerbataljon Norge.
- I alt kom noe over 5000 nordmenn i aktiv
fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen.
Over 700 frontkjempere falt eller forble savnet
på østfronten. Den avdeling som hadde de største prosentvise tapene var Den norske legion, som av sine knapt 800 mann hadde tap på nesten 20% av styrken. Frontkjemperene fikk etter
krigen harde straffer som landssvikere.
Se også: Den norske legion; Regiment
Nordland; SS-skijegerbataljon Norge.
Litt.: Halle, P.: Fra Finland til Kaukasus — Nordmenn på
østfronten 1941—1945, 1972.
JEF
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
