- frontsøster. Norsk sykepleierforbund fikk
kommissarisk ledelse i juni 1941, ble «nyordnet» og fikk flere NS-folk i ledelsen. Tidsskriftet Sykepleien kunne siden bringe entusiastiske beretninger om sanitetsarbeid på østfronten.
Både fullt utdannede sykepleiere og folk med
lavere utdanning meldte seg til tjeneste for tysk
Røde Kors som sykepleiere og hjelpepleiere.
Av de ca. 1000 kvinner som skal ha meldt seg
til tjeneste, nådde under halvparten fronten.
- Ved krigens slutt var 300 norske frontsøstre i arbeid ved østfronten. I det norske landssvikoppgjøret ble frontsøstrene arrestert og dømt som om de hadde gått i tysk tjeneste
til tross for at Røde Kors i sine internasjonale
retningslinjer påla å yte humanitær tjeneste
for begge stridende parter i en krig. Internasjonale Røde Kors henstilte i 1945 til den norske riksadvokaten om å stoppe straffeforfølgningen av sykepleiere, men innenfor
norsk rettsvesen valgte man å tillegge folkeretten og Røde Kors liten vekt. Imidlertid fikk frontsøstrene lavere strafferammer enn rene soldater. Politikeren Hanna Kvanmo fortalte i
en bok fra 1990 om sin egen opplevelse som
frontsøster og påfølgende dom. Det reiste
debatten på nytt i Norge. Da offentliggjorde
Norges Røde Kors en formell beklagelse av
det som hadde skjedd 45 år tidligere.
Litt.: Kvanmo, H.: Dommen, 1990, Melby, K.: Kall og kamp, 1990, Senje, S.: Dømte kvinner, 1986
NJR
Fuglesang, Rolf Jørgen (1909-88),
NS-politiker, jurist. Generalsekretær i NS fra
1934, statsrådssekretær for de kommissariske
statsrådene fra 25.9.1940, partiminister i
Quislings regjering fra 1.2.1942 til november
1942, kulturminister fra november 1942 til
frigjøringen. Idømt livsvarig tvangsarbeid i
1946.
- Gjennom praktisk talt hele NS’ eksistens
arbeidet Fuglesang som partiets dyktige
generalsekretær, og var en trofast tilhenger av
Quisling. Han ledet den eksplosjonsartede
utbyggingen av partiapparatet fra sommeren
1940 med sikker hånd. Som statsrådssekretær,
senere partiminister, satt han dessuten i en
organisatorisk nøkkelposisjon som bindeleddet mellom partiapparatet og ledelsen i staten.
Gjennom hele karrieren viste Fuglesang
seg som en dreven maktpolitiker. Både i
1930-årene, og særlig under okkupasjonen,
var det i stor grad han som ble satt til å ordne
opp under indre uro i partiet. Han hadde stor
tillit innad i partiet, spesielt blant den gamle
garde som hadde holdt fast ved Quisling.
Denne tilliten utnyttet han effektivt i indre
maktkamper, ved å bygge ut et nett av lojale
medarbeidere i nøkkelstillinger.
- Samtidig ble han betraktet som en politisk
stjerne også på tysk hold. I 1941 og -42 la
Fuglesang stor vekt på nasjonalsosialismens
raseideer. Han ble oppvartet av Himmlers SS;
sommeren 1942 ble han angivelig tilbudt stillingen som leder av Germanske SS Norge av Himmler selv. Men Fuglesang avslo, og fra
1943 av kom han til å markere seg mer og
mer med en nasjonalistisk NS-politikk. De to
siste krigsårene ble han oppfattet som tyskernes hovedmotstander i NS, både i partiet og på tysk hold. Rediess skrev i en hemmelig
rapport til Himmler i desember 1944 at
Fuglesang var en hovedtalsmann for «die
deutschfeindliche Tendenz in der Partei». I
den kritiske perioden fra høsten 1944 til frigjøringen, var det i stor grad Fuglesang som holdt partiet NS samlet ved å slå ned på opposisjon og murring innad i rekkene.
- Etter Lundes død høsten 1942 overtok
Fuglesang ledelsen i Kulturdep. i tillegg til
sine andre stillinger. Som kulturminister var
han mer anonym enn sin forgjenger. Han
hadde ikke Lundes oratoriske kraft og heller
ikke hans store kulturelle vyer.
- I lagmannsretten stemte 3 av rettens 7 medlemmer for dødsstraff. Livstidsdommen ble
opprettholdt i Høyesterett. Fuglesang slapp ut i
1956.
Se også: Himmler, H.; Lunde, G.; NS, Nasjonal Samling; Rediess, W.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992,
Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Furubotn, Peder (1890—1975), født i
Brekke i Sogn. Møbelsnekker. Politiker og
leder av NKPs motstandsarbeid 1942-45.
DNA-medlem i 1919 og var med på å danne
NKP ved splittelsen i 1923, partiets første
generalsekretær til 1925, deretter formann i
NKP til 1930. Oppholdt seg i Moskva
1930-38 og arbeidet i den Røde Faglige Internasjonales skandinaviske sekretariat 1934—38.
- Etter hjemkomsten til Norge i 1938 ble
Furubotn NKPs Vestlandssekretær i Bergen.
Sommeren 1940 organiserte han den omdiskuterte Vestlandskonferansen, som sendte ut klarere nasjonale signaler enn NKP-ledelsen i
Oslo. Som eneste NKP-leder gikk han i dekning ved det tyske forbudet mot NKP 16.8.1940 og ble ettersøkt av Gestapo. Fra sin
dekning kritiserte han de ansvarlige i Oslo for
å drive tilpasningslinjen overfor tyskerne for
langt, og krevde en klarere motstandslinje.
- Etter arrestasjonen av NKPs faktiske leder
Henry W. Kristiansen i juni 1941, ble Furubotn hentet til Oslo og ble valgt til ny leder (generalsekretær) nyttårsaften 1941. Han staket selv ut NKPs nye motstandspolitiske
hovedlinje. Den indre klassekampen skulle
erstattes av en felles nasjonal front mot okkupanten og NS, og motstanden måtte tyngdeforskyves fra holdningskamp mot NS til
«aktiv motstand» med sabotasje og geriljakrig
mot okkupanten. I tråd med dette tok NKP
etter hvert i bruk mer nasjonal og aktivistisk
retorikk i sin agitasjon. Plattformen profilerte
NKP og bidro til å trekke aktivt innstilte ungdommer med i motstandsarbeid. Allerede i 1942 etablerte Furubotn en sentralforlegning med aktive medarbeidere i god avstand fra
Oslo først i Hemsedal, deretter i Valdres.
Furubotn unnslapp den store operasjon
Almenrausch rettet mot NKPs sentralforlegning i juni 1944 og ble aldri tatt av tyskerne. Han spilte en nøkkelrolle som inspirator og
ideologisk veiviser for sine politiske medarbeidere og i NKPs utadvendte agitasjon. En
mindre heldig hånd hadde han i enkelte personalsaker, noe som bidro til desertering fra størstedelen av vaktmannskapet i mars 1944.
- Etter krigen fortsatte Furubotn som partileder og ble valgt til generalsekretær i 1946.
Han fratrådte reelt mot slutten av 1947 og ble
hovedskyteskiven i det interne oppgjøret med
«det annet sentrum» i 1949—50, også kalt
Furubotn-oppgjøret, og ble ekskludert fra
NKP sammen med de fleste av mine nærmeste
medarbeidere fra krigstiden i februar 1950.
Se også: Alt For Norge; Egge, Ø.; Frihetsrådet; Halvorsen, R.; Kristiansen, H.W.; Solheim, T.
Litt.: Halvorsen, T.: NKP i krise 1981, NKP under den tyske okkupasjonen 1940—1945, upubl, Titlestad, T.:
Peder Furubotn 1890—1945. bd. 1—3, 1975—77.
TH
Führererlass av 24.4.1940 (Führerforordning). Utnevnelsen av Josef Terboven til Reichskommissar ble undertegnet 24.4., men selv feiret han 21.4. som årsdagen, fordi
det var datoen for hans første besøk i Norge.
Teksten til Führererlass ble trykt i Terbovens
Verordnungsblatt på tysk og norsk og gjaldt
som grunnlag for den tyske okkupasjonsordning i Norge gjennom hele krigen.
BN
fylkesfører var NS’ betegnelse på den
øverste partiinstans i hvert fylke, svarende til
NSDAFs Gauleiter. Fylkesførervervet i det
norske parti var hjemlet i NS’ lover fra 1934,
der det bestemmes at fylkesføreren utnevnes
og entlediges av partiføreren og leder partiets
arbeid innenfor sitt fylke. Fylkesførerne
hadde fast plass og utgjorde etter sitt antall
den tyngste gruppe i partiets råd, noe som ga
dem stor formell myndighet. Rådet, som
under krigen ble kalt førerting eller førermøte, kunne nemlig etter de opprinnelige lover kreve partiledelsen innkalt og var om
nødvendig pålagt å velge ny partifører med
2/3 flertall — den eneste bestemmelsen om
votering i NS’ partilover. NS fylkesførere sto
ifølge ministerpresidentens plasseringsreglement for stat og parti av 1942 over fylkesmennene i rang, og fikk mot slutten av krigen visse forvaltningsoppgaver delegert ved lov.
- NS’ Årbok for 1942 og 1944 bringer oversikter over partiorganisasjonen, derunder
opplysninger om alle partiets fylkesførere.
Se også: fylkesmann; NS.
Litt.: Borge, B.: NS og makten, 1992.
HFD
fylkesmann Samtlige norske fylkesmenn
ble sittende i sin stilling etter okkupasjonen
9.4.1940, og opptok straks det nødvendige
samarbeid med tyske militære myndigheter. I
en særstilling sto fylkesmannen i Finnmark,
som fikk utvidet myndighet av regjeringen
Nygaardsvold før den forlot landet. Fylkesmannen i Oslo/Akershus fikk dertil en ledende politisk rolle, idet han i egenskap av
formann i Administrasjonsrådet var statsministerkandidat i den regjering tyskerne sommeren 1940 ønsket etablert. Etter at regjeringsplanene strandet, og Reichskommissar
oppnevnte kst. statsråder 25.9.1940, ble fylkesmannsinstitusjonen underlagt det nyopprettede Innenriksdep., som hadde klar
NS-ledelse. I motsetning til nyordningen av
kommunene, ble det i begynnelsen ikke proklamert noen omorganisering av fylkesmannsembetet. Bare mindre tiltak i retning av å
stramme fylkesmannens kontroll over kommunene gjennom revisjonsordningen, ble iverksatt.
- De fleste av landets 16 fylkesmenn fant det
efter hvert vanskelig å holde ut det politiske
press fra Innenriksdep. Som andre høye
embetsmenn kom de i tvil om de skulle bli sittende for å forhindre NS-utnevnelser, eller fratre for å unngå blamasje. Fylkesmannen i
Vest-Agder sendte høsten 1941 en henstilling
til eksil-regjeringen i London om retningslinjer, men fikk et rundt og uklart svar. Den politiske utvikling — økt konflikt med NS-regimet — løste etter hvert problemet. 14 av fylkesmennene fratrådte mer eller mindre frivillig i perioden oktober 1940—februar -42, én meldte seg inn i NS, én gikk for aldersgrensen. De nye
konstitusjoner som fulgte, satte i alle tilfeller
NS-medlemmer inn i ledige embeter. De fleste
av disse konstituerte var ledende lokale NS-
partitillitsmenn, 7 av dem jurister. Også stillingene som fylkeskontorsjef ble besatt med NS-folk, mens den sittende fylkesfullmektigen — nr.3 i fylkesmannsadministrasjonen — ofte
ble værende på plass. Av fylkesadministrasjonens i alt 237 embets- og tjenestemenn pr. våren 1945 var 183 nyansatt etter 9.4.1940, og
i alt 26,2% av alle på dette tidspunkt tilsluttet
NS.
- Fylkesmannens myndighet ble beskåret av
de økende fullmakter som ble gitt NS’ fylkesfører, partiets leder i hvert fylke. Disse var direkte underlagt ministerpresidenten etter
den nye statsskikk, og fikk ved lov overført
stadig flere særlige fullmakter, spesielt slike
som gjaldt ekstraordinære tiltak under krigstid. Ble et område av landet okkupert av fienden (dvs, erobret tilbake av de allierte), var det således NS’ fylkesfører, ikke fylkesmannen, som skulle ha det øverste forvaltningsansvaret på stedet. Fylkesmennene ble i rutinesaker dessuten pålagt å konsultere eller
rent ut motta pålegg fra fylkesføreren. En
omfattende reform ble forsøkt gjennomført i
og med den nye fylkesmannsloven gitt av
ministerpresidenten 3 1.8. 1944, som siktet
mot en utvidelse av myndigheten til statens
representant i distriktene, på bekostning av
folkevalgte og kommunale organer.
- Ved frigjøringen i mai 1945 ble fylkesmenn som på forhånd var oppnevnt av regjeringen i London, innsatt umiddelbart. I Finnmark var fylkesmannen konstituert alt høsten
1944 ved den allierte erobring av Vest-Finnmark.
Se også: Administrasjonsrådet; Christensen I.E.; Jacobsen, H.S.; kommunalforordningen; nyordningen; Prytz, F.
Litt.: Om landssvikoppgjøret, 1962, Borge, B.H.: NS og makten 1992, Dahl, H.F.: Vidkun Quisling: En fører for fall, 1992.
HFD
Fyresdal, Quislings hjemkommune i Telemark, ble under okkupasjonen gjenstand for
spesiell oppmerksomhet fra NS og ministerpresidentens side. Quislings eiendommer Lunden og Jonsborg ble påkostet større restaureringer og avsondret fra bygda med et 2,5
m høyt gjerde. Quisling selv intervenerte
flere ganger i kommunens disposisjoner, spesielt ansettelsessaker. Under sitt årvisse ferieopphold avsatte han i 1942 personlig soknepresten og mottok to år senere prestegården
som gave fra staten. Stemningen i den arbeiderpartidominerte bygda, som på forhånd var lite stemt for NS, ble etterhvert mer intenst
negativ, noe som også fremgikk av en utførlig rapport Quisling mottok fra 3 utsendinger fra Telemark fylkesparti som besøkte Fyresdal høsten 1944. Det lokale Milorg-lag planla
flere aksjoner mot Quisling i forbindelse med
hans ferieopphold, noen av dem drøftet med
SOE i England, men ingen ble iverksatt. Selv
gjorde han forberedelser til å innrette barnehjem i prestegården, og syslet med planer om å trekke seg tilbake som sokneprest i bygda
etter endt ministerpresidentgjerning.
- Etter 1945 gikk Quisling-familiens eiendommer i Fyresdal over til Vidkun Quislings brødre, som solgte dem videre til andre familiemedlemmer.
Se også: Jonsborg; Special Operations
Executiv.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992.
HFD
Fyrst, Walter (1901—92), reklamemann og
filmregissør. Skapte i 1920-årene flere stumfilmer, bl.a. den fremragende Trollelgen 1927.
Våren 1933 pådriver for dannelsen av et
Quisling-parti. NS propagandasjef 1933—34,
til han røk personlig uklar med partiledelsen.
Året etter ekskludert for illojalitet. Tilhørte
deretter kretsen rundt det uavhengig nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok. Disponent i Farmand 1938-40. Organiserte Administrasjonsrådets arbeidstjeneste sommeren 1940 og ble siden ansatt i ATs pressetjeneste. Meldte seg inn i NS igjen høsten 1940 og året etter til fronttjeneste, men
ble dimmittert etter kort tid og vendte seg
deretter til filmoppgaver under beskyttelse av
kulturminister Lunde. Regisserte et par korte
vervefilmer og propagandafilmen Vi er Vidkun Quislings hirdmenn 1942, deretter sitt
hovedverk Unge viljer 1943, den eneste rent
ideologiske spillefilmen produsert i Norge
under krigen. Fyrst visualiserte NS-propagandaen på en kreativ og fantasifull måte. De beste av hans filmer hører blant de mer interessante i periodens norske filmhistorie. I politiske verv ble han lett overivrig og uregjerlig,
noe som også klart fremgår av hans selvbiografi.
Se også: arbeidstjenesten; film og kino;
Lunde, G.; Ragnarok.
Litt.: Evensmo, S.: Det store tivoli, 1967, Fyrst, W.: Min sti, 1981.
HFD
fødselstall, se ekteskap og
barnefødsler.
føreraspirant. For å rekruttere ledere
opprettet NS i 1941 en sk. førerskole på Jessheim, der 14 føreraspiranter — 5 jenter og 9 gutter — ble opptatt til to års utdanning med etterfølgende plikt til å tjene i parti eller stat.
En føreraspirant skulle være under 25 år og
ble nøye siktet «med hensyn til karakter,
raseegenskaper og evner». Antallet opptatte
aspiranter økte etter hvert til 40, men
avgangen var stor, da de fleste mannlige føreraspirantene meldte seg til fronttjeneste, og mange falt.
HFD
Førergarden, ministerpresidentens vaktstyrke på slottet og ved Gimle, talte 2-4 kompanier og var NS-statens eneste regulære, væpnede avdeling. Førergarden ble oppsatt
våren 1942 i de gamle gardeuniformene med
VQ-merke på krage og epåletter, og var forlagt på Bygdøy og Uranienborg skoler. Mannskapene i de to opprinnelige kompanier ble
rekruttert fra Hirden, fra 1944 gjennom
pålegg om tjenesteplikt; et 3. kompani av
politisoldater ble satt opp våren 1944 og
ytterligere ett bestående av dimitterte og
kamptrente frontsoldater samme høst. Sjef
var kaptein Rolv Gulbrandsen, fra 1944 major
Sverre Henschien.
HFD
førerprinsippet, fører- og ansvarsprinsippet; det ledende styringsprinsipp som NS på
alle nivåer søkte å knesette under okkupasjonen. Det må regnes som det organiserte uttrykk for elitetenkningen i NS, hvoretter
den beste alltid skal treffe avgjørelsen, og var
for motstanderne selve bevisst for at partiet
tilstrebet diktatur.
- Førerprinsippet innebar at enhver autoritet
i et hierarki skulle utledes av autoriteten over,
ved at lederen (føreren) alltid var utpekt av
lederen på høyere nivå og sto til ansvar for
ham, i stedet for å være valgt nedenfra eller
stå til ansvar gjennom prinsippet om representativitet. De organisasjoner og institusjoner NS nyordnet etter 1940, fikk derfor normalt en passus i sine lover om at den som i et
råd, styre eller forsamling ikke ved protokollasjon tilkjennega en annen oppfatning enn førerens, anses enig med ham. I alle disse
institusjoner, som i partiet NS selv, forekom
overensstemmende med førerprinsippet aldri
valg, votering eller kollegialt ansvar.
- Den tyske teori om førerprinsippet utsprang av tanken om forholdet mellom fører og følge (Führer und Gefolgschaft), der den fører som gjennom gruppens kamp for å
overleve viser seg som den naturlige leder i et
fellesskap (Gemeinschaft), oppnår absolutt
lederskap. I den norske NS-staten ble det teoretiske grunnlag for førerprinsippet søkt i statsretten, og funnet i Grunnlovens § 30 der
det står at kongen hører sitt råd, men deretter
fatter beslutning «efter sit eget omdømme».
Førerprinsippet er i virkeligheten "knesatt i
Grunnloven", presiserte Quisling for lagmannsretten i 1945: «Den formulering av førerprinsippet som brukes såvel i partiet som
i den nye kommunalordningen og i en rekke
andre nyordninger, er direkte bygd på Grunnlovens formulering av førerprinsippets anvendelse i regjeringsordningen.»
Se også: kommunalordningen; nyordning;
Statsakten.
Litt.: Dahl, H.F.: Ledelse i en førerstat, Nytt Norsk Tidsskrift, 1992/2, Dahl, Th.: Trekk av vår tidligere, nuværende og fremtidige forfatning, Ragnarok, 1942/4-5, Riisnæs, S.: Den nye rettsstat på nasjonalsosialismens grunn, 1941.
HFD
lste Mai, avis etablert 1895 i Stavanger,
stanset i september 1940 etter at redaktør
Trond Hegna skrev lederartikkelen «Ingen
nordmann til salgs». «Majå» eller «Fyste
Mai» på folkemunne, hadde hatt stor betydning for reisningen og fremveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen i Stavanger
og Rogaland. Tap og savn fulgte av at den ble
borte i nesten 5 år.
- Da redaktør Trond Hegna igjen var på
plass og 1ste Mai på ny kom ut sommeren
1945, sto folk i Stavanger i kjempekøer for å I
tegne abonnement.
Se også: Hegna, T.
Litt.: Hegna, T.: Min versjon, 1983, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
