Goebbels, (Paul) Joseph (1897—1945), tysk minister for folkeopplysning og propaganda 1933-45. Goebbels, som var fra Rheydt i Rhinland, tok i 1922 doktorgraden
på en avhandling om romantikken. Han var
arbeidsløs dr. philos. da han i 1924 ble medlem av NSDAP, og snart gjorde karriere i partiet. Allerede i 1926 ble han Gauleiter
(fylkesfører) i Berlin, i 1928 riksdagsmann
for NSDAP, i 1929 rikspropagandaleder og
etter maktovertakelsen i 1933 propagandaminister i nyopprettet departement. Hørte klart til NSDAPs venstrefløy.
Langt på vei var det Goebbels som skapte
dyrkingen av Hitler som den geniale Führer.
Selv fulgte han Hitler i blind lydighet, men
samtidig var han også en uhyre begavet og
praktisk mann — den eneste interessante i
naziledelsen bortsett fra Hitler selv, er det
blitt sagt. Det tredje rike var det første diktatur som tok moderne teknikk i bruk i propagandaen, og Goebbels mestret bruken av
presse, radio, film og teater.
Goebbels var liten, mørk og brunøyd, så
langt fra germaneridealet som mulig, og dessuten hadde han klumpfot. Men sjarm hadde han. Kvinnene flokket seg om ham, han var
vittig, hadde glimt i øyet og en smittende latter. Men han var også spydig, og hans vittigheter gikk gjerne ut over noen.
I sine dagbøker viser han dette i fullt
monn. Fra 1924 skrev han dagbok, som fra
1941 ble diktert til en sekretær og dermed
svulmet voldsomt opp. De var beregnet på
ettertiden, er nesten komplett bevart og trykt i
flere utgaver. Fra krigsutbruddet hadde
Goebbels ansvaret for den «åndelige krigføringen», og han skriver mye om dette i dagboken. Da Danmark hadde kapitulert
9.4. 1940, mens Norge valgte kamp, beskrev
han hvordan propagandaen overfor landene
nå måtte føres: «Mot Danmark taktfullt, tilbakeholdende, ikke påtrengende, fremheving av danskenes nasjonale særdrag og berettigelsen av dem, intet snakk om protektorat
eller lignende.» Overfor Norge måtte det
fremheves at motstanden var meningsløs,
med Polen som eksempel, og at «Vi vil fred».
- Goebbels kjente Terboven fra de tidlige kampdagene i Rhinland, og propagandaministeren var en av Reichskommissars beste støtter i Berlin, spesielt det første året. Goebbels dro til alle de erobrede hovedstedene for
å undersøke hvordan den tyske krigspropagandaen virket, og 28.11.1940 kom han på sitt første og eneste besøk til Oslo. Terboven
tok imot ham på østbanestasjonen, og i åpen
bil viste han ham byen, som Goebbels syntes
var stygg. Men Skaugum likte han: «Med
store kaminer og en praktfull utsikt over Oslo
i det fjerne.» Goebbels traff også en rekke
norske kulturpersoner, men syntes ikke det
var «noe særskilt ved dem».
- I motsetning til Himmler, som var romantisk begeistret for det germanske Norge, viste ikke Goebbels noen spesiell interesse. Men han hadde sin egen representant i Reichskommissariat (G.W. Müller) og holdt seg
godt orientert. Sammen med Terboven sørget
han for kulturutveksling mellom Norge og
Tyskland, bl.a. med opprettelse av et eget
tysk teater i Oslo, foruten kulturutbud og
ekstraforpleining for de tyske troppene i
Norge.
- Goebbels forble trofast mot sin Führer til
siste slutt. 1.5.1945 fulgte han Hitler i døden,
sammen med sin kone og parets 6 små barn.
Se også: Deutsches Theater; Müller, G.W.;
Terboven, J.
Litt.: Heiber, H.: Joseph Goebbels, 1988 (1962),
Nøkleby, B.: Josef Terboven — Hitlers mann i Norge,1992.
BN
Gotenland, D/S, lastebåt som i likhet med
Donau og Monte Rosa, transporterte norske
jøder til Tyskland. Gotenlands transportforhold var like primitive som Donaus. Forskjellen var at mens det på Donau hadde vært
køyer i opptil 4 etasjer, var det om bord i
Gotenland madrasser strødd ut over dørken i
lasterommet. 24.2. 1943 gikk Gotenland som
fangeskip med 158 norske jøder til Stettin.
Se også: Donau; jødeaksjonene; Monte
Rosa.
GHj
Gram, Gregers (Winter Wulfsberg)
(1917—44), motstandsmann, fenrik. Gram
måtte flykte fra Norge tidlig i 1941 og reiste
jorden rundt for å komme til Storbritannia.
Der ble han rekruttert til SOE. Sendt til
Norge bl.a. på sabotasjeoppdrag. Sammen
med Max Manus utførte han en serie dristige
sabotasjeaksjoner, særlig rettet mot skipstrafikken i indre Oslofjord. Den første av disse aksjonene var Mardonius, som gikk av stabelen 27.4.1943 etter at Gram og Max Manus
måneden før hadde blitt sluppet ned over Østmarka. Resultatet var delvis vellykket og Gram og Manus dro påny til England bare for
å returnere i oktober s.å. Sammen planla de
og utførte nye aksjoner mot tyske skip under
kodenavnet Bundle. Gram drev også arbeid
med «svart propaganda» rettet mot tyske soldater (Operasjon Derby). Han ble drept i et bakhold på Plasskafeén på Olaf Ryes Plass i
Oslo 13.11.44 da han sammen med Edvard
Tallaksen skulle møte noen de trodde var
tyske desertører. Gram blir beskrevet av de
som kjente ham som en meget intelligent og
sjarmerende kar som ikke sparte seg selv. En
byste av Gram ble avduket ved Njårdhallen i
Oslo i 1994.
Se også: Oslogjengen.
IK
Gram, Harald (1887—1961), motstandspioner, byfogd i Oslo, far til Gregers Gram.
Allerede i februar 1941 var han en av
initiativtakerne til en bredest mulig protestaksjon mot NS som resulterte i at 22 foreninger 3.4.1941 rettet en skarp protest til Reichskommissar mot at medlemskap i NS ble stilt
over faglige kvalifikasjoner. I februar 1942
ble han innkalt av regjeringen Nygaardsvold
til Den norske legasjon i Stockholm for å
overta statsråd Anders Frihagens funksjon
som formidler av penger til finansiering av
motstandsorganiseringen. I tillegg fortsatte
han Frihagens arbeid med å organisere en
sivil sambandstjeneste på Norge. Resultatet
ble opprettelse av et kurér- og forbindelsekontor i mai s.å. med dekknavnet «Idrettskontoret». Gram ble dette kontorets øverste
sjef og finansierte det over det hemmelige
budsjett som han disponerte for Finansdep.
Han hadde en spesiell evne til å forstå og
knytte til seg de mange hjemmefrontfolk som
kom til Sverige og dermed dra nytte av deres
arbeidsiver og illegale erfaring.
- Gram og kretsen rundt ham inntok en kritisk holdning til legasjonen, til Politi- eller Rettskontoret og deres sjefer. Det ble en slags strid mellom utefront og hjemmefront, på den
ene siden legasjonen og dets kontrollorgan,
på den annen side personer som representerte
motstandsbevegelsen i Norge. Men forholdet
var samtidig mer komplisert enn som så.
F.eks. opptrådte den konservative Gram, tidligere generalsekretær i Høyre, mer imøtekommende overfor kommunistene enn regjeringen mente var riktig.
- Striden ble akutt på nyåret 1943. Den ble
«løst» ved at Idrettskontoret ble oppløst og
omgjort til Sambandskontor med Gram som
øverste sjef.
Se også: flyktningsamfunnet i Sverige;
Gram, G.; Kompani Linge; organisasjonenes
protest; Special Operations Executive.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser frem, 1969.
AM
Grande, Kitty (Margrethe) f. Sørensen
(1919—), eventyrerske, det mest sentrale kvinnelige medlem av banden til Henry Rinnan.
Den forførende trondhjemspiken kom til å
spille en avgjørende rolle mht. å få folk til å
røpe trekk ved motstandsbevegelsens kontaktnett. Møter med folk fra motstandsbevegelsen stilte henne også overfor fristelser. Mens hennes første ektemann var ved østfronten, ble
hun stormforelsket i en motstandsmann.
Resultatet ble færre rapporter til Rinnan. Den
2.7.1942 sørget Rinnan for at hun som straff
ble arrestert og sendt til Grini, siden til
Ravensbrück. I august 1943 kom Ivar Grande,
NS-politimann og Rinnans nære medarbeider
og rival henne til unnsetning. Han hadde hatt
et kort forhold til henne tidligere og var fortsatt
forelsket. Grande fikk henne satt fri fra
Ravensbrück, hvorpå hun skilte seg og giftet
seg med ham. De flyttet siden til Ålesund, delvis for at ingen skulle gjøre Rinnan rangen stridig. Ikke lenge etter kom det beskjed om at Ivar Grande skulle likvideres, hvilket skjedde.
I krigens siste fase arbeidet Kitty Grande igjen
aktivt for Rinnan. Hun ble dømt til 20 års
tvangsarbeid etter krigen. Det er nærliggende å
tro at det bare var fordi hun var kvinne, at hun
unngikk dødsstraff. Hun sto åpent frem på
svensk TV i 1989 og fortalte, tilsynelatende
uten anger, om sine sammensatte krigserfaringer.
Se også: angiver; Dollis, A.D.D.; likvideringer; Rinnan, H.
Litt.: Hansson, P.: Hvem var Henry Rinnan?, 1972, Lyng,
J.: Forrædernes epoke, 1979, Løfsnes, K.: Motstandsmann og politiker, 1991.
NJR
Granskningskommisjonen av 1943,
offentlig utvalg nedsatt av Quisling som
ministerpresident 23.10.1943 for å bringe klarhet i om Nygaardsvold-regjeringen forut for
9.4.1940 hadde fulgt «folkerettens regler for
en nøytral stats rettigheter og forpliktelser».
Pådriver var Herman Harris Aall, som hadde
Nygaardsvold mistenkt for å ha spilt dobbelt
med nøytralitetspolitikken og i virkeligheten
ha inngått avtaler med Storbritannia. Quisling
var opprinnelig lite innstilt på en gransking av
disse forhold, Terboven likeså, inntil det lyktes
Aall å bringe saken inn for Hitler selv. Det
skjedde ved Knut Hamsuns hjelp, da denne
besøkte Hitler i 1943 og talte for sin gamle
(siden 1914) anti-britiske meningsfelle Aall.
Kommisjonen ble så oppnevnt samme høst
med Aall som formann. Den rakk ikke å
avslutte sitt oppdrag, men samlet gjennom
1944 en del materiale som siden ble overlatt
Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Se også: Aall, H.H.; Fiane, K.K.
Litt.: Scharffenberg, J.: Norske aktstykker, 1950.
HFD
grenselos, betegnelse på en person som
fulgte («loset») flyktninger over grensen fra
Norge til Sverige. Nærmere 50 000 nordmenn benyttet denne fluktmuligheten, og selv om ikke alle flyktet av like presserende
grunner, var det av avgjørende betydning for
norsk motstandsaktivitet at sterkt ettersøkte
personer kunne komme seg i sikkerhet i vårt
naboland. Tapsprosenten blant flyktningene
var liten.
- Grenselosene bodde nær grensen og var
uunnværlige for den etter hvert omfattende trafikken, fra Halden i sør til Finnmark i nord. Det fantes trolig over tusen i tjeneste i kortere eller lengre tid; skogsfolk, lastebilsjåfører, konduktører, drosjesjåfører, kvinner, til og med barn
kunne operere som grenseloser. Det var uttallige ruter, svært mange med utgangspunkt i Oslo, til Halden og Fredrikstad, lenger nord — i
Akershus og Hedmark — ikke fullt så tett.
- Under jødeaksjonen 1942 måtte losene på
de mest brukte rutene ut å gå mange ganger i
uka. Slit, mangel på søvn og en stadig angst
for å bli tatt tærte hardt på grenselosene. Men
så er de også blitt kalt «redningsmannskapet i
siste krig».
Se også: Feldmann-saken; flyktningeksport; flyktningsamfunnet i Sverige.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969, Ulstein, R.: Svensketrafikken, 1-3, 1944—77.
AM
grensepolitiet, Grepo, som etaten ble kalt
i norsk dagligtale, var den suverent største
avdeling av statspolitiet, formelt opprettet
høsten 1941, i funksjon fra januar 1942. Den
første tiden ledet av den tidligere offiser
Erling Søvig, senere av Gottfrid Skule, som
hadde bakgrunn som fengselsbetjent.
- Grensepolitiet arbeidet med flyktningsaker, jødespørsmålet, falske legitimasjonskort, grenseboerbevis og passérsedler og
hadde sentralavdeling i Kirkeveien i Oslo og
15 stasjoner langs svenskegrensen fra Halden
i sør til Lyngen i nord. På sitt største, i 1943,
talte styrken 183 mann, graden av politibakgrunn varierte, men alle var NS-medlemmer. Deres arbeid kan karakteriseres som «middels effektivt», for mens rundt 50 000 mennesker flyktet over grensen til Sverige under okkupasjonen, ble rundt 5000 arrestert på
toget, på grensen eller langs fluktrutene.
- I media fikk grensepolitiet stor oppmerksomhet høsten 1942 da en grensepolitimann og hirdmann, Arne Hvam, 23.10. ble skutt på Halden-toget av Karsten Løvestad, som ledet
en flyktningtransport med flere jødiske unggutter i sitt følge. Episoden ble straks kalt et «jødisk politimord» og brukt som påskudd til å iverksette de norske jødeaksjonene.
Se også: grensesoner; Hvam, A.; jødeaksjonene; Statspolitiet; Søvig, E.
Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom, barken og veden, 1987,
Ulstein, R.: Svensketraflkken 1-3, 1974—77.
NJR
grensesoner, områder med regulert ferdsel
grensende mot Sverige, ble opprettet i deler av
Sør-Norge fra juni 1940 av. De nærmeste grensetraktene mot Sverige ble Grensesone Øst. Fra oktober 1940 omfattet Grensesone Vest kystkommunene Sarpsborg, Fredrikstad, Moss og
Jeløy i Østfold, Larvik, Stavem og Brunlanes i
Vestfold, dessuten Langesund, Brevik, Stathelle, Kragerø og Skåtøy i Telemark. Grensesonene ble betydelig utvidet 1.1. 1944.
- Omfattende restriksjoner på kjøring og reising ble innført og befolkningen satt under kontroll ved å holdes mest mulig innenfor de ulike grensesoner. Innbyggeme måtte skaffe
seg et grenseboerbevis utstedt av politiet. I
Grensesone Øst var beviset grønt. De som
bodde inntil grensen eller hadde skog, åkre
eller utmark de måtte ta hånd om, fikk i tillegg et hvitt sperresonebevis.
- Privatkjøring ble det slutt på, og det var til
enhver tid sprengfullt på tog og busser. Selv
om man måtte ha reisetillatelse for enhver
reise lenger enn 30 km, lurte folk seg ofte
frem likevel. De reiste sine tillatte mil, gikk
av og kjøpte ny billett. Sjåfører og konduktører lukket øynene.
- Norge var ikke lett å sette under kontroll.
For nordmenn var sjøveien like naturlig som
landeveien, det viste seg at verken kysten
eller svenskegrensen kunne stenges for folk
som virkelig ville ut — eller inn. Grensesonene gjorde grensetrafikken mer risikabel, men kunne ikke stoppe den.
Se også: reisetillatelse.
Litt.: Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990, Nøkleby, B.: Nyordning, 1985, Aamodt, A.: Norges Statsbaner i tiden 1940—45, 1972.
GHj
grensevaktordningen. I et PM til regjeringen i mai 1940 pekte general Ruge på at
Finnmark, som ikke inngikk i tyskernes
okkupasjonsplaner, kunne risikere å bli tatt
av Sovjet som herreløst land. I begynnelsen
av juni, da de allierte trakk seg fra Norge,
tenkte Ruge svært langsiktig: Overbevist om
at England ville vinne krigen, kom han til at
han prinsipalt ville foreslå for tyskerne at
Nord-Norge skulle forbli norsk, med egen
administrasjon, med grensevakt mot Sovjet
og svensk demarkasjonslinje mot den tyskbesatte del av Norge, subsidiært at det ville være sikrest å invitere tyskerne til straks å besette den nordligste landsdelen. For ved
Englands seier ville det være mindre problematisk om tyskerne sto der enn russerne. Under kapitulasjonsforhandlingene i Trondheim 10.6.1940 aksepterte ikke den tyske
overkommando det første alternativet, og
resultatet i Trondheimsavtalen ble at den norske grensevakten bare skulle bli stående inntil tyskerne overtok. Men Hitler avgjorde
samme kveld at denne norske grensestyrken
måtte underlegges tysk kommando. Ruge
avslo under henvisning til at det fortsatt hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Kompromisset ble at den tyske kommandoutøvelse skulle være indirekte og hemmelig, og gå via fylkesmannen i Finnmark
(Narvikavtalen 11.6.1940). Dermed var kommandoordningen etablert, men tyskerne unnlot å anvende dem. På diplomatisk plan kom
likevel ordningen til å spille en viss rolle. Da
Ruge varslet om truende sovjetiske overflygninger i nord, innskjerpet tysk UD 23.6. overfor sovjetisk UD at dette måtte ta slutt; også Øst-Finnmark hørte til de av Tyskland besatte områder ble det hevdet. I virkeligheten
var det fremdeles norske tropper som sto der,
formelt underlagt tysk overkommando.
- I juli 1940 ble den norske grensevakt
demobilisert og erstattet av tyske SS-soldater. Hele Norge var dermed besatt. Norske offiserer var fortsatt engstelige mht. Finnmark, og søkte overfor tyskerne, Administrasjonsrådet og senere NS Innenriksdep. å få gjenreist en norsk styrke i nord, ved siden av
den tyske, men uten hell.
- Etter krigen lå grensevaktavtalen lenge i
mørke. Først da Sverre Hartmann i 1952 og
senere i 1970 publiserte opplysninger hentet
fra den tyske forbindelsesoffiserens krigsdagbok, ble forholdet kjent.
Se også: Bjørnefjellsavtalen; felttoget i
1940 i Norge; Hartmann, S.; Ruge, 0.;
Trondheimsavtalen.
Litt.: Hartmann, S.: Søkelys på 1940, 1971, Ruge, 0.:
Felttoget, 1989, Skodvin, M.: Samtid og historie, 1975.
OVA
Grieg, Gerd, f. Egede-Nissen (1895—
198 8), skuespiller, talte og opptrådte i Storbritannia og USA for Norges sak i krigsårene.
Først sammen med sin mann, Nordahl Grieg,
ble de engasjert av UD i London, og etter hans
død fortsatte hun med utallige opptredener.
Hun underholdt norske sjøfolk som en norsk
Vera Lynn, med sterk tro på sitt klassiske norske repertoar, fra Bjørnsons og Ibsens sanger
til utsnitt fra norske dramatiske verk.
Se også: Grieg, N.; Regjeringens Informasjonskontor.
Litt.: Grieg, G.: Nordahl Grieg — slik jeg kjente ham,
1957, Hoem, E.: Til ungdommen, 1989.
GHj
Grieg, Harald (1894—1972), forlegger,
bror av forfatteren Nordahl Grieg, gjorde seg
ikke bemerket med noen klar motstandslinje
som forlagssjef for Gyldendal Norsk Forlag.
Knut Hamsun var storaksjonær, og forlaget
utga størsteparten av NS-forfatterne i Norge.
Men som formann i styret for Nationaltheatret
holdt Grieg en stø kurs, og da styreflertallet
26.6.1941 avviste å søke lisens hos Kultur- og
Folkeopplysningsdep. ble han arrestert få
dager senere samtidig med styremedlemmene
Francis Bull og direktør Johannes Sejersted
Bødtker. Han ble plassert først i Åkebergveien, siden på Grini. Han slapp ut før Bull. Knut Hamsuns sønn Tore Hamsun har selv
ment han hadde æren for dette. Siden ble
Grieg nektet å gjeninntre som sjef for Gyldendal, der Tore Hamsun i mellomtiden hadde overtatt som kommissarisk sjef Broren Nordahl Griegs innsats bidro sammen med arrestasjonen av Harald Grieg til å «redde» Gyldendals rykte i folks bevissthet.
- Grieg brøt med sin venn Hamsun i løpet av
krigen og nølte med å utgi både Hamsuns og
andre NS-forfatteres verker etter krigen. Men
etter en tid endret han standpunkt og utga Paa
gjengrodde Stier i 1949 og en nyutgave av
Hamsuns samlede verker i 1951.
Se også: Bull, F.; Gyldendal Norsk Forlag; Hamsun, K.; Stenersens forlag.
Litt.: Evensmo, S.: Gyldendal og gyldendøler, 1974,
Grieg, H.: En forleggers erindringer, 1958, Hamsun, T.:
Efter år og dag, 1989
NJR
Grieg, Nordahl (1902—43), forfatter og
reporter; kommunist som straks sluttet seg til
de norske styrkene, 10.4.1940, på Ringerike.
- Grieg deltok under transporten av Norges
Banks gullbeholdning, og ble med regjeringen til Storbritannia.
- Nordahl Grieg og hustruen Gerd Grieg
fikk tilknytning til norsk UD i London, som
talsmenn for Norges sak. De opptrådte bl.a.
med lesing og sang i forlegninger av frivillige
og sjøfolk.
- Grieg tok militær utdanning. Med kapteins
grad og uniform deltok han som korrespondent i konvoifart og i flytokter over Atlanterhavet, Nordsjøen og Norge. Etter å ha fått
avslag mange ganger, fikk han til sist tillatelse til å bli med på et flytokt over Berlin som krigskorrespondent. Flyet med Grieg om
bord ble skutt ned over Potsdam, natten mellom 2. og 3. 12. 1943.
- Grieg var elsket i vide kretser. Helt til sin
død skrev han dikt som ble lest i de norske
London-sendingene. Diktene hans ble sluppet ned over Norge fra fly eller smuglet inn fra Sverige. Sjøfolkene i handelsflåten så på
Grieg som sin dikter.
- Av hans storslåtte lyrikk, med sterk appell
og manende rytmer, kan nevnes 17. mai
1940, Kongen, De beste, Viggo Hansteen, På
Tingvellir. Disse ble trykt i diktsamlingen
Friheten, først utgitt i Reykjavik 1943. Diktsamlingen nådde i Norge det høyeste opplaget i 1945, 70 000 eksemplarer.
Se også: gulltransporten; krigslyrikk.
Litt.: Grieg, N.: Flagget, 1945. Grieg, H.: En forleggers erindringer, 1958; Hoem, E.: Til ungdommen, 1989.
GHj
Grini fangeleir i Bærum ved Oslo, den
største tyske fangeleiren i Norge. Grini kvinnefengsel ble tatt i bruk som krigsfangeleir
24.4.1940 for ca. 700 norske fanger. De fleste
ble løslatt i juni s.å. Fra 14.6.1941 ble stedet
brukt som Polizeihäftlingslager Grini. Fra
1941 til -45 ble 19 788 fanger registrert på
Grini. Majoriteten var norske politiske fanger, men et mindre antall utlendinger og enkelte kriminelle fanger er også med i
registret. Noen fanger satt bare kort tid på
Grini, andre satt der i flere omganger. Fanger
fra hele landet ble sendt til Grini, men ble ofte
flyttet til andre fengsler og leirer for kortere
eller lengre tid, f.eks. for å bli forhørt. Således har 3239 Grini-fanger sittet på Møllergata 19, 769 på Bredtvet, 310 på Berg, 563 på Akershus, 792 i Åkebergveien og 3402 i
fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland.
786 Grini-fanger døde, de fleste i Tyskland.
- Leirkommandant var Obersturmführer
Herrmann Koch (kjent som Stormfyrsten) til
våren 1942, deretter Hauptsturmführer Alfred Zeidler, nestkommanderende (med tittel
Schutzhaftlagerführer) var Julius Denzer.
- Sommeren 1941 rømte den første fangen,
noe som førte til at alle fikk fangedrakter: norske gardeuniformer uten distinksjoner. I juli
1941 kom den første kvinnelige fangen til
Grini, i 1945 var det 6—700 kvinner der. Høsten 1941 fikk ennå alle 400—500 fanger rikelig plass i den store hovedbygningen, men våren
1942 økte fangetallet sterkt, og det ble bygd
brakker. Den første ble tatt i bruk i april og de
fire neste i løpet av mai 1942. Ved nyttår 1945
hadde Grini et belegg på ca 4500 fanger.
- Ved juletider 1941 hadde fangene fått opprette sitt eget administrasjonsapparat på Grini, noe som fikk stor betydning for forholdene i leiren. Fangebehandlingen på Grini var
forholdsvis bra, selv om det forekom både
mishandling og straffeeksersis. Det satt også
dødsdømte fanger på Grini, og sommeren
1944 ble 8 fanger, av dem 3 kvinner, henrettet der.
- Litteraturen om Grini er omfattende, det
meste er skrevet av folk som selv satt der.
Norsk fangeregister, Grinifangene (1945),
har en fullstendig fangeliste.
Se også: Fallskjermen; fengsler/fangeleirer; Tysklandsfanger.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
