...side G2                    G3                    side H1...
Meny
Grossgermanien En samling av de germanske folkeslagene i et storgermansk rike var et uttalt mål for Himmlers SS. Uttrykk som «Das grossgermanische Reich» og «Grossgermanien» var også hyppig brukte slagord i tysk nasjonalsosialistisk propaganda for øvrig, særlig fra 1941. På norsk var betegnelsene «Stor-Germania» og «Germania» de mest vanlige.
Denne germanske samlingen ble satt på den politiske dagsorden etter at Tyskland hadde okkupert Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Men i svært mye av den nasjonalsosialistiske propagandaen var det uklart hva en slik samling egentlig skulle bety. Enkelte oppfattet ideen om det storgermanske riket utelukkende som en passende legitimering av tysk politisk og økonomisk herredømme. Blant mer ideologisk orienterte nasjonalsosialister kan man skille ut to hovedretninger. En moderat retning, med Alfred Rosenberg som anfører, så for seg et nært politisk og økonomisk samarbeid mellom relativt selvstendige nasjonalsosialistiske og germanske stater. En langt mer radikal retning fant man i SS, der det uttalte målet var et tett rasefellesskap som erstattet og opphevet de gamle nasjonalstatene. Hitler selv var langt mer forsiktig med å fastlegge rammene for det storgermanske riket.
I alle varianter var det klart at dette storgermanske riket skulle være dominerende i Europa. Etter hvert som krigslykken snudde for tyskerne, ble ideen om et slikt rike tonet ned i propagandaen, til fordel for en samling av hele Europa mot bolsjevismen.

Se også: Himmler, H.; pangermanisme; Rosenberg, A.

Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989; Wegner, B.: Hitlers politische Soldaten, 1988.

ØS

Gross Kreutz, slott 20 km vest for Potsdam i landsbyen Gross Kreutz. Slottet tilhørte J.B. Hjorts fetter Bodo von Marwitz som overlot dette til familie i 1942 da den ble sivilinternert i Tyskland. Rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, flyttet etter å ha vært fange i Sachsenhausen, med sin kone ut til Gross Kreutz i 1943. Stud. med Bjørn Heger, også tidligere KZ-fange, sluttet seg til.
Plassert mot sin vilje midt i fiendens rike, men med en viss bevegelsesfrihet, lyktes det miljøet i Gross Kreutz å bygge opp et kartotek over nordmenn som satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire.
Sentralt i arbeidet sto Wanda Hjort, men Gross Kreutz-gruppen fikk også hjelp i arbeidet fra sjømannsprestene i Hamburg, den svenske legasjonen og det internasjonale Røde Kors i Berlin, og fra Peter Anker ved Røde Kors i Genève. Dokumentasjonen som ble samlet, var av avgjørende betydning da de norske og danske fangene skulle finnes og transporteres ut av leirene før Tysklands sammenbrudd våren 1945.

Se også: Bernadotte, F.; Hjort, J.B.; hvite busser; Seip, D.A.

Litt.: Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984, Holm, J.: Sandheden om de hvide busser, 1984.

GHj

Großraumwirtschaft, et økonomisk system under tysk ledelse, tuftet på tanken om et Europa forsyningsmessig og økonomisk uavhengig av andre områder, både mht. råstoffer og markeder. Den produktive kjernen i området skulle være de tyske industriområdene, inkl. Alsace-Lorraine, Böhmen, Mähren og Schlesien. De perifere områdene skulle tjene som leverandører av råstoff og matvarer og være markeder for ferdige produkter. Den tyske politikk i Norge under okkupasjonen gikk ut på å utvikle landets næringsliv etter disse planene.

Litt.: Calvocoressi, P. m.fl.: Total War, vol. I, 1989; Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway, 1972.

AT

Groth, Henrik (1903—83), forlagsmann. Forlagssjef i J.W. Cappelens Forlag 1941, direktør fra 1947. Opinionsleder blant norske forleggere under krigen, medlem av Hjemmefrontens kulturgruppe. Ble arrestert for illegal virksomhet i januar 1944, bl.a. med grunnlag i en rapport fra Åsmund Sveen. Satt på Grini mars 1944—mars -45. Han var en velartikulert representant for isfronten etter krigen og sterk tilhenger av dødsstraff.

Se også: Hjemmefrontens kulturutvalg; isfront.

Litt.: Ringdal N.J./Holtet Larsen. T.: Norske forleggere i 100 år, 1995.

NJR

Gruppe XXI var navnet på den tyske styrken som under kommando av Falkenhorst gikk til invasjon av Danmark og Norge 9.4.1940, operasjon Weserübung. Falkenhorst var sjef for XXI. Armeekorps da Hitler 21.2.1940 ga ham i oppdrag å lede Weserübung som øverstkommanderende for Gruppe XXI, direkte underlagt Hitler selv. Staben ble sammensatt av offiserer fra alle tre forsvarsgrener, stabssjef var oberst Buschenhagen. Kriegsmarine fikk i oppdrag å stå for overføring av troppene og transport av forsterkninger, mens Luftwaffe skulle sørge for luftherredømme. Hærens avdelinger i Gruppe XXI besto av 2 bergdivisjoner og 5 infanteridivisjoner, men ingen av dem var fullt oppsatt da de ble satt inn. Mot slutten av 1940 ble Gruppe XXI omdøpt til Armeeoberkommando (AOK) Norwegen.

Se også: Buschenhagen, E.; Falkenhorst, N.v.; Weserübung.

BN

Grønland tilfalt Danmark ved Kiel-freden i 1814. Før 1905 hadde Norge ingen utenrikspolitisk handlefrihet og kunne derfor ikke gjøre noen krav gjeldende. Etter århundreskiftet økte Grønlands økonomiske betydning og Danmark gjorde nå krav på suverenitet over hele øya, inklusive alle folketomme deler. Tross lange forhandlinger lyktes ikke dansker og nordmenn i å oppnå enighet. På eget initiativ rykket så en norsk ekspedisjon ut den 28.6.1931 og proklamerte herredømme over en del av Øst-Grønland som de kalte Eirik Raudes Land. Regjeringen i Oslo sluttet seg til kravene om norsk overherredømme. I et par års tid ble så de to skandinaviske småstater grepet av nasjonale bevegelser. Skuffelsen på norsk side var stor da den intemasjonale domstol i Haag i april 1933 tok stilling mot Norge.
Krigen medførte at Grønland — som Island — fikk strategisk betydning for sjøkrigen i Nord-Atlanteren. Men den tyske marine følte seg for svak til å besette Grønland, selv etter erobringen av Danmark. USA besatte derimot øya våren 1941. Det norske aktivistmiljøet rundt Gustav Smedal og Adolf Hoel forsøkte både via diplomatiske fremstøt hos Reichskommissar og gjennom agitasjon på norsk og tysk å stimulere opinionen til krav om tilbakelevering av øya til Norge i tilfelle av tysk seier i verdenskrigen. Quisling og NS, som i 1930-årene hadde forfektet gjenerobring av Grønland, holdt seg noe tilbake. Tyskerne foretok seg ikke noe i saken. Dermed kom ikke øya til å få annet enn en viss ideologisk betydning, som minne om en svunnen tid — og en vag drøm om et nytt, fremtidig Noregsvelde.

Se også: Arktis; Hoel, A.; Smedal, G.

Litt: Bohn, R. (red.): Deutschland, Europa und der Norden, 1993, Nilsson, I.: Grönlondsfrågan 1929—1933,1978, Smedal, G.: Før det blir for sent 1940.

MM

Graah, Lille (1908—), kontordame på Norsk Lovtidendes kontor ved den tyske okkupasjonen, hadde nær kontakt med de illegale avisene Fri Fagbevegelse og Alt for Norge. Hjalp til med distribusjonen. Arrestert i april 1942, satt på Grini. Sendt til kvinneleiren Ravensbrück.

Se også: illegal presse; konsentrasjonsleirer; kvinner og krig.

Litt.: Wormdal, C.: Kvinner i krig, 1979.

GHj

Graarud, Gunnar (1886—1960), operasanger, født i Holmestrand, tok ingeniøreksamen i Tyskland, ble en kjent Wagner-sanger ved tyske operascener. Fra 1929 bodde han i Wien der han sang heltetenor ved den tradisjonsrike operaen, og der han fra 1937 underviste som professor ved musikkakademiet. Under krigen var Graarud gruppeleder for NS’ Utenriksorganisasjon i Wien, og i mai 1944 overleverte han Statens kulturpris til den berømte norskfødte tegneren Olaf Gulbransson. Enden på det nasjonalsosialistiske regimet i Wien i 1945 ble også enden på Graaruds professorgjerning.

Litt.: Melsom, L.: På nasjonal uriaspost, 1975.

BS

Gulbransson, Olaf (Leonard) (1873— 1958), Norges store karikaturtegner, kunstprofessor i Hitlers Berlin, særlig kjent for sine enkle, men suverene strektegninger av personer.
Gulbransson var gift med NS-mannen Erling Bjømsons datter. Bjørnson-slektskapet, hans bopæl i Tyskland samt en uttalelse fra 1939 om at «små land» burde holde seg nøytrale i den kommende stormaktskrigen, førte til at mange har regnet Gulbransson som Hitler-vennlig. I 1943 ble han tildelt en kulturpris av NS-Kulturtinget. Han takket Quisling for prisen og skrev at han ville bruke den til å kjøpe seg «et granitskjær paa Norges kyst».
Et bilde av Gulbransson med diplomet i hånden ble siden offentliggjort i Fritt Folk — i propagandaøyemed. Likevel er det nærliggende å se Gulbransson som temmelig apolitisk snarere enn som tilhenger av nasjonalsosialisme på tysk eller norsk. Han var frem til 1943 med i redaksjonen av bladet Simpliccimus, som inntil da drev atskillig gjøn med det nye Tyskland. I 1943 trakk han seg både fra redaksjonen av bladet og fra stillingen som professor ved Kunstakademiet i Berlin. Hans kollega Ragnvald Blix tok ham senere i forsvar: «Olaf har til alle tider karikert alt og alle og mest seg selv. Han hadde absolutt ingen skyldfølelse, hvorfor skulle han det?»

Se også: Bjørnson-sønnene; Blix, R.; kulturting & -råd.

Litt.: Gulbransson-Bjørnson, D.: Olaf Gulbransson. Hans liv, 1969.

NJR

gulltransporten. For å redde Norges Banks gullbeholdning, ble 3000 gullbarrer på til sammen 49 tonn tidlig 9.4.1940 ført bort på 25 lastebiler til Lillehammer. Sjåførene og bankens funksjonærer var bevæpnet med revolvere. Med gullet fordelt på 818 store kasser, 685 små kasser og 39 kagger gikk ferden nordover Gudbrandsdalen på 7 jembanevogner til Åndalsnes. Hovedansvarlig var ingeniør Fredrik Haslund, som hadde fått med seg 30 soldater som vaktmannskaper, bare en av vaktene, Nordahl Grieg, visste hva lasten inneholdt.
Deler av gullet ble skipet over til Storbritannia sist i april fra Åndalsnes med den britiske krysseren Galathea, andre deler fra Molde på den britiske krysseren Glasgow. Resten ble fraktet til Tromsø på fiskeskøyter og lokalbåter, derfra med krysseren Enterprise til Storbritannia i slutten av mai 1940. Gullet ble transportert til London med spesialtog under streng bevoktning av soldater og politi.
Den britiske regjering var høsten 1940 i en desperat situasjon, ikke minst mht. valuta, og la press på den norske regjering for å få overta gullet. Men «arvegullet» var alt brakt videre til USA og Canada i juni og juli 1940 med norske og britiske handelsskip i konvoier. Som sikkerhetsforanstaltning i tilfelle torpedering, ble kassene over Atlanteren plassert i tomme fat på dekk og bundet sammen i flytearrangement. Gullet ble deponert i regjeringens navn i en bank i New York og i Montreal.

Se også: Norges Bank; Grieg, N.

Litt.: Grieg, N.: Flagget, 1945, Riste, 0.: Utefront, 1987, Øksendal, A.: Den dramatiske gulltransporten fra Norges Bank 9.4.1940, 1980.

GHj

Gulosten, se Andersen, Johannes.

Gundelach, Kristen (Christen) (1891- 1974), litterær forgrunnsfigur i NS som både under og etter krigen hadde et publikum langt utenfor partiets rekker. Hans gjendiktninger av fransk middelalderdiktning så vel som egne dikt ga ham høy status i det litterære miljø. Penger tjente han som trivial- og spenningsforfatter under en rekke fantasifulle pseudonymer.
I krigsårene fullførte Gundelach en nyoversettelse av Goethes Faust under eget navn. Skuespillerforbundet forhindret stykket fra å bli satt opp, fordi de mente det ville bli oppfattet som tysk propaganda. Innad i NS markerte Gundelach seg som kritisk til mange sider ved kulturlivet i NS-Norge. Han ble tildelt kunstnerlønn av NS-myndighetene, men mistet den og ble ekskludert fra Forfatterforeningen og satt på Ilebu i 1945. Men Gundelach ble blant de få NS-forfattere som ikke fikk sin kreativitet ødelagt av okkupasjonen og dens etterspill.

Se også: Den norske forfatterforening; kulturting & -råd.

Litt.: Kildal, A.: Presse og kulturfronten under okkupasjonen, 1945, Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993, Nasjonalsosialister i norsk diktning, 1943.

NJR

«gutta på skauen», den gjengse betegnelse på den norske hjemmefronten; stående parat med sine sten guns er dette blitt selve sinnbildet på Milorg-jegerne. Mer enn noe annet har disse tre ordene i ettertid symbolisert vår kollektive oppfatning av motstandskampen. Begrepet oppsto sommeren 1944 i forbindelse med den kampen Hjemmefrontens Ledelse førte mot det man oppfattet som et fordekt forsøk på mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste. En del tusen ungdom unnlot å møte og gikk i stedet i dekning «på skauen». Særlig på Østlandet var antallet relativt høyt. Noen vendte hjem, andre ble sendt til Sverige, mens en del ble værende i de leirene — cellene — som ble dannet i Milorgs regi. Her fikk de våpentrening, lærte militær disiplin og inngikk i Milorgs samlede styrkepotensial med tanke på innsats i en frigjøringsfase.
Boforholdene «på skauen» varierte fra de helt primitive skur til vel utbygde koier eller hytter i leirer med alt fra frisørtjeneste til i verste fall tilbud om tanntrekking. Tilværelsen besto, foruten det nødvendige leirarbeidet, av trening, venting og atter venting, mottak av slipp med våpen og utstyr og i heldigste fall litt tobakk og sjokolade. Øvrige forsyninger ble, i den grad det ikke var mulig å livberge seg på det som kunne hentes fra naturen, skaffet til veie gjennom Hjemmefrontens forsyningstjeneste. Tyske razziaer forekom, men som oftest var fuglen fløyet. Hvis ikke, ble det regulær kamp, og det hendte at Milorg-jegere ble drept i slike overraskelsesangrep.
Ble sikkerhetsrutinene fulgt, skulle ikke familien vite hvor sønnen eller faren i huset holdt til. Den beste dekkhistorien var at de hadde dratt til Sverige. Kvinnene som satt igjen med hele ansvaret for hus og hjem, fikk hjelp til å klare seg økonomisk av Hjemmefronten. Men usikkerheten og redselen de mange koner og mødre gjennomlevde, måtte de slite med selv, i tillegg til at de ofte overtok en del illegale aktiviteter etter mennene i huset.

Se også: Arbeidstjenesten; arbeidsinnsats; baser; Hjemmestyrkene; Milorg; sten gun.

Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.

AM

Gyldendal Norsk Forlag utga i de to første okkupasjonsårene mer skjønnlitteratur av NS-forfattere enn alle andre forlag. Samtidig ble venstreorienterte og konservative anti-tyske forfattere fra Sigurd Hoel og Johan Borgen til Ronald Fangen utgitt, og berget dermed forlagets rykte i folks omdømme. Forlagssjef Harald Grieg ble arrestert og plassert på Grini sommeren 1941 i egenskap av formann for Nationaltheatrets styre, men forlaget fortsatte driften med Frits von der Lippe som sjef og like mange NS-forfattere i sin stall. Først våren 1942 begynte reaksjonene å melde seg i forfatterkretser og det litterære liv. Knut Hamsun var en av forlagets hovedaksjonærer, og da Tore Hamsun ble innsatt som kommissarisk forlagssjef, utløste det en forfatterboikott som i utgangspunktet var rettet mot Gyldendal, men som senere har vært omtalt som «forfatterstreiken». Fra og med høsten 1942 dominerte NS-forfattere som Lars Hansen og Finn Halvorsen forlaget, mens Knut og Marie Hamsuns bøker, som før, sikret Gyldendal inntekter fra Tyskland. Forandringene var minimale mht. bamebøker og fag- og lærebøker. Sommeren 1944 vurderte Harald Grieg, inspirert av Tore Hamsun, å tre inn igjen som leder for Gyldendal, men kulturminister Fuglesang motsatte seg ideen.
Gyldendal ble aldri gransket under rettsoppgjøret; ingen midler ble beslaglagt. Frits von der Lippe og flere Gyldendal-forfattere var medlemmer av Hjemmefrontens Kultur- utvalg.

Se også: Den norske Forfatterforening; Den norske Forleggerforening; forfatterstreiken; NS-forlag; Vern om norsk bokheim.

Litt.: Evensmo, S.: Gyldendal og gyldendøler, 1974, Hamsun, T.: Efter år og dag, 1990, Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers, 1995.

NJR

Günther, Christian (1886—1966), yrkesdiplomat, utnevnt til svensk utenriksminister desember 1939. Ledet svensk utenrikspolitikk under hele krigen, som besto av nøytralitetspolitikk som først og fremst tok sikte på å holde Sverige utenfor krigen, og som lempet seg etter de ytre maktforhold. Så lenge Tyskland seiret, gjorde Sverige store innrømmelser overfor tyskerne. 1943—45 ble de fleste innrømmelsene trukket tilbake, og Sverige favoriserte i stedet de allierte.
Særlig 1940—42 førte Günthers politikk til bitre motsetninger mellom Sverige og det Norge som kjempet på alliert side. Hans politikk har derfor vært sterkt kritisert fra norsk hold, og Günther ble aldri noen populær mann i Norge. Den svenske nøytralitetspolitikken var likevel ikke så mye Günthers politikk som den var hele regjeringens, og den hadde støtte fra den overveiende del av befolkningen.

Litt.: Carlgren, W.: Svensk utrikespolitik 1939—1945, 1973.

0KG


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side G2                    G3                     side H1...
Tilbake til
toppen av siden