- Haag-konvensjonene, en serie internasjonale konvensjoner med opprinnelse i
fredskonferanser holdt i Haag fra 1899 til
1907. Selv om konferansen i 1899 mislyktes i
å begrense våpenkappløpet, ble det vedtatt
nærmere regler om hva som utgjorde en
krigstilstand mellom nasjoner. Enda viktigere
var de tre konvensjonene om forbud mot kvelende gasser, mot dumdum-kuler (kuler som
utvider seg ved anslag mot kroppen og forårsaker uendelige lidelser) og mot spredning av
eksplosiver fra ballonger. Den 2. konferansen
ble holdt i 1907. Det viktigste resultatet av
den var regler om nøytrale staters plikter og
rettigheter i krig, handelsskips status i krig og
regler for bombardement fra marinefartøyer.
Konferansen anbefalte også tvungen voldgift
ved internasjonale konflikter. Den 3. konferansen ble tillyst til 1915, men ble ikke holdt
pga. 1. verdenskrig. Imidlertid viste det seg at
selve ideen om at fredsarbeid best kunne drives gjennom slike konferanser skulle bli
utslagsgivende for organiseringen av Folkeforbundet etter krigen.
BH
Habicht, Theo (1898—1944), tysk-østerriksk nasjonalsosialist, forfatter og pressemann, i 1939—40 ministerialdirektør med
embetsbetegnelse understatssekretær i det
tyske utenriksdep. 13.4.1940, etter at Hitler
hadde mottatt handelsminister Hagelin i Berlin og ikke var blitt beroliget av ham, ble
Habicht beordret til Oslo for å greie opp i flokene der. Han landet på Fornebu 14.4. og
opptok straks kontakt med sendemann Bräuer, hvis linje han umiddelbart sa seg enig i:
det gjaldt å bli kvitt Quisling og i stedet satse
på et administrasjonsråd. Hadde deretter
samtale med Paal Berg om mulig utvidet tolking av Grunnloven for å få dette til. Under
telefonsamtale 14.4. om kvelden med utenriksminister Ribbentrop, som da befant seg
hos Hitler i rikskanselliet, tok Habicht sjansen på å oversette administrasjonsråd med
«regjeringsutvalg», noe Ribbentrop igjen
oppfattet som «regjering» og i denne form
forela saken for Hitler. Med denne misforståelse godtok Hitler å la Quisling falle etter at
Habicht hadde lovet at den norske NS-fører
skulle få en «fremtredende plass i den nye
regjering». Da Hitler etter noen dager oppfattet situasjonen, falt både Bräuer og Habicht i
unåde og ble sendt til fronten, der Habicht
døde i 1944.
Se også: Administrasjonsrådet; Berg, P.;
Bräuer, C.; Quisling, V.
Litt.: Look, H-D.: Quisling, Rosenberg og Terboven,
1972.
HFD
Hagelin, Albert Viljam (1881—1946),
NS-politiker, handels- og forsyningsminister
i Quislings kuppregjering april 1940, kommissarisk statsråd for Innenriksdep. fra
25.9.1940, Innenriksminister i Quislings regjering fra 1.2.1942 til 8.11.1944. Henrettet i
1946.
- Bergenseren Hagelin bodde i Tyskland der
han var utdannet både som operasanger og
som arkitekt. Gjennom gode forbindelser
skaffet han seg også kontakter langt opp i
NSDAP. Under en ferie i Norge i 1936 oppsøkte han for første gang Quisling, meldte
seg inn i NS og la planer for å rydde opp i partiavisens dårlige økonomi. Men han ble aldri
noe aktivt partimedlem før han vendte tilbake
til Norge i 1940, og få av den gamle garde i
NS kjente til ham overhodet.
- Det var mer enn noen annen Hagelin som
regisserte Quislings skjebnesvangre besøk i
Berlin i desember 1939, da han fikk foretrede
helt til topps og til slutt for Hitler selv. Under
disse møtene fungerte Hagelin som den norske førerens tolk og som en svært pådrivende
rådgiver, og gikk atskillig lenger enn Quisling i å ta åpent til orde for tysk politisk og
militær støtte til et NS-regime i Norge.
9.4.1940 var det også i det store og hele
Hagelin og hans tyske kontakt Hans-Wilhelm
Scheidt som iscenesatte Quislings kupp.
- Etter at Quislings regjering måtte tre tilbake, fortsatte Hagelin iherdig å bearbeide
sine kontakter i Berlin. Sommeren 1940 ble
han nestkommanderende i NS, med offisiell
tittel som førerens stedfortreder. Hans mål
var et rent NS-styre i Norge. Han ønsket tysk
militær og politisk støtte, men ikke et direkte
tysk styre, og han ønsket slett ikke Terbovens
Reichskommissariat. Mellom Terboven og
Hagelin var det mistillit fra første stund.
- Som kommissarisk leder for et nyopprettet
Innenriksdep. 25.9.1940 gikk Hagelin i gang
med fremstøt for å omdanne det norske samfunn i nasjonalsosialistisk retning, særlig i
lokalforvaltningen, fylkesadministrasjonen
og overfor de tallrike yrkes- og næringsorganisasjonene i Norge. Overalt skulle førerprinsippet innføres. Omdanningen gikk unna i
høyt tempo og må noteres som NS-regimets
kanskje største suksess under okkupasjonstiden.
- Hagelin markerte seg med sterke protester
mot Terbovens Reichskommissariat og forhindret bl.a. et lovforslag om dobbelt statsborgerskap for nordmenn og tyskere. Han var
en av pådriverne i Quislings arbeid med å få i
stand en fredsavtale med Tyskland. Da dette
arbeidet led nederlag sensommeren 1942, ble
innenriksministerens posisjon kraftig svekket.
- Blant mange gamle NS-medlemmer var
Hagelin både mislikt og mistenkt for omfattende korrupsjon. Høsten 1943 ble det nedsatt et internt utvalg i partiet for å granske
disse beskyldningene. Utvalget pekte på
enkelte uregelmessigheter, men frikjente
Hagelin fra anklagene i en innstilling i mars
1944. Hans rolle som Quislings viktigste bakmann var nå overtatt av andre, han søkte
avskjed i november 1944 og levde en anonym
tilværelse til krigens slutt.
Se også: Quisling, V; Scheidt, H.-W.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for folket, 1992,
Knudsen, H.F.: Jeg var Quislings sekretær, 1951, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling. 1989.
ØS
Haglebuslaget, trefning mellom Milorg-
jegere tilhørende Elg-basen og tyskere og
norske hirdfolk 26.4.1945 ved Haglebuvann i
Eggedal. Hjemmestyrkene hadde ordre om
ikke unødig å konfrontere fienden, men her
kom det til kraftig ildstrid. 7 Milorg-jegere
falt (6 med en gang, 1 på vei til sykehus),
mens den andre siden ifølge norske kilder
mistet 29 mann. Tyske kilder oppgir 7 falne
og 7 sårede. Trefningen viste også at Hjemmestyrkene nå kunne utføre større oppgaver.
Se også: baser; Hjemmestyrkene.
Litt.: Solhjell, K. G.: Krigsår i Hallingdal, 1995.
IK
Hagerup, Inger (Marie) f. Halsør (1905—
85). Diktsamlingen Flukten til Amerika
utkom 1942. Den hadde en provoserende tittel, men ingen eksplisitt motstandstone. Likevel ble hun slaktet som «gråtekone» i Aftenposten av den ledende kritiker i NS, Finn
Halvorsen. Diktet De brente våre gårder,
som etter Sigurd Hoels uttalelse er det beste
av alle norske krigsdikt, våget hun ikke å ta
med i denne samlingen; det sirkulerte derimot illegalt.
- I 1943 flyktet hun med mann og barn til
Sverige og ble en sentral person i det litterære
Stockholms-miljøet som hun utleverer som
selvopptatt og overfladisk i diktet 17.mai
1944. Samlingen Videre, utkom først i Sverige, siden i Norge og inneholder all hennes
krigslyrikk.
Se også: De brente våre gårder; krigslyrikk.
Litt.: Hagerup. K.: Alt er så nær meg, 1988.
NJR
Halifax, Nova Scotia,
sentral konvoihavn,
med mange tusen norske sjøfolk innom
1940—45. Alt 16.9.1939 ble første konvoi
samlet utenfor Halifax, i 6 år fortsatte allierte
konvoier å seile ut fra denne storhavnen. Det
lå alltid norske skip i havnebassenget, Bedford Basin.
- Størsteparten av hvalfangerflåten ble dirigert til Halifax etter okkupasjonen av Norge.
I motsetning til verdensbyen New York,
hadde Halifax lite fasiliteter for å motta en
internasjonal invasjon av skip, offiserer og
mannskaper. Bare i 1941 besøkte 7 mill.
menn og kvinner Halifax. Sosialkomiteen for
norske sjøfolk etablerte seg, likeså Sjømannsmisjonen med leseværelse og kirkerom. 50 000 personer var innom misjonen
mellom juli 1941 og oktober 1945.
- Torpederte sjøfolk ble anbrakt på et eget
hospital. Det var norsk legekontor i byen.
Nordmenn ble også innlagt på andre hospitaler i Canada. Kirken avla visitt hos i alt 6100
syke sjøfolk.
Se også: Den norske sjømannsmisjon; konvoier; Liverpool; Nortraship; sjøfolkene.
Litt.: Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995.
GHj
Halifax, Handley Page, britisk 4-motors
bombefly. Brukt bl.a. til slippoperasjoner
over okkuperte territorier, deriblant Norge. Et
Halifax fly, nedskutt etter angrep mot Tirpitz
i Trondheimsfjorden i 1942, ble for noen år
siden hevet fra en innsjø i Trøndelag og fraktet til England.
IK
Hallesby, Ole Kristian (1879—1961),
leder i kirkekampen, professor i teologi ved
Menighetsfakultetet. Like etter verdenskrigens utbrudd i september 1939, tok biskop
Berggrav initiativ til en tilnærming med Hallesby. Det førte til at et felles opprop mot krigen ble rykket inn i en rekke aviser. Dette var
begynnelsen på det enestående kirkelige samholdet som under betegnelsen kirkefronten
ble etablert under okkupasjonen.
- I oktober 1940 gjorde Berggrav en ny vellykket henvendelse til Hallesby. Denne gang
for å få ham med i en kirkelig front mot Quisling-styret, og da det like etter også lyktes
ham å få med lekmannshøvdingen Ludvig
Hope i dette konsolideringsarbeidet, så
«Kristent Samråd for Den norske kirke»
dagens lys 25.10.1940. 28.10., på et stort
møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo,
ble enheten i kirkekampen forkynt. For øvrig
i samme lokale hvor Hallesby godt og vel 20
år tidligere hadde tatt til orde for kampen mot
den liberale teologi. Nå var «krigsmøtet i
fredstid», avløst av et «fredsmøte i krigstid».
Hallesby overtok ledelsen av Kristent
Samråd da Berggrav ble arrestert i april 1942.
Hans fremste innsats er imidlertid knyttet til
posisjonen som leder for Den Midlertidige
Kirkeledelse (DMK), som avløste Kristent
Samråd som kirkekampens toppledelse fra
20.6.1942.
- Hallesbys uredde og kompromissløse
ledelse, satte en etisk standard i kirkekampen
som vekket beundring og avtvang respekt,
også hos tyskerne. 13.5.1942 ble han arrestert
sammen med Ludvig Hope, hans høyre hånd
i DMK, og ført til Grini. Hope ble sluppet fri i
slutten av august 1943, mens Hallesby satt på
Grini til 5.5.1945.
Se også: Berggrav, E.; Den Midlertidige
Kirkeledelse; Hope, L.
Litt.: Kullerud, D.: Ole Hallesby, 1987.
EC
Halvorsen, Roald (1914—), født i Oslo,
typograf og motstandsmann, før krigen partiløst styremedlem i Oslo typografiske forening, nestformann i 1940. Kom fra 1942 med
i NKPs illegale arbeid og i produksjonen av
avisen Avantgarden. Høsten 1943 ble han
hentet til det illegale NKPs sentralforlegning
i Valdres og ble en av lederne, bl.a. med
hovedansvar for Oslo og Akershus partidistrikt og for den tekniske siden av avisproduksjonen. Unnslapp operasjon Almenrausch og
var fra høsten 1944 partiledelsens øverste
representant i Sverige. Medlem av sentralkomiteen.
- Etter krigen formann i det kommunistiske
ungdomsforbundet (NKU) 1945—46, fra 1946
nestformann i NKP og leder av partikontoret.
Ekskludert fra partiet under det sk. Furubotnoppgjøret 1949—50. Daglig leder i Sosialistisk Valgforbund (SV) 1973—76.
Se også: Furubotn, P.; NKP.
Litt.: Halvorsen, R. (red.): De trykte illegale avisene,
1988, Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940-1945,upubl., Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norge,bd.4, 1988.
HFD
Hambro, C(arl) J(oachim) (1885—1964),
Stortingets president siden 1935, i landets
nød 9.4.1940 handlingens mann fremfor
noen. I en årrekke hadde han som Høyres
ledende parlamentariker (stortingsrepresentant 1919—57, partiformann 1928—34) advart
mot den tyske politiske utviklingen og talt for
Norges gjenopprustning — det siste forgjeves.
9.4. om morgenen ordnet han personlig med
NSB at det ble satt opp ekstratog fra Oslo
til Hamar med avgang kl. 07.00, og fikk innkalt alle representanter. Kongefamilien og
regjeringen ble invitert med. Formålet var å
hindre at okkupanten tok statsmaktene i forvaring for å presse dem til innrømmelser, noe
ingen annen ser ut til å ha forestilt seg. Hambro, som var meget aktiv i internasjonale
organer (delegat til Folkeforbundet siden
1926), hadde fulgt godt med i de tyske metoder, spesielt overfor Tsjekkoslovakia 1938,
og anså i motsetning til de fleste nordmenn
München-forliket som skjebnesvangert. Hadde den tyske timeplan 9.4. holdt, ville da også
kong Haakon og regjeringen blitt tatt i forvaring ca. kl.05.00 og antakelig blitt presset til
overgivelse som i Danmark. Blüchers senking
forsinket imidlertid okkupasjonen av Oslo
med ca. 10 timer, med den følge at konge og
regjering, moralsk støttet til den Elverums-fullmakt Hambro improviserte fra presidentplassen under stortingsmøtet der, avviste nye
forhandlinger med sendemann Bräuer og definitivt valgte motstandens vei 10.4.
- På dette tidspunkt befant Hambro seg i
Stockholm, dit han hadde reist etter Stortingets siste møte. I aprildagene kom han til å
bety mye for å rette opp det uheldige Norgesbildet som verserte i verdenspressen etter
Leland Stowes reportasjer. Han sørget også
for at Olav Rytter ble avgitt fra NRK til BBC,
noe som umiddelbart styrket de norske sendingene fra London. I begynnelsen av juni dro
han tilbake til Norge der han deltok i regjeringens rådslagninger før avreisen fra
Tromsø til England. Selv reiste han etter
kapitulasjonen 10.6.1940 til USA for å delta i
informasjonsarbeidet der.
- Tilbake i Norge med Andes 31.5.1945 tok
han fatt på den konstitusjonelle restaurasjon
som han under eksil-årene hadde hevdet var
strengt nødvendig, stikk imot de anti-parlamentariske planer i deler av motstandsbevegelsen. Hambro gikk straks inn for at det
gamle stortinget skulle kalles sammen, hvilket også skjedde 14.6. I regjeringsspørsmålet
handlet han ut fra det strengt konstitusjonelle
syn at ingen av de sittende statsråder i
Nygaardsvold-regjeringen måtte med i den
nye regjering, uansett hvem som ble statsminister, da de snart ville kunne komme under
gransking for sine disposisjoner. Hambro var
bl.a. av den mening at de provisoriske anordningene fra London gikk langt utenfor
Grnnnlovens vilkår. Dette syn førte i sin konsekvens til at hjemmefrontkandidaten Paal
Berg trakk seg som statsminister og at landet
fikk en partibasert regjering - en løsning
Hambro heller ikke hadde noe imot. Hambro
var i det hele skeptisk til hjemmefrontens litt
romantiske politiske forestillinger, og betraktet fellesprogrammet som et utpreget Arbeiderparti-dokument.
Se også: Andes; Berg, P.; Elverumsfullmakten; Fellesprogrammet; London Radio;
Morgenstierne, W.; Stortinget av 1936;
Stowe, L.
Litt.: Hambro, J.: Liv og drøm, 1984, Sejersted, F.: Høyres historie bd.3, 1984, Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk
1963.
HFD
Hambro, Sir Charles (Jocelyn) (1897—
1963), sjef for Hambros Bank og i styret for
Bank of England fra 1928. Hambro var sentral
da Storbritannia forlot gullstandarden i 1931. I
1937 var han aktuell som Montagu Normans
etterfølger som sentralbanksjef. Etter krigsutbruddet ble Hambro sjef for den skandinaviske
seksjonen i Ministry of Economic Warfare.
Han spilte en betydningsfull rolle i handelsavtaleforhandlingene med de skandinaviske
land. I aprildagene 1940 ordnet Hambro sammen med sin norske slektning C.J. Hambro en
viktig avtale med Hambros Bank ommidlertidig finansiering av handelsflåtens drift. I juli
1940 ble Hambro sjef for SOE i Nord-Europa,
fra mai 1941 organisasjonens øverste administrative sjef Han gikk av i 1943 etter uenighet
med den politiske ledelsen. Hambro var sammen med George Binney hjernen bak operasjon Rubble, utbruddet av norske skip fra
svenske havner i januar 1941. Hambro fikk
også amerikanerne til å overføre tre ubåtjagere
til basen på Shetland da det i 1943 viste seg for
risikabelt å bruke fiskeskøyter i SOEs agenttrafikk på Norge.
Se også: englandsfarten; Hambro, C. J.;
kvarstadbåtene; Shetlandsgjengen; Special
Operations Executive.
Litt.: Bramsen, B./Wain, K.: The Hambros 1779-1979,
1979, Cruickshank, Ch.: SOE in Scandinavia, 1986.
AT
Hammerfest fikk føle verdenskrigens
omskiftelser. I 1941 truet engelske ubåter like
utenfor havnen, men først da krigen mellom
Tyskland og Sovjet nærmet seg klimaks, ble
byen for alvor trukket inn i krigen. 14.2.1944
sendte russiske fly første gang spreng- og
brannbomber over byen, men skadene var
små. 29.8.1944 fulgte et verre angrep hvor en
rekke bygninger og gater i sentrum samt skip
på havnen ble ødelagt. Da tyskerne siden
trakk seg tilbake for den fremrykkende sovjetiske hæren, begynte de endelige ødeleggelsene. Tidlig i november 1944 brente tyskerne
de første hus rundt byen, 12—14.11. sprengte
og brente de sin egen filetfabrikk. 22.11. startet en etappevis, systematisk gjennomført
avsviing, bydel for bydel, som skulle pågå
helt til de forlot øya 10.2.1945. Alle hus og
alle byens 4 kirker var da brent. Gravkapellet
ble latt tilbake, nærmest som et symbol.
Se også: Brente Steders Regulering.
Litt.: Hafsten, N./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Iversen, K.: Krise, utslettelse og nytt liv, 1989.
NJR
Hammerich, Carl (1888—1945), dansk
sjøoffiser, kontreadmiral og sjef for admiralstaben i 1940, gift med norske Borghild
Hammerich. Sentral i det omfattende danske
hjelpearbeidet for det okkuperte Norge. Ble
arrestert i 1944 og omkom under det britiske
bombeangrepet mot Gestapos hovedkvarter i
København 21.3. 1945.
Se også: Danskehjelpen; Hammerich, B.
Litt.: Boken om Danskehjelpen, 1947.
GHJ
Hammerich, Borghild (Schmidt) (1901—
78), nedla et stort humanitært arbeid for det
okkuperte Norge med utgangspunkt i Danmark. Sammen med sin 1. ektemann, den
danske admiral Carl Hammerich og andre
Norges-venner deltok hun i en storstilt hjelpeinnsats for Norge. Hun var generalsekretær
i Fondet for dansk-norsk samarbeid fra dets
start etter krigen i 1946 og frem til sin død i
1978.
Se også: Danskehjelpen; Hammerich, C.
Litt.: Boken om Danskehjelpen, 1947.
GHJ
hamstring, planmessig oppkjøp og lagring
av mat og andre nødvendighetsartikler, ble et
særtrekk ved okkupasjonshverdagen. Ordet
oppsto under 1. verdenskrig da en del varer
ble rasjonert. Omfanget av rasjoneringen
under 2. verdenskrig ble langt mer omfattende, og folks hamstring desto mer vidtrekkende. Hamstring var et ledd i matauken og
et middel til å unngå å bli rammet av den allmenne varemangelen. Få hadde kjøleskap, og
frysebokser fantes ikke. Folk syltet, saltet,
tørket og røykte mat som aldri før. Boder i
kjeller og loft fyltes opp av Norges-glass,
krukker og alskens flasker.
- Mange hjem bygde opp lagre med tanke på
egen fremtidig bruk eller bytting. Atskillige
satt etter krigens slutt igjen med et anseelig
forråd av varer som ikke lenger var særlig
attraktive, f.eks. av den harde og tørre B-
såpen, av krigens dårlige mel eller sko med
harde tresåler.
Se også: B-såpe; gjenbruk; matauk; orge;
rasjonering.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
