...side H2                    H3                    side H4...
Meny
Hansteen, Viggo (1900-41), jurist, i sin ungdom medlem av Mot Dag. LOs juridiske konsulent fra 1935, og før krigen medlem av NKP. Hansteen fikk en nøkkelrolle i LO da Jens Tangen av tyskerne ble utpekt til LO- formann 28.9.1940, et valg Hansteen støttet. LOs linje ble utpenslet av Hansteen og gikk ut på å motarbeide alle forsøk fra NS’ side på å overta fagbevegelsen, men ellers tilpasse seg den tyske okkupasjonsmakten for å bevare fagorganisasjonen på egne hender. Utad la man vekt på å være «nøytral».
Hansteen mente at LO frem til høsten 1941 ennå ikke var moden til aktiv motstand. Han var klar over at tilpasningspolitikken neppe ville gå i lengre tid, og deltok samtidig i forberedelsene til illegal motstand fra LOs side. Bl.a. var han aktiv i kulissene våren 1941, da LO sammen med andre organisasjoner protesterte mot NS-fremstøt, og da LO-sekretariatet i juni protesterte mot overgrep og arrestasjon av tillitsmenn.
I sin politikk hadde Hansteen også støtte fra kommunisthold. Han holdt fortsatt god kontakt med NKP, selv om han hadde meldt seg ut av partiet pga. dets pro-sovjetiske holdning under Vinterkrigen. Samtidig hadde han tillit hos DNA-lederne. Alt høsten 1940 deltok Hansteen i illegale møter med Einar Gerhardsen og de avsatte LO-lederne Konrad Nordahl og Lars Evensen, som han fikk med på sin kurs. LO og enheten i organisasjonen skulle bevares, uten å kompromitteres.
Melkestreiken 8—9.9.1941 og unntakstilstanden i Oslo 10.9. beseglet Hansteens skjebne. Tidlig om morgenen 10.9. ble Hansteen, Tangen og forbundsformann Larsson i Jern- og metall arrestert. Etter en summarisk standrett ble Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm henrettet om ettermiddagen samme dag. Bakgrunnen var at tyskerne etter hvert var blitt klar over at han var hovedmannen bak LOs politiske kurs. Mye tyder på at de hadde sine opplysninger fra den tidligere arbeiderpolitikeren Sverre Krogh, som nå var gått i tyskernes tjeneste. I et PM til tyskerne i mai skrev Krogh at Hansteen var «primus motor» bak LOs linje.
Hansteens død fikk stor symbolsk betydning i opinionen og vekket mange, ikke minst i arbeiderbevegelsen, til motstand. Hans enke, kommunisten Kirsten Hansteen, ble Norges første kvinnelige statsråd i Gerhardsens første regjering i 1945.

Se også: Evensen, L.; Gerhardsen, E.; Nordahl, K; melkestreiken; Tangen, J.

TP

Hansteen, Wilhelm von Tangen (1896— 1980), offiser og jurist. Militærattaché i Helsinki fra 1937, og bevirket at det ble opprettet forbindelser med finsk statspoliti og militær etterretning under Vinterkrigen. Hansteen arbeidet energisk for at Norge skulle sende våpenhjelp til Finland, og det var i stor grad hans fortjeneste at det i februar 1940 i hemmelighet og i strid med norsk nøytralitet ble sendt 12 feltkanoner og store mengder ammunisjon til den finske front fra norske militære lagre, utstyr som det senere var sterk mangel på under felttoget i Norge.
Etter en kort periode i Stockholm i 1941, ble han kalt til London, og i 1942 overraskende utnevnt til generalmajor og forsvarssjef. Regjeringen hadde behov for en smidig og tilpasningsdyktig militær leder, som ikke hadde undertegnet æresordet om ikke å kjempe videre mot Tyskland. Utnevnelsen ble omstridt pga. hans unge alder og manglende krigserfaring. Han hadde imidlertid gode kontakter i finske og svenske militærkretser.
Utnevnelsen av Hansteen var ledd i en serie tiltak fra regjeringen for å bedre det militære samarbeidet med britene. Britene ønsket en mer aktiv norsk innsats i motstandskampen i Norge, og var skeptiske til den gamle norske offisersstand. Utnevnelsen av Hansteen og opprettingen av Forsvarets Overkommando lyktes bare delvis å imøte komme denne skepsis, som ble overvunnet først mot slutten av krigen, da det var klart at Norge ikke kom til å spille noen viktig rolle i krigens sluttfase. I 1944 ble Hansteen nestkommanderende da kronprins Olav ble utnevnt til forsvarssjef. Etter krigen ble Hansteen oppnevnt som militær representant i Den militære undersøkelseskommisjonen av 1945. Han gjorde senere en betydelig militær karriere.

Se også: Dahl, R.; undersøkelseskommisjonen av 1945.

LaB

Haraldssøn, Harald (1898—1992), eier av trykkeribedriften Haraldssøn A/S i Oslo, som tjente store penger på trykking for tyskerne og ekspanderte sterkt i okkupasjonsårene. Etter krigen ble bedriften inndratt og Haraldssøn i 1948 idømt bøter. Haraldssøn hevdet at virksomheten var drevet etter avtale med etterretningsorganisasjonen XU, og at han skaffet tyske trykksaker til norske myndigheter i London. Påtalemyndighetene godtok at slike trykksaker var blitt smuglet fra trykkeriet over til Sverige særlig på slutten av krigen, men fant ikke at hans virksomhet som helhet var av denne art. Haraldssøn forsøkte senere forgjeves å reise saken på nytt. Først i 1992 opphevet Riksadvokaten inndragningsdommen fra 1948. Ikke minst en rekke avisoppslag var bakgrunnen for omvurderingen. Historisk var saken på det tidspunkt vanskelig å vurdere. De som kunne bekrefte Haraldssøns personlige del i virksomheten var enten døde, eller følte seg bundet av taushetsplikt. Hvorvidt en slik taushetsplikt eksisterte for XU-folk etter krigen, er omstridt. Mye tyder på at taushetsløftet var selvpålagt.

Se også: XU.

Litt.: Brynhildsen, Melberg: Dobbeltspill, 1988.

LaB

Harjo, Osvald Furumo (1910—93), partisan i Finnmark. Av finsk avstamming, vokst opp i Pasvik. Dro til Fiskerhalvøya i oktober 1940, og organiserte på anmodning av NKVD etterretningsvirksomhet mot tyske militære aktiviteter i Øst-Finnmark. Fra høsten 1941 betjente han en Pasvik-basert norsk- sovjetisk etterretningsgruppe med radiosender, som rapporterte tyske militære etterretninger fra hele Finnmark. Ble arrestert av Gestapo 18.8.1942, og forhørt i Kirkenes. Flyktet 6.10. fra fengslet. Partisangruppen i Pasvik var nå under opprulling. Det lyktes gruppen å krysse de tyske linjene, og ankomme uten tap til de sovjetiske linjer ved Litsa-Suonikyla. 8.2.1943 ble Harjo arrestert av NKVD i Kirovsk, anklaget for å være tysk spion. I mai 1944 ble han dømt til 15 års fengsel, som han tilbrakte i forskjellige arbeidsleire i Sentral- og Nord-Russland. 22.11.1955 ble han sluppet fri, etter en rekke henvendelser fra enkeltpersoner og organisasjoner i Norge. Einar Gerhardsen reiste hans sak under sitt besøk i Sovjetunionen i 1955. Harjos åpenhjertige beretninger om forholdene i de sovjetiske arbeidsleirene ble sett på med stor mistro i norske venstrekretser.

Se også: NKVD; partisanene i Finnmark.

Litt.: O. Harjo.: Moskva kjenner ingen tårer, 1956.

LaR

Harpun Nord. Tysk avledningsmanøver i Sør-Norge sommeren 1941 i forbindelse med det forestående angrepet på Sovjetunionen. Som forgjengeren Herbstreise hadde Harpun Nord som formål å gi inntrykk av at en invasjon på den engelske og skotske østkysten var nær forestående. 3 tyske infanteridivisjoner - på Vestlandet, Sørlandet og Østlandet — inngikk i manøvren. 2 øvelsesområder ble valgt ut for hver av divisjonene: Gravdal og Ulvik, Mandal og Stavern, Melsomvik og Kråkerøy.
Den tyske grundigheten i dette narrespillet gikk til og med så langt at befolkningen i Ulvik, Stavern og Melsomvik ble evakuert i flere uker for å gi avledningen et mest mulig realistisk preg. For lokalbefolkningen var evakueringen av smått og stort, barn og husdyr, en merkelig erfaring som ble uforklart. Hvilke voldsomme dimensjoner dette narrespillet hadde, får vi en formening om når vi vet at den også omfattet Danmark, under navnet Harpun Süd, og Frankrike hvor den het Haifisch I og Haifisch II.

Se også: Herbstreise.

Litt.: Christophersen, E.: Vestfold i krig, 1989, Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.

EC

Harstad ble sterkt involvert i krigens gang uten at det satte klare merker på byens bygningsmasse.
14.4.1940 kom en større alliert flåte inn til Harstad, med kryssere, destroyere og en serie transportskip, en av krysserne med fly om bord. Indere, polakker, franskmenn og engelskmenn etablerte seg i byen og satte opp antiluftskyts. Da de tyske bombeangrepene begynte 16.4., ble bare 2 hus rammet. Tyskerne meldte likevel at hele Harstad var ødelagt. Men byen sto — og havnen spilte en nøkkelrolle for de allierte. Først 20.5. kom 6—8 tyskere seg gjennom sperreilden og angrep bensintankanlegg ved kaia og noen bolighus. 3 sivile ble drept i brannen som oppsto. 23.5. fulgte nye tyske angrep fra luften, som bare delvis rammet et større transportskip, som de allierte senere selv ødela.
10.6. valgte de allierte styrker, kongen og regjeringen å trekke seg ut av landet. Harstads tid i krigssonen var over. Nå satte den tyske okkupasjonen av byen inn. Vinteren og våren 1944—45 sto Harstad sentralt som evakueringsleir for russiske krigsfanger og evakuerte nordmenn fra Finnmark og Nord- Troms. Etter krigen ble det ikke gitt statstilskudd til gjenreising.

Litt.: Hauglid, A.0./Jensen, K.E.: Til befolkningen, 1985, Simensen, S.: Harstad gjennom femti år, 1953, Torød, Å.C.: Harstad i krig, 1986.

NJR

Hartmann, Paul (Emst Wilhelm) (1878- 1974), politiker og jurist. Finansråd i Oslo fra 1928. Sendt til London i 1941 for å gå inn i regjeringen som «hjemmefrontens representant». Han brakte med seg et dokument, ført i pennen av Ferdinand Schjelderup, som fikk navnet «Hartmanns PM», der motstandskrefter i Norge kom med «krav» til regjeringen. Dokumentet uttrykte også sterk skepsis til regjeringen og ble av statsministeren karakterisert som «politiske kannestøperier». Hartmann selv ble først konsultativ statsråd, men overtok snart ledelsen av Finansdep. Hans arbeid i regjeringen har vært karakterisert som preget av faglig dyktighet. På tross av den litt skjeve starten i forholdet til regjeringens ledelse ble ikke Hartmanns videre deltakelse preget av konflikter.

Se også: Kretsen.

Litt.: Hartmann, P.: Bak fronten, 1955.

IK

Hartmann, Sverre (1917—), forfatter og statsstipendiat i historie, jurist. Ble politifullmektig og etterforsker under rettsoppgjøret i 1945. Bl.a. deltok han i Aall-saken, fikk oppdrag for Undersøkelseskommisjonen av 1945 og hadde flere opphold ved krigsforbryter- domstolen i Nürnberg. For Stortingets presidentskap ettersøkte han i Tyskland de stortingsarkiver som tyskerne hadde ført ut av Norge. I en tid hvor mange arkiver ennå var utilgjengelige, bl.a. grunnet alliert beslagleggelse, etablerte han i 1950-årene personlig kontakt med viktige tyske aktører. Blant andre intervjuet han stabssjef Buschenhagen straks etter hans hjemkomst fra sovjetisk fangenskap i 1955.
Kjennetegnende for Hartmanns forskning er en utpreget vilje til nytenkning. For mange har han vært en fargerik enfant terrible i det historiske miljø.

Se også: Undersøkelseskommisjonen av 1945.

Litt.: Hartmann, S./Vogt, J.: Aktstykker om den tyske finanspolitikk i Norge,1958, Hartmann, S.: Fører uten folk.1959/1970; Søkelys på 1940, 1971.

OVA

Hasvold, (Øistein) Lars (1908—64), NS- politiker, direktør i Norges Handelsforbund fra 1.1.1943, direktør for Norges Næringssamband fra 1.5.1943 til frigjøringen, idømt 4 års tvangsarbeid i 1948.
Hasvold var utdannet jurist. Aktivt medlem av Fedrelandslaget gjennom hele 1930- tallet, bl.a. var han ansatt som generalsekretær fra 1938 til organisasjonen ble oppløst etter 25.9.1940. NS-medlem fra januar 1942.
Fra høsten 1941 av fikk Hasvold ulike oppdrag av NS Ombudsmann for næringslivet, senere næringsminister, Alf Whist. Han spilte en sentral rolle i miljøet rundt Whist og forfattet en rekke næringspolitiske notater og artikler. Spesielt ivret han for en planmessig organisering av det økonomiske liv og for et tett samarbeid mellom næringsliv og forskning. Mange av hans ideer kan føres tilbake til Fedrelandslaget i 1930-årene.

Se også: Norges Næringssamband; Whist, A.

Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.

ØS

Hatledal, Rasmus (Larsen) (1885- 1963), oberst og sjef for Generalstaben fra 1938. Gjorde i dagene før 9.4.1940 flere forsøk på å få styrket den militære beredskap. Den 5., 6., og 8.4. anmodet han forsvarsministeren om mobilisering av hæren, men ble avvist. Etter beslutningen om delvis mobilisering om morgenen 9.4. plusset han på eget ansvar på flere avdelinger i tillegg til dem mobiliseringen strengt tatt omfattet. Som gëneralstabssjef var Hatledal ansvarlig for krigsoppsettingen av Hærens Overkommando (HOK). Den planlagte oppsetting lot seg ikke gjennomføre. I stedet var Hatledal og det øvrige personell på reisefot hele 9.4. uten å kunne utføre stabsarbeid, først til Slemdal hotel, dernest til Eidsvold landsgymnas, og noen timer senere til Elverum. På Eidsvold ble Hatledal hentet av forsvarsminister Birger Ljungberg og beordret til regjeringen på Hamar. Dermed ble han skilt fra sin stab. Storting og regjering flyktet videre til Elverum. Fra Hamar dirigerte Hatledal staben til Elverum via Skarnes, og forsøkte å få etablert veisperringer mot en fremrykkende tysk gruppe ved Minnesund og på Midtskogen, mellom Hamar og Elverum. Samme natt ankom HOKs avdelingssjefer Rena, langt fra de politiske begivenheter i Elverum og den avgjørende trefning på Midtskogen.
Med Ruges utnevnelse til KG 10.4.1940 kom en ny giv inn i HOKs arbeid. Ruge beholdt Hatledal som generalstabssjef, og denne la for dagen stor aktivitet inntil han den 14.4. måtte sykmeldes etter total overanstrengelse. Både den militære og den sivile undersøkelseskommisjonen uttrykte anerkjennelse for Hatledals innsats i forbindelse med mobiliseringen i 1940.

Se også: Laake, K.; Ruge, 0.

Litt.: Ruge, 0.: Felttoget, 1989, Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946 NOU 1979 :47.

LaR

Haug, Edmund (1891—1952), jurist og skolemann, h.r.advokat, overlærer ved Gamlebyen skole i Oslo. Søkte alt fra 1940 å reise lærere over hele landet til motstand mot okkupasjonsmakten, og ble arrestert 3 ganger i årene 1942-44. Organiserte våren 1943 en intens opposisjon mot Kretsen og London- regjeringen for deres planer for overgangsstyret i kommunene, som Haug fordømte som dikatorisk og fascistisk. Støttet bl.a. av den avsatte Aftenposten-redaktør Johs. Nesse og professor Jon Skeie, agiterte han på illegale møter for at det kommunale selvstyre skulle beholdes også under overgangen til fredelige forhold, mens hans skrift «Alvorlige ord» rettet mot HL ble sagt å sirkulere i 50 000 eksemplarer. Kretsen forsøkte å nøytralisere Haug, først ved å gi ham plass i Koordinasjonskomiteen høsten 1943, siden ved alvorlige samtaler, endelig ved trusler. Haug var ubøyelig og ble stadig skarpere i sin kritikk av den offisielle motstandsledelse, og stilnet først ved 4. gangs arrestasjon januar 1945. Etter krigen reiste han sak mot motstandsledelsen fordi han i dens rapporter var blitt betegnet som «forræder» og anbefalt likvidert; én prosess endte med at HLs rapportskriver Sam. Knutzen faktisk ble dømt, en annen og mer omfattende var ennå ikke kommet til behandling da Haug døde. «Haug-opposisjonens» historie er ikke skrevet.

Se også: Hjemmefrontens Ledelse; Koordinasjonskomiteen; kommunalordningen; Skeie, J.

Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977; Regjeringen og hjemmefronten under krigen, 1948, Vogt, L.: avisart. 1952 (Tønsbergs Blad).

HFD

Hauge, Dagfinn (1908—), prest i Oslo 1938—45, senere biskop i Tunsberg (1961— 78). I 1941 ble Hauge spurt av biskopen i Oslo om han kunne tjenestegjøre som fengselsprest på Akershus idet kommandanten ønsket fast prest. Hauge kom dermed i de påfølgende 4 år i kontakt med et stort antall arresterte og dødsdømte motstandsfolk. Skrev senere boken Slik dør menn (1945) der han berettet om sine opplevelser på Akershus.

IK

Hauge, Jens Christian (1915—), jurist, leder av Milorg. Han arbeidet som prispolitifullmektig 1940/41, satt i fengsel noen måneder høsten 1941, var deretter uten fast stilling, men drev i økende grad med illegalt arbeid. I august 1942 overtok han som distriktsinspektør for Milorg på Østlandet. Deretter utviklet han seg i løpet av mindre enn et år til i praksis å bli Milorgs øverste leder. I en tid da det på mange hold hersket tvil om Milorgs eksistensberettigelse, sto han på at Milorg under bestemte forutsetninger kunne og burde spille en rolle i frigjøringsfasen.
Han la stor vekt på å skape et godt forhold mellom Milorg-ledelsen hjemme og de militære myndigheter i eksil som Hjemmestyrkene sorterte under. Han reiste derfor en rekke ganger til Stockholm og London for å konferere med norske og allierte myndigheter i eksil. Han arbeidet også for å bedre forholdet til den sivile motstandsledelsen, et forhold som var meget spent vinteren 1942/43. Hauge så i første rekke på Milorg som en hjemlig beredskapsorganisasjon som det lå til utemyndighetene å ta i bruk. Han hadde et skarpt intellekt, en veldig arbeidskapasitet, en god porsjon selvtillit, kunne utvise atskillig arroganse, men identifiserte seg sterkt med de oppgaver han påtok seg.
Ved årsskiftet 1944/45 bidro Hauge til en reorganisering av den samlede motstandsledelsen. Det ble opprettet en formalisert Hjemmefrontens Ledelse med representanter fra den sivile og militære ledelse. Hauge fungerte som en slags generalsekretær for denne ledelsen og virket de siste månedene som krumtappen i samarbeidet mellom sivile og militære og mellom hjemme- og uteledelse. I realiteten var Hauge hjemmefrontens leder, mens Paal Berg vesentlig var en frontfigur i kraft av sitt navn og sin stilling. Hauge førte selv det siste krigsåret samtalene med de hemmelige tyske Wehrmacht-offiserene som ga Milorg innsyn i tyskernes planer, og som bidro til at overgangen mellom krig og fred gikk så smertefritt som den gjorde. Overgangen er skildret av Hauge selv i Frigjøring (siste utgave 1994). Ved krigens slutt ble Hauge en kortere tid direktør for Erstatningsdirektoratet før han ble sekretær hos Einar Gerhardsen da denne dannet sin samlingsregjering. I Gerhardsens 2. regjering 1945—52 var han forsvarsminister, justisminister i 1955. Han var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne som, uten å ha vært politiker før krigen, startet på en politisk karriere etter krigen takket være sin motstandslederstatus.

Se også: Berg, P.; Erstatningsdirektoratet; Gerhardsen, E.; Hjemmefrontens Ledelse; Koordinasjonskomiteen; Kretsen.

Litt.: Ask, A.0./Westlie, B.: Maktens ansikt: et portrett av Jens Chr. Haug, 1991.

0KG

Haugen, Ingvald (1894—1958), fisker og sjømann, organisasjonsmann, formann i Norsk Sjømannsforbund (NSF) fra 1927—58. Allerede i februar 1940 reiste Haugen til Storbritannia og avtalte prosedyre og arbeidsform dersom kontakten til Norge skulle ble brutt. 9.4.1940, ble forbundets arkiv pakket i esker som sto parat, og forbundsledelsen forlot hovedstaden. Fra Storbritannia reiste Haugen videre til New York for å ivareta forbundets arbeid derfra. Frem til sommeren 1941 var han samtidig mannskapssjef i Nortraship. Han trakk seg fra denne posisjonen etter kritikk for dobbeltrollen. NSF og Haugen var likevel en viktig samarbeidspartner og støttespiller for Nortraship krigen gjennom.
Haugen og NSF førte det første krigsåret en beinhard kamp mot en kommunistisk ledet sjømannsorganisasjon, Scandinavian Seamens Club of America (SSC), som hadde kontorer i 11 amerikanske havnebyer. Denne sjømannsklubben frarådet bl.a. norske sjøfolk å mønstre på skip til Storbritannia og krevde hyrer over tariff. Haugen karakteriserte sjømannsklubben som en «femtekolonne» og påsto at den var finansiert av tyske agenter. Haugen forsvant noen dager høsten 1940 og hevdet at han var blitt kidnappet. Historien diskreditterte SSC i offentligheten.
Under Haugens ledelse av NSF, særlig under 2. verdenskrig, kom gjennombruddet for en heving av norske sjøfolks økonomiske og sosiale kår. Som leder for NSF i etterkrigstiden var Haugen derimot sterkt kontroversiell. I striden om Nortraships hemmelige fond opplevde krigsseilerne at Haugen vendte dem ryggen, sammen med Arbeiderparti-regjeringen og det offisielle Norge. I perioden 1945-49 var han stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og talte mot krigsseilernes krav på Nortrashipfondet fra Stortingets talerstol. Sentralstyremedlem i DNA fra 1936—57.

Se også: handelsflåten; Norsk Sjømannsforbund; Nortraship; Nortraships hemmelige fond.

Litt.: Brunvoll, P.A.: Scandinavian Seamens Club of America, 1935—4, 1993, Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt,1995.

GHj

Haugland, Knut (Magne) (1917—), fremtredende motstandsmann fra Rjukan, medlem av Kompani Linge. Telegrafist, gjorde tjeneste som radiooperatør på et større antall stasjoner under okkupasjonen under dekknavnet Primus. Var bl.a. telegrafist under tungtvannsaksjonen på Vemork. Haugland drev også Sentralledelsens radiostasjon i Oslo. Han måtte flere ganger flykte fra Gestapo. Under sending fra Rikshospitalets kvinneklinikk i Oslo ble stasjonen peilet av tyskerne, og han kom seg med nød og neppe unna etter en dramatisk skuddveksling. Haugland organiserte Milorgs «indre samband», radiokommunikasjonen mellom distriktene. Haugland hadde i sitt illegale virke en sjelden evne til å handle instinktivt. Kombinert med nøyaktighet og nødvendig dristighet bidro dette til et godt resultat. Etter krigen deltaker på Thor Heyerdals sagnomsuste Kon-Tiki ekspedisjon i 1947. Bestyrer ved Kon-Tiki Museet 1949—60 og senere også Norges Hjemmefrontmuseum 1963—82.

Se også: Kompani Linge; Milorg; tungtvannssabotasjen.

Litt.: Ulstein, R. m.fl.: Kompani Linge I-II, 1949.

IK


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side H2                    H3                     side H4...
Tilbake til
toppen av siden