- Hope, Ludvig (1871—1954), lekpredikant
og kirkekampens fremste leder ved siden av
biskop Eivind Berggrav og professor Ole
Hallesby. Ved Hopes tilslutning til Berggravs
samarbeidsbestrebelser høsten 1940, tiltrådte
en stor og betydningsfull del av lekmannsbevegelsen kirkefronten.
- Hope kom i noen grad til å stå i skyggen av
Berggrav og Hallesby. Han var antakelig den
som strakte seg lengst i samarbeidet av disse,
ved at en del av utspillene fra Kristent Samråd poengterte statskirkens, ordinasjonens og
presteembetets betydning på en måte som
lekmannsbevegelsen ville hatt vanskelig for å
godta under normale forhold. Hope innså
nødvendigheten av å tøyle særstandpunkter
for å opprettholde kirkefrontens enhet og
slagkraft.
- Hope ble arrestert og ført til Grini sammen
med Hallesby 13.5.1943. Etter dette gikk kirkefrontens ledelse «under jorden». 30.8.1943 ble Hope sluppet fri.
Se også: Hallesby, 0.; Den Midlertidige
Kirkeledelse.
Litt.: Handeland, 0.: Ludvig Hope, 1955.
EC
Hovdan, Alfhild (1904—82),
motstandskvinne, aktiv i motstandsgruppen 2A/100-
gruppen. Flyktet til Sverige i april 1942. Ble
ansatt ved Den norske legasjons «Idrettskontor» under Harald Grams ledelse. Idrettskontoret var et kurér- og forbindelseskontor som
betjente sivile kontakter til Norge, og kom i
konflikt med legasjonens og regjeringens
restriktive holdning til sabotasje og aktivisme
fra høsten 1942. Som ledd i denne strid ble
kontoret oppløst av regjeringen og avløst av
«Sambandskontoret». Hovdan ble sagt opp
fra sin stilling, mistenkt for å ha kontakt med
den sovjetiske ambassade og for å støtte kommunistenes aktivisme i motstandskampen.
Ufrivillig bidro Hovdan til at striden i legasjonen ble kjent i NS-pressen i Norge, ved at
hun sendte et brev om saken hjem utenom
sensuren. Brevet ble snappet opp og publisert. Hennes stilling ble derfor umulig ved
legasjonen. Var med og startet Fri norsk
scene, et norsk flyktningteater i Sverige i
februar 1944. I 1945 medlem av styret i Norske Patrioters Forbund, en aktivistbevegelse i
flyktningmiljøet. Etter krigen arbeidet Hovdan i en årrekke i reiselivsbransjen, bl.a. som
turistsjef i Oslo.
Se også: Gram, H.; Stockholmslegasjonen;
2.A
LaB
Huhnhäuser, Alfred, se
Reichskommissariat.
Hubatsch, Walter (1915—84), tysk militærhistoriker, forfatter av et grunnleggende
arbeid om bakgrunnen for operasjon Weserübung 1. utg. kom i 1952, 2. utg. i 1960.
Hubatsch baserte fremstillingen bl.a. på tyske
marinedokumenter i britisk besittelse, general Eduard Dietls privatarkiv og kontakt med
norske historikere. Hubatschs dokumentasjon er en utførlig utredning over operasjonens rent tekniske side, og utløste ingen
debatt i Norge. Men det var også viktig for
ham å fremstille Weserübung som en beskyttelsesaksjon som var preventivt motivert og
derfor hjemlet i folkeretten. Tyske og norske
kritikere mener at man ikke kan behandle
besettelsen av Danmark og Norge løsrevet fra
spørsmål om hvem som hadde ansvaret for
den bakenforliggende stormaktskrig.
- Hubatsch tok ikke selv stilling til sine kritikere.
Litt.: Hubatsch, W.: Weserübung, 1960; Loock, H.D.:
Quisling, Rosenberg und Terboven, 1970.
OVA
Hundseid, Jens (1883—1965), bondepartipolitiker og landbruksskolestyrer, mangeårig stortingsrepresentant og partiformann,
statsminister 1932—33, fylkesmann i Buskerud siden 1935. Tross sitt sterke motsetningsforhold til Quisling fra deres tid sammen i
regjeringen, meldte han seg inn i NS høsten
1940. Motivet var åpenbart frykt for represalier fra det nye styrets side. Derimot hadde
han sympati for NS’ program, skrev avisartikler til fordel for partiet, og sa ja til å tre inn
i den komiteen til revisjon av fylkesmannsembetet som ministerpresidenten nedsatte i
1943. Her sluttet han seg til planene om en
sterk innsnevring av det lokale selvstyre til
fordel for statsmaktens kontroll. Han ble
dømt til 10 års fengsel under rettsoppgjøret,
vesentlig pga. det slette eksempel han som
eneste statsminister og partileder fra mellomkrigstiden ga ved å slutte seg til NS. Straffen
ble ettergitt i 1949.
Se også: fylkesmann; Quisling, V.
Litt.: Gabrielsen, B.V.: Menn og politikk, 1970.
HFD
Hurtigruten, kyst-Norges viktigste transportvei, innstilte seilingene etter 9.4.1940.
Sommeren og høsten 1940 kom seilingene i
gang igjen med en rekke tragiske forlis som
følge. 23.10.1940 ble D/S Prinsesse Ragnhild
senket utenfor Bodø, det første krigsforliset
som rammet et hurtigruteskip i ordinær fart.
Forliset skyldtes trolig en britisk undervannsmine fra aprildagene 1940. 54 passasjerer, 25
besetningsmedlemmer og 150—200 tyske soldater mistet livet. 12.9.1941 ble D/S Barøy
senket på Vestfjorden av en britisk flytorpedo. 18 av besetningen og 59 passasjerer,
blant dem 21 kvinner og 7 barn omkom. I tillegg mistet rundt 40 tyske soldater livet.
Dagen etter ble D/S Richard With torpedert
av en britisk ubåt (Tigris) utenfor finnmarkskysten. Skipet gikk ned på 50 sekunder og
nærmere 100 mennesker omkom. Etter dette
ble det besluttet at Hurtigruten ikke skulle
seile lenger enn til Tromsø.
- På strekningen Tromsø — Hammerfest ble
det opprettet en sk. erstatningsrute. 17.10.1941
ble D/S Vesteraalen torpedert utenfor Øksfjord. Skipet sank i løpet av et halvt minutt og
bare 7 av i alt 67 passasjerer og besetningsmedlemmer ble reddet. I de neste 2 årene
seilte Hurtigruten uten dramatiske forlis, men
30.9.1943 ble D/S Sanct Svithun senket av
britiske fly ved Stad, 43 norske og 18 tyskere
mistet livet. Senkingen av D/S Irma på
Hustadvika 13.2.1944 var den siste alvorlige
ulykken som rammet Hurtigruten. Skipet ble
senket av norske MTB’er stasjonert på Shetland. 61 personer mistet livet ved forliset.
Senkingen av Sanct Svithun og Irma skjedde
til tross for at både de britiske flyene og
MTB’ene fra Shetland hadde stående ordre
om ikke å angripe norske sivile rutebåter som
seilte alene. Tyskerne og NS utnyttet da også
maksimalt de allierte angrepene på hurtigruteskipene i propagandaen mot de allierte og
London-regjeringen.
- Hurtigruten ble, tross store tap, opprettholdt gjennom hele krigen både av hensyn til
kystbefolkningens forsyningsbehov og okkupasjonsmaktens behov for transport av militært personell og materiell.
Se også: bombing, alliert.
Litt.: Hafsten, B./Larsstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Nordanger, T.: Lang kyst!, 1975, Pettersen, L.: Hjemmeflåten — mellom venn og fiende, Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 5, 1992.
AT
huskonserter, en viktig atspredelse i
okkupasjonshverdagen. Musikken levde sitt
liv bak blendingsgardinene. Især etter at
radioene ble tatt høsten 1941 vokste behovet
for levende musikk. Alt fra trioer til små
symfoniorkestre ble stiftet og drev sitt virke
med private øvelseskvelder.
- Amatører og profesjonelle samlet seg over
hele Norge. I fredstid ga profesjonelle musikere kanskje noen få konserter om året, under
okkupasjonen kunne de gi opp til 50 konserter
hvert år.
Se også: jazz.
Litt.: Hurum, H. J.: Musikken under okkupasjonen, 1946.
GHj
Hustad, Tormod (Kristoffer) (1889—
1973), NS-politiker, landbruksminister i Quislings kuppregjering 9.4.—15.4.1940, kommissarisk statsråd for Arbeidsdep. fra 25.9.1940,
arbeidsminister i Quislings regjering fra
1.2.1942 til 11.2.1944. Idømt livsvarig
tvangsarbeid i 1946.
Hustad var utdannet arkitekt. Før 9.4.1940
førte han en stillferdig tilværelse i Bøndernes
Bygningskontor. NS-medlem allerede i juni
1933. Han var en av de ytterst få som forsøkte
å virke som oppnevnt minister i kuppregjeringen i aprildagene.
- Som kommissarisk statsråd og senere
minister i Quislings regjering var Hustad
lenge av de anonyme. Både i NS og på hjemmefronthold ble han oppfattet som ubetydelig. Men fra høsten 1942 av markerte han seg
med en nasjonalistisk betont opposisjon mot
krav fra Reichskommissariat. Spesielt satte
han seg imot tyske krav om rettigheter til norske vannfall. På tysk hold var det planlagt en
storstilt aluminiumsindustri, basert på norsk
fossekraft. Hustad, som ansvarlig statsråd i
Quisling-regjeringen, nektet å gi konsesjon
til tyske interesser. Han kunne støtte seg på
en fremvoksende nasjonalistisk opposisjon i
NS-regjeringen, med Hagelin og Blehr i spissen. Men han ble kraftig motarbeidet av NS
Ombudsmann for næringslivet Alf Whist.
Etter konflikter av personlig og politisk art
ble han også ofret av Quisling, og i februar
1944 måtte han gå av som statsråd.
- Hustad fikk en retrettstilling som stempelpapirforvalter og gjenopptok en politisk anonym tilværelse resten av okkupasjonstiden.
Se også: Blehr, E.; Hagelin, A. V.; Whist, A.
Litt.: Skodvin, M.: Striden om okkupasjonsstyret i Norge,
1956, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
hvalfangstflåten,
med 13 av verdens 40
hvalkokerier og over 100 hvalbåter, gjorde
Norge i 1930-årene til en stormakt innenfor
pelagisk hvalfangst, og næringen til en av landets viktigste valutaskapere. 9.4.1940 var 11
av kokeriene og 105 av hvalbåtene på vei
hjem etter endt fangstsesong i Antarktis.
Rundt 6300 nordmenn befant seg om bord på
norske og utenlandske kokerier og hvalbåter.
Ett kokeri (Skytteren) lå innesperret i Sverige,
mens et annet (G. A. Larsen) lå i Norge som
depotskip og ble beslaglagt av tyskerne. Flåten fra Sørishavet brakte med seg 152 000
tonn hval- og spermolje. Sammen med kokeriet i Sverige ble fartøyer og last rekvirert av
regjeringen 22.4.1940 og oljen solgt til USA
og Storbritannia. De fleste kokeriene ble dirigert til Halifax i Canada. Forholdene for de
rundt 2000 besetningsmedlemmene var vanskelige inntil Nortraship fikk opprettet en treningsleir, Camp Norway, for dem i Lunenburg utenfor Halifax. Nortraship motsatte seg
britenes krav om at kokeriene — handelsflåtens
største og mest kostbare skip — skulle settes
inn i den risikable konvoifarten på Storbritannia. Mens størsteparten av hvalbåtene ble
overlatt til britene, kanadierne og amerikanerne til bruk som eskortefartøyer og minesveipere, kjempet Nortraship og regjeringen
krigen gjennom for å beskytte hvalkokeriene
og den nasjonaløkonomisk viktige hvalfangstnæringen. Frykten var at Storbritannia i
ly av krigen ville prøve å skaffe seg et konkurransefortrinn gjennom en svekkelse av norsk
hvalfangst. Nordmennene mente fangsting
var tryggere enn atlantisk konvoifart.
- Sesongen 1940/4 1 ble 3 norske fangstekspedisjoner sendt til Sørishavet. Resultatet
var katastrofalt. En tysk raider (Pinguin)
kapret to av kokeriene (Ole Wegger og Pelagos), ett depotskip (Solglimt) og 11 hvalbåter.
24 000 tonn hvalolje gikk tapt og 574 sjømenn og fangstfolk ble tatt til fange og sendt
hjem til Norge. I sommersesongene 1941—43
fikk bare ett kokeri (Thorshammer) drive
spermhvalfangst utenfor Peru. De øvrige
kokeriene ble først satt inn i oljetransporten
mellom Karibien/Mexicogulfen og amerikanske østkysthavner, senere i konvoifarten
på Storbritannia. Først sesongen 1944/45 fikk
to norske kokerier igjen anledning til å fangste i Sørishavet. For norsk hvalfangstnæring
var krigstapene faretruende store. Ni kokerier
gikk tapt og 32 hvalbåter ble enten senket,
kapret eller solgt.
Se også: Camp Norway; handelsflåten,
rekvisisjon av; kvarstadbåtene; Nortraship.
Litt.: Basberg, B.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 2, 1993, Thowsen,
A.: Nortraship — profitt og patriotisme, Handelsflåten i
krig 1939—1945, bd. 1, 1992, Tønnessen. J.N.: Den pelagiske fangst 1937—1968, bd. 4, 1970.
AT
Hvam, Arne (1911—42), grensepolitimann,
skutt på Halden-toget høsten 1942 i en trefning som innledet jødeforfølgelsen i Norge.
Se også: grensepolitiet; jødeaksjonene.
NJR
hvite busser, omfattet mange hundre busser og andre kjøretøyer som under svensk
ledelse i mars og april 1945 fraktet norske og
danske fanger hjem fra tyske konsentrasjonsleire. Bussene ble hvitmalt og utstyrt med
Røde Kors-merker og svenske flagg for å
verne mot flyangrep. De allierte var varslet
om redningsoperasjonen, men noen garanti mot flyangrep kunne ingen gi. Mange av kjøretøyene opplevde også allierte angrep fra
luften og ble skadet.
- Forhistorien til de hvite busser omfattet
diplomati på høyt plan, forhandlinger med
Himmler og Gestapo, omfattende bistand fra
svensk Røde Kors og den svenske regjering,
hjelp fra en gruppe danske embetsmenn og
mange andre, samt at det forelå et nitid innsamlet kartotek med informasjoner over
fangene i de ulike leire.
- Man ønsket primært å få tillatelse til å føre
transporten ut av Tyskland, men Himmler
godtok bare transport til en samleleir i
Neuengamme, nær grensen til Danmark.
- Den svenske ekspedisjonen startet 9.3.1945,
og få dager etter var et hovedkvarter opprettet
i Friedrichruh sørøst for Hamburg. Ekspedisjonen omfattet ca. 280 personer og 75 kjøretøyer: ambulansebusser, lastebiler, personbiler og motorsykler. I tillegg kom mobile
verkstedsavdelinger, kjøkkenavdelinger og et
tankskip med bensin fra Sverige som la til
ved havnen i Lübeck. Det var rett og slett en
mobil selvforsyningsenhet som måtte overføres til det sønderskutte Tyskland.
- Først ble de store kontingentene av fanger i
Sachsenhausen og Dachau hentet. Deretter
fortsatte man med mindre ekspedisjoner på
kryss og tvers i Tyskland. I begynnelsen av
april kom to store danske transportkonvoier
og fullførte arbeidet, under svensk ledelse.
- Det var bevegende opplevelser for sjåfører, leger og andre frivillige som hentet
fangene. Mange var sterkt medtatt, og noen
hadde nærmest gitt opp håpet om redning.
For dem som hadde sittet i isolasjon og
fortvilelse i NN-leire, var overgangen til
svensk Røde Kors-tilsyn stor. Fra Vaihingen
ble bl.a. senere statsminister Trygve Bratteli
hentet ut.
- I april ga Himmler tillatelse til å føre alle
de gjenværende danske og norske fangene til
Danmark. Et lenge planlagt «Jyllandskorps»
ble satt inn — en konvoi på 120 danske kjøretøyer og nesten 300 sjåfører, leger og sykepleiere som i løpet av 2 døgn transporterte de resterende 4000 skandinaviske fanger over
grensen til Danmark. I Danmark ble transportene møtt med jubel, blomster og matpakker.
Og i Ramlösa Brunn ved Helsingborg ble et
mottakssenter for Tysklands-fangene opprettet.
- Aksjonen reddet også mange tusen ikke-
skandinaviske fanger. Himmler tillot at alle
de 7000 fangene i kvinneleiren Ravensbrück
ble hentet ut. I alt brakte operasjonen de hvite
busser ca. 27 000 mennesker av mange nasjonaliteter inn i friheten.
Se også: Himmler, H; Bernadotte, F,; Ditleif N. C.; Gross Kreutz; konsentrasjonsleirer.
Litt.: Ditleff, N.C.: Da Tysklands-fangene ble reddet,
1955, Eriksen, K.E/Halvorsen, T.: Frigjøring, 1987,
Holm, J.: Sandheden om de hvide busser, 1984.
GHj
Hvoslef, Ragnvald (1872—1944), major
og medstifter av NS i 1933, en av Quislings
tidligste og nærmeste medarbeidere. Ved
slutten av Vinterkrigen leder for hjemsendelsen av de frivillige norske styrker derfra. Fikk
10.4.1940 telegrafisk meddelelse på tilbakeveien gjennom Sverige om at han var oppnevnt som forsvarsminister i Quislings kuppregjering, og ga ved intervju formidlet til
Norge gjennom NTB dagen etter beskjed om
at han ikke sto til disposisjon, hva han også
telegraferte til Quisling 12.4. Senere må det
ha funnet sted en forsoning, uten at enkelthetene er kjent.
- Hvoslef synes ikke engasjert under opprettelsen av Den norske legion i 1941. Derimot
trådte han i polititjeneste og ble politipresident i Kirkenes til han falt for aldersgrensen i
1942. Deretter til sin død sjef for NS Inspeksjons Avdeling (NSIA), partiets etterretningstjeneste (opprettet januar 1943) og som
dels rapporterte til Quisling om stemningen i
befolkningen, dels om interne forhold i partiet. NSIA, som var tungt infiltrert både av
Abwehr og Sicherheitsdienst, skal ha sammenstilt i alt vel 300 rapporter, ingen av dem
bevart.
Se også: etterretningstjeneste; Meldungen
aus Norwegen.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
HFD
Hyrdebrevet, en samling av dokumenter
fra de norske biskoper som ble lest opp i
mange av landets kirker 9.2.1941; var det første viktige dokument i kirkekampen. Bakgrunnen var at biskopene 15.1.1941 skrev et
brev til Kirkedep. der de klagde over voldsbruk fra Hirdens side og over rettsløse tilstander i samfunnet. Noen dager senere oppsøkte
3 av biskopene under ledelse av Eivind Berggrav statsråd Ragnar Skancke og la frem et
«promemoria» om forholdet mellom stat og
kirke. I et svarbrev hevdet departementet at
klagene var overdrevne og at kirken måtte
møte den nye statsordning «med forståelse».
Endel av kritikken fra biskopenes side gjaldt
statens inngrep i prestenes taushetsplikt. Biskopene tok til orde for å forsvare rettsstaten
og sikre borgernes samvittighetsfrihet.
- Sammen med et følgebrev ble de 3 dokumentene i all hemmelighet sendt som et hyrdebrev til landets menigheter i begynnelsen
av februar. Dagen før den planlagte opplesning ble 20 000 av 50 000 eksemplarer
beslaglagt av Sipo, og det ble nedlagt forbud
mot å offentliggjøre brevet. Likevel ble det
lest opp i mange kirker over hele landet, og
det fikk bred støtte i det norske folk. Hovedmannen bak Hyrdebrevet var biskop Berggrav, men det ble drøftet i bispekollegiet, i
Kristent Samråd og med h.r.justitiarius Paal
Berg.
Se også: Berg, P.; Berggrav, E.; kirkekampen; Kristent Samråd; Skancke, R.
Litt.: Austad, T.: Kirkens Grunn, 1974, Christie, H.C.: Den norske kirke i kamp, 1945.
GH
Hysing-Dahl, Per (1920—89), militær motstandspioner. Etter 9.4.1940 drev Hysing-
Dahl etterretningsarbeid for en hemmelig
organisasjon ledet av Mons Haukeland,
senere sjef for Milorg på Vestlandet. Sammen med 27 andre flyktet han sommeren
1941 til Shetland i en liten åpen gavlbåt. Etter
opplæring i Little Norway deltok Hysing
Dahl som flyver i RAF Coastal Command i
jakten på ubåter i Atlanterhavet. I 1943 sluttet
han seg til Special Duty Squadron 161. Skvadronen utførte oppdrag for SOE og SIS. Flyene landsatte og plukket opp agenter på tysk-
okkupert område og slapp ned forsyninger til
motstands- og sabotasjegrupper. Med sitt
Lysander-fly utførte Hysing-Dahl en rekke
dristige «pick-up» operasjoner i Frankrike. I
juni 1944 ble han skutt ned over Kanalen med
3 franske agenter om bord, hvorav 2 av agentene omkom. Mot slutten av krigen fløy
Hysing-Dahl inn forsyninger til Bjørn West i
Matrefjellene. Etter krigen stortingspresident, senere statsråd, for Høyre.
Litt.: P. Hysing-Dahl: Vingeslag. Fra cockpiten til presidentplassen, 1990.
AT
hæren. Før krigen var hæren inndelt i 6
divisjoner, 5 i Sør-Norge og 1 i Nord-Norge.
Ved full mobilisering ville felttroppene av
linjen utgjøre ca. 106 000 mann.
- Ved krigsutbruddet 1.9.1939 ble avdelinger av hæren innkalt som nøytralitetsvakt
for å møte «tilfeldige, ikke planlagte nøytralitetskrenkelser». Hæravdelingene skulle være
en beredskapsstyrke som eventuelt kunne
gripe inn når og hvor det trengtes. Hærens
flyvåpen og luftvern ble mobilisert i sin helhet.
- 8.4.1940 var de samlede innkalte styrker i
1—5. div. ca. 7000 mann. De fleste av dem
hadde vært inne siden slutten av mars 1940. I
Nord-Norge var størstedelen av 6. div. linjeavdelinger innkalt, de fleste i januar 1940.
Hærens samlede styrke under felttoget kom
opp i 40 000-50 000 i Sør-Norge, men alle
disse kjempet ikke samtidig. Under kampene
i Nord-Norge kom de norske hærstyrkene
opp i 8000-10 000 mann. Hæren mistet 565
mann under felttoget i 1940.
- På utefronten var mannskapsmangelen den
største hindringen mht. å bygge opp en norsk
hærstyrke. Handelsflåten og marinen fikk
høyeste prioritet, og den norske hær i Storbritannia forble liten. Ved krigens slutt talte den
3927, derav 466 i Hærens Kvinnekorps (fra
juli 1942 var det alminnelig verneplikt også
for kvinner). Hovedstyrken ble bygd opp i
Skottland fra høsten 1940 under navnet Den
norske brigade, med hovedkvarter i Dumfries.
- Bare 3 av hærens avdelinger kom i direkte
strid med fienden: garnisonen på Svalbard
1942-45, 2. Bergkompani i Finnmark 1944-
45 og No 5 Troop 10 Allied Commando på
vestfronten høsten 1944, i alt ca. 600 mann. I
tillegg deltok 64 norske offiserer sammen
med de britiske styrkene under invasjonen i
1944. Resten av Brigaden ble meget mot sin
vilje holdt i reserve for bruk under en eventuell invasjon i Norge og kom aldri i kamp.
Sammen med de norske polititroppene fra
Sverige deltok den som vaktstyrke under frigjøringen og ble så dimittert i oktober 1945.
Se også: frigjøringen av Finnmark; politi troppene i Sverige; Svalbard.
Litt.: Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945,
bilag bd. II, Fjærli, E.: Den norske hær i Storbritannia
1940—194.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
