- Johnson Alex(ander) (1910—89), prest,
senere biskop i Hamar (1964—74). Sentral i
kirkekampen og medlem av Koordinasjonskomiteen, senere også Hjemmefrontens Ledelse.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; kirkekampen; Koordinasjonskomiteen.
IK
Jonsborg, Quislings feriested i Hegglandsgrend i Fyresdal, var oppført av hans far som
pensjonistbolig i dragestil i 1918 på en tomt
som ble skilt ut fra slektsgården Lunden.
Quisling arvet stedet ved morens død i 1941.
Han lot bygningen restaurere og ornamentikken forsterke, samtidig som sikkerhetstiltak ble gjennomført. Ekteparet Quisling ferierte
her flere ganger under okkupasjonen. I maidagene 1945 ble huset tatt til kvarter av det
stedlige Milorg. Betydelige deler av inventaret, derunder store deler av Quisling-familiens omfattende brevarkiv, ble i den forbindelse fjernet av privatpersoner. I dag tilhører
huset fortsatt familien.
Se også: Fyresdal; Quisling, V.
HFD
Ju-52, Junker, tysk 3-motors transportfly. Ju-52 utgjorde gjennom hele krigen stammen i det tyske Luftwaffe på transportsiden. Flyet ble benyttet i stort antall under angrepet
på Norge og Danmark i 1940. Ju-52 ble brukt
i sivil norsk luftfart (DNL) både før og etter
krigen.
IK
Ju-87 "Stuka", Junkers, tysk 1-motors
stupbombefly, (Sturtzkampflugzeug). Benyttet med stort hell under den tyske Blitzkrieg i 1939 og 1940, også brukt i Norge. Flyet var
imidlertid et lett bytte for allierte jagerfly og
mistet etter hvert mye av sin betydning.
IK
Jupiter, alliert plan om minelegging langs
Norges kyst.
Se også: allierte planer; Churchill, W.
jødeaksjonene, 767 av de ca. 1800 jødene
som befant seg i Norge i 1942 ble deportert til
de tyske utryddelsesleire i Polen; bare 32 av
jødene fra Norge overlevde. Arrestasjonene
og deporteringen av jødene kom neppe som
noen stor overraskelse på dem som hadde et
visst kjennskap til hvilke foranstaltninger tyskerne og deres norske medhjelpere satte i gang overfor jødene kort tid etter 9.4.1940.
Til det mer iøynefallende nyhets- og ryktebilde hørte arrestasjoner, yrkesforbud og trakassering av jøder enkeltvis, jødiske forretninger som ble utsatt for hærverk eller stengt,
og NS-aktivister som utbasunerte sitt antisemittiske hat. Vel så illevarslende for dem som
kunne lese tegnene, var de politimessige og
byråkratiske foranstaltningene, mindre støyende, men desto mer gjennomtenkte.
- 10.5.1940 ble radioapparatene til jødene
inndratt av norsk politi, etter ordre fra tyskerne. Denne inndragning hadde ikke annet
siktemål enn å «særbehandle» og trakassere
den jødiske befolkning. I oktober 1941 ble
jødene innkalt til stedlige politistasjoner og
lensmenn for å få stemplet en stor rød J (for
Jøde) i sine pass. Samme høst foregikk det en
diskret, men omfattende registrering av
jøders eiendom, utført av norske embetsmenn
på fylkeskommunalt og kommunalt nivå.
Spørreskjemaet «Jøder i Norge», som det
tyske sikkerhetspolitiet samtidig sendte ut til
politistasjoner landet rundt, gikk enda lenger
i nitid kartlegging av det jødiske samfunn i
Norge. Embetsmennene skjønte at noe var i
emning, og at tyskerne hadde en særlig hensikt, men de færreste unnlot å kartlegge som tyskerne forventet.
- 25.10.1942 kom ordren fra Berlin om å
arrestere samtlige norske, mannlige jøder, en
ordre som ble fulgt opp av statspolitiet og
grupper av ordinært norsk politi og lensmenn.
26.11.42 var det barna og kvinnenes tur. Deretter
fulgte forvisningen og utreisen, 26.11.1942
om bord i D/S Donau for mesteparten av dem,
en reise som for de aller fleste ble den siste.
Quisling-regjeringens lov om inndragning av
jøders formue var da gitt 26.10.1942, lov om
meldeplikt for jøder 17.11.1942.
- De medvirkende innenfor det norske politiet og den norske embetsstanden spilte rollen
som silkehanske for det tyske politiet. Tyskerne ville ha minst mulig oppstuss rundt
jødeaksjonene og foretrakk politifolk og lensmenn som jødene var fortrolige med. Store
grupper innenfor politietaten var på sin side
meget innstilt på å holde politiet mest mulig
norsk og profesjonelt, av politifaglige og
personlige karrieremessige grunner. For å
oppnå dette, måtte de gi noe igjen, som f.eks.
forfølgelsen av de norske jødene. Men det
hører også med til den norske Holocaust-
historien at politietaten og embetsverket bar
på en ganske jødefiendtlig ballast. Den sterkt
motviljen mot jødisk immigrasjon gikk i alle
fall tilbake til 1. verdenskrig, da det inntraff
et kvalitativt skifte til en langt mer restriktiv
innvandringspolitikk, med argumenter og
holdninger som ikke var svært forskjellig fra
de gjengse antisemittiske i Europa på den
tiden. Den norske flyktningepolitikken og
holdningene til å innvilge oppholdstillatelse
til jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland var
i 1930-årene meget restriktiv. Norge var et
av de mest avvisende land, utenom de nazistiske, i så henseende, noe man kanskje kan være «glad for», når man i ettertid ser skjebnen til de norske jødene og jøder som hadde
tatt midlertidig opphold i Norge.
Se også: Auschwitz.
Litt.: Johansen, P.O.: Oss selv nærmest, 1984, Mendelsohn, 0.: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1969, Ottoson, K.: I slik en natt, 1994.
POJ
Jønsson, Halfdan (1891—1945), sentral
motstandsmann. Formann i Kjemisk industriarbeiderforbund 1924—34 og nestformann i LO I 1934. Jønsson ble en av arbeiderbevegelsens viktigste ledere under krigen. Fra
sommeren 1942 var han DNAs første representant i Koordinasjonskomiteen og Kretsen.
Ved påsketider så, hadde han blitt leder av
LOs illegale Faglig Utvalg, etter at Per Lie
var arrestert. Jønsson som person virket samlende i arbeiderbevegelsen, han hadde også
kommunistenes tillit.
- Annerledes ble det under hans etterfølgere
Alf Andersen og Frank Hansen, som ikke
ville ha noe med kommunistene å gjøre. Jønsson ble arrestert av Gestapo i januar 1944 og
døde i konsentrasjonsleiren Dachau 1 år
senere. Årsaken til arrestasjonen er aldri klarlagt. Muligens ble han avslørt av Rinnan-banden under besøk i Trondheim i 1943.
Se også: B-org.; Faglig Utvalg; Koordinasjonskomiteen; Kretsen; Rinnan, H.
TP
jøssing. Ordet kom i omløp våren 1941
som betegnelse på anti-tysk og NS-fiendtlig
nordmann, og var brukt av alle parter under
okkupasjonen, både av jøssingene selv, tyskerne og NS. Pr. høsten 1943 hadde betegnelsen fått en så positiv ladning i opinionen at
NS’ propagandaledelse påla partiets talere å
unngå «jøssing» om motstanderne.
- Ordets opprinnelse har lenge vært uklar,
men en sikker kilde peker mot Sverige, der
det NS- og tyskvennlige organ Sverige Fritt i
Göteborg 14.2.1941 myntet ordet «jøssing»
om Nygaardsvold, Hambro etc., av Jøssingfjord, stedet der Norge ifølge bladet hadde «mistet sin nasjonale ære» pga. Altmarksaken. Bladet stilte ordet opp mot det fonetisk
parallelle og språklig etablerte «quisling», og
spurte retorisk: «Hvem er Norges sanne
venner, jøssingene eller quislingene?» Fritt
Folk gjorde i lederartikkelen «Jøssingene»
18.2.1941 ordet til sitt, og herfra spredte det
seg raskt til opinionen som helhet — skjønt i
det lange løp uten det negative innhold som
bladet ønsket.
HFD
Jøssingfjord, se Altmarksaken.
jøssinghumor.
- Har du hørt at Quisling er blitt landhandler?
- ?
- Jo, han har solgt Norge.
Humor er en sikkerhetsventil i vanskelige tider, og vitsene svirrer i Norge under okkupasjonen. Jøssinghumoren gikk ut på å latterliggjøre både norske og tyske nazister. Det var populært å vri på navnene: Vidkjent Usling fra Sans og Samling; Judas Lie; Virvar Sæther, eller Quislings fine nye tittel: Filisterpresidenten, Medisterpresidenten, Ministerpissetrengten. NS-hilsenen Heil og Sæl! ble til Hel og Stæl!, og folk sa at Hirden og dens fører hadde fått en ny hilsen:
- Vi for deg, roper Hirden.
- Jeg for eder, svarer Quisling.
Disse vitsene gikk fra munn til munn: "Har du hørt?" Tyskerne kalte dem "Flüsterwitze" (hviskevitser), for naturligvis stemte det ikke at tyskerne manglet sans for humor. Det svirret vitser i Tyskland også, og mange av dem kom til Norge med okkupasjonsmakten. En av de mest kjente vitsene ble fortalt i utallige varianter over hele det okkuperte Europa:
To tyskere i bil kom uheldigvis til å kjøre over en gris utenfor en bondegård. En av dem gikk inn for å fortelle den sørgelige nyhet til bonden, men kom lettet tilbake med favnen full av blomster. Den andre spurte forbauset:
- Men ble han ikke sint?
- Nei, han ble veldig glad.
- Hva sa du, da?
- Heil Hitler, svinet er død!
Mye av krigshumoren kan virke plump og grov i dag, men under okkupasjonen var det viktig mentalhygiene å kunne le av motstanderen eller alle hverdagsproblemene. "Hviskevitsene" ga i tillegg en herlig følelse av fellesskap som heller ikke skal undervurderes.
Litt.: Bø, F.: Forbuden frukt, 1945.
BN
jøssingslister, navnelister over NS-regimets antatt sterkeste motstandere i hver
kommune, oppad begrenset til 1% av innbyggertallet, ble fra 1942 ført av NS statistiske kontor i Oslo. Hensikten var å fremme beredskapen mot den situasjon som oppsto ved de
allierte raid mot Måløy og Lofoten julen
1941, da lokale, sivile NS-medlemmer ble
slept om bord av de allierte og ført til Storbritannia. Denne bortføring utløste meget stor
indignasjon i NS. For å kunne iverksette mottiltak i form av arrestasjon av jøssinger på de
steder hvor allierte i fremtiden slo til, ble listene utarbeidet. Pålegg gikk til hver aktuelle
krets- eller lagsorganisasjon om å registrere
de mest innbitte jøssinger og sende oppgaven
til partiledelsen. Listene viste seg vanskelig å
få drevet inn. Lokale NS-tillitsmenn kviet seg
for å sladre på naboer og sambygdinger til
ledelsen. Og hva om tyskerne fikk listene?
Arbeidet trakk i langdrag, og ble til slutt oppgitt. Flere allierte raids ble det heller ikke.
Jøssingslistene fikk derfor såvidt vites aldri
noen konkret anvendelse. I 1943 ble de
makulert.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
