- Knudsen, Gunnar Arnfeldt (1912-),
motstandsmann, sjømann, sabotør. Kom med
i Nasjonalgarden og senere Milorg-Øst, og
deretter i Asbjørn Sundes organisasjon i
1942. Fra sommeren 1943 leder av Sundes
sabotasjegruppe i Oslo, og nestleder for organisasjonen. Ansvarlig for organisasjonens kontakt med Øystein Strømnæs (XU) og
Johan Myklebust i den illegale politiorganisasjonen. Ledet personlig flere sabotasjeaksjoner i Østlands-området 1943—44. I påsken
1944 sendt på kuréroppdrag til Stockholm,
der han ble arrestert av svensk politi på vei
tilbake til Norge. Kom til slutt til Norge i juni
1944, og ledet deretter organisasjonens forlegning på Modum/Drammensmarka sommeren 1944. Fra september 1944 utsendt som
instruktør og organisator for Saborg i Bergen.
Retumerte til Oslo før årsskiftet, og ble så
igjen sendt på kuréroppdrag til Stockholm,
hvor han ble til krigsslutt. Dekknavn Martha,
Store-Karl.
Se også: Osvald-gruppen; Saborg/Bergen;
Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh., 1994.
LaB
Knudsen, Harald Franklin (1905—76),
Quislings privatsekretær, sønn av NS-fylkesfører Christian Knudsen fra Skien, full av
beundring og sterkt lojal overfor sin fører.
Knudsen spilte ikke selv noen sentral rolle i
norsk okkupasjonshistone, men hans memoarer inneholder mange detaljopplysninger om personer og stemninger, og er ikke minst viktig for å følge begivenhetene selve 9. april.
Det var han som innlosjerte Quisling på Continental og siden, sammen med Hans Wilhelm Scheidt, hjalp ham inn i NRK. Mistet
noe av sin entusiasme allerede i løpet av det
første okkupasjonsåret, men fulgte sin fører
krigen igjennom. I okkupasjonens midtfase
var han leder for NS kamporganisasjonskontor. Etter landssvikdom og soning holdt han
kontakt med NS-miljøet og ble kjent som forfatter av en serie «hulk» i Folk og Land.
Litt.: Knudsen, H. F: Jeg var Quislings sekretær, 1951, Løberg, S.: Det jeg husker best, 1966.
NJR
Knudsen, Rolf Erling (1912—76), «Rottenikken» leilighetsforbryter og skoggangsmann fra Skien, som norske aviser høsten 1944 hauset opp til landets farligste voldsmann. I 1943 pådro han seg et lengre fengselsopphold for tyvslakt og fikk oppnavnet «rottepikken», som avisene siden forskjønnet.
Han rømte fra Opstad leir i mai 1944 og ble
fanget i desember. I denne perioden slaktet
han dyr til føde og truet til seg mat og penger.
Hans dramatiske flukt ble grundig referert i
avisene. En bonde fra Sem i Vestfold som
han brakte med seg som gissel, døde av et
knivstikk 30.8.1944. Knudsen ble dømt for
dette. Jonas Lie krevde standrett, men fengselslege Jon Leikvam insisterte på rettergang.
I 1946 kom saken opp på nytt, og han ble
idømt 18 års fengsel.
- Sommeren 1953 rømte Knudsen fra Reitgjerdet og hysteriet bredte seg på nytt. Leikvam og Knudsens forsvarer reiste saken en gang til, og nå trakk tvilen rundt knivdødsfallet fra 1944 i hans favør. Media mistet dermed interessen for ham.
Litt.: K. Holt: Skoggangsmann, 1984.
NJR
KO. Kamporganisasjonen, stiftet 1934, NS’
eliteorganisasjon der medlemmene forpliktet
seg ved skriftlig troskapsløfte til Quisling.
KO-medlemmer betalte høyere kontingent,
og var forpliktet til full og aktiv innsats for
bevegelsen, symbolisert ved et spesielt medlemsmerke på jakken: solkors og ørn med utbredte vinger, mot det runde solkorsmerket
for vanlige medlemmer. 1941 ble antallet
KO-medlemmer fastsatt til maksimum 10%
av partimedlemmene. I alt talte KO i 1945
ca. 4000 medlemmer.
HFD
Koch, Hans-Reinhard (f. 1902). Med
juridisk doktorgrad og NSDAP- og SS-medlemskap fra hhv. 1931 og 1933 gjorde Koch stormkarriere innenfor tysk forvaltning. I
1939 var han regjeringspresident i Innsbruck.
Han ledet Reichskonimissariats forvaltningsavdeling i Norge fra april 1941 frem til kapitulasjonen. Koch fungerte ofte som Terbovens stedfortreder. Han hadde hovedansvaret
for den indre administrasjon i Reichskommissariat og all overprøving, kontroll og
videreformidling av aktstykker mellom norsk
sentralforvaltning og Reichskommissar og
ble dermed mannen som fikk nyordningen av
Norges forvaltning som sitt særmandat. Etter
Terbovens selvmord ledet han avviklingen av
tyskernes Reichskommissariat med samme
prinsippfaste tjenestevilje.
Se også: Reichskommissariat; Terboven, J.
RB
Koht, Halvdan (1873—1965), født i
Tromsø, professor i historie, politiker. Var
medlem i Nobelkomiteen, fremtredende
kommunepolitiker i Bærum. Som utenriksminister i Nygaardsvolds regjering fra 1935
ble Koht av mange nordmenn tillagt et
hovedansvar for den feilslåtte politikken før
9.4.1940. Da det i London senere i 1940 ble
kjent at det i aprildagene hadde kommet rapporter — riktignok noe tvetydige — om et mulig tysk angrep på Norge som Koht ikke
hadde forelagt den samlede regjering, ble
også tillitsforholdet til statsministeren alvorlig belastet.
- På dette tidspunktet hadde det bygd seg
opp sterke personlige motsetninger mellom
Koht og flere av statsrådene. Til dels var de et
resultat av lang tids irritasjon over Kohts
autoritære ledelse av utenrikspolitikken, dels
ble Koht anklaget for å ha isolert UD og seg
selv i forhold til britene og øvrig norsk regjeringsmiljø ved å slå seg ned i Bracknell, flere mil vest for London. I tillegg utnyttet flere av hans motstandere rykter om et kjærlighetsforhold mellom Koht og hans unge sekretær
Unni Diesen til å sverte ham. Noen i regjeringen krevde til og med granskning av forholdet. Slik stemningen var, kom det ikke
Koht til gode at han etter 9.4. hadde vist stor
kampvilje og egenhendig hadde skrevet flere
av de viktigste talene som ble holdt, også
kong Haakons. Det var uenighet om utenrikspolitikken som i første rekke fremtvang Kohts avgang i november 1940. Formelt
overtok Trygve Lie 21.2.1941.
- Mens Trygve Lie og hans nærmeste krets
gikk inn for et forpliktende vennskaps- og tillitsforhold til britene så lenge krigen varte, holdt Koht fast ved norsk selvstendighet til alle sider, også i eksil. Praktisk krigssamarbeid var han gjerne med på, men ut fra en
realpolitisk vurdering ønsket han ikke å binde
Norge for sterkt til Storbritannia. Norge lå i et
skjæringspunkt mellom øst og vest og måtte
ikke gjennom en ensidig binding til de vestallierte ødelegge forholdet til Sovjetunionen.
Koht hadde et langsiktig perspektiv.
- Gjennom Lies offentlige lansering høsten
1940 av tanken om et forpliktende militært
og økonomisk samarbeid med atlanterhavsstatene etter krigen, tok eksil-regjeringen det symbolske og reelle brudd med Kohts linje. I
sitt avskjedsbrev til Nygaardsvold skrev han
at han «held ikkje ut lenger å leva og arbeide i
den lufta av kulde og mistillit som møter meg
i Regjeringa».
- I resten av krigstiden oppholdt Koht seg i
USA, og vendte her tilbake til sin vitenskaplige og litterære virksomhet.
Se også: Haakon 7.; Lie, T.; Nygaardsvold, J.; Ording, A.; Ræstad, A.; Torp, 0.
Litt.: Koht, H.: For fred og fridom i krigstid 1939—1940, 1957, Skard, S.: Mennesket Halvdan Koht, 1982.
KEE
Kolahalvøya. 29.6.1941 angrep tyskernes
20. Gebirgsarmé under general Eduard Dietl
Sovjetunionen fra norsk side. Angrepet fant
sted en uke etter hovedangrepet lenger sør og
gikk tvers gjennom den finske Petsamo-stripen med kurs for storbyen Murmansk på Kolahalvøya. Murmansk var en viktig sovjetisk flåtebase samtidig som byen var forbundet med
Kvitsjøkysten og det russiske kjerneområdet
lenger sør ved hjelp av jernbanen, noe som
gjorde byen til et militærstrategisk mål av første orden. Slik krigen utviklet seg, klarte imidlertid de tyske styrkene bare å rykke noen kilometer frem før høsten satte inn. 10.10.1941
innstilte Hitler derfor all videre fremmarsj.
Klimaet, den store avstand til hjembasene i
Tyskland, samt mangel på arktisk krigserfaring førte etter dette til en 3 år lang stillingskrig mellom tyske og sovjetiske tropper fra
Fiskerhalvøya og sørover langs elven Litsa mot
tundraen og det arktiske høylandet. De tyske
troppene forsvarte stillingen på Murmansk-
fronten til sensommeren 1944, men kom aldri i
nærheten av å realisere sitt militære mål.
Se også: Barbarossa; Dietl, E.; frigjøringen av Finnmark.
RB
kollaborasjon, ordet stammer fra det
latinske verbet collaborare som betyr å samarbeide. «Kollaborasjon» betyr derfor egentlig bare «samarbeid» og «kollaboratør» — «samarbeidsmann». Så langt har de to ordene en
positiv valør. Men brukt i forbindelse med 2.
verdenskrig har ordene en nedsettende betydning siden de gjerne anvendes om samarbeid med den tyske okkupant og hans allierte.
- Det er ingen enighet om hvordan man skal
trekke grensene for hva som var kollaborasjon. Noen vil nøye seg med å betegne innenlandske fascistpartier og de som med åpenlys
sympati ønsket samarbeid med tyskerne for
kollaboratører. Andre vil anvende ordet i en
videre betydning, men da oppstår også vanskelighetene. Det var nemlig mange former for samarbeid med okkupanten som i samtiden ble oppfattet som både nødvendige og
legitime. Et eksempel gir den innenlandske
forvaltningen i de okkuperte land. Embets- og tjenestemenn samarbeidet med tyske myndigheter for å opprettholde ro og orden og
sørge for at landet fikk de nødvendige forsyninger, at produksjonen gikk sin gang, og at knappe varer ble fordelt til befolkningen på
en rettferdig måte. Skal et slikt samarbeid
betegnes som «kollaborasjon»? Samarbeidet
fungerte utvilsomt til fordel for tyskerne som
lettest kunne dra nytte av det okkuperte samfunnets ressurser når det produserte jevnt og fredelig. Men samarbèidet kom jo også egen
befolkning til gode. Et annet eksempel er
pressen i de okkuperte land. Redaktører og
journalister bøyde seg for sensuren og fulgte
okkupantens anvisninger om hvordan avisene skulle se ut. Slik kom de langt på vei til å fungere som ledd i den tyske propagandaen.
Kollaborasjon?
- Et begrepsmessig alternativ til «kollaborasjon» er «tilpasning». Det gir ikke de samme
nedsettende assosiasjoner. En okkupert
befolkning må nødvendigvis tilpasse seg en
overlegen okkupant på forskjellig vis. «Tilpasning» er et mer uskyldig ord fordi det ikke
sier noe om samkvem eller samhandling med
okkupanten. Men et okkupert samfunn kunne
ikke tilpasse seg isolert fra okkupanten. Siden
okkupant og okkupert var gjensidig avhengige av hverandre, måtte de på mange felt ha
forbindelser. Men hvordan skille akseptabel
«tilpasning» fra illegitim «kollaborasjon»?
- Verken under eller etter okkupasjonen har
det vært noen enighet om svaret på disse
spørsmålene. I Norge har de ofte vært stilt i
forbindelse med Administrasjonsrådet fra
1940. Rådet bidro til å opprettholde ro og
orden i det okkuperte samfunn, hva som klart
var i tysk interesse, særlig i den tiden tyskerne hadde hendene fulle med å føre krig
mot norske og allierte styrker. Men det kom
naturligvis også de okkuperte nordmenn til
gode at Administrasjonsrådet hindret kaos og
holdt NS i sjakk.
Se også: Administrasjonsrådet; avisoppgjøret.
Litt.: Grimnes, 0.K.: "Ny okkupasjonslitteratur og nye
synspunkter på okkupasjonstiden", 1991.
0KG
Kommando-Befehl, Hitler-ordre av
18.10. 1942 om å la skyte allierte kommandosoldater som ble tatt til fange. Ordren var klart folkerettsstridig, for også kommandosoldater skulle behandles som krigsfanger om
de var uniformert, sto under militær ledelse
og bar sine våpen åpent. De første ofrene for
Kommando-Befehl var 7 briter som var tatt
til fange etter en sabotasjeaksjon mot kraftverket i Glomfjord 16.9.1942— i deres tilfelle
fikk ordren altså tilbakevirkende kraft. De ble
skutt 30.10.1942. I januar 1943 ble 5 briter
fra den mislykkede britiske operasjonen
Freshman mot Vemork henrettet på Trandum, sammen med en britisk matros fra et sabotasjeforsøk mot Tirpitz. Også de 7 marinefolkene fra den norske MTB 345 og 8
mann fra Linge-operasjonen Martin ble henrettet ifølge Kommando-Befehl. En britisk
militærdomstol dømte i 1946 general von
Falkenhorst til døden for disse drapene, men
han ble senere benådet.
Se også: Baalsrud, J.; Falkenhorst, N.v.;
Glomfjord-aksjonen; Keitel, W.; MTB 345.
BN
kommissariske statsråder, den ikke
helt korrekte norske betegnelsen på de kst.
(tysk: «kommissarische») statsråder Terboven utnevnte 25.9.1940. Disse utgjorde formelt ingen regjering og opptrådte etter sin
instruks heller ikke på annen måte som kollegialt organ. De bestyrte hvert sitt dep. på
vegne av Reichskommissar. I spissen for de 3
økonomiske dep. finans-, handel/industri- og
forsyningsdep. ble innsatt politisk nøytrale
ledere: Erling Sandberg (banksjef i Kreditkassen), Sigurd Johannessen (dep.råd i vedkommende dep.) og Øystein Ravner (salgssjef i Norsk Hydro). De øvrige kommissariske statsråder var delvis fremtredende NS-medlemmer: A.V. Hagelin (innenriks), Gulbrand Lunde (kultur og folkeopplysning),
Axel Stang (arbeidstjeneste og idrett), Ragnar Skancke (kirke og undervisning), Tormod Hustad (arbeidsdep.), Birger Meidell
(sosial); dels også nyinnmeldte som Jonas Lie (politidep) og Sverre Riisnæs (justis), samt to upolitiske som snart meldte seg inn:
Kjell Irgens (skipsfart) og Thorstein Fretheim
(landbruksdep.). Alt i alt viste sammensetningen klart at Terboven hadde ment det han sa i sin radiotale til det norske folk 25.9.: at
veien for Norge heretter «går over Nasjonal
Samling». NS ble samtidig anerkjent som
landets eneste tillatte politiske parti.
- Statsrådsordningen av 25.9. 1940 hadde
videre politiske siktemål enn de som kom
offentlig frem. Den innebar en aktiv forberedelse til NS’ endelige maktovertakelse, ved at
Quisling ble gitt rollen som regjeringens politiske sjef. Hvert enkelt NS-medlem undertegnet lojalitetsløfte til ham. Disse 11 statsrådene møttes hver torsdag til konferanser med NS’
fører. Quisling ledet møtene slik som statsministeren gjør i forberedende statsråd. Hver
fredag møttes samtlige 13 til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende.
Quisling var i regelen til stede da også.
- De fleste konstituerte eller kommissariske
statsråder arbeidet energisk for å gjennomføre NS’ politikk på hvert sitt område. Lokalstyret i landet ble nyordnet fra Innenriksdep.,
en omfattende arbeidstjeneste ble organisert,
kulturpolitikken ble ført i nasjonalsosialistisk
retning, storstilte offentlige arbeidsmarkedstiltak iverksatt, straffeloven og rettspleien
reformert, politiet omorganisert osv. Disse
tiltak overskred utvilsomt den rett okkupanten etter folkeretten hadde til å administrere
sitt område, idet de siktet mot omfattende
endringer i samfunn og stat. Årsaken til dette
var det program Hitler, Quisling og Terboven
hadde lagt opp for Norge i august-september
1940: at NS etter en tid av organisatorisk
oppbygging og politisk tilrettelegging skulle
få den fulle regjeringsmakt. De kommissariske eller konstituerte var en rent midlertidig
ordning.
- På ettårsdagen for utnevnelsen ga Reichskommissar sine kst. statsråder tittelen «kst. minister».
Se også: riksrådsforhandlingene; statsakten; Terboven, J.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992.
HFD
Kommunalforordningen er betegnelsen på Forordningen av 2 1.12.1940 om endringer i kommunelovene av 10.6.1938.
Den ble forberedt av Innenriksdep. under NS-
minister Hagelin og tok primært sikte på å
gjennomføre førerprinsippet i kommune- og
fylkestings-forvaltningen i Norge. Før den
endelige forordningen trådte i kraft var flere
andre, midlertidige forordninger satt ut i
livet. Dep. ga seg rett til å avsette og å innsette offentlige statstjenestemenn og kommunale tjenestemenn, og til å avsette valgte tillitsmenn i fylke og kommuner og innsette
pålitelige NS-folk i stedet. Alle ansettelser og
utnevnelser til verv skulle nå passere gjennom sk. politisk bedømmelse som det het;
dvs, om de var medlemmer av NS eller i alle
fall ikke var direkte motstandere av partiet.
- I den nye ordningen ble førerprinsippet
formulert slik: «Ordføreren representerer
kommunen og leder dens forvaltning under
fullt personlig ansvar» (§9). Han (og varaordføreren) var oppnevnt av dep. mens formennene ble oppnevnt av fylkesmannen i samråd
med fylkesfører (partimann) og ordfører. Det
var med andre ord ikke lenger snakk om noe
lokalt selvstyre av ledere valgt av kommunens innbyggere. I selve saksbehandlingen skulle det heller ikke være innslag av demokrati; «ordføreren gjør vedtaket etter eget
omdømme» (paragraf 8).
- NS greide aldri å fylle alle norske kommuner med NS-ordførere, og langt mindre kunne
de fylle andre kommunale verv med partitilhengere. I Østlands-fylkene kom de opp mot
100% NS-ordførere, mens det på Vestlandet
og i Nord-Norge kunne bli under 50% partifolk som ordførere. Der NS for enhver pris forsøkte å innsette NS-ordførere, risikerte de
å få personer som ikke hadde tilstrekkelige
kvalifikasjoner.
- Mange ordførere gjorde en rimelig bra
jobb tatt i betraktning av de vanskelige forholdene. Selv om noen misbrukte sin nye posisjon, finner man ofte at NS-ordførerne
forsøkte å holde igjen når dep. og NS prøvde
å utnytte situasjonen. I rettsoppgjøret etter
krigen ble de hovedsakelig dømt for sitt NS-
medlemskap og for de obligatoriske bevilgningene til rene NS-formål som de ikke kom utenom.
Se også: førerprinsippet; nyordningen.
Litt.: Kommunalforordningen, hovedoppg., Lorentzen, S.: Ide til Dom, 1976.
SUL
Kommunalordningen. Overgangen fra
krig til fred ble flittig diskutert både blant
Regjeringen og motstandsledelsen, særlig på
sivil side. En norsk administrasjon måtte stå
klar i samme øyeblikk - som okkupasjonen
opphørte. Så langt var det enighet. Likevel
var striden om det kommunale styret, kommunalordningen, et av de vanskeligste problemer i forholdet mellom regjering og hjemmefront. Det ville bli nødvendig med en
utskifting og utrenskning i stor skala av de
nazifiserte kommunestyrer og annet lokalt
styringsverk. Om retningslinjene for en slik
rensing var det både prinsippiell og praktisk
uenighet. Kretsen gikk bl.a. mot tanken på at
de valgte kommunestyrene fra 1937 skulle
sammenkalles. I stedet skulle det oppnevnes
et styre av Hjemmefronten basert på nasjonal
holdning og personlig dyktighet. Regjeringen
var negativ til et slikt «fører- og oppnevnelsesprinsipp». Planene måtte ta hensyn til ulike alternativer for frigjøring. Regjeringen
hellet til invasjonsalternativet, mens hjemmeledelsen anså et generelt tysk sammenbrudd som mest realistisk. Saken ble satt på spissen da motstandsledelsen nærmest stilte kabinettspørsmål i et brev til regjeringen 28.7.1943
der det ble sagt at man (Kretsen) «.. kan ikke
overta ansvaret for å hjelpe til med gjennomføringen av Regjeringens kommunalordning. Vi innstiller derfor vårt arbeid». Regjeringen
var lite glad for slike holdninger, men svarte
diplomatisk og godtok til en viss grad «hemmelig forhåndsorganisering». Også hjemme
var det ulike syn på saken. Enkelte hadde
meget kritiske bemerkninger til det rådende
syn i Kretsen, og snakket om «nyfascisme».
Krisen gled imidlertid over, og et konstruktivt arbeid fortsatte.
Se også: Haug, E.; Kretsen.
Litt.: Grimnes: Hjemmefrontens Ledelse, 1977.
IK
kommunistene, under motstandskampen
betegnelse både på de grupper som formelt
tilhørte NKP, og de frittstående sabotasjeorganisasjonene som virket i større eller mindre
samforstand med det kommunistiske parti.
Som i andre okkuperte land vakte kommunistene beundring for sin djerve aktivisme og
hensynsløse mot, men samtidig skepsis i den
øvrige motstandsbevegelsen for de partibyggende formål som åpenbart lå under. Mens
andre politiske partier i Norge var sterkt redusert i sin aktivitet som følge av det generelle
partiforbud for alle uten NS av 25.9.1940,
bygget kommunistene ufortrødent sin organisasjon videre. Og mens de andre partiene mot
slutten av krigen søkte sammen i et forpliktende programfellesskap med sikte på etterkrigstiden, satset kommunistene på egne strategier, spesielt Frihetsrådet, som derfor måtte mistenkes som et partifremmende tiltak. Det
gjorde ikke saken enklere for den ansvarlige
motstandsledelse at beundringen for kommunistenes aktivisme skapte press i egne rekker,
samtidig som man av hensyn til den felles
kamp mot fienden vanskelig kunne formulere
de advarsler mot NKPs mål og metoder som
ellers ville vært naturlig.
- Som i andre vestlige land fikk kommunistenes sak kraftig opinionshjelp også av den
bølge av Sovjet-begeistring som fulgte av
verdenskrigen. Den enestående oppslutningen som NKP vant ved stortingsvalget
høsten 1945— 11,6% av stemmene — tapte seg
imidlertid så snart denne begeistring avløstes
av en økende frykt for sovjetisk aggresjon i
Europa, samtidig som de øvrige partier kunne
ta i bruk de mer normale kanaler for politisk
påvirkning i samfunnet.
Se også: Frihetsrådet; Furubotn, P.; NKP;
Saborg/Bergen; Saborg/Vestfold.
HFD
Kompani Linge, populært navn på de
nordmenn som var underlagt og ble trenet av
britene (SOE) og sendt til Norge for å utføre
sabotasje, opprette radioforbindelse og
instruere Hjemmestyrkene. Karene ble sendt
inn som små grupper og kjempet aldri samlet
som kompani. Navnet fikk de etter kaptein
Martin Linge.
- I mars 1941 ble gruppen organisert som
selvstendig kompani under navnet Norwegian Independent Company 1 (NOR.I.C.1, også kalt «Norisen»), med Linge som sjef. I
1941 deltok Linge-folk i britiske commandoraids på norskekysten, til Lofoten i mars 1941 og Vågsøy-Måløy i desember. I Måløy-raidet
deltok Linge og 33 av hans menn, og Linge
falt der.
- De harde represaliene mot sivilbefolkningen førte til at Linge-karene overfor SOE krevde at slike raids for fremtiden måtte klareres med den norske regjering — en revolusjonerende tanke for britene, som ikke hadde
for vane å diskutere sine planer med noen.
Med opprettelsen av Forsvarets Overkommando i februar 1942 og den britisk-norske samarbeidskomiteen ANCC bedret forholdet
seg, selv om det fortsatt var problemer fordi
SOE forsøkte å forhindre kontakt mellom
Linge-folkene og Milorg. Iherdig innsats
særlig fra Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge ryddet de siste misforståelser av veien.
- Sabotasjen mot tungtvannproduksjonen på
Vemork i Rjukan er kanskje Linge-kompaniets mest kjente aksjon. Ellers var radiokontakten med London meget viktig, i 1944
hadde 55 SOE-stasjoner kontakt og i 1945
hele 64. Alle Milorg-distriktene hadde dermed radioforbindelse. Som Milorg-sjefen på Hønefoss sa det: «Vi hadde kontakt med London hver dag og med Oslo kanskje hver uke.»
Linge-karenes instruksjon i våpenbruk og
sabotasje betydde også mye for Hjemmestyrkenes moral.
- I alt 530 mann tjenestegjorde i Kompani
Linge i løpet av krigen, ved frigjøringen var
styrken på 245 mann. 51 falt, 2 ble drept ved
ulykker og 4 under trening, mens 7 ble tatt til
fange av tyskerne.
Se også: Linge, M.; Milorg; SOE.
Litt.: Kompani Linge I og II, 1948—49.
BN
kongebjørka. Nasjonalsymbol og minnesmerke, en «sølvblek bjørkestamme» ved
Glomstua i km vest for Molde som kong
Haakon 7. og kronprins Olav ble fotografert
foran da de søkte tilflukt under et tysk bombeattentat den siste helgen i april 1940. Fotografiene av Per Bratland inspirerte Nordahl
Grieg til diktet Kongen, noe som økte både
fotografienes og treets symbolverdi for nordmenn flest: «Han og bjørken hører sammen/ som de døde er med mulden/ er hans sjel blitt
ett med landet.»
- En steinstøtte med relieff har i alle år vært
plassert foran treet. Tidlig i 1980-årene ble
det opprinnelige bjørketreet ødelagt av vandaler, men et nytt tre ble plantet av kong Olav i 1982, nøyaktig der det gamle sto. I 1992 ble nok et tre plantet og en ny steinstøtte reist til
minne om kong Olav og utstyrt med et kongedikt av Knut Ødegaard.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
