- kongeblomst, knapphullsblomst båret til
ære for kong Haakons 70-årsdag 3.8.1942.
Demonstrasjonen resulterte i arrestasjoner
mange steder i landet, men i okkupasjonslitteraturen er antallet betydelig overdrevet.
Sipos Meldungen aus Norwegen mener likevel at demonstrasjonen viste hvor sterk motstandsviljen var i en stor del av den norske
befolkning. I de fleste byer bar mange, særlig
kvinner, blomst festet til klærne, og ved en
storinnsats av tysk og norsk politi ble omtrent
275 demonstranter arrestert i Oslo. 130 av
disse var kvinner, i tillegg ble personalia
notert for en rekke andre. I Trondheim ble det
arrestert 53 personer, i Bergen 82, i Kristiansand 50, på Lillehammer 8 og i Larvik 70 av
samme grunn. Sipo syntes det var merkelig at
ingen demonstrerte i «motstandernes høyborg Stavanger». Men i de byene hvor demonstrasjonene fant sted, benyttet tyskerne
anledningen til å «inndra endelig» de beslaglagte radioapparatene, dvs, at de med god
samvittighet sendte dem videre til tyske tropper eller bombeofre i Tyskland.
Litt.: Grinifangene, 1945 (som registrerer 273 arrestasjoner for kongeblomst i Oslo).
BN
«Kongens nei», kong Haakons tale over
London radio 8.7.1940, da han avslo anmodningen fra Stortingets presidentskap om å abdisere. Kongen gjorde rede for brevet fra
Presidentskapet, fastslo at det var et resultat
av tysk maktbruk og ingen fri norsk beslutning, og at hans regjering hadde hatt Stortingets enstemmige tillit og ikke kunne tilbakekalles av et storting som handlet under tvang.
Talen hadde vært annonsert på forhånd, den
ble hørt over hele landet, og den ble skrevet
av, trykt og spredt i tusenvis av eksemplarer.
Den ble et vendepunkt for holdningskampen
fordi den ga håp og støtte i en tid da alle
nyheter var dårlige nyheter. Mange var fortvilt over hvordan nordmennene var kommet
på glid i forhandlingene med tyskerne om et
riksråd, og over at stortingsgruppene hadde
latt seg presse til å be kongen om å gå av. Nå
sa kong Haakon klart nei, et nei som ble en
inspirasjon og en ledestjerne for den motstandsfronten som så smått begynte å danne seg.
- Utenriksminister Koht hadde skrevet
utkastet til talen, som egentlig var et felles nei
fra konge og regjering, men regjeringen var
upopulær i vide kretser og kunne ikke samle
folket slik som kong Haakon. «Kongens nei»
brukes undertiden også om det personlige
avslag Haakon 7. ga til sendemann Bräuers
krav på Elverum 10.4. om å ta «den fyren»,
dvs. Quisling, til statsminister.
Se også: holdningskampen; Haakon 7.;
Koht, H.; riksrådsforhandlingene.
BN
konsentrasjonsleirer (nå gjerne forkortet til KZ, mens Hitler-Tysklands egen forkortelse var KL), fangeleirer som ble opprettet fordi de regulære fengslene ble for små til
å romme alle politiske motstandere i Det
tredje riket. Her havnet de fanger som aldri
fikk noen dom, men ble satt i «Schutzhaft»,
forvaring for ubestemt tid: Den første KZ var
Dachau ved München, som ble opprettet allerede våren 1933. Leirene ble drevet av Himmler og hans SS. Systemet var godt
utbygd for bruk mot regimets motstandere
allerede før 1939. Etter krigsutbruddet ble
leirene fylt av motstandsfolk fra alle de
besatte områdene.
- I 1940 var det bare 20 leirer som ble kalt
konsentrasjonsleirer, mens 165 arbeidsleirer
fantes i tilknytning til dem, med like forferdelige forhold. Aller verst var utryddelsesleirene som ble opprettet i Polen med bare ett
mål: fangene skulle dø. Dit kom først og
fremst jøder, men også sigøynere og politiske
kommissærer blant de russiske krigsfangene.
Statistikken over antall fanger i leirene er
usikker, men fangetallet er anslått til 18 mill.
- I Norge var det ingen konsentrasjonsleirer,
«bare» fangeleirer og arbeidsleirer for utenlandske krigsfanger — de siste var rene dødsleirer. Omkring 9000 nordmenn ble sendt til
fengsler og konsentrasjonsleirer over hele det
tysk-polske området. Bortsett fra Auschwitz,
der bare 32 av 767 jøder fra Norge overlevde,
var den verste leiren Natzweiler ved den
fransk-tyske grensen, hvor halvparten av de
500 norske fangene døde. De var sk. NN-
fanger, som skulle forsvinne i Nacht und
Nebel (natt og tåke). Rest norske fanger
hadde Sachsenhausen ved Berlin — av 2500
fanger døde 200. Kvinnene ble sendt til
Ravensbrück, av 102 var hele 33 NN-fanger.
Når «bare» 9 av dem døde, var årsaken at
NN-fangene her ikke ble isolert fra de andre
fangene, som dermed kunne dele med seg av
den maten de fleste norske fanger fikk tilsendt.
- Ved svensk-dansk-norsk samarbeid fikk
grev Folke Bernadotte våren 1945 lov til å
hente hjem de danske og norske Tysklands-
fangene i Røde Kors-busser (De hvite bussene).
Se også: Auschwitz; fanger; fengsler/fangeleirer; Grini; hvite
busser; NN.
Litt.: Ottosen, K.: Natt og tåke, 1989; Liv og død, 1990; Kvinneleiren, 1991; Bak lås og slå, 1993; I slik en natt, 1994.
BN
kontraspionasje, virksomhet for å
avsløre fiendtlig spionasje. Av motstandsbevegelsen i Norge organisert gjennom motstandsnettverket 2As politigruppe (2AP)
1941—43, og i 1944—45 gjennom den sk. politiledelse, organisert under rikspolitisjefen, og
Milorgs sikringstjeneste, under advokat Ole
Borges ledelse i Norge, og Erik T. Poulsson i
Sverige. Arbeidet besto i å forsøke å overvåke tysk politivirksomhet for å varsle de som var i faresonen. Det lyktes i perioder å
åpne tysk post, avlytte tyske telefoner
(Bamse og Fama) og rekruttere agenter på
politi- og departementskontorer. Enkelte
agenter i det norske politi varslet også om
politiets og tyskernes aksjoner. I Stockholm
ble det fra høsten 1942 dannet en egen overvåkingsavdeling under Rettskontoret, som bl.a. skulle avsløre infiltrasjon av tyske agenter samt påse at det ikke skjedde sikkerhetsbrudd i Sverige. Mindre kjent er at kontoret
også drev kontraspionasje mot den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen i
Norge, særlig sabotasjevirksomheten, som
ble ansett som særlig plagsom. Dette arbeidet
ble organisert i samarbeid med den svenske
Säkerhetspolisen og den svenske militære
etterretningsorganisasjonen C-byrån. Begge
organisasjonene drev kontraspionasje mot
norske flyktninger og norske organer i
Sverige, særlig fordi slike samarbeidet med
britiske og sovjetiske organisasjoner som
drev etterretningsvirksomhet i Sverige. Fordi
de svenske tjenester utvekslet informasjoner
med tysk politi (Gestapo) og militære
(Abwehr), innebar kontraspionasjen en betydelig risiko for deler av motstandsbevegelsen i Norge.
- I London var all kontraspionasje etter britiske ønsker opprinnelig underlagt Forsvarsdep. E-kontor (FD/E) under kaptein Finn Nagell. Da Forsvarets Overkommandos 2.
avd. (FO, II) ble, opprettet i 1942, mistet
FD/E deler av denne tjenesten, og da Rikspolitiets Etterforskingskontor ble opprettet i
1943 under ledelse av Asbjørn Bryhn, ble
ytterligere funksjoner skilt ut.
Se også: Borge, 0.; Bryhn, A.; Poulsson,
E. T.; overvåking.
LaB
Koordinasjonskomiteen (KK), sentralt organ på sivil side i motstandskampen,
hjemmefrontens «sekretariat». Sammen med
Kretsen dannet KK den sivile ledelse av
hjenimefronten. KK var en realitet ved årsskiftet 1941/42. Tanken var å danne et organ
med representanter for de ulike yrkesgrupper
for å samordne kampen mot nazifiseringen av
organisasjonene. I starten var bare noen få
grupper representert: leger, jurister, lærere,
prester og en ingeniør. Ganske snart ble imidlertid også andre trukket inn. Sammensetningen endret seg nokså mye over tid, etter
hvert som opprullinger og arrestasjoner
gjorde sitt.
Se liste over medlemmer
Likevel var KK hele tiden et svært
effektivt redskap i kampen, som samordnende organ og bl.a. som leverandør av paroler etc. KK som helhet fungerte som et slags
sekretariat for hjemmefronten, men hadde
også sitt eget sekretariat. Ole Jacob Malm var
den første leder av dette og en av initiativtakerne og organisatorene av hele apparatet.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; Kretsen; Malm, 0.J.; Ustvedt, H.J.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens Ledelse, 1977.
IK
konvoi, samling av handelsskip med eskorte
av krigsskip. Under 2. verdenskrig kom konvoier til å spille en særlig viktig rolle for transport av forsyninger. Norske handelsskip deltok i konvoier i stort antall, først og fremst i
Atlanterhavet.
- I hvert nordatlantisk konvoislag var 4
hovedelementer involvert — handelsskip som
utgjorde konvoien, marinefartøyer som eskorterte konvoiene, fly som ga konvoien delvis beskyttelse, og — til sist, men ikke minst,
tyske ubåter og fly som forsøkte å forhindre
konvoien i å nå sitt bestemmelsessted.
- Handelsskipene som utgjorde hovedbestanddelen i en konvoi, seilte i krigens første år forholdsvis ubeskyttet og ble lette ofre for slagskip og ubåter.
- I januar 1940 kunne norske og allierte (Norge var nøytralt i januar 1940) handelsskip i konvoi knapt regne med mer eskorte enn en eldre jager eller bevæpnet tråler. Frem til juli 1940 ble konvoier fra
Storbritannia bare eskortert 150 nautiske mil
vest for Irland. I løpet av verdenskrigens 2
første år hadde konvoiene fra USA bare
eskorte under overfarten når de nærmet seg
Storbritannia. Eskorten var i tillegg for fåtallig til å beskytte mot et velorganisert angrep.
Først på forsommeren 1941 ble konvoier i
Nord-Atlanteren eskortert under hele overfarten. Det tok 2 år å skaffe Royal Navy nok
eskorteskip og RAF tilstrekkelig passende
fly.
- Antallet skip i de store konvoiene var om
vinteren gjerne 60—70, om sommeren rundt
100. Største nordatlantiske konvoi avgikk fra
Halifax sommeren 1944 med 167 skip, fordelt på 19 rekker i bredden med opp til 11 skip i rekken. Konvoiene ble klassiflsert etter
handelsskipenes fart. Skip som holdt 15 knop
eller mer, seilte ofte uavhengig. Flere av Norges moderne og hurtige skip, f.eks. fruktbåtene, gikk alene i alle krigsår uten uhell.
- Med flere eskortefartøyer ble konvoiformasjonene forbedret, man formerte i hesteskoform eller i bøyd linje, av og til med en
liten indre skjerm, og eskortefartøyene
patruljerte rundt.
Se også: handelsflåten; Murmansk-konvoiene; marinen; sjøfolkene; slaget om Atlanterhavet.
Litt.: Hartmark, A.: Atlanterhavsslaget og de norske korvettene, 1990, Middlebrook, M.: Convoy, 1976, Winton, J.: Convoy, 1983.
GHj
Korff, Hans Clausen (f. 1905), stammet
fra de dansk-tyske grensetraktene i Nord-
Slesvig, noe som bidro til at han ble en av de
ytterst få embetsmenn i Reichskommissariat
som kom til å beherske norsk. Kom i september 1940 til Reichskomissariat i Norge der
han avløste Christian Breyhan som leder for
flnansavdelingen. Korff skulle sammen med
Reiehskommissariats spesialmedarbeider i
Norges Bank, Rudolf Sattler, tidligere riksbankfilialsjef for Magdeburg, bli den som
fastla tysk finanspolitikk i Norge frem til
kapitulasjonen. Fra 1941 var Korff også
ansvarlig for tysk finanspolitikk i Danmark.
RB
korporatisme (korporativisme), et prinsipp for organisering av arbeidsliv og politisk
representasjon ut fra offentlig godkjente fagforbund (it.: corporazioni, no.: yrkeslaug) i
stedet for valg ved alminnelig stemmerett.
- NS partiprogram fra 1934 gikk inn for etablering av en korporativ, næringsbasert
representasjon ved siden av Stortinget, fordi
en slik forsamling av arbeidere og arbeidsgivere i fellesskap ville være bedre egnet til å
styre den økonomiske politikk enn et partibasert parlament. Med den stigende anti-parlamentarisme i partiet utover i 30-årene, ble
Rikstinget sagt å skulle erstatte Stortinget.
Under Quislings 9. april-regjering 1940
erklærte han at parlamentarismen nå var død
og at Norge «i stedet» ville få et riksting.
- Høsten 1940 begynte arbeidet med å danne
fellesforbund av arbeidsgivere og arbeidstakere innenfor hver enkelt bransje, sk. samband. Et eget rikstingkontor (senere statsrettskontoret) ble satt opp i Innenriksdep. Arbeidet
skjøt fart i 1942 etter statsakten, da en rekke
lover etablerte samband av skolefolk, pressefolk og advokater, samt innenfor bok-, rederi- og reklamebransjen. Senere, under den sk.
nasjonale arbeidsinnsatsen, ble et fellessamband for næringslivet som helhet lovfestet.
- Det korporative prosjekt tok en uventet
vending sommeren 1942, da Quisling personlig omdefinerte rikstinget fra korporativt organ med basis i næringslivet, til politisk
representasjon med utgangspunkt i partiet.
Partiets førerting vedtok å opprette riksting
under NS riksmøte i september 1942. Etter
omleggingen ble de to påtenkte kultur- og
næringsting å forstå som selvstendige enheter, nærmest som rådgivende organer for de respektive dep., ikke som avdelinger av den øverste representasjon i staten.
- Kulturtinget ble konstituert høsten 1942,
og fungerte til 1945. Næringstinget ble aldri
realisert. Et riksting med innflytelse over lovgivning og budsjettbehandling ble aldri til virkelighet.
Se også: arbeidsinnsats; kulturting & -råd;
Riksmøte; Rikstinget.
Litt: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Wyller, T.C.:
Nyordning og motstand, 1958.
HFD
Kretsen, KK, motstandsorgan på sivil side.
«Selvoppnevnt» krets personer fra ulike sider
av det politiske landskap. Sommeren 1941
møttes en gruppe mennesker til uformelle
samtaler i hjemmet til Hans Halvorsen på Grimelund i Oslo. Blant disse var Gunnar Jahn,
Paal Berg, Didrik Arup Seip, Paul Hartmann,
Einar Gerhardsen, Ferdinand Schjelderup,
Lars Evensen, Olav Gjerløw, Tor Skjønsberg
samt verten selv. Initiativet til møtet kom fra
folk som i utgangspunktet var svært kritiske
til regjeringen. Etter hvert utvidet Kretsen seg
til en gruppering som kunne sies å representere store deler av det norske samfunn.
- Kretsen søkte kontakt med regjeringen i
London og kom med en rekke «krav» og
«råd» til denne. Bl.a. ble det foreslått å skifte
ut flere statsråder samt opprette et nytt dep.
for hjemmefrontsaker. Kretsen ønsket også å
sende en person til London for å tre inn i
regjeringen. Henvendelse om dette ble sendt
via Stockholm, og beskjed kom tilbake at
«vedkommende var velkommen i London».
Etter mye diskusjon ble Paul Hartmann valgt,
og han brakte med seg et P.M. som ble lagt
frem for regjeringen 17.9.1941.
- I Kretsen ble det også drøftet hvordan det
politiske liv skulle arte seg ved frigjøringen.
Det fremherskende syn var at regjeringen
måtte gå av og erstattes av en samlingsregjering. Flere kunne også tenke seg et styre sammensatt av ledende motstandsfolk. Disse
skulle utnevnes av kongen, for Stortinget av
1936 hadde kompromittert seg og burde ikke
sammenkalles. Alle disse tankene ble luftet,
men det ble ikke foretatt «voteringer». Slik
Hartmanns P.M. ble utformet, ble det krassere i formen enn det trolig var dekning for
blant mennene på Grimelund.
- Forholdet til regjeringen var i utgangspunktet
dårlig. Mistilliten var gjensidig, og i London ble
det brukt ord som «politiske kannestøperier» og
«antiparlamentariske krefter». Slike karakteristikker var ikke helt grunnløse, men ble over tid
mindre aktuelle. Forholdet mellom regjering og
hjemmefront ble gradvis bedre, og mange av de
gnisninger som forekom i den første tiden kan
tilskrives kontoen for kommunikasjonsproblemer. Det er også verdt å merke seg at Regjeringen lyttet til rådene hjemmefra, og mange av
Kretsens forslag vant gehør i London. Sammen
med Koordinasjonskomiteen (KK) utgjorde
Kretsen den sivile motstandsledelse inntil disse
gradvis ble «overflødiggjort» da Hjemmefrontens Ledelse (HL) ble dannet i løpet av 1944.
Se også: Berg, P.; Evensen, L.; Gerhardsen, E.; Hartmann, P.; Hjemmefrontens Ledelse; Jahn, G.; Koordinasjonskomiteen;
Schjelderup, F.; Seip, D.A.; Skjønsberg, T.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens Ledelse, 1977.
IK
Kreyberg, Leiv (1896—1984), prof. dr.
med i patologi ved Universitetet i Oslo,
beredskapsdisponert som militærhygieniker
ved 6. div. Finnmark, nedla et omfattende
arbeid som sanitetsoffiser i Canada, USA,
Storbritannia og på kontinentet i krigsårene.
Kreyberg unnfanget ideen om en felles sanitet for våpengrenene. Han kom til Halifax i
juli 1940. Hans første oppdrag var å organisere sanitetstjenesten ved treningsleiren i
Toronto, for Hærens og Marinens flyvåpen,
ca. 1000 mann. På kort tid sommeren 1940
var kosthold, rutiner og ansvarsfordeling
avklart i Canada, og Kreyberg søkte tillatelse
til å utføre et spesialoppdrag for sjømenn.
- Kreyberg hadde samarbeidet med sin far
tidlig i 1930-årene og fortsatte dennes arbeid
med Legebok for sjøfolk. Han anså sjøfolkenes innsats som Norges viktigste bidrag til
aktiv krigføring, og foretok høsten 1940
inspeksjonsreiser til havner i USA og Canada
der han kartla legetjenster, bo- og leveforhold
for sjøfolk under land. Kreybergs dokumentasjon var av stor verdi da norske myndigheter iverksatte velferdstiltak for sjøfolkene i
utenriksflåten.
- Kreyberg var en markant personlighet, en
stridens mann. Bl.a. var forholdet mellom
ham og Karl Evang elendig. Evang — oberstløytnant og medisinaldirektør — tok det for
gitt at han kunne gi ordre til sanitetskaptein
Kreyberg. Sistnevnte ble i en lengre periode
satt utenfor. Da Kreyberg kom til Kingston
House i London, satte han opp et skilt på kontordøren der det sto «Regjeringens fryseboks». Skiltet ble nærmest en turistattraksjon.
- Under frigjøringen av Norge, fra mai til
august 1945 ble Kreyberg satt inn i avviklingen av de allierte leirene med tyske fanger
i Nordland fylke. Administrativt og medisinsk lyktes han i å skaffe krigsfangene hurtig og effektiv hjelp.
- Kreyberg etterlot seg et interessant privatarkiv, bl.a. med detaljerte dagbøker, og erfaringene fra årene 1940—1945 er nedtegnet i to fascinerende bøker, hefter og artikler.
Se også: Evang, K.; Forsvarets sanitet;
krigsseiler; Norsk sjømannsforbund; russerleire.
Litt.: Forsvarets sanitet, 1991, Kreyberg, L.: Efter Ordre — eller uten, 1976; Kast ikke kortene, 1978.
GHj
Kriegsmarine, den tyske marinen. Kriegsmarine sto for transporten av den første
angrepsbølgen 9.4.1940 mot Norge under
Weserübung, en uhørt dristig operasjon som
krevde innsats av så godt som hele den tyske
overflateflåten og medførte store tap: den
tunge krysseren Blücher samt hjelpeskipet
Brummer ved Oscarsborg, alle l0 jagerne ved
Narvik, krysseren Königsberg i Bergen (skadet av festningen, senket av RAF) og krysseren Karlsruhe (senket av britisk ubåt).
- Norge fikk en viss betydning som base for
den tyske ubåtkrigen, men det var overflateflåtens skjebne som i størst utstrekning ble
knyttet til Festung Norwegen. Hitler var ved
nyttår 1942 redd for alliert invasjon i Nord-
Norge og flyttet så godt som alle de større
tyske krigsskipene dit. Men trusselen fra
Royal Navy’s hangarskip i Nordsjøen gjorde
at Kriegsmarines skip bare sjelden kunne
stikke til sjøs, for Hitler forlangte store resultater av dem uten risiko. Et mislykket tokt av
krysserne Hipper og Lützow til Bjørnøya i
desember 1942 gjorde der Führer rasende og
førte til at sjefen for Kriegsmarine, Grossadmiral Erich Raeder, ble byttet ut med ubåtsjefen Grossadmiral Karl Dönitz. Julen 1943 ble
slagskipet Scharnhorst senket ved Nordkapp,
og i november 1944 senket RAF Tirpitz ved
Tromsø. Dermed var 5 av tyskernes 16 store
overflateskip gått ned i norske farvann.
- Øverste sjef for Kriegsmarine i Norge var
Hermann Boehm til 1943, og deretter Otto
Ciliax og helt til slutt Theodor Krancke (fra
25.4. 1945).
Se også: Blücher; Boehm, H.; Ciliax, 0.;
Dönitz, K; krigsgraver; Raeder, E.; Scharnhorst; Tirpitz.
BN
krigens kostnad for Norge er lettest å
beregne mht. tap av menneskeliv. Mer problematisk er å anslå de økonomiske og materielle tap som landet led. Vanskeligst er det
likevel å finne kostnadene som f.eks. tortur,
brutale fangeopphold, deportasjon og farefull
krigsseilas påførte enkeltindividet og samfunnet på kort og lang sikt. Dette regnestykket kan ennå ikke avsluttes.
- I alt mistet rundt 10 000 norske kvinner og
menn livet under 2. verdenskrig. Tapene
utgjorde omtrent 3 promille av befolkningen og
var langt lavere enn tapene flere andre okkuperte land led. Av rundt 40 000 sjøfolk i uteog hjemmeflåten falt 4200 (10%). De væpnede styrkene, mistet 2000 mann og 1400
falne kom fra motstandsbevegelsen. Av
Norges rundt 1800 jøder mistet over 700
(40%) livet. De sivile tapene utgjorde vel
1800 personer. I tillegg falt nesten 800 nordmenn som var havnet på «den andre siden», de fleste på østfronten.
- Alt i 1945 forelå de første beregninger av
hva krigen materielt og økonomisk hadde
kostet Norge. Innsamlingen av de nødvendige data hadde startet allerede 2 år før, da
Quislings finansminister Frederik Prytz ba
Statistisk Sentralbyrå om en oversikt som
kunne danne grunnlaget for Norges erstatningskrav mot Storbritannia. Sentralbyråets tall og forskjellige andre utredninger viste i
1945 på debetsiden et Norge sterkt preget av
krigen. Byer og store distrikter var rasert og
produksjonsotstyret nedslitt eller ødelagt.
22 000 boliger var blitt rasert i løpet av krigen, 12 000 bare i Finnmark. Samtidig hadde
landet hatt en befolkningtilvekst på 7%.
Boligmangelen kom dermed til å bli et av
etterkrigstidens mest påtrengende problemer.
16% av landets realkapital var gått tapt i
krigsårene. Situasjonen ble forverret ved at
kapitaltapet hadde vært særlig stort i de valutaskapende næringene. Skipsfarten og hvalfangsten hadde fått redusert realkapitalen
med hhv. 60 og 68%. Også fiskeriene, bergverk og industrien hadde hatt en betydelig
nedgang i realkapitalen.
- På produksjonssiden hadde krigen omkalfatret markedssituasjonen fullstendig for
norsk økonomi. Norge hadde for en stor del
vært avskåret fra sine normale import- og
eksportmarkeder og ble i stedet innordnet i
den stortyske økonomien. Tilgangen på råvarer, halvfabrikata og produksjonsutstyr hadde
sviktet og produktiviteten sunket dramatisk. I
1945 var industriproduksjonen bare 57% av
1938-produksjonen og vareeksporten utgjorde i vekt bare ca. 18% av 1938-nivået. Nordmennene måtte betale for den sterke
produksjonsnedgangen gjennom en drastisk
reduksjon av levestandarden. I nasjonalbudsjettet for 1946 ble det beregnet at krigen
hadde kostet landet 17,5 mrd. førkrigskroner.
I ettertid ser vi at anslaget var for høyt. Kapitalslitet var overvurdert og pga. manglende
oversikt hadde man på kreditsiden ikke tatt
med handels- og hvalfangstflåtens valutareserver (fraktinntekter og forliserstatninger) i utlandet på rundt 4,5 mrd. kr. Verdien av de
tyske anleggsinvesteringene (flyplasser, veier,
jernbaneanlegg og aluminiums- og ferrolegeringsindustri) var dessuten vurdert for
lavt.
Se også: tap.
Litt.: Aukrust, O./Bjerve, P.J.: Hva krigen kostet Norge, 1945, Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway, 1972, Statistisk-økonomisk utsyn over krigsårene, Statistisk Sentralbyrå, 1945.
AT
krigsbarn. Under og like etter okkupasjonen ble det født 8000—10 000 barn med norsk
mor og tysk far. Her er trolig store mørketall.
Oppveksten til disse krigsbarna, også kalt
«tyskerbarn», varierte sterkt. Noen av foreldrene giftet seg eller holdt kontakten, men i mange tilfeller vokste barna opp uten kjennskap til sin far.
- Utover i 1950-årene ble det i mange saker
gjort et omfattende arbeid for å oppspore
fedre i Tyskland. Noen ble funnet og betalte
barnebidrag. Dersom faren var bosatt i Øst-
Tyskland, ble letearbeidet gjerne innstilt, det
var ikke mulig å overføre valuta fra DDR til
Norge.
- Norges Krigsbarnsforbund ble stiftet i
1986 og er et praktisk redskap for krigsbarn
som ønsker å finne sin tyske far eller norske
mor.
- Kilder til krigsbarnas historie finnes bl.a.
hos Fylkesmannen, lokale bidragsfogder, og i
materialet etter Abteilung Lebensborn og
Sosialdep. saksbehandling i årene etter krigen, på Riksarkivet i Oslo. Krigsbarnsakene
inneholder meget sensitivt materiale, og det
gis bare et begrenset innsyn.
- Det foreligger ennå ingen systematisk
forskning omkring krigsbarna og deres foreldre.
Se også: Lebensborn; NS-barn.
Litt.: Kjendsli, V.: Skammens barn, 1986, Olsen, K.:
Riksarkivet og "Krigsbarnsakene" i Arkivmagasinet
3/89, Senje, S.: Dømte kvinner, 1986.
GHj
krigsfanger i Norge. Ved frigjøringen
var det 78 200 krigsfanger i Norge som
Wehrmacht brukte som slavearbeidere. Ca.
1600 var polakker, 1600 jugoslaver, og 75
000 sovjetiske statsborgere. De var plassert i
leirer som ofte hadde karakter av rene tilintetgjørelsesleirer.
- Det var 4 hovedleirer i landet, sk. Stalag:
Stalag 303 i Lillehammer, opprettet i september 1941; Stalag 330 i Sagen ved Alta, opprettet i august 1941 (i november 1944 flyttet
til Beisfjord ved Narvik); Stalag 380 i Drevja
og Oppdal, opprettet i desember 1942; og
Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, opprettet i
slutten av 1941. Under hver Stalag lå en
rekke underleirer. I Sør-Norge var det ved
krigens slutt 87 underleirer, i Midt-Norge 76
og i Nord-Norge 121. Dessuten fantes det en
rekke arbeidsbataljoner for krigsfanger i
Norge, i tillegg til Stalags. Mens Wehrmacht
brukte fangene i Stalag-leirene, disponerte
Organisation Todt arbeidsbataljonene.
- Krigsfangene ble sendt til Norge for å
dekke det store behovet for arbeidskraft, særlig i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen. De første transportene kom høsten 1941, alle med skip fra Stettin. I oktober
1942 ble det opprettet en stilling for en offiser, Kriegsgefangenen-Bezirkskommandant,
som fikk ansvaret for alle krigsfanger i Norge.
- Fangene ble satt til hardt arbeid, var dårlig
innkvartert, fikk for lite mat og ble umenneskelig behandlet. Resultatet var at minst 13 000
av de sovjetiske krigsfangene omkom. De
polske krigsfangene ble også dårlig behandlet, men hadde det tross alt langt bedre enn de
sovjetiske, og trolig omkom få av dem. Derimot døde de fleste av de omkring 4200 jugoslaviske krigsfangene som ble sendt til
Norge. De var til å begynne med ikke krigsfanger, men politiske fanger under SS, tildelt
Terboven som arbeidskraft av en Polizeiführer han kjente i Serbia. De holdt til i egne
leirer under ekstreme forhold, og da de etter
press fra Røde Kors våren 1943 ble overført
til Wehrmacht, levde bare 1600 av dem. De
fleste av dem arbeidet med Nordlandsbanen.
- Det siste året ble krigsfangevesenet tatt fra
Wehrmacht og lagt under Himmler, uten at
det ser ut til å ha medført noen forandring i
behandlingen av fangene i Norge.
Se også: konsentrasjonsleirer; russerleire;
serberleire.
Litt.: Koch, B.: De sovjetiske, polske og jugoslaviske
krigsfanger i tysk fangenskap i Norge 1941—1945, hovedoppg., 1988.
BN
krigsgraver. Etter 2. verdenskrig opprettet
Hærens Overkommando Forsvarets krigsgrav- og ettersøkingskontor. Oppgaven var oppspore, identifisere og hjemføre norske
falne fra utlandet samt istandsetting og vedlikehold av norske krigsgraver i utlandet. Kontoret skulle også sørge for oppsporing, identifisering og gravlegging av falne utlendinger i
Norge.
- Etter krigen ble det funnet over 30 000
falne utenlandske statsborgere gravlagt på
ulike vis og på mange forskjellige steder i
Norge. Amerikanske myndigheter samlet
sine falne på egne kirkegårder på kontinentet
eller de ble ført til hjemlandet. Ca. 1110 britiske falne er gravlagt i Norge (fra begge verdenskrigene). Omkring 100 000 sovjetiske fanger fantes i tyske leire. Av disse omkom
ca. 15 500, de fleste i Nord-Norge. I samråd
med sovjetiske myndigheter ble det anlagt en
egen sovjetisk krigskirkegård med ca. 8000
falne på Tjøtta i Helgeland (innviet 8.7.
1953). 2098 sovjetiske fanger omkom — sammen med nordmenn og tyskere — da Rigel ble senket av allierte fly ved Rosøya utenfor
Tjøtta 27.11.1944. De gjenfunne ble gravlagt
på egen kirkegård, Tjøtta internasjonale
krigskirkegård. I tillegg finnes 6 egne kirkegårder med sovjetiske fanger, bl.a. på Jørstadmoen (954 falne), Oslo, Vestre Gravlund
(349 falne) og Vinjeøra i Sør-Trøndelag (165
falne). Det er reist ca. 40 monumenter
omkring i landet til minne om sovjetiske soldater som mistet livet. 2839 jugoslaver døde i
tysk fangenskap i Norge. I samarbeid med
jugoslaviske myndigheter ble de døde samlet
på 4 ulike kirkegårder. Den største ligger i
Botn ved Rognan, ved den sk. Blodveien,
som omfatter 2569 graver. I tillegg er det
reist 7 minnesmerker, de fleste i Nord-Norge.
I alt 11 500 tyske krigsgraver ble registrert.
Disse ble, i samråd med tyske myndigheter,
samlet på 5 større kirkegårder: Narvik, Botn,
Havstein ved Trondheim, Solheim ved Berget og Alfaset i Oslo. De ca. 450 omkomne tyske fra Rigel er gravlagt på Tjøtta internasjonale kirkegård. Fra 2. verdenskrig finnes
det i tillegg 165 polske krigsgraver, 127 franske, 37 nederlandske samt et mindre antall svenske og danske.
- I 1961 ble krigsgrav- og ettersøkingskontoret overført Kirke- og undervisningsdep.
under navnet Krigsgravtjenesten. Denne forvalter og bærer det økonomiske ansvaret for krigskirkegårdene.
Se også: Blodveien; krigens kostnad;
Rigel.
Litt.: Krigsgravtjenesten
EH
|
|
Alfabetisk indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til NorgesLexi..
|