- Lippestad, Johan(Andreas) (1902-61),
NS-politiker. Kommissarisk minister for
Sosialdep. fra 25.9,1941, sosialminister i
Quislings regjering fra 1.2.1942 til frigjøringen, kommissarisk leder for Norsk
Arbeidsgiverforening fra september 1941,
riksorganisasjonssjef i NS fra 3.3.1941, Styresmann for Finnmark og Nord-Troms fra 8.10.1944. Idømt livsvarig tvangsarbeid i 1946.
- Lippestad var soussjef ved Askim Gummivarefabrikk frem til august 1940. 13.8. meldte han seg inn i NS. Som partiets riksorganisasjonssjef stilte han seg kritisk til Birger
Meidells arbeidervennlige, sosialradikale
politikk i Sosialdep.. og sto klar til å overta da
Meidell trådte tilbake i september 1941.
- Som leder i Sosialdep. prøvde han i langt
større grad enn Meidell å spille på lag med de
ansatte i dep. Han la en beskyttende hånd
over Norsk Arbeidsgiverforening, og bidro til
at arbeidsgivernes hovedorganisasjon fikk en
relativt selvstendig stilling. Lippestad var
bare måtelig interessert i planer om tettere
korporativ organisering av arbeidslivet. Forslag om en samling av arbeidslivets organisasjoner i et Norges Arbeidssamband og om en
overordnet, korporativ Arbeidets lov, ble
begravd i komitéarbeid. I disse tilfellene var
Lippestad på linje med den tyske okkupasjonsmakten, men fikk samtidig kritikk fra en
pågående sosialradikal fløy rundt ledelsen for
det NS-koatrollerte LO.
- Men også Lippestad hadde visse sosialradikale anskuelser. I hans statsrådperiode ble det gjennomført 2 viktige sosialpolitiske reformer: Forordninger om krigspensjonering ble vedtatt 9.12.1941, etter å ha vært forberedt av Administrasjonsrådet og av Lippestads forgjenger Birger Meidell. En lov om barnetrygd ble vedtatt 5.12.1944, etter langvarig tautrekking mellom NS-myndighetene
og Reichskommissariat.
- I oktober 1944 ble Lippestad, sammen med
Jonas Lie, utnevnt til ansvarlig for tvangsevakueringen i Finnrnark, en stilling flere i NS-ledelsen hadde nektet å påta seg. Også i denne stillingen forsøkte Lippestad å føre en smidigere politikk enn sin mer kompromissløse
kollega, men i denne sammenhengen var det
dårlige vilkår for smidige løsninger.
Se også: Arbeidets lov; Meidell, B.; Norges Arbeidssamband; tvangsevakueringen i Finnmark.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Little Norway, Lille Norge, norsk treningsleir i Torontos havneområde ved Ontariosjøen i Canada, utdannet norske flygere, teknisk personell og spesialbefal. Leiren ble
opprettet 10.11.1940 og kom til å gi plass til
700 befal og menige. flyplassen ble stilt til
rådighet av den kanadiske stat. Både Hærens
og Marinens flygere fikk i Little Norway
grunnleggende utdanning, mens den videregående fly- og spesialutdanningen foregikk
ved kanadiske eller britiske utdanningssentre.
- Little Norway var som en magnet for
mange unge norske gutter. Hundrevis av frivillige la ut på lange og krevende ruter fra Norge for å nå det forjettede flyvåpenet.
- I 1943 ble virksomheten flyttet til Muskoka, ca. 112 km fra Toronto, og høsten 1944
ble utdanningen overført til flystasjonen
Winkleigh i Devon, Storbritannia.
Se også: flyvåpenet.
Litt.: Meyer, F: Hærens og Marinens flyvåpen
1912—1945, 1973, Omholt-Jensen, E.: Ole Reistad— «The
Spirit of Little Norway», 1986, Wold, R.: Slik fikk vi
vinger, 1990.
GHj
Liverpool, sentral konvoihavn for de allierte, den store «norske» sjømannsbyen i Storbritannia. Admiralty kom til å utkjempe slaget om Atlanterhavet fra Liverpool, 1285
konvoier ankom havnebyen i krigsårene.
- Det kunne oppholde seg 13—1500 nordmenn samtidig i byen. På det meste kunne 30
norske skip ligge i Liverpools dokker samtidig. Den norske kontingenten talte personalet
ved konsulatet, kontorene til Nortraship, de
fire sjømannsorganisasjonene, Registreringskontoret, sjømannskirken, det norske sjømannshotellet. I tillegg befant det seg til
enhver tid en del sjøfolk i byen som var hyresøkende, på ferie eller syke.
- Atskillige norske sjøfolk og skip opplevde
Battle of Britain i Liverpool, under den harde
Liverpool-blitzen i mai 1941.
Se også: Halifax; konvoi; Nortraship; sjøfolkene.
Litt.: Hughes, J.: Port in a Storm, 1993, van der Hagen, A.: Der brenningen brøt. 1947, Whittington-Egon, R.: The Great Liverpool Blitz, 1987.
GHj
Ljungberg, Birger (1884—1967), norsk
forsvarsminister 1939—41. Opprinnelig sjef
for Østfold Infanteriregiment Nr. 1 (IR 1). Da
forsvarsminister Fredrik Monsen ble syk høsten 1939 ble Ljungberg bedt om å overta
dette dep., på tross av at han partipolitisk sognet til Høyre. Utnevnelsen var et forsøk på å
imøtekomme kritikk fra militært hold for
manglende prioritering av landets forsvar.
Ljungberg ble presentert som en upolitisk
fagminister, men manglet den tyngde som
dep. trengte. Under forspillet til 9.4.1940
avviste han forslaget fra den langt mer pågående generalstabssjef Hatledahl om mobilisering. Under behandlingen av mobiliseringsspørsmålet i regjeringen natten til og om morgenen 9.4., ble det bestemt å gjennomføre en
mobilisering av 4 feltbrigader. Ljungberg var
den eneste blant statsrådene som hadde fagmilitær ekspertise til å forstå at en slik delvis
mobilisering måtte foregå som stille mobilisering. pga. utformingen av mobiliseringsreglementet. Han gjorde ikke regjeringen oppmerksom på den meningsløse konsekvens av
vedtaket at mobiliseringen skulle utføres i
hemmelighet mens tyske tropper allerede sto
i landet. Ljungberg måtte bære en stor del av
ansvaret for uklarhetene som oppsto. Han ble
også sterkt kritisert av den sivile undersøkelseskommisjon etter krigen for dette. Hans
rolle under felttoget var ubetydelig. At han
fortsatte som forsvarsminister til desember
1941, skyldtes først og fremst hensyn til den
tverrpolitiske enhet rundt regjeringen. 1 1942
ble han utnevnt til generalmajor og sendt til
USA for Forsvarsdep. I 1943 ble han utnevnt
til militærattaché i Canada, i 1944 i USA.
Se også: Hatledal, R.; Laake, K.; mobiliseringen i 1940; Undersøkelseskommisjonen av 1945.
LaB
LO. Etter at de fleste av LOs ledere hadde
fulgt regjeringen nordover under felttoget i
april 1940, overtok Elias Volan som fungerende LO-formann. LOs linje under Volan var at fagbevegelsens tillitsmenn skulle forbli
på sin post og gjøre sin plikt i arbeidslivet og i
tillitsvervene. Det gjaldt å få hjulene i gang
igjen under den tyske okkupasjonen; å tilpasse seg situasjonen, noe som krevde et visst
samarbeid med tyskerne. Gjennom Volan var
LO representert i Nemnda for industri og
omsetning og deltok i riksrådsforhandlingene
sommeren 1940. 28.9. 1940 ble Volan avsatt
av tyskerne og erstattet med fagopposisjonens mann Jens Tangen. Han fikk Ludvig Buland som nestformann og kommunisten
Martin Brendberg som personlig sekretær. I
den nye ledelsen fikk også LO-juristen Viggo
Hansteen avgjørende betydning, noe som et
års tid hindret NS-innflytelse.
- Tangen krevde lojalitetserklæringer fra
forbundslederne, og sto i spissen for en stor
LO-delegasjon som på tyskernes innbydelse
besøkte Tyskland. Til tross for at virksomheten ble sterkt beklippet, streikevåpnet forbudt, utbetalinger lagt under skarp kontroll, og rundskriv og fagblad underlagt sensur, lyktes
det likevel i noen tid å beholde LO på egne
hender. Men da Buland på vegne av LO-sekretariatet undertegnet på organisasjonenes protestbrev til Terboven i april og mai 1941, ble
han arrestert. 3 forbundsledere ble også tatt.
Og da LO 30.6.41 sendte et brev til Reichskommissariatet hvor man protesterte mot overgrep og løftebrudd, og krevde at de arresterte tillitsmennene ble frigitt, hvis ikke ville
LO-sekretariatet nedlegge virksomheten, ble
spørsmålet om LOs suverenitet satt på spissen.
- Melkestreiken og unntakstilstanden i forbindelse med den, førte til at LO fikk NS- ledelse. 10.11. ble lederen for NS’ faggruppeorganisasjon, Odd Fossum, av tyskerne beordret som kommissarisk LO-leder. Som nestleder fikk han Erling Olsen og som sekretær Kåre Rein, mens Håkon Meyer ble kommissarisk leder for Kommuneforbundet.
- Som LO-lededer forsøkte Fossum å opprettholde mest mulig normal virksomhet. LOs administrasjon ble bygd kraftig ut. Lønnsutgiftene økte fra ca. 1/4 til 3/4 mill. kr årlig.
Høsten 1944 begynte imidlertid virksomheten
i dette kommissariske LO å stoppe opp. Først
og fremst skyldtes dette manglende oppslutning fra landets 3500 fagforeninger. Tallet på
betalende medlemmer sank fra ca. 350 000 før
krigen til 270 000.
- Det illegale LO representert ved Faglig
Utvalg, og tilsvarende illegale utvalg i forbundene og på lokalplanet, fulgte hele tiden nøye
med i hva det kommissariske LO foretok seg.
Behovet for innsikt var en viktig grunn til at
mange faglige tillitsmenn forble i sine verv.
Etter Faglig Utvalgs vurdering var det bedre å
la det kommissariske LO bestå enn å ødelegge
organisasjonen ved en parole om utmelding.
En nokså mislykket utmeldingsaksjon ble forsøkt i 1942.
- Også LO-sekretariatene i Stockholm og
London ledet av Lars Evensen og Konrad
Nordahl, sto på denne linjen. Disse ble opprettet høsten 1941 og drev et omfattende arbeid til støtte for motstandskampen i
Norge, både økonomisk og når det gjaldt å
skaffe etterretninger om hva som skjedde på
arbeidsplassene.
Se også: Arbeidets lov; Fossum, 0.; Hansteen, V.; melkestreiken; Nemda for industri og omsetning; riksrådsforhandlingene; Tangen, J.
Litt.: Halvorsen, T.: Fagbevegelsen under NS-styre — et
«tomt skall»?, Hist. Tidsskrift 4/92, Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991, Aagesen, K.:
Fagopposisjonen av 1940, 1966.
TP
Lofoten-raidet, se raids.
London Radio var den populære norske
betegnelsen på BBC Norwegian Service, den
daglige nyhetstjeneste på norsk som siden
9.4.1940 gikk fra Bush House, Strand, i London. Under felttoget dekket London Radio
britenes nederlag med utpreget propagandistisk vri og uberettiget begeistring over egen
innsats i Norge. Det hjalp lite at BBC 18.4.
fikk en frivillig norsk medarbeider i Olav
Rytter fra NRK Dagsnytt. Sendingenes anseelse lå meget lavt i Norge denne våren. Først i løpet av sommeren 1940 fikk London Radio
gjennomslag hos lyttere i Norge. Mange av
dem betraktet den som "den norske regjerings sender», noe som lå meget langt fra sannheten. Først da leder av NRKs nyhetsavdeling Toralv Øksnevad kom til London i
august 1940 ble den norske innflytelsen sikret. Sendingene ble utvidet og talte fra nyttår
1941 3 daglige programmer på i alt 1 time.
Norske faste foredragholdere var Øksnevad
hver søndag, og Arne Ording med ukentlig
utenrikskronikk. Norske regjeringsmedlemmer kom til mikrofonen, av og til også kong Haakon selv. Ytterligere 2 av Dagsnytts medarbeidere fra Oslo sluttet seg i løpet av krigen
til; Hartvig Kiran og Karl C. Lyche.
- Ryggraden i London radio var nyhetsbulletinen, produsert av BBC, supplert av det norske stoffet gitt til BBC av NRK: nyhetskommentarer i form av kronikker og foredrag,
dessuten norsk musikk, reportasjer fra norske
sjøfolk og stridende avdelinger, meddelelser
fra regjeringen, særmeldinger og norsk stoff,
klippet i illegale skrifter og norske lokalaviser.
- London Radio ble regjeringens uten sammenlikning viktigste bindeledd hjemover. Da tyskerne inndro radioapparatene i Norge
august—september 1941, spredte hundrevis av
illegale aviser BBC-sendingene i avskrift, ord
for ord.
- Fordi London Radio ble oppfattet som den
norske regjerings sender, lyttet mange etter
konkrete direktiver og «paroler», Men slike
ble nesten aldri gitt. Regjeringen hadde ingen
myndighet til å instruere norske borgere
hjemme. Først våren 1944 ble det gitt et par
paroler i radioen, etter instruks fra Hjemmefrontens Ledelse.
- Alle sendingene i London Radio var
underkastet dobbel britisk sensur: politisk og
militær. Sensor satt i studio og passet på at
det sensurerte manuskriptet ble fulgt. Alle
innslag ble nøye overvåket, også kong Haakons taler.
Se også: alliert propaganda; arbeidstjenesten; BBC; Norsk rikskringkasting; paroler; særmelding; Øksnevad, T.
Litt.: Briggs, A.: The War of Words, 1970, Dahl, H.F.:
Dette er London, 1978, Rytter, 0.: Fra Nybergsund til
Honnørbrygga, 1945.
HFD
London-regjeringen. 7.6.1940 forlot regjeringen Nygaardsvold Tromsø for å ta opphold i Storbritannia. Der ville den opprettholde en fri norsk statsmakt i eksil og fortsette krigen mot tyskerne. Konstitusjonelt sto
regjeringen sterkt, det var ingen tvil om dens
legitimitet som norsk regjering, Den kunne
også støtte seg på den sk. Elverumsfullmakten som Stortinget hadde gitt. Finansielt hadde den heller ikke grunn til å bekymre
seg, for inntektene fra handelsflåten ga et
trygt økonomisk grunnlag. Men politisk sto
den meget svakt i begynnelsen. Mange anklaget regjeringen for at Norge var for dårlig forberedt på det tyske overfallet. Utenriks- og
forsvarspolitikken før krigen hadde feilet.
Under riksrådsforhandlingene sommeren
1940 gikk et flertall av de hjemlige stortingspolitikerne inn for at kongen og regjeringen skulle suspenderes eller avsettes og en ny
regjering dannes hjemme.
- Når regjeringen likevel styrket sin stilling
etter hvert, skyldtes det flere forhold. Mens
det i 1940 kunne se ut som den hadde sluttet
seg til den tapende part i krigen, ble det etter
hvert klarere at så ikke var tilfelle. Kongen
som nasjonens samlende og populære symbol
solidariserte seg med sin regjering. Gradvis
fikk regjeringen bedre forbindelse med den
hjemmefront som vokste frem i det okkuperte
Norge.
- London-regjeringen var en fortsettelse av
den Arbeiderparti-regjering som ble dannet i
1935. Regjeringen hadde ønsket å gå av 9.4.
1940 for å gi plass for en nasjonal samlingsregjering. Men så kaotisk som situasjonen var
etter det tyske overfallet, kunne ikke ønsket
innfris. Regjeringen måtte nøye seg med å ta
opp i seg en representant fra hvert av de store
borgerlige partiene. Den bestrebet seg på å
opptre som et partiuavhengig organ selv om
den til tider ble anklaget for å føre en Arbeiderparti-vennlig politikk. Det er nok derfor
riktigst å betrakte London-regjeringen som
en nasjonal samlingsregjering selv om dens
utgangspunkt var DNA-regjeringen av 1935
og det store flertall av dens medlemmer tilhørte Arbeiderpartiet.
- Regjeringens sjef var hele tiden Johan
Nygaardsvold. Utenriksminister var Halvdan
Koht, fra november 1940 Trygve Lie; forsvarsminister Birger Ljungberg, fra november 1941 Oscar Torp. Andre medlemmer var
Anders Frihagen, Olav Hindahl, Nils Hjelmtveit, Sverre Strøstad, Terje Wold, Hans Ystgaard. Venstres representant i regjeringen var
Arne Sunde og til juni 1942 også Johan Ludwig Mowinckel som oppholdt seg i Stockholm. Høyres mann var Sven Nielsen og
Bondepartiets Anders Fjelstad til oktober
1943. I september 1941 gikk Paul Hartmann
inn i regjeringen som representant for hjemmefronten.
Se også: Andes; Elverumsfullmakten;
Hartmann, P.; Koht, H.; Lie, J.; Nygaardsvold, J; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Riste, 0.: «London-regjeringa».
0KG
Look to Norway oppfordret president
Franklin D, Roosevelt i sin tale i Washington
DC. i forbindelse med overleveringen av
ubåtjageren King Haakon VII til Norge i september 1942. Ubåtjageren ble gitt til Norge
under den amerikanske Lend-lease avtalen og
kronprinsesse Martha representerte kongehuset ved anledningen. I talen ble de som fortsatt lurte på hvorfor krigen ble utkjempet,
oppfordret til å «...look to Norway.. .And if
there is anyone who doubts the democratic
will to win, again I say let him look to Norway...» Det var verken første eller siste gang
Roosevelt trakk frem Norge som et eksempel
til etterfølgelse. Allerede i en tale 13.4.1940
hadde han rost den norske motstandskampen
og fordømt det tyske angrepet på en liten
nasjon. Roosevelts interesse for Norge må ses
i lys av både kronprinsparets og minister
Morgenstiernes gode kontakter med presidenten. Ikke minst kronprinsparets USA-ferd
i 1939 hadde bidratt i så måte.
Se også: kronprinsen; Morgenstierne,
W.T.
AT
L’Orange, Hans (1901—95), norsk offiser
med Mussolini-sympatier. Ble et sentralt
navn i NS i 1930-årene. Han var generalsekretær i partiet det første året etter stiftelsen,
ledet partiets organisasjonsavdeling og Oslo-
avdeling, offisielt rangert som nr. 4 i partiet
sist i 1930-årene.
- L’Orange deltok med heder i krigshandlingene i april og mai 1940, skrev siden en krigsdagbok som behandlet det følgende fangeoppholdet på Grini. Av dagboken fremgår det
at mange norske offiserer på denne tiden var
interessert i å stanse krigshandlingene i Nord-
Norge. Han undertegnet offiserens æresord og
følte seg åpenbart siden særskilt forpliktet av
det. Han engasjerte seg for å fremme norsk deltakelse på østfronten, fra sommeren 1941 spesielt for at Den norske legion skulle utgjøre en selvstendig norsk hæravdeling, men måtte før
årsskiftet bøye seg for kravene fra Waffen SS.
- L’Orange ble dømt til 20 års tvangsarbeid.
Etter endt soning var han en av initiativtakerne til Institutt for historisk forskning, den
første NS-initierte samling av rapporter og
annet materiale om felttoget i Norge.
Se også: Den norske legion; Waffen SS.
NJR
Lorentzen, Øivind (1881—1980), skipsreder fra Oslo, skipsfartsdirektør og sjef for
Nortrasbip. Kort etter krigsutbruddet i september 1939 ble Lorentzen utnevnt til skipsfartsdirektør under det nyopprettede Forsyningsdep. Hans hovedoppgave var å sikre tilstrekkelig tonnasje til forsyningen av Norge. Etter at regjeringen 22.4.1940 hadde rekvirert
handelsflåten, ble Lorentzen sendt til London
med fullmakt til å bygge opp og lede en norsk
skipsfartsadministrasjon der. Ved Lorentzens
ankomst 25.4. var Nortraship allerede etablert med Ingolf Hysing Olsen som sjef.
Lorentzen overtok, men dro om sommeren til
New York for å lede det nyopprettede Nortraship-kontoret der. Selv om skipsfartsdirektørens fullmakt samtidig ble endret slik at han
kunne utøve sin myndighet også utenfor London, reduserte flyttingen Lorentzens innflytelse. Som leder for London-kontoret fikk
Hysing Olsen vide fullmakter som han forsto
å bruke. Samarbeidet mellom de to ble konfliktfylt. Ved kgl. res. av 25.10. fikk man til
en klarere arbeidsfordeling mellom de to
kontorene og etter hvert ble samarbeidet
bedre.
- Lorentzen var opptatt av å bevare og
beskytte mest mulig av flåten, særlig de kostbare linje- og tankskipene. Han krevde fraktbetaling i dollar fremfor pund, også av britene som hadde svært knappe dollarreserver.
Bare på den måten kunne norsk skipsfartsnæring overleve krigen. Lorentzens holdning
skapte et vanskelig klima i de mange tonnasjeforhandlingene med britene og senere med
amerikanerne. Etter britenes mening bidro
Norge med for lite til krigføringen, de foretrakk den langt mer samarbeidsvillige Hysing
Olsen. Som toppsjef i Nortraship fikk Lorentzen ofte erfare den sterke turbulensen som
hersket både innenfor organisasjonen og i
forholdet til regjeringen. I likhet med Hysing
Olsen hadde Lorentzen et vanskelig forhold
til skipsfartsministet Sunde. Selv om han
hadde gode støttespillere i Joh. Ludw.
Mowinckel og Erling Dekke Næss, slet konfliktene på, og da krigen i Europa var over,
søkte Lorentzen avskjed. 15.8.1945 overtok
Hysing Olsen stillingen som Nortraships
øverste sjef, mens nestkommanderende i
New York, Dekke Næss, overtok USA-avdelingen.
Se også: Olsen, I.H.; Nortraship; Sunde, A.
AT
Lorentzen, Henriette Bie, (1911-)
magister i litteraturhistorie, arbeidet på Nansenskolen som ble rekvirert da tyskerne kom
til Lillehammer. Flyttet til Kristiansand, kom
snart inn i illegalt virke. Hun syklet rundt
med paroler fra den sentrale illegale skoleledelse i Oslo til lærerne i Kristiansands-området. Oppsøkte lærerfronten i Oslo, fikk med beskjeder og paroler tilbake, også illegale
aviser, av og til penger. Ble arrestert juni
1943 og satt på Arkivet i Kristiansand. Hun
var gravid, men ble likevel slått under avhør.
Bie Lorentzen ble sendt via Kretsfengslet,
Grini til Møllergata 19 på enecelle, barnet ble
født med to tyske soldater til stede og straks
tatt fra henne og gitt søsteren. 1 april 1944 ble
hun sendt til kvinneleiren Ravensbrück.
Se også: fengsler/fangeleire; konsentrasjonsleire; kvinner og krig.
Litt.: Ottosen, K.: I slik en natt, 1994.
GHj
lotten fra Hegra, Anne Margrethe Strømsheim, født Bang (1914—). Legedatter fra
Trondheim. Forskjellige omstendigheter førte
henne 15.4.1940 til Ingstadkleiva fort ved
Hegra, der major Reidar Holtermann organiserte et forsvar mot de tyske angripere med
over 200 frivillige mannskaper. Fortet var
besatt av norske styrker fra 10.4. og frem til
5.5., da avdelingen kapitulerte som siste
avdeling i Sør-Norge.
- Anne Margrethe Strømsheim fungerte
under kampene som hjelpesøster og pleiet så
vel nordmenn som tilfangetagne tyskere, og
ble etter dette kjent som Lotten fra Hegra.
Se også: Hegra.
Litt.: Berg, J.: Lotten fra Hegra, 1991.
JEF
Luftflotte 5 ble opprettet 12.4.1940 som
selvstendig kommandoenhet for den flystyrken fra Luftwaffe som deltok under Weserübung, siden stasjonert i Norge. 1008 fly ble
satt inn. Nesten halvparten var transportmaskiner for å sikre at forsterkninger og forsyninger nådde fort frem. Da kampene i Sør-
Norge var slutt 2.5., fikk Luftflotte 5 som viktigste oppgave å støtte og forsyne Dietls styrker ved Narvik.
- Luftflotte 5 var ingen stor styrke, og fra
sommeren 1941 ble oppdraget utvidet til å
gjelde også Nord-Finland i kampen mot Sovjetunionen. Her ble hovedoppgaven snart angrep mot de allierte konvoiene til Murmansk og Arkangelsk, fra våren 1942 også
mot Murmansk-banen og byen.
- Første sjef for Luftflotte 5 var general
Milch, så general Stumpff i mai 1940. I 1941
ble hovedkvarteret for Luftflotte 5 flyttet til
Kemi i Nord-Finland. Stumpff ble avløst av
general J.d.F. Kammhuber i november 1943,
og samtidig ble hovedkvarteret flyttet tilbake
til Oslo. Luftflotte 5 eksisterte til oktober
1944, da Luftwaffe ble omorganisert.
Se også: Luftwaffe; Milch, E.; Stumpff
H.J.
BN
luftvern, se sivil beredskap.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
