...side L3                    L4                    side M1...
Meny


Luftwaffe, det tyske flyvåpen. Luftwaffe under kommando av Reichsmarschall Hermann Göring som hadde bakgrunn som flygeress fra 1. verdenskrig. Ved utbruddet av 2. verdenskrig var Luftwaffe delt opp i sk. Luftflotten, og Norge ble den 5. av disse under ledelse av feltmarskalk Erhard Milch. En Luftflotte skulle være selvforsynt med eget kommunikasjonssystem, egen kommando og administrasjon. Alle typer fly, jagere, bombefly og transportfly hørte hjemme i en Luftflotte.
I Norge spilte Lufwaffe sin kanskje mest vesentlige rolle under felttoget i 1940. Det tyske herredømmet i luften var en avgjørende faktor under mange av de tyske operasjoner. Senere ble det mest å forsvare posisjoner uten at flystyrkene ble satt på de største prøver. Et unntak var Nord-Norge der flystridskrefter både skulle angripe konvoiene og annen alliert skipsfart samt tjene som støtte for de etter hvert betydelige tyske flåtestyrker som søkte tilflukt i de norske fjordene. Felttoget mot Sovjet la også beslag på vesentlig kapasitet for Luftwaffe. Norge ble i liten utstrekning brukt som base for angrep på de britiske øyer.
For effektivt å kunne fylle sin oppgave, bygde og opprustet Luftwaffe en rekke flyplasser landet rundt. I tillegg ble det organisert flere sjøflystasjoner. For å villede fienden bygde tyskerne også enkelte «narreflyplasser». I krigens aller siste fase førte tyskerne endel fly til Norge som ikke tidligere hadde vært sett her. Det gjaldt enkelte av de mest moderne modeller som det 2-motors jetflyet Arado 234 og noen andre typer. Ved frigjøringen ble de aller fleste av disse flyene hogd opp, men noen ganske få tjenestegjorde i det norske Luftforsvaret noen år.

Se også: flytyper; Luftflotte 5; Milch, E.; Stumpff H.J.

IK

Lund, Ragnvald (Alfred) Roscher (1899—1975), norsk offiser, født i Oslo. I 1940 var han kaptein og kontorsjef i Generalstaben, og gjorde krigstjeneste i Hærens og Forsvarets Overkommando (HOK og FO). Fra 20.6—10.10.1940 var han ved legasjonen i Stockholm som militærattaché. Her overbrakte han den meldingen som startet jakten på Bismarck til sin britiske kollega. Fra desember 1941 til februar -42 var han sjef for HOKs operative avdeling, og 1942-46 var han sjef for FOs etterretningskontor FO II. Han ble oberstløytnant i 1942 og oberst i 1946.

Se også: Bismark; FO II.

Litt.: Jacobsen, A.R.: Svartkammeret. 1989.

BN

Lund, Signe (1868—1950), komponist, med1em av NS 1935-45. Hun var begeistret for Hitlers sosialpolitiske mobilisering gjennom Kraft durch Freude, og beundret Quisling som åndelig leder. Sammen med misnøyen med de tradisjonelle partienes svake satsning på musikk og kultur førte dette henne til NS.
Lunds mest kjente komposisjon var klaverstykket Legende, som ble til i Tyskland. Hun tilbrakte lange perioder utenlands, bl.a. bodde hun over 20 år i USA. 1 1917 var hun med ved dannelsen av Norsk Komponistforening. Under krigen ble Lund tildelt komponistgasje og deltok ved kulturarrangementer i NS-regi. Til partijubileet i 1943 skrev hun kvartetten Føreren kaller. Våren 1945 ble selvbiografien hennes Sol gjennom skyer makulert, bd. 2 ble aldri trykket.

Litt.: Eika, B.: Menneske og musiker. Hovedoppg., 1983.

BS

Lund, Sigrid Helliesen (1892-1987), pasifist og aktiv i motstandsarbeidet, nedla et stort arbeid for å redde norske jøder og jødiske barn. Helliesen Lund satt i Nansenhjelp-styret fra 1937 av og var med på å hente 37 barn fra Tsjekkoslovakia i oktober 1939. De ble sendt til pleiefamilier rundt i Norge, noen få kom til barnehjemmet i Holbergsgt. i Oslo, opprettet da Wiener-barna i sin tid kom til Norge.
25.10.1942 fikk Helliesen Lund telefon som meldte fra om «de store pakkene» — de mannlige jødene. Umiddelbart ble mange sendt ut for å varsle jødiske familier i Oslo, og en del kom seg vekk før jødeaksjonen etter de mannlige jødene startet om natten.
25.11.1942 kom varsel om at "de små pakkene" skulle hentes. Helliesen Lund og legen Nic. Waal gjennomførte deretter en farlig, men vellykket redning av de 15—16 barna på barnehjemmet i Holbergsgt. Nic. Waal hadde legetiilatelse til å kjøre bil, og i tre vendinger fikk hun tømt barnehjemmet og plassert barna i dekning. Samme natt ble varsel gitt til jødiske familier i hovedstaden, og mange, især kvinner kom i dekning. Utfordringen var å få dem over til Sverige, presset på transportlinjene over grensen var ekstra stort.
Etter den tyske okkupasjonen, kom brev fra mange foreldre i Tsjekkoslovakia med bønn om å sende barna tilbake. Bare 19 ble igjen i Norge, og de barn som høsten 1940 kom hjem igjen, ble alle gasset. Fosterforeldrene til de 19 ble varslet med ordre om å bringe barna til Oslo, 16 av disse lyktes man å redde i transporter til Sverige.
I februar 1944 måtte Helliesen Lund selv dra over til Sverige.

Se også: jødeaksjonene; kvinner og krig.

Litt.: Lund, S.H.: Underveis, 1981; Wormdal, C.: Kvinner i krig, 1979.

GHj

Lunde, Gulbrand (1901-42), NS-politiker, kommissarisk statsråd for Kulturdep. fra 25.9.1940, kulturminister i Quislings regjering fra 1.2.1942 til sin død. Lunde var født og oppvokst i Bergen. Tysk doktorgrad i kjemi. Direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929. Lunde sluttet opp om Quislings NS fra første stund og markerte seg med en aktiv valgkamp for partiet høsten 1933. Ved kommunevalget i 1934 hadde han hovedansvaret for et av partiets sterkeste resultater i noe valg; i spissen for 8 NS-representanter tok han plass i bystyret i Stavanger. I 1935 ble han formelt utnevnt til NSs propagandasjef.
Bare ved én anledning sviktet Lunde sin fører. Quisling utnevnte ham til sosialminister i kuppregjeringen 9.4.1940. Men Lunde holdt seg i Stavanger, unngikk å ta kontakt og deponerte til og med en erklæring på fylkesmannskontoret i Stavanger om at han ikke kunne motta utnevnelsen.
Blant Terbovens kommissariske statsråder, markerte Lunde seg som en av de mest sentrale. I det nyopprettede Kulturdep. gikk han i gang med å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Mer enn noen annen i NS målbar Lunde en nasjonalistisk åndelig visjon. I sine taler og foredrag trakk han opp perspektiver om Norges nasjonale utvikling fra vikingtiden til samtiden. Han siterte flittig Wergeland, P.A. Munch, Aasen og Bjørnson. Gjennom sitt dep. satte Lunde ut i livet en helhetlig, aktiv statlig kulturpolitikk — for første gang i norsk historie.
Lunde var uten tvil NS’ fremste taler og samtidig en effektiv administrator. Han nøt stor tillit overalt i partiet og på tysk hold. Det var et følbart tap for NS-styret da han forulykket sammen med sin frue Marie under en foredragsturné på Vestlandet natt til 26.10.1942. Omstendighetene rundt ulykken fortonte seg mystiske — bilen Lunde og hans frue satt i tippet i sjøen ved fergestedet Våge i Romsdalsfjorden. Etterforskningen avdekket ikke noe som pekte i retning av at ulykken var annet enn en ulykke.

Se også: Astrup, C.; kulturting & -råd; rettskrivningsreformen av 1941; Vern om norsk bokheim.

Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992, Lunde, G.: Kampen for Norge 1—3, Oslo 1941—1943, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.

ØS

Lundesgaard, Ørnulf (1908-). NS-politiker. Fylkesfører i Hedmark, senere Hedmark- Oppland, fra sommeren 1940 til 1.2.1942. Kanslisjef ved førerens og ministerpresidentens kansli fra 1.2.1942 til frigjøringen, regjeringssekretær for Quislings regjering fra 1.7.1944 til frigjøringen. Idømt 7 års tvangsarbeid i 1947.
Lundesgaard var utdannet tannlege og trofast partimedlem fra 1933.
Som kanslisjef på slottet var Lundesgaard en av Quislings nærmeste daglige medarbeidere. Hans ærefrykt for Quisling var så formidabel; han kunne ikke snakke direkte med sin fører, derimot leverte han Quisling skriftlige notater der han i kraftige vendinger påtalte problemer i parti og stat.
Lundesgaard var fra første stund skeptisk til Hagelin og underrettet Quisling om at innenriksministeren var «meget lite likt i alle kretser, og er adskillig av en bøffel». Ved andre anledninger klagde han over minister Alf Whists «utpregede liberal-kapitalistiske innstilling», og flere ganger påtalte han korrupsjonstendenser i partiet. Lundesgaards favoritt i partiledelsen var R.J. Fuglesang, og hans iherdige aktivitet var rimeligvis medvirkende til at både Fuglesang og den sosialradikale fløyen styrket sin stilling i NS det siste okkupasjonsåret.

Se også: Fuglesang, R.J.; kansliet; Prytz, F.; Whist, A.

Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992.

ØS

lydfilmavisen, se Norsk ukerevy.

Lysakeraksjonen, sprengning av Oslos utfartvei mot vest, utført av Oluf Reed Olsen og brødrene Leif og Kaare Moe natten mellom 13. og 14.4.1940. Formålet med sprengningen var å hindre tyske styrker å angripe norske styrker i Sollihøgda-området. Som sprengning var den lite vellykket. Aksjonen fikk imidlertid stor politisk betydning, fordi den utløste hektisk tysk aktivitet for å hindre norsk militær og sivil motstand bak de tyske linjer rundt Oslo. En rekke prominente borgere i byen ble 14.4. samlet i Universitetets festsal og vedtok en sterk henstilling til alle nordmenn om å avstå fra uro og sabotasje. For norske aktivister ga Lysakeraksjonen det første eksempel på sabotasje som kampmiddel. For tyske myndigheter viste den at et vellykket militært felttog ut av Oslo var avhengig av ro i befolkningen, noe som best kunne oppnås ved å tilby et visst samarbeid med byens ledende borgere.

Se også: Administrasjonsrådet; Falkenhorst, N. v.; Schreiber, R.

LaB

Lærersambandet. Ved lov av 5.2.1942 opprettet Quisling Norges lærersamband, «en faglig sammenslutning som tjener som mellomledd mellom lærerne og de offentlige myndigheter». Alle lærere var forpliktet til å bli medlem. Den politiske hensikten med sambandet kom snart frem i uttalelser fra fremtredende NS-folk. Orvar Sæther, nyutnevnt landsleder for Lærersambandet, sa at «Lærerne skal nå forberedes for den store oppgave de har i den nye stat, og Norges Lærersamband er midlet til å oppdra og lede lærerne inn på de veier de må gå, skal de kunne fylle sin samfunnsviktige oppgave i det nye Norge».
Lærerorganisasjonene bestemte seg for kamp mot sambandet og oppfordret til protestaksjon som ble fulgt av det store flertall av lærerne. Verken arrestasjoner eller trusler hjalp, heller ikke at dep. erklærte sambandet for en upolitisk organisasjon som lærerne i kraft av sitt yrke automatisk skulle være medlem av. Aksjonen førte til at Lærersambandet forble en papirorganisasjon uten betydning som redskap i kampen for nyordningen.
Fronten mot Lærersambandet holdt ikke 100%. Omtrent 1200 av landets omkring 14 000 lærere meldte seg inn. Etter krigen ble det strid om behandlingen av dem. Mens Kirke- og undervisningsdep. mente at passivt medlemskap i nazifiserte yrkesorganisasjoner som sambandet ikke burde anses som straffbart, mente Lærerlaget at sambandslærerne burde straffes. Domstolene fulgte riksmyndighetenes syn, men lokalt forekom det at medlemmer av Lærersambandet ble suspendert fra jobben.

Se også: lærerstriden; Sæther, 0.

BN

lærerstriden, lærernes store kamp mot nyordningen ble ført våren 1942, men striden begynte egentlig lenge før. Etter Terbovens aksjon mot organisasjonene sommeren 1941, meldte lærerne seg ut av sine lærer-, lærerinne- og lektorlag, som ble stående igjen som tomme skall. I stedet bygde lærerne mange steder opp illegale kontaktnett, som holdt kontakt med Oslo og kunne spre paroler i distriktet. Noen opprettet også hemmelige støttefond.
Signalet til den store kampen ble de 2 lovene Quisling ga 5.2.1942, om Lærersambandet og nasjonal ungdomstjeneste. Særlig den siste bekymret lærerne, for de ville ikke bidra til å oppdra ungdommen til gode nasjonalsosialister. En hemmelig aksjonskomité sendte 14.2. ut parole til alle landets lærere om å undertegne følgende erklæring og sende den til Norges lærersamband i Oslo: «Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges lærersamband etter landslederens uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.»
Det store flertall av landets 14 000 lærere fulgte parolen, enten av overbevisning eller som følge av sterkt press fra mer stridbare kolleger. Dep. truet med avskjed dersom erklæringene ikke ble trukket tilbake, men verken det eller sperret lønn fikk noen virkning. En måneds skoleferie ble erklært, offisielt for å spare brensel, og 20.3. fulgte arrestasjon av 1100 mannlige lærere. Nærmere 500 av dem ble sendt med kystbåten Skjerstad til Kirkenes i april, og i mai kom ytterligere 147 lærere for å delta i tvangsarbeid i Varanger. Der ble de til vinteren sto for døren. For at protesten ikke skulle koste mange livet, underskrev de så alle på at de ville bli medlem av Lærersambandet, og ble sendt hjem i 3 puljer høsten 1942.
I mellomtiden hadde dep. måttet erklære sambandet som en upolitisk organisasjon, så egentlig hadde lærerne vunnet striden. Fra nå av foregikk striden i skolen som stillingskrig, med nyordningsfremstøt mot enkelte skoler eller lærere. Sommeren 1942 gikk det ut parole mot å søke nye stillinger i skolen eller ta arbeid etter arresterte lærere, og i 1943 ble det erklært full blokade mot lærerskolene.
Lærerstriden kostet én av Kirkenes- lærerne livet: Olav Hale fra Tjølling ble drept under lossing av et skip. Ellers var både fangetiden og Kirkenes-ferden en hard påkjenning som gjorde at mange ble syke. Også elevene fikk lide ved at lærerne var borte, men den mangelfulle undervisningen under okkupasjonen skyldtes først og fremst at Wehrmacht tok så mange skoler til kaserne.

Se også: brenselsferie; Lærersamhandet; Skjerstad; Skancke, R.

Litt.: Hoprekstad, 0.: Frå lærarstriden, 1946, Kirkenesferda 1942,1946.

BN


Laake, Kristian (Kristiansen) (1875— 1950), Kommanderende General (KG) fra 1931. Utarbeidet hærordningen av 1933 for Forsvarsdep. Som øverste militære ansvarlig for hærens mobilisering viste han lite initiativ i dagene før 9.4.1940, selv om han støttet generalstabssjef Hatledals mobiliseringsforslag. Etter mobiliseringsbeslutningen om morgenen 9.4. maktet han heller ikke å sikre generalstabens oppsetting til Hærens Overkommando, og oppholdt seg ikke ved staben de første timene. Om ettermiddagen ankom han staben som da hadde tatt tilhold på Eidsvold Landsgymnas, men ble bedt av statsråd Ljungberg om å møte regjeringen på Hamar. Regjeringen flyktet videre til Elverum, hvor også Laake kom senere på kvelden. Generalstabssjef Hatledal hadde dirigert generalstaben til Elverum via Skarnes, og først om natten lyktes det å samle avdelingslederne på Rena. Staben hadde sitt første møte på Rena om morgenen 10.4., og senere samme dag et møte med statsråd Terje Wold. I disse møtene ser det ut til at Laake var så oppgitt over regjeringen at han mente at videre motstand var håpløs og meningsløs. Om morgenen dagen etter ble han kalt til regjeringen på Nybergsund, og bedt om å søke avskjed.
Politisk sognet Laake til Venstre, og begrunnelsen for hans opptreden var ikke politisk sympati for angriperne. Han kan ses som typisk for en gruppe eldre offiserer i 1940, som i mange år hadde advart mot nedbyggingen av forsvaret, og nå følte en veldig oppgitthet over å bli satt til side av de politiske myndigheter som var ansvarlige for nedbyggingen. Som KG manglet Laake Ruges evne til å ta initiativ til improvisert motstand, på tvers av de i fred forberedte reglementer. Den militære undersøkelseskommisjonen av 1945 kritiserte Laake, men siden innstillingen var hemmeligstemplet frem til 1978, ble ikke kritikken offentlig kjent. De fleste historikerne i perioden skrev derfor bare om Laake at han gikk av for aldersgrensen 9.4. Dette var imidlertid ikke den virkelige grunn.

Se også: Hatledal, R.; Ljungberg, B.; Undersøkelseskommisjonen av 1945.

Litt.: Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 (NOU 1979/47), Ruge, 0.: Felttoget, 1989.

LaB


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side L3                    L4                     side M1...
Tilbake til
toppen av siden