- Majavatn, stasjon på Nordlandsbanen på
grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland fylke. Særlig kjent for den tyske aksjon mot norske motstandsfolk høsten 1942. I
løpet av første halvdel av 1942 var det en forsert oppbygging av motstanden i distriktet.
Flere grupper ble sendt inn fra Storbritannia
og våpenlagre ble etablert. Det ble også gitt
inntrykk av at en invasjon var nær forestående. Gruppene skulle arbeide uavhengig av
Milorg. Det begynte snart å spre seg rykter
som også nådde Gestapo via norske angivere.
Tyskerne slo til i begynnelsen av september.
Etter angiveri fra Rinnan-agenter ble en telegrafist arrestert og tvunget til å påvise et
våpenlager ved Majavatn. Det kom til skuddveksling og fangen kom seg fri. Represaliene mot lokalbefolkningen var meget harde. I første omgang ble de fleste menn på stedet arrestert. Den store unntakstilstanden i Trøndelag
som ble iverksatt kort etter, 6.10., omfattet
også Grane herred i Nordland der Majavatn
lå. Da det hele var over 3 dager senere var 34
mennesker henrettet, deriblant 23 personer
fra Majavatn.
IK
Malm, Ole Jacob (1910—), sentral motstandsmann, dr.med. Aktiv i organiseringen av
legenes motstand gjennom Yngre legers forening. Malm var en av initiativtakeme til Koordinasjonskomiteen (KK) og leder av sekretariatet i denne fra starten høsten 1941 til han
måtte reise til Sverige i slutten av 1942. Malm
gjorde en stor innsats i etableringen av et illegalt kontaktnett landet rundt. Måten dette nettet var drevet på var forbilledlig. De personer som skulle opprettholde motstandsforbindelsene rundt om i landet hadde, etter Malms forslag, som oftest et godt yrkesmessig alibi. Det var mye hans fortjeneste at nettet holdt seg så
godt som det gjorde. I tillegg til dette arbeidet
deltok han i redningen av norske jøder over til
Sverige høsten 1942, men måtte flykte til Sverige da Gestapo kom på sporet. Han ble leder for sambandskontoret ved legasjonen i Stockholm 1944-45. Mot slutten av krigen utførte
han medisinsk faglig arbeid for den norske
medisinaldirektøren i Storbritannia.
Se også: Koordinasjonskomiteen; Ustvedt, H.J.
IK
Manus, Max (1914—1996), deltok i Vinterkrigen i Finland til 13.3.1940 og i krigen i Norge
våren 1940. Begynte tidlig etter kapitulasjonen å arbeide med illegale aviser (Vi vil oss et land). Ble arrestert i sin leilighet januar 1941, men kastet seg ut av vinduet og endte
på sykehus. Rømte derfra og kom seg over til
Storbritannia via Stockholm og videre halve
jorden rundt, en tur på 7 måneder. Ble med i
Kompani Linge og kom tilbake til Norge
12.3.1943 sammen med Gregers Gram for å
gjennomføre operasjon Mardonius, skipssabotasje med magnetiske sprengladninger festet til skip i Oslo havneområde. Klarte natt til
27.4. sammen med to andre å senke Ortelsburg (3800 tonn), gi Tugela (5800 tonn) slagside og senke en oljelekter.
- Senere deltok Manus i operasjon Bundle
fra oktober 1943 til april -44. Oppdraget var
også nå skipssabotasje. Han fikk kontakt både
til Gunnar Sønsteby og til Sentralledelsen.
Etter 2 mislykkede forsøk reiste Manus tilbake til Stockholm.
Manus ble fra våren 1944 en av Oslogjengen
og deltok i flere sabotasjeaksjoner siste krigsår.
Samtidig arbeidet han sammen med Gram med
propaganda-organisasjonen Derby, som ifølge
en rapport fra mars 1945 hadde nærtnere 500
mann i aktivitet. I juni 1944 forsøkte han, også
da sammen med Gram, å senke troppetransportskipet Monte Rosa, men skipet ble bare
skadet. Manus klarte imidlertid i januar 1945
sammen med Roy Nielsen å senke Donau,
også det et troppetransportskip.
- Manus’ bøker om opplevelsene under krigen gikk i store opplag.
Se også: Donau; Gram, G.; Kompani
Linge; Milorg; Monte Rosa; Oslogjengen;
sabotasje; Vinterkrigen.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959, Manus, M.: Det blir alvor, 1945; Det vil helst gå godt, 1946.
AM
marinen. Den kgl. norske marine var i
kamp fra det øyeblikk den tyske invasjonsflåten kom inn i norske farvann og helt frem til kapitulasjonen: Den første som falt for Norge var kaptein Leif Welding Olsen på vaktbåten
Pol III, som forsøkte å stoppe Blücher om
kvelden 8.4.1940; og det siste allierte krigsskip som gikk tapt i Europa var den norske minesveiperen NYMS 382, som ble torpedert
i Den engelske kanal av en tysk ubåt natten til
8.5.1945 — 22 mann omkom.
- Marinen var fullt mobilisert 9.4., og 121
større og mindre fartøyer var fordelt langs
kysten som nøytralitetsvakt. Panserskipene
Eidsvold og Norge ble senket med store tap,
jageren Æger ble ødelagt av tyske fly, og 2
ubåter og 1 minelegger senket seg selv.
- I juni 1940 fulgte 15 marineskip og 600
mann med kongen og regjeringen over til
Storbritannia for å fortsette kampen ute. Fra
denne beskjedne begynnelsen vokste marinen til å omfatte i alt 118 krigsskip, men ikke alle disse var i tjeneste på samme tid. Da freden kom, besto den av 58 skip, av dem var 52
stridsdyktige. Mannskapsstyrken var da på
ca. 7000 mann, drøyt halvparten i sjøtjeneste,
medregnet de 1450 skytterne på handelsskip.
- Marinen deltok i sjøkrigen sammen med
Royal Navy som en del av de britiske marineenheter. Til å begynne med insisterte britene på at kommandoen over en gruppe alltid
skulle føres av en britisk offiser, men snart
ble nordmennene akseptert fullt ut, og det
hendte at en norsk offiser førte kommandoen.
På norske skip var kommandoen alltid norsk
og uniformer og flagg var norske.
- Jagere og korvetter var de største norske
krigsskipene, og de gjorde for det meste
eskortetjeneste for konvoier i Atlanterhavet,
til Murmansk og i Kanalen. Jageren Stord var
med da Scharnhorst ble senket.
- Norske ubåter, motortorpedobåter (MTB) og
Shetlandsgjengens ubåtjagere opererte på norskekysten, hvor de hentet eller landsatte agenter, eller angrep tysk skipsfart. Norske patruljefartøyer var stasjonert på Island, Færøyene,
Shetland, Orknøyene og i Liverpool. Norske
minesveipere ble satt inn både i Den persiske
bukt og på finnmarkskysten, men hovedinnsatsen ble gjort ved Skottland og i Kanalen.
- 10 norske krigsskip og 43 norske handelsskip deltok i sjøoperasjonen til Normandie i
juni 1944. Her ble jageren Svenner senket og
Glaisdale ødelagt.
- Marinen tapte i alt 20 skip og 326 mann i
krigstjeneste ute.
Se også: Eidsvold og Norge; Norge; Scharnhorst;
Shetlandsgjengen.
Litt.: Steen, E.A.: Norges sjøkrig, 1954—69.
BN
marinens fartøyer var stort sett av eldre
årgang da Norge kom med i krigen. 2 panserskip fra unionsstriden med Sverige, var fortsatt operative. Det samme gjaldt 6 torpedobåter av 1. klasse og 8 torpedobåter av 2. klasse,
beregnet for kystforsvar. Marinen hadde også
3 førkrigs norskbygde jagere av Draug-klassen. 3 tyskbygde ubåter av A-klassen var også førkrigs. Av nyere dato var 3 store torpedobåter av Trygg-klassen, bygd i Horten i
1919—20, dessuten 6 norskbygde ubåter av B-
klassen, levert i årene 1922—29.
- Kampene våren 1940 rammet flåten hardt.
Panserskipene Eidsvold og Norge ble senket.
Etter å ha senket et tysk transportskip utenfor
Stavanger, ble jageren Æger bombet av tyske
fly og 8 mann omkom. Garm ble senket ved
kai av tyske bombefly. Draug og Sleipner
klarte å komme seg til Storbritannia, Draug
med 67 tyske krigsfanger om bord. De resterende jagerne tok tyskerne uten kamp. Av de 9 ubåtene kom bare A-2, bygd i 1913, i kamp. Bare 1 ubåt (B-1) klarte å komme seg over til
Storbritannia. Resten ble senket av egen besetning eller tatt av tyskerne. Olav Tryggvason og minesveiperne Otra og Rauma falt i tyskernes hender etter kamp. Av de 17 torpedobåtene ble 10 tatt uten kamp av tyskerne, mens de øvrige
ble senket av tyskerne eller egen besetning.
- I løpet av krigen fikk marinen nye fartøy fra
Storbritannia og USA. De norske MTB-ene
som opererte særlig ut fra Lerwick på Shetland, viste seg spesielt velegnet til offensive operasjoner mot tysk skipsfart langs norskekysten. I 1943 fikk marinens avdeling i Scalloway på Shetland erstattet sine fiskeskøyter med 3 amerikanske og meget sjødyktige Sub Chasere til bruk i SOEs agenttrafikk på Norge.
Året før hadde Norge under Lend-lease overtatt ubåtjageren King Haakon VII, et fartøy
som ble satt inn i eskorte- og patruljetjetteste
på amerikansk østkyst. Britene overlot 3 ubåter til Norge. I februar 1943 ble Uredd minesprengt sør for Bodø. Alle om bord, inkl. 5 Linge-karer, omkom. 5.4.1945 ble D/S Torridal i tysk konvoi torpedert på Folla av ubåten
Utsira. Av de 18 om bord omkom 15.
Se også: Kriegsmarine; Look to Norway;
Murmansk-konvoier; nøytralitetsvakt; Shetlandsgjengen; slaget om Atlanterhavet.
Litt.: Abelsen, F.: Marinens fartøyer 1939—1945 og deres
skjebne, 1986, Steen, E. A.: Norges sjøkrig 1940—1945,
bd. 1—6, 1954—1969.
AT
Marthinsen, Karl A(lfred) (Nicolai)
(1896—1945), Statspolitiets sjef, likvidert i
februar 1945.
- Marthinsen gikk til sjøs før han tok
offiserskolen. Under Vinterkrigen deltok
i overvåking av norske kommunister i
mark og ble i denne tiden kjent med Jonas
Lie. Marthinsen var siden blant de offiserer
som gikk inn i politiet etter at tyskerne oppløste den norske hær. Høsten 1940 meldte han seg inn i NS, og ble den naturlige sjef da
statspolitiet ble dannet med basis i det gamle
overvåknings- og utrykningspolitiet våren 1941. Oliver Møystad var en tid sjef for hele sikkerhetspolitiet og sto mellom ham
Jonas Lie. Først da Møystad gikk av, ble
Marthinsen sjef for hele det norske sikkerhetspolitiet og fikk tittelen politigeneral. I og med dette opprykket, 1.1.1944,
opphørte statspolitiet som egen administrativ avdeling
og ble tettere vevd sammen med kriminalpolitiet som avdeling II i Sikkerhetspolitiet. Dermed ble Marthinsen den mest sentrale
mann i norsk politi etter Jonas Lie.
- Som person var han ambisiøs og effektiv
og preget av en viss fandenivoldsk sjarm
Han manglet juridisk utdannelse og hadde
liten sans for lovens bokstav, til stor irritasjon
for jurister i politietaten. Han sto sentralt
under iverksettelsen av de norske jødeasjonene og tok lett på den omseggripende bruk av tortur innenfor «hans» etat, statspolitiet.
Pga. dette kom han til å bli stående som «den
verste» av alle, i hjemmefrontens øyne.
8.2.1945 ble han likvidert i Blindernveien.
Represaliene etter «mordet på Marthinsen» ble store både fra tysk side og norsk NS-hold. 34 personer ble fengslet og dømt til
døden, 13 ved politiets særdomstol, 21 ved
tysk standrett. 5 av de tyske dommene ble
ikke fullbyrdet. Blant de henrettede var
mange ungdommer i 20-årene, men også
overlege Haakon Sæthre, advokat Jon Vislie,
h.r.advokat Car1 F. Gjerdrum og direktør
Kaare Sundby. Justisminister Sverre Riisnæs
var til stede under de norske eksekusjonene
og fyrte selv av sin pistol.
Se også: jødeaksjonene; likvideringer;
Statspolitiet; tortur.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987.
NJR
massegraver, fellesgraver, der tyskerne
hadde begravd norske gisler og motstandsfolk samt utenlandske krigsfanger ble oppdaget en rekke steder i Norge i mai og juni
1945. Flest lik fant man i russergravene ved
Bø i Steigen. Det ble også funnet massegraver i Belsfjord utenfor Narvik, Ulvensletten ved Bergen, Falstad ved Trondheim, Woxen i
Asker, på Håøya og i Trandumskogen nær Oslo. Leiren ved Trandumskogen fikk mest omtale i media, dels fordi den lå nær Oslo,
delvis fordi flest norske motstandsfolk lå
begravd der.
Se også: Trandumskogen.
NJR
matauk, nødvendig øking av matmengden,
ble under okkupasjonen en viktig oppgave
for hele familien. Også i byene ble det holdt
husdyr, særlig kanin og gris, og hager, plener
og parker ble dyrket opp for grønnsaker og
poteter. Dernest bar det ut i skog og mark.
Bær- og soppturer fikk en renessanse. Ekstrabusser, lastebiler og tog ble satt opp i helgene og fraktet bærsankerne ut i skogen. Høsten 1942 utviklet det seg i Sør-Norge den reneste
«tyttebærkrig»; folk kjempet om å komme
seg først til de rikeste bærområdene. Det ble
innført politivakthold og tidfestet start for
bærhøsten. Ingen fikk plukke kart og ingen
fikk tjuvstarte!
- Naturen ga mer til bruk og erstatning for
det meste, bl.a. løvetann (salat og kaninfôr),
nesle (suppe og spinat), matsyre (salat), mjødurt og lindeblomster (te), karvekål, rødbetblad, blad av gulrøtter og maineper. Noen av
de nye spisevanene etablerte seg for godt —
bruken av nyper, sopp, skogsbær, multer, kål,
blomkål, kålrot. Grønnsaker generelt var ikke
vanlig over hele landet før okkupasjonen.
- Boken Gratis mat av ville vekster (Jens
Holmboe/Juliane Solbraa-Bay) fra 1942 ble en bestselger.
Se også: parsellen; poteten; rasjonering;
villagris og villakanin.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHj
Mehle, Eyvind (1895—1945), programdirektør i NRK og landets første medieprofessor, tysk doktorgrad. Var NS-medlem fra
1933 og fungerte som partiets pressesjef de
første år.
- Mehle (før 1930: Mæhle) var med sin dype
bergensrøst flittig bidragsyter i radioen helt fra
begynnelsen i 1925. Fikk fast stilling med
nyordningen av institusjonen etter 25.9.1940
da han ble direktør med ansvar for verbalsendingene. Mehle var svært aktiv, både bak
mikrofonen og i korridorene, og fikk snart ord
på seg for å være mentalt ubalansert. Politisk
førte han en intens kamp mot sin sjef, frimureren Christie. For fremførelse i radioteatret
skrev han tre stykker som alle viser talent for
mediet: radiomontasjene Juli 1905 (1940), Et
folk finner sin fører (til Quislings 55-årsdag
1942), Olavstanken (1943).
- Da forholdene i NRK ble umulige bl.a.
som følge av hans egne intriger, søkte Mehle
over til Universitetet, der han ble professor i
pressevitenskap og leder for et nyopprettet
Institutt for presseforskning fra mars 1944.
Den nye medieprofessoren rykket inn i
Domus Media på Karl Johan. Men undervisningen ved Universitetet var stengt fra november året før, og Mehles pionergjerning
forble en papirinnsats.
- Mehle druknet etter å ha rømt til Sverige i
frigjøringsdagene 1945. Noen sak mot ham
kom derfor ikke opp ved rettsoppgjøret.
Se også: Christie, W.F.K; Den norske forfatterforening; Hoel, A.; Norsk rikskringkasting; Universitetet.
Litt.: Dahl, H.F.: NRKs historie 1—2, 1975—78, Hoel, A.: Universitetet under okkupasjonen, 1978, Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993.
HFD
Meidell, Birger (1882—1958), NS-politiker, kirke- og undervisningsminister i Quislings kuppregjering 9.4.—15.4. 1940, kommissarisk statsråd for Sosialdep. fra 25.9.1940 til
september 1941. Idømt livsvarig tvangsarbeid i 1946, løslatt pga. sykdom i 1949.
- Meidell var professor i forsikringsteknikk.
Trofast NS-medlem siden 1930-årene.
- Allerede umiddelbart etter Quislings statskupp 9.4. begynte Meidell å arbeide med en bredt utformet strategi for NS-herredømme i det norske samfunnet. Hans hovedidé var å
vinne arbeiderne for NS og for nasjonalsosialismen.
- Dels skulle arbeiderne vinnes gjennom en
aktiv sosialpolitikk, høyere lønn, tryggere og
bedre arbeidsforhold. Det tydeligste resultatet av Meidells virksomhet på dette området var at Sosialdep. gjeninnførte en lov om
arbeidsledighetstrygd 15.11.1940. En slik lov
var blitt vedtatt av Stortinget i 1938, men suspendert av Administrasjonsrådet 4.5.1940.
Meidells lov skulle være en sosialt forbedret
utgave av den gamle trygden.
- Det andre hovedpunktet i Meidells strategi
var å etablere kontroll over Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Men de personene i arbeiderbevegelsen han fikk kontakt med, var
hovedsakelig opposisjonelle enkeltpersoner,
noen av dem rene outsidere. Det var også
motstand innad i NS mot Meidells strategi.
Hans kongstanke var en NS-regjering med
Quisling som statsininister og den tidligere
LO-formannen Halvard Olsen som sosialminister.
- Meidell møtte også sterk motbør fra Terbovens Reichskommissariat da han forsøkte å
bedre arbeidernes lønnsvilkår. Endelig ble
han motarbeidet kraftig av de NS-fiendtlige
delene av LOs ledelse. Situasjonen ble ikke
bedre av at Meidell hadde et usedvanlig hissig gemytt, en lite fleksibel personlighet. Han trakk seg som sosialminister etter unntakstilstanden i september 1941. Han fikk en retrettstilling som direktør i Norges Brandkasse, og
var bare i liten grad politisk aktiv gjennom
resten av okkupasjonstiden. Meidell selv ble
svært bitter, men andre krefter i NS fulgte
opp hans perspektiver.
Se også: arbeidsledighet; Krogh, S.; LO;
Olsen, H.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989; Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Meldungen aus Norwegen, tittel på
regelmessige hemmelige rapporter som
Avdeling III av det tyske Sipo und SD i Oslo
skrev under krigen. Formålet med rapportene
var å informere om den totale sivile situasjon
i Norge under okkupasjonen. Til sammen ble
det antakelig skrevet 95 Meldungen aus Norwegen som ble stensilert opp i ca. 40 eksemplarer. Disse ble sendt til de viktigste tyske
sjefene i Norge: Terboven, Rediess, de 4
ledeitte for hovedavdelingene i Reichskommissariatet i Oslo, Wehrmachtsbefehlshaber og sjefen for Luftflotte 5. Videre gikk de til de 8 Sipo-kommandørene hos de viktigste
Sipo und SD lokalkommandoene i Norge.
Utenlands gikk de først og fremst til Berlin:
Sjefen for Sipo und SD og avdelingene i
RSHA: Reichssicherheitshauptamt, der Heydrich var sjef. Videre til Sipo-SD sjefene i Frankrike, Nederland, Belgia og Danmark.
- I dag har omkring halvparten av Meldungen aus Norwegen gått tapt, siden Sipo-SD gjorde hva de kunne for å brenne alt arkivmateriale. Den første «hele» Meldung (Nr. 37)
er fra 31.3.1942 og fra tiden før finnes det
bare spredte rester som avskrift.
- Meldungen aus Norwegen ble skrevet
omtrent hver 14. dag på basis av ulike rapporter fra de lokale «Dienststellen» («tjenestestedene») i Norge og fra informanter som
hovedavdelingen i Oslo fikk adgang til hos
privatpersoner og norske- og tyske myndigheter.
- Meldungen aus Norwegen gir et usminket
og negativt bilde av hvordan nordmennene
opplevde den tyske okkupasjonen. Ironisk
nok er det NS-partiet og NS-myndighetene
som blir mest hengt ut. I stedet for å ville
«bygge opp under partiet» viser Meldungen
aus Norwegen, at Avdeling III (SD) gjorde
hva de kunne for å sette partiet i dårligst
mulig lys overfor ledelsen i Berlin. Slik speiler de kanskje hvordan Terboven ville at situasjonen skulle bli bedømt i forhold tilhans viktigste maktrival i Norge, Vidkun Quisling.
Se også: Noot, H.; Sipo; SS.
Litt.: Dyrhaug, T.: Norge Okkupert, 1985, Ugelvik Larsen, S. m.fl.: Meldungen aus Norwegen, 1994, Ostholm, H.: Tyskere, Motstand, Opinion, hovedoppg. 1972.
SUL
melkestreiken, streikebølge som startet i
Oslo 8. og 9.9.1941 med utgangspunkt i at
arbeiderne ikke lenger fikk sin daglige melk
på arbeidsplassene, og som endte med
unntakstilstand, massearrestasjoner, standrett
og henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf
Wickstrøm. Streiken startet blant læreguttene
på Akers mek. verksted. Deretter fulgte
arbeiderne på Spigerverket og slik spredte det
seg til rundt 50 bedrifter, særlig i jernindustrien. Tallet på streikende i alt har vært anslått
til 20—25 000 mann. Melken som ble borte fra
bedriftene var utløsende årsak. Fra før var det
misnøye med en rekke forhold på arbeidsplassene, både lønn og vilkårligheter som faglige tillitsmenn var utsatt for. Allerede 9.9.
startet arrestasjonene. Rundt 50 arbeidere ble
arrestert på Aker og slik fortsatte det på andre
bedrifter. Et par hundre personer ble arrestert.
Også Morgenbladets redaktør 0. Gjerløw,
noen andre pressefolk og enkelte universitetsfolk ble arrestert. Men hardest ble arbeiderbevegelsen rammet. Rundt 35 ledende
LO-tillitsmenn ble tatt.
- Unntakstilstanden i Oslo og Aker ble
erklært tidlig om morgenen 10.9. Standrett
trådte i kraft umiddelbart og dømte Hansteen
og Wickstrøm til døden. De ble henrettet
straks. Også fagforeningstillitsmennene Ludvig Buland, Josef Larsson og Harry Westli fikk dødsdom, men ble benådet til livsvarig
tukthus. Buland og Westli døde i tysk konsentrasjonsleir. 20 andre arbeidere fikk fra 10
år til livsvarig tukthus. En rekke andre havnet
en tid på Grini uten dom. Først på våren 1942
ble de siste av disse løslatt.
- Natten 10.—l1.9. 1941 tok tyskerne kontakt med lederen for NS’ faggruppeorganisasjon, Odd Fossum, og beordret ham til å
overta som kommissarisk leder for LO. Deretter ble kommissariske forbundsformenn oppnevnt.
Se også: Buland, L.; Hansteen, V.; LO;
standrett; unntakstilstand.
TP
Mellbye, Johan (Egeberg) (1866—1954),
bondelagsleder, drev Grefsheim gård i Nes,
Hedmark, fra 1889. Mellbye var bl.a. formann i Norsk Landmandsforbund/Norges Bondelag 1902—04 og 1909—45 og parlamentarisk leder for Bondepartiet 1922—30.
- Mellbye støttet lenge opp under Bondelagets forhandlinger om samarbeid med NS, som bl.a. munnet ut i avtalen av 12.10.1940,
men deltok ikke selv i disse. Under landsstyrets behandling av avtalen 21—23.10.1940 spilte han en passiv rolle. Først under Bondelagets dramatiske representantskapsmøte
15.—17.11.1940 gikk Mellbye inn for å bryte
forhandlingene med NS og gjorde det også
klart at han ville gå av som formann hvis
dette ikke ble vedtatt. Det ble avgjørende for
at et klart flertall av representantskapet
avviste ytterligere forhandlinger med NS om
et organisatorisk samarbeid.
- 3.3.1941 ble Mellbye avsatt som formann i
Bondelaget. Deretter var han internert i 14
dager, men interneringen ble opphevet uten
løfte om å avstå fra politisk agitasjon.
Se også: Klevar, S.; Norges Bondelag.
Litt.: Bråtveit, S.: Kornband og hakekors, hovedoppg.,
1990, Leirfall, J.: I storm og stille, 1989, Wyller, T.C.:
Fra okkupasjonsårenes maktkamp, 1953.
HE
Melsom, Odd Erling (1900—78), NS-
politiker og pressemann. Redaksjonssekretær
i Fritt Folk fra høsten 1940, presseleder i det
NS-kontrollerte LO fra nyttår 1942, redaktør
av Norsk Arbeidsliv fra 1.7.1942, redaktør av
Fritt Folk fra 1.3.1944 til frigjøringen. Idømt
12 års tvangsarbeid i 1948.
- Melsom var kaptein i hæren, men først og
fremst pressemann. I NS’ første tid var han et
aktivt medlem av en sosialradikal gruppe i
partiet, den sk. Elverumsgruppen. Han
meldte seg ut i 1936, men gikk inn i NS igjen
for fullt sommeren 1940.
- Under okkupasjonstiden var Melsom ideologisk anfører for den erklært sosialistiske fløyen i NS. Hans mål var å integrere arbeiderne i et NS-styrt Norge, ut fra den tanke at
deres interesser kunne best ivaretas i en korporativt oppbygd stat. I et utall artikler og interne
notater agiterte han for en nasjonalsosialisme
med vekt på sosialismen.
- Melsoms hjertebarn var ukeavisen Norsk
Arbeidsliv, organ for det NS-kontrollerte LO.
Avisen var høylydt arbeidervennlig og sosialradikal. Journalistisk var den blant de desidert mest profesjonelle produktene fra NS-
regimet.
- Etter krigen var Melsom en ledende kraft i
den organiserte virksomheten til tidligere
NS-medlemmer. Han var redaktør av Folk og
Land i en årrekke. Han utga 3 bøker om NS’
virksomhet, under fellesrubrikken Supplement til okkupasjonshistorien. Disse bøkene
er det nærmeste vi kommer en offisiell NS-
historikk om okkupasjonstiden.
Se også: Folk og Land; INO; LO; Norges
Arbeidssamband.
Litt.: Melsom, 0.: På nasjonal uriaspost, 1975; Nasjonal Samling og fagorganisasjonen, 1977; Fra kirke- og kulturkampen under okkupasjonen, 1980, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Mendelsohn, Oskar (1912—93), norsk
lektor og historiker, særlig kjent for sitt
tobindsverk Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (1969 og 1986). Hans foreldre, Aron Mendelsohn og Thora Paltiel og en
eldre bror døde alle i Auschwitz. I 1992, til
50-årsmarkeringen av nazistenes arrestasjon
av de norske jøder, kom Mendelsohns sammenfatning av verket om jødene Jødene i Norge. Historien om en minoritet. Han hadde
en rekke verv i jødisk menighetsarbeid i
Norge og redigerte og for en stor del skrev
selv Jødisk Menighetsblad fra starten i 1976
til det ble nedlagt da han trakk seg tilbake i
1991. Gjennom dette tidskriftet har Mendelsohn bidratt til å sikre dokumentasjon om jødisk liv og kultur i Norge samt vesentlig
fremmet jødisk identitetsbevissthet i Norge.
BH
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
