- Nordlicht, tysk navn på planen om å trekke
styrker ut av Finland og Finnmark og det østlige Troms til en linje mellom Lyngen og finskegrensen. Planen fikk sitt navn 6.10.1944,
men bygd på en tidligere plan «Birke». Ifølge
planen skulle storparten av den tyske 20.
Gebirgsarmee, 200 000 soldater, forflyttes
over 1000 km vinterstid. Enkelte avdelinger
hadde over dobbel så lang distanse å dekke.
Som følge av planen ble det besluttet at
befolkningen i Finnmark og Nord-Troms
også skulle evakueres. I tillegg skulle landsdelen legges øde slik at den fremrykkende
Røde Armé ikke fikk noe gratis. Dagen etter
at planen ble lansert, 7.10., angrep Sovjet-armeens 19. armékorps med full styrke på
Kola-fronten, og 15 dager senere, 22.10.,
krysset de den norske grense. Allerede 28.10.
hadde Sovjet-styrkene nådd sine mål på nordfronten. De sto da ved Tana. Samme dag
besluttet tyskerne seg for evakuering og brenning. I direktivet fra Hitler het det etter Terbovens oppfordring: «Medlidenhet med
befolkningen er ikke på sin plass.» Sjefen for
20. Gebirgsarmee general Lothar Rendulic
fulgte nidkjært ordren. Tyske tap under selve
operasjon Nordlicht er beregnet til
22 236
falne.
IK
Nordvik, Jørgen (1895—1977) var NS-
medlem og sakfører på Lillehammer da krigen kom, gift med en kusine av Quisling.
Som vernepliktig offiser deltok han i trefningene ved Høytorp festning. I februar
1941, etter at Quisling og Riisnæs hadde gitt
den radikale og sterkt anti-tyske riksadvokat
Haakon Sund avskjed, ble Nordvik utnevnt til
statsadvokat og konstituert i riksadvokatembetet. Som leder av landets påtalemyndighet
resten av okkupasjonstiden førte han en overveiende saklig linje, bl.a. med i minst ett
kjent tilfelle å motsette seg påstand om dødsstraff slik justisministeren krevde. Dømt til
14 års tvangsarbeid etter krigen.
Se også: Riisnæs, S.
Litt.: Riksadvokater gjennom 100 år, 1990, Ringdal, N.J.:
Gal mann til rett tid, 1989.
HFD
Norge, panserskipet, se Eidsvoll.
Norges Arbeidssamband. I NS ble det
lagt planer om en felles organisasjon for
arbeidsgivere og lønnsmottakere. Denne
organisasjonen, kalt Norges Arbeidssamband, skulle institusjonalisere et samarbeid i
arbeidslivet. Ifølge et lovutkast skulle den ta
opp i seg alle faglige forbund i og utenfor LO,
alle arbeidsgiverforeninger og alle håndverkerforeninger. Medlemskap skulle være obligatorisk for «alle arbeidende norske menn og
kvinner uansett yrke». Konkurrerende organisasjoner skulle ikke tillates. Ved siden av å
sikre arbeidsfreden, skulle sambandet også
bygge ut en omfattende sosialforsikring og
ivareta miljøet på arbeidsplassene. Forbildet
for den planlagte organisasjonen var den
tyske Deutsche Arbeitsfront.
- De som særlig ivret for Norges Arbeidssamband, var de sosialradikale, erklært sosialistiske, kreftene i det NS-kontrollerte LO.
De oppfattet en slik organisasjon, med feste i
en egen lov for organiseringen av arbeidslivet, som en garantist for arbeidernes interesser i det NS-styrte Norge. På arbeidsgiverhold var det derimot ingen stemning for å gå
opp i en slik fellesorganisasjon. Sosialminister Johan Lippestad forsøkte en forsiktig
balansegang mellom de pågående elementene i LO og den relativt selvstendige Norsk
Arbeidsgiverforening, og gjorde lite for å
sette planene om Norges Arbeidssamband ut
i livet.
- Den avgjørende grunnen til at planene forble planer, var imidlertid at Reichskommissariat sa nei. De tyske myndighetene fryktet uro
i arbeidslivet dersom Norges Arbeidssamband skulle bli forsøkt realisert. Slike kjølige,
realpolitiske betraktninger veide tyngre enn
ideologiske sympatier på dette vitale og sensitive felt.
Se også: Arbeidets lov; Deutsche Arbeitsfront; korporatisme; Lippestad, J.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Wyller,
T.C.: Nyordning og motstand, 1958.
ØS
Norges Bank. Ved krigsutbruddet befant
Norges gull- og valutareserver, ca. 300 mill.
kr, seg hovedsakelig i USA og Storbritannia.
Men det fantes en gullbeholdning i Norge på
49 tonn til en verdi av 120 mill. kr. Denne
beholdningen ble om morgenen 9.4. ført til
Lillehammer, og senere ut av landet, etter
planer utarbeidet av direktør Nikolai Rygg,
men utgjorde bare en mindre del av det økonomiske grunnlaget for London-regjeringen.
- Norges Bank i London hadde som hovedoppgave å forvalte bankens og eksilregjeringens store gull- og valutareserver, samt treffe
forberedelser til å organisere pengesystemet
ved gjenerobring eller frigjøring. 1500
mill.kr i nye pengesedler ble trykt, men ble
aldri benyttet.
- Norges Bank i Oslo var på sin side den av
de sentrale nasjonale institusjoner som ble
minst utsatt for NS-omdanning under krigen.
Rygg beholdt ledelsen av sentralbanken,
enkelte medlemmer av direksjonen ble erstattet av representanter fra NS-folk fra 1943,
men dette fikk liten betydning. Reichskommissariat ønsket ikke pengepolitiske eksperimenter utover det okkupasjonens finansiering nødvendiggjorde. Norges Bank beholdt
større autonomi enn sentralbankene i andre
tyskokkuperte land.
- Norge måtte på den annen side betale tyskernes okkupasjonskostnader. De tyske troppene løste fra første dag sine betalingsbehov
med Reichskreditkassenscheine som enhver
var forpliktet til å motta til gitt kurs i forhold
til kroner. For å unngå to betalingsmidler og
at Norges Bank mistet enhver kontroll med
pengemengden, ble Norges Bank og Tyskland sommeren 1940 enig om at norske kroner skulle være eneste lovlige betalingsmiddel i Norge. Okkupasjonskostnadene skulle
dekkes ved trekk i Norges Bank. Tyskerne
trakk netto 11 mrd. kr på okkupasjonskontoen frem til krigsslutt. Staten hadde etter folkeretten ansvaret for okkupasjonskostnadene
og sommeren 1940 påtok Administrasjonsrådet seg dette ansvaret. Etter statlige nedbetalinger var okkupasjonskontoen på 8 mrd. ved
krigsslutt. Da staten ved Finansdep. formelt
overtok ansvaret for kontoen i 1958, ble den
en fordring for Norges Bank med betegnelsen
Statens konsoliderte konto som først ble slettet 21.12.1982.
- Norske myndigheter, med støtte fra
Reichskommissariat, forsøkte på ulike måter
å dempe inflasjonspresset fra den økte pengemengden som tyskernes uttak førte til. Målet
var å kanalisere midlene, som ikke ble trukket inn gjennom økte skatter og avgifter, inn i
penge- og kredittsystemet. Norges Bank motsatte seg med hell Quisling-regjeringens planer om en generell rentereduksjon i 1942.
Bankinnskuddene økte fra 2500 mill.kr i
januar 1940 til 5900 mill.kr i april 1945. Selv
om store deler sto på lavt forrentede foliovilkår, var etterspørselen etter lån så liten at bankene var avhengig av å plassere hoveddelen
av sine midler i statsveksler og statsobligasjonslån samt folioinnskudd i Norges
Bank.
- Tiltakene kunne likevel ikke forhindre en
femdobling av pengemengden eller seddelmassen i løpet av krigen; fra 575 mill.kr ved
utgangen av 1939 til 3039 mill.kr ved krigsslutt. Den moderate pengesaneringen etter
krigen nødvendiggjorde fortsatt detaljprisregulering.
- Norges Banks virksomhet under krigen ble
ikke gransket av Undersøkelseskommisjonen, men av en særskilt komité. Granskningen munnet ut i en anerkjennelse av Nikolai Rygg og bankens arbeid.
Se også: gulltransporten; Jahn,
G.; krigens kostnad; prisregulering; Sandberg, E.; tysk økonomisk politikk i Norge.
Litt.: Jahn, G. m.fl.: Norges Bank gjennom 150 år, 1966,
Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway, 1972.
HE
Norges Bondelag, stiftet som Norsk
Landmandsforbund i 1896, var i årene frem
til 1940 landbrukets fremste talerør i samfunnsdebatten. Johan Mellbye var formann.
På slutten av 1930-tallet la Bondelaget seg på
en mer aktivistisk linje i jamstillingsdebatten
og økte sin oppslutning fra 48 700 til 57 000
medlemmer fra 1939 til april 1940. Småbrukerlaget hadde i 1941 21 000 medlemmer.
Bondelaget gikk i 1930-årene inn for en korporativ organisering av samfunnet. Bondelaget skulle være landbrukssektorens representant i dette korporative styringssystemet.
- Dette var den ideologiske bakgrunnen for
at Bondelaget frivillig gikk inn i forhandlinger med NS høsten 1940. Utkastet til samarbeidsavtale mellom NS og Bondelaget av
12.10.1940 innebar gjensidig anerkjennelse
og støtte. Partene var også enige om ved lov
eller forordning å opprette Norges Bondesamband, basert på Bondelagets organisasjonsplaner, hvor alle som arbeidet i landbruk
og fiske skulle være medlem. Bondesambandet skulle være landbrukets representant i et
korporativt styringssystem.
- I Bondelagets organer hersket skepsis til
avtaleforslaget fordi man hadde gått for langt
i å anerkjenne NS. Frem til representantskapsmøtet 15—17.11.1940, som avviste
avtalen og ytterligere forhandlinger med NS,
foregikk det et komplisert spill i Bondelaget
og mellom Bondelaget og NS om hvordan
avtalen skulle forstås. Nestformann Asmund
Enger ville f.eks. lenge strekke seg langt for å
få en kompromissavtale med NS i havn.
- Etter forhandlingsbruddet ble nestformennene raskt tvunget til å trekke seg fra sine
verv. Mellbye ble på sin side avsatt 3.3.1941.
Generalsekretær Wilhelm Dietrichson trakk
seg deretter i protest sammen med flere sentrale tillitsvalgte. Men organisasjonen var
fortsatt beslutningsdyktig. På landsstyremøtet i november 1941 ble landbruksminister
Torstein Fretheim valgt til formann. Organisasjonen endret navn til Norges Bondesamband i mars 1942 og ble formelt, men ikke
reelt en del av det korporative Norges
Næringssamband. Etter frigjøringen måtte
Bondelagets organisasjon bygges opp fra
grunnen av.
Se også: Bjoner, 0.; Fretheim, T.; Klevar,
S.; korporatisme; Mellbye, .J.; Norges
Næringssamband.
Litt.: Bråtveit, S.: Kornband og hakekors, hovedoppg.
1990, Leirfall i.: I storm og stille, 1989, Wyller, T.C.: Fra okkupasjonsårenes maktkamp, 1953.
HE
Norges Hjemmefrontmuseum ligger
i et gammelt bindingsverkshus øverst på
Akershus festning, like ved minnesmerket
over de som ble henrettet på festningen under
krigen. Museet ble laget av deltakere i den
sivile og militære motstandskamp, tegnet av
arkitekt Otto Torgersen og åpnet 8.5.1970 av
daværende kronprins Harald.
- Gjennom en kombinasjon av tekster på
mange språk, bilder, autentiske dokumenter
og gjenstander, modeller, montasjer og symbolikk skal museet — i tillegg til en utfyllende
kronologisk gjennomgang av de faktiske hendelser — gi de besøkende et inntrykk av hva
det vil si for en nasjon og et folk å være okkupert. Siden åpningen har over 2 mill. sett
utstillingene, blant disse er samtlige statsoverhoder som siden 1970 har vært på offisielt besøk i Norge.
- Museet har også en forskningsavdeling
med arkiv og spesialbibliotek.
AM
Norges Idrettsforbund, opprettet i september 1940 som en sammenslutning av
Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Norges
Landsforbund for idrett, ble en overbygning
over de enkelte idrettenes særforbund og geografisk inndelte idrettskretser. Denne idrettssamlingen var blitt forberedt lenge, men var
fortsatt kontroversiell på Landsforbundets
idrettsting i månedskiftet august—september
1940. Et flertall gikk inn for å stille nye krav
til AIF før samlingen kunne godkjennes.
Imidlertid valgte tinget major Olaf Helset til
ny formann. Han overså tingets vedtak og
drev gjennom en rask idrettssamling for å
sikre en felles opptreden mot tyskerne. Straks
samlingen var blitt gjennomført på topplanet
og et interimstyre var etablert med arbeideridrettslederen Rolf Hofmo som nestformann,
gikk Helset i gang med å fremprovosere et
brudd med Dep. for arbeidstjeneste og idrett.
Det førte til at ministeren avsatte interimstyret 22.11. og at han 2 uker senere innsatte
sykkellederen Egil Reichbom-Kjennerud
som idrettsfører. Dette førte i sin tur til en
idrettsstreik som lammet idrettsforbundets
virksomhet. Gjennom hele 1941 forsøkte
idrettsforbundet å bryte idrettsstreiken, men
mislyktes. Reichborn-Kjennerud trakk seg i
1942 og ble erstattet av ekspedisjonssjef
Charles Hoff som forbundsleder. Ideologen
Hoff drev i hovedsak sin virksomhet fra dep.
og var lite interessert i det «gamle» forbundet. Etter frigjøringen kunne Olaf Helset og
Rolf Hofmo gjenoppta sine verv som formann og nestformann og fullføre den samlingen de var blitt enige om i 1940.
Se også: Helset, 0.; Hoff C.; idrettsstreik;
Reichborn-Kjennerud, E.
Litt.: Olstad, F./Tønnesson, 5.: Norsk idretts historie,1986—87.
ST
Norges-Nytt, blad som utkom i Sverige fra
september 1941, med basis i legasjonen i
Stockholm der tidligere NTB-medarbeider
Jens Schive var pressesjef. Formålet var å
drive informasjon i Sverige om Norges sak,
og Norges-Nytt nådde et opplag på 40000.
Se også: Håndslag; propaganda; Regjeringens Informasjonskontor.
GHj
Norges Næringssamband, næringspolitisk organisasjon, styrt og kontrollert av NS, opprettet 1.5.1943. Det var en paraplyorganisasjon over et titall nyordnede, NS-kontrollerte næringsorganisasjoner med Norges
Industriforbund og Norges Bondesamband i
spissen. Formelt ble organisasjonen stiftet av
næringsminister Eivind Blehr, men i realiteten ble den utformet og drevet av miljøet
rundt Alf Whist, og Whist selv var president i
Næringssambandet.
- Norges Næringssamband fikk aldri spille
den rolle den var tiltenkt. I boken Industrien
under hakekorsetkaller Jan Didriksen den en
«byråkratisk papirkonstruksjon som aldri
fikk noen reell betydning». Men på den
annen side fungerte ledelsen i organisasjonen
som et næringspolitisk tenkeloft i NS: Med
logen Hasvold i spissen, ble det utformet
storslåtte teknologioptimistiske planer for det
nye NS-Norge. Organisasjonens ledelse fungerte også som maktbase for Alf Whist i hans
arbeid for å skaffe seg kontroll over NS’
næringspolitikk.
Se også: Hasvold, L.; Whist, A.
Litt.: Didriksen, J.: Industrien under hakekorset, 1987,
Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Norges Røde Kors havnet mellom frontene under okkupasjonen. Som ny president
ble høsten 1940 direktør Fridtjof Heyerdahl i
Norsk Siemens A/S valgt, en mann med stor
tillit hos tyske myndigheter. Under hans
ledelse økte antallet korporative og livsvarige
medlemmer med 11 000. Det ble dannet 82
nye hjelpekorps under krigen, og våren 1945
hadde Norges Røde Kors 105 hjelpekorps med
ca. 4000 medlemmer. Hjelpekorpsene ble sett
på med skepsis av tyske politimyndigheter. Og
hjelpekorpsene var tiltenkt viktige oppgaver
under en eventuell alliert invasjon, og de tjente
mange steder som sanitetsavdelinger i Milorg.
Medisin, mat, klær og sanitetsutstyr ble lagret i
alt 39 depoter rundt i landet. Dobbeltrollen var
vel kjent hos tyske myndigheter, og vanskeliggjorde ledelsens arbeid.
- Heyerdahl hadde et godt forhold til sin
tyske «Berater» i Reichskommissariat, der
Regierungspräsident dr. Koch selv representerte det tyske Røde Kors. Men forholdet til
NS og Innenriksdep. var meget anstrengt. Et
krav om å sende ambulanse til Den norske
legion ble ikke imøtekommet av Norges
Røde Kors. I februar 1942 fikk organisasjonen påtvunget NS-visepresident, direktør
Olav W. Fermann. I mai 1942 gjennomførte
tyskerne en razzia i Landsforeningen i Oslo
og 5 personer ble satt på Grini for kortere og
lengre tid.
- Virksomheten under okkupasjonen var
mangfoldig, bl.a. kontaktformidling, etterlysning av krigsfanger og internerte sjøfolk og
bistand til politiske fanger i Norge og Tyskland. Bistand til fanger i Norge kunne ikke
gis lenger enn til mai 1942, da Landsforeningen ble fratatt enhver befatning med politiske fanger. Et visst hjelpeapparat ble forsøkt
bygd opp underhånden. Også arbeidet for
politiske fanger i Tyskland ble stanset i oktober 1943, men her fortsatte en viss hjelpevirksomhet gjennom det danske Røde Kors,
sjømannsprestene i Hamburg og Gross
Kreutz-gruppen.
- Ved krigsutbruddet fantes ca. 800 Røde
Kors søstre, og ytterligere 300 ble utdannet i
krigsårene. Med de økte behovene for sykepleierhjelp begynte organisasjonen å utdanne
hjelpepleiere som fikk 3 måneders undervisning, i 1944 90 pleiere. Organisasjonen hadde
ingen formell befatning med verving av norske sykepleiere til det tyske Røde Kors, de sk.
frontsøstre.
Se også: frontsøstre; Fermann, 0.W.
Litt.: Barmhjertighetsfronten. Norges Røde Kors under
krigen 1940—45, 1950, Gogstad, A.C.: Helse og hakekors,
1991, Sæter, M.: Over alle grenser, 1965.
GHj
Norsk Hydro. Norsk Hydros anlegg på
Herøya og Rjukan ble utsatt for omfattende
amerikansk bombing i 1943. Bombingen av
Rjukan hadde sammenheng med de allierte
bestrebelsene på å motarbeide produksjonen
av tungtvann for det tyske atombombeprogram, som skjedde på Norsk Hydros elektrolyseanlegg på Vemork ved Rjukan. På alliert
hold hersket det uenighet om sabotasje kunne
stoppe produksjonen og bombing ble diskutert fra sommeren 1942. SOE iverksatte høsten 1942 operasjon Freshman, hvor sabotører
ble fraktet til Norge i glidefly. Flyene styrtet,
sabotørene ble drept i ulykken eller skutt av
Gestapo. Neste forsøk ble gjort med sabotører som ble sluppet ned i fallskjerm
på Hardangervidda, operasjon Gunneside.
27.2.1943 gjennomførte sabotørene en vellykket sprengning av tungtvannsfabrikken.
Etterretningskilder rapporterte sommeren
1943 at fabrikken var gjenoppbygd, og en ny
sabotasjeaksjon ble planlagt i slutten av
august. Aksjonen ble utsatt idet man på norsk
side var i tvil om anlegget burde ødelegges
eller beskyttes, alt avhengig av en eventuell,
nærstående alliert invasjon i Norge. Fra høyeste amerikansk hold ble det bestemt å sette
inn bombefly. 16.11.1943 angrep 161 amerikanske B-17 og B-24 Flying Fortress kraftstasjonen og elektrolyseanlegget på Vemork,
og ytterligere 12 fly nitrogenfabrikken ved
Rjukan. Angrepet kom som en overraskelse
på norske myndigheter ute og utløste den
alvorligste konflikten mellom norske og allierte myndigheter om bombing under hele krigen. Særlig uforståelig var det at nitrogenfabrikken ble bombet, da det ble hevdet at dens
produkter gikk til norsk landbruk. En diplomatisk protest fra den norske regjering ble
levert britiske og amerikanske myndigheter.
Protesten ble avvist fra begge hold. Britene inviterte til rådslaging med norske myndigheter om bombemål, og Forsvarets Overkommando nedsatte en norsk "bombemålkomité" Konflikten om bombing fortsatte imidlertid til krigsslutt.
Se også: bombing, alliert; Herøya; tungtvannsaksjonene.
Litt.: Riste, O.: "London-regjeringa" II, 1979.
norsk presse omfattet pr. 9.4.1940 om lag 260 aviser. Mange av dem var små og lokale blad. Oslo hadde hele 9 aviser, og mange andre av de større byene aviser med gode opplag, i avrundede tall pr. 1939: Aftenposten 100 000 i opplag, Adresseavisen 16 000, Drammens Tidende 20 000, Fædrelandsvennen 10 000, Sunnmørposten 11 000, Tønsberg blad 11 000. Pressebildet i Norge var kjennetegnet av stor avistetthet og politisk bredde, men den tyske okkupasjonen endret dette. Mange norske dagsaviser forsvant fra markedet. Ved frigjøringen i 1945 utkom 114 aviser som hadde fortsatt sin utgivelse hele tiden. De øvrige var stort sett stanset av tyskerne og Pressedirektoratet. Noen få hadde fått lov til å innstille etter eget ønske.
- Det samlede opplag pr. april 1940 for de 260
avisene var om lag mi million, i 1943 var opplaget for 118 aviser (ytterligere 4 skulle forsvinne) fortsatt 1 mill, eksemplarer. Midtveis i
krigen var dermed Pressedirektoratets målsetting nådd: «rasjonaliseringen» av norsk presse
var gjennomført
- At opplagstallene holdt seg, mens antallet
aviser sank, forteller om en til dels dramatisk
opplagsøkning for de som fortsatte å
utkomme. Med økt opplag fulgte økte leserinntekter, og det ble flere annonser i de gjenværende. Med flere annonser økte inntektene.
Pga. sterk papirrasjonering ble format og
antall sider redusert. Dermed ble annonsene
krympet. For å forhindre inntektstap for
annonser som ble betalt pr. spaltemillimeter,
fikk avisene doble annonseprisene. Avisutgivelse i krigsårene førte til en positiv spiral
som økte avisenes kassabeholdning.
- Arbeiderpartiets aviser forsvant så å si helt
fra markedet. Alle kommunistaviser ble også
stanset. Høyres og Bondepartiets presse fortsatte med over halvparten av sine aviser,
Venstre med litt mindre enn halvparten. De
borgerlige aviser som gikk inn, stanset i overveiende grad mot slutten av krigen, arbeiderpressen tidligst.
- Alt dette skapte bitterhet blant redaktører,
journalister og øvrige ansatte i de avishusene
som var stanset. Da freden kom, blusset stor
aggresjon opp fra de stansede avisenes side,
anført av arbeiderpressens krav om erstatning
til de stansede og krav om inndragning av
fortjenesten fra de ikke-stansede avisene. Det
ble fra pressens og myndighetenes side tatt
initiativ til en intern granskning, Æresretten,
og et avisoppgjør i offentlig regi.
Se også: Aftenposten; Arbeiderbladet;
arbeiderpressen; avisoppgjøret;
Pressedirektoratet; prøvesaken.
Litt.: Hjeltnes, 0.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990,
Kildal, A.: Presse- og litteraturfronten, 1945, Omberg,
A.: Goebbels dikterte, 1948.
GHj
Norsk rikskringkasting kom til å spille
en beskjeden rolle under okkupasjonen, til
tross for at institusjonen inntil høsten 1941
hadde stor materiell og lyttermessig fremgang. I aprildagene 1940 ble NRK bare svakt
utnyttet som informasjonskanal av landets
lovlige myndigheter. 9.4. hadde radioen
ingen budskap å gi. Bortsett fra nyhetssendingen om morgenen om det tyske overfall
og gjengivelsen av utenriksministerens uttalelse om alminnelig mobilisering, gikk dagen
med grammofonmusikk. Stortingsmøtene på
Hamar og Elverum ble ikke dekket, til tross
for at utstyret var på plass. Da regjeringen
10.4. om kvelden bestemte seg for kamp, var
det i alle fall for sent: NRK var kl. 15.30 9.4.
tatt under Wehrmacht-kontroll, og samme
kveld blitt kanal for kuppregjeringen ved at
Quisling kl. 19.30 og igjen kl. 22 leste sin
proklamasjon om den nasjonale regjering.
Frem til 12.4. utsendte NRK denne regjeringens proklamasjoner, ved siden av Wehrmachts direktiver til befolkningen. 15.4. ble
NRKs studio åsted for h.r.justitiarius Paal
Bergs takk til Quisling og hans erklæring om
Administrasjonsrådets tiltredelse.
- Etter Reichskommissariats etablering 20.4.
overtok denne instans kontrollen over NRK,
og radioens program ble lagt om i lettere, mer
underholdende retning. Under det kommissariske styret fra 25.9.1940 kom det til en større
omorganisering av NRK, som fikk en toppledelse bestående av NS-folk med W.F.K.
Christie og Eyvind Mehle i spissen. Den
gamle programledelsen forsvant, riksprogramsjef Olav Midttun straks og andre deretter gradvis, mens det teknisk-administrative
personale stort sett ble på plass.
- De 16 første krigsmåneder opplevde NRK
større tilvekst av lyttere enn noen gang før,
skjønt mange lisensbetalere foretrakk nyhetene fra London fremfor Oslo. Kabareter,
grammofonkonserter, reiseforedrag, språkundervisning og lett musikk som NRK nå
sendte rikelig av, var i alle fall populære poster.
- I juli—august 1941 besluttet tysk politi å
inndra samtlige radioapparater i Norge for å
få bukt med propagandavirkningen av London Radio. Med dette bortfalt NRKs lisensinntekter, og institusjonen måtte finansteres
over Kultur- og folkeopplysningsdep. budsjett.
- NRK ble etter forberedelser i Hjemmefrontens kulturutvalg besatt av den gamle
ledelse 7.5.1945, men uten at sendingen ble
overtatt. Dagen etter ble programmet i sin
helhet disponert av Wehrmacht. Først 9.5.
kl.09.00 kunne Midttun ønske lytterne velkommen til "den verkeleg sanne Norske
Rikskringkastingi, som atter er under norsk
styring, vakta og verna av norske heimestyrkar».
Se også: Christie, W.F.K.; Kringreisa;
London Radio; Mehle, E.; radioapparatene;
Øksnevad, T.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1978.
HFD
Norsk Sjømannsforbund (NSF), organiserte så å si 100% av dem som seilte i handelsflåten, ved årsskiftet 1939—40 var 37 000
medlemmer, ca. 10 000 i hjemmeflåten, de
øvrige i utenriksfart. Takket være beredskapsplaner organiserte forbundets lokalavdeling i London i løpet av få dager i april
1940 et nytt hovedkontor for Norsk Sjømannsforbund, med representanter fra britiske fagforbund i styret. Alt 10.4.1940
sendte NSF London melding over BBC til
alle norske skip om å søke britisk eller fransk
havn. Ingen norske skip gikk inn til tysk eller
tyskkontrollert havn.
- Det var en styrke at forbundets sentrale tillitsmenn, hovedkasserer Thor Sønsteby og
formann Ingvald Haugen, raskt kom over til
Storbritannia og USA.
- Da Norge ble okkupert, hadde NSF avdelinger i London, Newcastle-on-Tyne, Cardiff,
Rotterdam, Antwerpen, New York og New
Orleans. Ved den tyske lynkrigen på kontinentet gikk avdelingene der tapt. Under krigen opprettet NSF avdelinger i Liverpool,
Glasgow, Baltimore, Halifax N.S., San Francisco og San Pedro, Cape Town, Sydney og
Stockholm.
- Sjømannsforbundet fikk, med støtte fra
London-regjeringen og Nortraship, bygd opp
et velferdstilbud som overgikk de fleste andre
allierte lands tilbud. I krigsårene førte NSF
tariff-forhandlinger i samarbeid med Norges
Skibsførerforbund, Norsk Styrmandsforening og Det norske maskinistforbund. Sjøfolkene i handelsflåten fikk i løpet av krigsårene
lagt til hyren forskjellige typer krigstillegg.
Kostholdet om bord ble bedre, sikkerheten
ble betydelig forbedret ved livvester, heldekkende redningsdrakter, livbåtutstyr m.v.
- NSFs kontor i London ble et sentralt forankringspunkt for Landsorganisasjonens
folk. LO vedtok at alle fagorganiserte i landflyktighet skulle innmeldes i Sjømannsforbundet.
Se også: handelsflåten; Haugen, I; Nortraship; Nortraships hemmelige fond.
Litt.: Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995, Pryser, T.:
Klassen og nasjonen (1935—46), 1988, Zachariassen, A.:
Fra trellekår til frie menn. 1950.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
