Norsk Telegrambyrå, NTB. I 1939
hadde byrået 170 abonnenter, vesentlig større
aviser. 9.4.1940 ekspederte NTB innkomne
meldinger om invasjonen til avisene. Om
morgenen fikk man tips om at et tog fra østbanen skulle frakte prominente passasjerer ut
av byen. På stasjonen meddelte Halvdan
Koht i et omdiskutert intervju at landets statsmakter var på vei til Hamar, og at det var gått
ut ordre om full mobilisering. Dermed sendte
NTB ut meldingen om full mobilisering, noe
Quisling tilbakekalte senere på dagen.
- 10 NTB-journalister fulgte med regjeringen på ferden nordover i Norge og fungerte som et fritt nyhetsorgan i de ubesatte
områder. Hovedkontoret til NTB i Oslo fikk
ryggdekning av Administrasjonsrådet for
fortsatt virksomhet. NTB-medarbeiderne
fikk den forståelse at det var om å gjøre å hindre at tyskerne fikk total kontroll over virksomheten. Dermed ble mange i jobbene sine,
selv om det innbefattet NS-medlemskap.
- Tyskerne installerte fjernskrivere i flere
norske avisredaksjoner. 31 norske aviser
mottok Presseabteilungs Vertrauliche Tagesanweisungen via NTB. De øvrige avisene
fikk ringt inn meldingene fra NTB pr. telefon
hver kveld. Troverdigheten av de sensurerte
meldingene var svak. På folkemunne ble det
sagt at NTB sto for «Not to believe».
- Som NTB-direktør under krigen fungerte
Paul de Glasenapp.
Se også: norsk presse; Presseabteilung;
Vertrauliche Tagesanweisung; Æresretten i
Norsk Presseforbund.
Litt.: Giverholt, H.: Nyhetsformidling i Norge, 1967,
Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHj
Norsk Tidend, regjeringsorganet på utefronten, ble utgitt i London fra 30.8.1940 til
23.5.45. Nyhetsbladet utkom vanligvis 2
ganger i uken, unntatt da tyske bomber traff
trykkeriet i City. Avisen hørte opprinnelig til
UD, men etter at redaktøren Jacob Vidnes,
den første leder for UDs pressetjeneste, døde
i oktober 1940, ble bladet lagt til Regjeringens Informasjonskontor der statsminister
Nygaardsvold selv hadde ledelsen. Ny redaktør ble Sigvard Andreas Friid, deretter 3. og
siste redaktør Jonas Schanche Jonasen, sist på
1930-tallet sjefredaktør i Tidens Tegn som
ikke ble kjent for å være nevneverdig antinazistisk. At han ble leder for regjeringsorganet i den frie verden, skapte reaksjoner. Men
Nygaardsvold regnet ham for å være en pålitelig demokrat og holdt sin hånd over
Schanche Jonasen.
- Norsk Tidend talte eksil-myndighetenes
sak med full lojalitet. Også Nordahl Griegs
reportasjer sto på trykk, og Arne Skouens,
alias Bjørn Stallares, skinnbrev fra Oslo.
Se også: Regjeringens Informasjonstjeneste.
Litt.: Riste, 0.: Utefront, 1987, Den norske Regjerings
virksomhet fra 9.4.1940 til 22.6.1945, 1948.
GHj
Norsk-Tysk Selskap, NTS, stiftet
24.3.1934. Selskapets forgjenger, Norsk-
Tysk-Østerriksk Forening, gikk i oppløsning
etter opprivende konflikter mellom tilhengere og motstandere av Hitlers regime. NTS
var velvillig innstilt til det nye Tyskland.
Organisasjonens første formann var billedhoggeren Wilhelm Rasmussen. Den faktiske
leder og drivkraft i foreningen var professor
Klaus Hansen. Fra 1936 til november 1944
var Hansen også formelt formann. Mens Wilhelm Rasmussen ønsket at organisasjonen
primært skulle ha et kulturelt formål, gjorde
Hansen lite for å dempe de rent politiske trekkene i foreningen.
- Etter invasjonen 9.4.1940 lå foreningen
nede noen måneder. I begynnelsen av 1941
ble arbeidet gjenopptatt. Norsk-Tysk Selskap
hadde både tyske og norske medlemmer, men
langt de fleste var nordmenn, en majoritet
blant dem var NS-medlemmer.
- Under okkupasjonstiden utviste NTS en
livlig aktivitet. Selskapet arrangerte godt
besøkte tysk-norske kulturaftener og utga fra
1942 det månedlige Norsk-Tysk Tidsskrift.
Formannen reiste utrettelig rundt i Norge,
holdt foredrag, vervet medlemmer og opprettet lokalavdelinger. I januar 1942 oppga selskapet et medlemstall på 2000, ved 10-årsjubileet i mars 1944 het det at tallet var 8000 og
at det steg jevnt.
- Mellom ledelsen i NTS og ledelsen i NS
hersket det dyp, gjensidig mistro. Klaus Hansen ble ekskludert fra NS og fratatt ledelsen
over NTS etter omfattende maktintriger høsten 1944. Etter dette førte organisasjonen en
ren skyggetilværelse inntil den ble oppløst
ved frigjøringen.
Se også: Dysthe, R.; Hansen, K.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Norsk ukerevy, den første regelmessige
norske lydfilmavis, startet med ukentlige distribusjoner sommeren 1941. I alt ble 12
kopier kjørt som forfilm ved de viktigste
kinoene i landet, én uke hvert visningssted,
etter et system av fallende viktighet. Produksjonen lå hos Norsk Film, som var reorganisert mars 1941 under det nyopprettede Statens Filmdirektorat, og som fikk betydelige
budsjettmidler via Kultur- og folkeopplysingsdep. Av de 5—10 innslag som ble produsert hver uke var som regel minst ett
fra NS-bevegelsen: Quisling-taler, Hirdstevner, partijubileer osv. De ca. 150 ukerevyene
inneholder et betydelig filmatisk kildemateriale fra okkupasjonen som hittil knapt har vært
vist pga. personvernhensyn.
- Norsk ukerevy var en profesjonell, voice-over- og musikkillustrert dokumentarproduksjon av høy bildemessig kvalitet og med
sterke innslag av natur og folkeliv — fruktblomstring, lofotfiske, fossefall. De propagandamessige innslag viser fortrolighet med
bildestilen i de tyske forbilder Ufa Tonfilm
og Tobis Wochenschau uten å kopiere disse.
- Norsk ukerevy fortsatte umiddelbart etter
frigjøringen som Norsk Films ukerevy (Filmavisen). Medarbeidere herfra gikk ved nedleggelsen 1963 videre over i NRK Fjernsynet, der de dannet stammen av kontaktfotografer for Dagsrevyen.
Se også: Sinding, L.; Statens Filmdirektorat.
Litt.: Diesen, J.A.: Filmavis og propagandafilmer, i Fascisme-film-propaganda, 1993; Lutro, D.: Den norske
kortfilmen,Z , 1985/1.
HFD
Nortraship, forkortelse for The Norwegian
Shipping and Trade Mission. Organisasjon
opprettet 25.4.1940 i London for å administrere den delen av handelsflåten og hvalfangstflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område etter 22.4. Dette omfattet mer
enn 1000 skip på til sammen over 4 mill.brt.
Nortraship var et resultat av regjeringens provisoriske anordning av 22.4.1940, og norske
skipsfartsinteressers arbeid i London i aprildagene i 1940. Skipsfartsdirektør Øivind
Lorentzen ble sjef for Nortraship, med Forsyningsdep., fra 1942 Skipsfartsdep., som overordnet politisk myndighet.
- Sommeren 1940 fryktet man en tysk invasjon av Storbritannia. Dette, og hensynet til
administrasjonen av den betydelige tonnasjen
i amerikanske farvann, førte, tross britisk
motstand, til opprettelsen av et nytt hovedkontor i New York. Lorentzen ble sjef i New
York, men fortsatte som Nortraships øverste
leder. Hysing Olsen overtok i London. Striden om arbeidsdelingen mellom de to kontorene ble stort sett bilagt gjennom kgl. res. av
25.10.1940. London-kontoret disponerte de
fleste skipene under tonnasjeavtalen og
trampbåtene på Østen, mens New York-kontoret disponerte mesteparten av linjeskipene
og de "frie» tank- og trampskip, dvs, de som
ikke ble omfattet av tonnasjeavtalen. Av hensyn til de valutamessige avtalene med britene
og samarbeidet med Finansdep., ble den
finansielle ledelsen av Nortraship lagt til
London.
- Begge Nortraship-kontorene ble organisert
som rederibedrifter med avdelinger for
befraktning, linjefart, tankfart, assuranse,
mannskapssaker, etc. Funksjonærtallet var
ved krigens slutt kommet opp i rundt 1100
personer. Lederstillingene var sa å si uten
unntak forbeholdt nordmenn, mens man nedover i rekkene fant mange briter og amerikanere. Nortraship hadde over 50 underkontorer spredt over hele kloden. Ved siden av de
rent maritime arbeidsoppgavene som driften
av flåten innebar, drev Nortraship en omfattende økonomisk virksomhet. Etter hvert som
pund og dollar strømmet inn, ble plasseringen
av midlene en viktig oppgave for finansavdelingen i London, selv om Finansdep. hadde
det formelle ansvaret. Inntektene fra Nortraship var London-regjeringens viktigste finansieringskilde og dekket rundt 90% av regjeringens utgifter. Det oppsto til tider konflikter
mellom Nortraship og London-regjeringen, i
første rekke representert ved skipsfartsminister Arne Sunde. Regjeringen ble satt under
press av britene for å yte mer til krigsinnsatsen, i første rekke tonnasje. Nortraship la
også forretningsmessige hensyn til grunn for
virksomheten. I tillegg måtte man se til at den
internasjonale skipsfartskonkurransen ikke
ble endret i norsk disfavør pga. krigen. Da
regnskapet ble gjort opp etter krigen utgjorde
Nortraship-midlene nesten 4,5 mrd. kr, det
meste i fremmed valuta. 1/3 var forliserstatninger, resten inntjente nettofrakter. Etter at
oppgjøret med rederne var gjennomført,
gjensto det 818 mill. kr som i sin helhet ble
inndradd i statskassen.
Se også: handelsflåten; London-regjeringen; Lorentzen, Ø.; Nortraships hemmelige fond; tonnasjeavtalen med
Storbritannia 1940.
Litt.: Basberg, n.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 2, 1993, Thowsen,
A.: Nortraship — profitt og patriotisme. Handelsflåten i
krig 1939—1945, bd. 1, 1992.
AT
Nortraships hemmelige fond. I tonnasjeavtalen mellom Storbritannia og Norge
fra november 1939 fantes en bestemmelse
om at norske rederier skulle ha et ekstra frakttillegg for å dekke avtalefestede krigstillegg i
hyrene. Etter at Norge våren 1940 kom med i
krigen, presset britene på for å senke de høyere norske krigsrisikotillegg ned til britisk
nivå: Norske sjøfolk var på den tid berettiget
til et krigsrisikotillegg på opptil 300% av
grunnhyrene ved seilas i spesielt farlige farvann. Etter forhandlinger med Nortraship i
London sommeren 1940 gikk britene med på
å betale hyredifferansen inn på en særskilt
konto. Dermed fikk de norske sjøfolkene et
faktisk hyrenedslag til samme nivå som de
britiske allierte sjøfolkene, mens den britiske
kompensasjonen, beregnet til 1 shilling pr.
befraktet tonn dødvekt pr. måned, ble innbetalt til Nortraship og innsatt på en egen konto.
- Ved krigens slutt utgjorde dette Nortraships sjømannsfond eller «Nortraships hemmelige fond» vel 43 mill. kr. Store utbetalinger av fondsmidlene hadde i løpet av krigsårene gått til dekning av senere endringer i
satsene for krigsrisikotillegg og til sosiale
forbedringer om bord i de utsatte handelsskipene. I etterkrigstiden fulgte en opprivende
strid om disponeringen av det resterende
beløpet. Krigsseilerne hevdet at hver enkelt
sjømann hadde krav på fondets midler. Norsk
Sjømannsforbund gikk i mot sine egne medlemmer med støtte fra norske myndigheter.
«Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond» som ble beskyldt for å gå kommunistenes ærend, tok ut stevning mot Staten
ved Skipsfartsdep. om eiendomsretten til fondet. Krigsseilerne tapte i Høyesterett i 1954.
- En politisk snuoperasjon ble jobbet frem
flere tiår senere. Stortinget bevilget i 1969
155 mill, kr, fordelt over 3 statsbudsjetter,
som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte,
«ex gratia». Hver krigsseiler fikk utbetalt kr
180 pr. fartsmåned.
Litt.: Askelund, N.: Nortraships hemmelige fond, 1964,
Hjeltttes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995, Vetlesen, L.:
Reis ingen monumenter, 1981.
GHj
Norum, Kåre (1907—81). Lærer og medlem av Koordinasjonskomiteen (KK) helt fra
begynnelsen. Norum deltok på lærernes
aksjonsmøte 14.2.1942 og var med på å
utforme parolen om protest mot Lærersambandet. Han ble arrestert 20.3.1942 og sendt
nordover med Skjerstad til tvangsarbeid i
Kirkenes frem til høsten s.å. Senere overtok
han for en kort tid KKs sekretariat etter Ole
Jacob Malm, før han måtte flykte til Sverige,
hvor han ble formann i Det norske flyktningråd og Det norske kirkeråd. Kort før frigjøringen vendte han illegalt tilbake til Norge.
Se også: Koordinasjonskomiteen; lærerstriden; Lærersambandet.
BN
NS, Nasjonal Samling. Politisk parti
stiftet 17.5.1933 og ledet av Vidkun Quisling,
oppløst ved frigjøringen 8.5.1945.
- Ved den tyske okkupasjonen hadde NS
trolig bare noen hundre medlemmer, men
partiet vokste hurtig inntil medlemstallet kulminerte i november 1943 med 43 400 voksne
medlemmer. Fra dette toppunktet gikk medlemstallet noe ned frem til frigjøringen. I alt
var omkring 55 000 mennesker i kortere eller
lengre tid medlemmer av NS under okkupasjonen.
- 25.9.1940 gjorde okkupasjonsmakten NS
til Norges eneste lovlige parti. Dermed ble NS
en ledende politisk maktfaktor i Norge. Gjennom 5 okkupasjonsår drev partiet et målbevisst arbeid for å «nyordne» det norske samfunnet i tråd med sitt politiske program. Dette
ble gjort ved å plassere partimedlemmer i
nøkkelposisjoner i samfunnslivet. Det offentlige styringsverk, organisasjonene, mediene
og kulturlivet ble satt under NS-ledelse.
- Medlemstilstrømningen, sammen med
økonomisk støtte fra statskassen, gjorde det
mulig for NS å bygge opp et partiapparat i
langt større skala enn før 9.4.1940. Grunntrekkene i organisasjonen lå likevel fast. NS
var i okkupasjonsårene delt i en hovedorganisasjon (HO) og 8 særorganisasjoner for ungdom, kvinner, studenter, bønder med flere
ledet av hhv. riksledere og landsledere, de
første med høyere rang. De 3 største og viktigste særorganisasjonene var Hirden, Ungdomsforbundet (NSUF) og Kvinneorganisasjonen (NSK). Administrativt var partiet delt
i Riksledelsen på nasjonalt nivå og Fylkesorganisasjonen (FO) på lokalt nivå. Både Riksledelsen og Fylkesorganisasjonen var direkte
underordnet NS’ fører. Begge nivåer var
bygd opp med de samme særorganisasjoner
og med en faglig inndeling i 5 områder: opplæring, organisasjon, personell, økonomi og
presse/propaganda. Hver FO var delt i 3 geografiske nivåer: fylke, krets og lag. En FO
besto av et antall kretser, hver med kretsfører
og kretsstab. Kretsen besto igjen av et antall
lag, hver med lagfører og lagstab.
- Okkupasjonstidens NS var bredt sosialt
sammensatt, men folk fra middelklassen var
overrepresentert. NS-medlemmene hadde i
gjennomsnitt mer utdanning enn befolkningen for øvrig. Andelen funksjonærer og
forretningsfolk i NS var høyere enn i befolkningen sett under ett. Innslaget av arbeidere i
NS var lavere enn arbeidernes andel i befolkningen. Det har vært en utbredt oppfatning at
bøndene var overrepresentert blant NS-medlemmene, men dette gjaldt bare enkelte strøk
av landet. Partiet hadde en betydelig kvinneandel i okkupasjonsårene, sammenliknet med
andre partier i mellomkrigstiden. 1 av 3 NS-
medlemmer var kvinner. Også ungdommen
var godt representert i NS’ medlemsstokk
1940—45: over 30% var under 35 år.
- London-regjeringens landssvikanordninger
gjorde det straffbart å tegne, eller opprettholde medlemskap i NS. Medlemmene av NS
ble under rettsoppgjøret etter frigjøringen
kollektivt tiltalt for landssvik.
Se også: Fuglesang, R.J.; fylkesfører; førerprinsippet; Hirden; nyordningen; Quisling, V.
Litt.: Aune, J.O.: NS Riksledelse, 1974, Borge. B.: NS og makten, 1992, Myklebust, J. P.: Hvem var de norske
nazistene 1974.
BB
NS-barn, nyere betegnelse på barn av straffedømt NS-medlem. Et NS-barn kan være
født før, under eller etter krigen; det merkes
like fullt av samfunnets fordømmelse av foreldrene gjennom rettsoppgjøret og den etterfølgende kuldefront mot «nazistene». Et NS-
barn søker derfor ofte omgang med andre i
samme situasjon. Mens identitet som NS-
barn tidligere var noe man forsøkte å fortie,
trer i dag stadig flere av de antatt 100 000 NS-
barn fram med sin historie. Fremtredende i
denne prosess har forfatteren Eystein Eggen
vært, med selvbiografien Gutten fra Gimle
(1993).
HFD
NS barne-og ungdomsarbeid. I partiet NS var barne- og ungdomsarbeidet organisert gjennom Ungdomsfylkingen, NSUF.
Regimet forsøkte også å påvirke ungdommen
generelt gjennom media og gjennom skolen.
NS-tidsskriftet Nasjonalungdommen vendte
seg spesielt til barn og ungdom. Bladet brakte
politisk stoff i tillegg til reportasjer, nyheter
og sportsstoff. I tillegg spilte NSUF inn 2 filmer for propagandabruk: Norges Ungdom —
Norges Framtid og Guttene på Granholmen.
Et NS-forsøk på å påvirke ungdom gjennom
skolen kom i februar 1941, da kirke-og
undervisningsminister Ragnar Skancke ga
lærere og elever ordre om å gå på Hitlerjugend-utstillingen i Oslo. Ordren ble møtt med
okkupasjonens første skolestreik. Det NS-tiltaket som møtte størst motstand var likevel
Lov om obligatorisk NSUF-medlemskap for
all ungdom mellom 10—18 år av 5.2.1942.
Loven utløste «foreldreaksjonen», der
200 000 foreldre sendte protestbrev til NS’
minister for Arbeidstjeneste og idrett, Axel
Stang. NS lyktes i liten grad med å påvirke
barn og ungdom utenfor partiet. NS’ barne og ungdomsarbeid bidro derimot til å gjøre
regimet upopulært i befolkningen og til å
styrke den organiserte motstanden.
Se også: NSUF; Skancke, R.; Stang, A.;
unghird.
BB
NS-biskoper. Etter biskopenes og prestenes embetsnedleggelser i 1942, forsøkte
Quisling å fortsette statskirkeordningen. Det
viktigste i første omgang var å få ordinert ny
primas i den norske kirke. Spørsmålet var
hvem som hadde kirkelig autoritet til å foreta
ordinasjonen. Valget falt på Einar Lothe,
konstituert domprost i Nidaros.
- Når Lothe, som ikke selv var biskop, påtok
seg denne oppgaven, var det fordi kirken etter
hans mening hadde kommet i en tvangssituasjon ved embetsnedleggelsene. Dessuten
mente han at det var kirkelig presedens for en
slik handling, idet den tyske presten og kirkereformatoren Johannes Bugenhagen hadde
forestått de 7 første bispeordinasjonene i
Norge da den dansk-norske kirken ble reformert fra 1537.
- 28.6.1942 ordinerte derfor Lothe sogneprest Lars Frøyland til primas i den norske
kirke ved en stor høytidelighet i Vår Frelsers
kirke i Oslo. Foruten Quisling var en rekke
celebriteter i NS og statsadministrasjonen til
stede samt de prestene som Quisling hadde
utnevnt til å fungere som biskoper etter
embetsnedleggelsene. I tillegg til ordinasjonen av Frøyland, ordinerte Lothe også sogneprest Ludvig Daae Zwilgmeyer til biskop i
det nyopprettede Skien bispedømme ved
denne anledning. Med ordinasjonen av Frøyland mente Quisling at kirken igjen hadde fått
et offisielt overhode. Og 5.12.1943 ble Johan
Berntsen Kvasnes og Jørgen Sivertsen ordinert av Frøyland til biskoper i hhv. Stavanger
og det nyopprettede Trondenes bispedømme.
- Frøyland hadde ingen betenkeligheter med
å praktisere den nye kirkeloven av 7.4.1942,
som innebar at lekfolk kunne ordineres til
prester. I tiden frem til frigjøringen ble det
således foretatt 32 slike lekmannsordinasjoner, hvorav Frøyland foresto 21.
Litt.: Austad, T.: Kirkens Grunn, 1974.
EC
NS Faggruppeorganisasjon, NSFO
stiftet 1.10.1940 som en særorganisasjon i
partiet NS. Landsleder var Odd Fossum til
1944, deretter Olav M. Hoff. NSFO organiserte arbeidere og håndverkere i NS. Oppgaven var å spre partiets og nasjonalsosialismens ideer blant arbeiderne i Norge. Samtidig skulle organisasjonen ivareta arbeidernes
interesser i det nye, NS-styrte Norge. Den
første tiden ble det forsøkt bygd opp en landsomfattende organisasjon. Men 10. og
11.9.1941 overtok NS alle de sentrale maktposisjonene i LO. Landsleder Fossum ble
kommissarisk LO-leder. Overtakelsen av det
veldige LO-apparatet krevde praktisk talt alle
NSFOs ressurser. I tillegg ble det uklart hvilken rolle organisasjonen egentlig skulle spille
i denne nye situasjonen. Resultatet var at det
bare kan registreres sporadisk NSFO-aktivitet resten av okkupasjonstiden.
Se også: Fossum, 0.; LO; Melsom, 0.
Litt.: Langengen. L.: Visjoner. utrykt hovedoppg.. 1991,
Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling,
1991.
ØS
NS-flyktninger. I fredsdagene 1945 forsøkte Henry Rinnan å flykte til Sverige, men
ble arrestert innen han nådde så langt. Eyvind
Mehle og flere med ham lyktes i flukt. Noen
kvinner forlot Norge fordi de hadde barn med
eller var gift med tyske soldater. Noen landssvikdømte flyktet fra fangeleire, andre forlot
sine hjem mens de ventet på dom. De fleste
av disse emigrerte til Latin-Amerika med
egne båter eller ad vanlige reiseruter. Blant
de mest kjente nevnes Finn Støren, Arne
Høygard, Sofus Kahrs og Roald Astrup-Nielsen, leder for den første norske flyktningbåten, Solbris. Noen flyktninger vendte tilbake
til Norge, permanent eller som turister, da
deres saker var blitt foreldet.
- Tall for hvor mange politiske flyktninger
med NS-bakgrunn som forlot Norge i fredsdagene og de følgende år, finnes ikke fordi
temaet aldri har blitt undersøkt systematisk.
Se også: Mehle, E.; Rinnan, H.; Solbris;
Støren, F.; tyskertøser.
Litt.: Michelet, J.: Jernkorset, 1976, Ringnes, H.: I skyggen av solkorset, 1981.
NJR
NS-forlagene var en vanlig fellesbetegnelse på Gunnar Stenersens forlag, Centralforlaget som var utgått fra Stenersens Forlag,
NS’ partiforlag Blix og de små, mer eller
mindre obskure forlag som utga brosjyrer og
pamfletter i den nye tids ånd, fra Hans S.
Jacobsens Kamban til de ørsmå forlag/trykkerier som Viking eller Atlantic. Atlantic var
helt tyskdirigert. Trass det store antall NS-
forfattere på Gyldendal ble dette forlaget
aldri regnet med blant NS-forlagene.
Se også: Blix; Gyldendal Norsk Forlag;
Kamban; Stenersens forlag.
Litt.: Ringdal, N.J./ Larsen, T.H.: Kultur og kommers,
1995.
NJR
NS Hjelpeorganisasjon, humanitær organisasjon opprettet til støtte for nødstedte.
Fra februar 1943 og til krigens slutt ble organisasjonen ledet av Erling Traaholt, tidligere
redaktør av Sunnmøre Arbeideravis. Den tidligere DNA-mannen Traaholt meldte seg inn
i NS høsten 1940 og tilhørte venstresiden i
partiet. Under Traaholts lederskap forvaltet
hjelpeorganisasjonen 6 mill. kr. I 1946 ble
han idømt 4 års tvangsarbeid. Retten uttalte at
han utførte «sitt arbeide i NS på en sosialt
innstilt måte».
TP
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
