- Organisation Todt. Tidlig sommeren
1940 kom de første enhetene av Organisation
Todt til Norge for å bygge ubåt-bunker i
Trondheim. Siden ble disse enhetene kjernen
som innsatsgruppe Viking utgikk fra, en
organisasjon som siden skulle få flere og flere
viktige byggeoppdrag i Norge og Danmark.
Et «Befehl» fra Hitler i oktober 1941 slo fast
at både befestning, vei- og jernbanebygging i
Norge skulle gjennomføres av Organisation
Todt etter overenskomst med Reichskommissariat og hærledelsen. Willi Henne, som ledet
organisasjonen, fikk etter dette en meget sentral stilling i norsk økonomi. Hitler trodde at
alle anlegg han hadde satt i gang i Norge, var
avgjørende for krigens gang. Følgelig måtte
de gjennomføres «med alle midler» og på
kortest mulig tid.
- Organisation Todt (navn etter grunnleggeren Fritz Todt) baserte seg i utgangspunktet på norsk, dansk og tysk arbeidskraft. Men
mangelen på norsk arbeidskraft og passiv
sabotasje fra norske arbeidere førte til at
organisasjonen fra 1943 av i stadig sterkere
grad måtte ta i bruk krigsfanger og tvangsimportert arbeidskraft, fortrinnsvis russere, polakker og jugoslaver.
Se også: krigsfanger i Norge; Nordlandsbanen.
RB
orge, organisere, okkupasjonssjargong for å
fikse noe, få tak i noe, sørge for at noe som
manglet ble skaffet eller erstattet. Noen orget
bare til det forbruk familien trengte, for andre
gikk orgingen langt ut over behovet. Det gikk
sport i selve orgeprosessen, og enkelte ble
eksperter i å sno seg i det rasjonerte samfunnet.
Se også: hamstring; rasjonering.
GHj
Oscarsborg ligger på øyene Nordre og
Søndre Kaholmen, i Oslofjorden der Drøbaksundet er på sitt trangeste. Første byggetrinn
sto ferdig 1848, og festningen var fullført i
1853. Navnet fikk anlegget ved kong Oscar Is
besøk 23.8.1855. Festningen hadde delvis
vært oppsatt til nøytralitetsvern siden 2. verdenskrig brøt ut. Torpedobatteriet var oppsatt
hele tiden, mens Hovedbatteriet samt batterier på Drøbak- og Hurum-siden hadde vært
mer eller mindre oppsatt.
- Befalsskolen for Kystartilleriet holdt til på
Drøbaksiden, og bemannet om kvelden
8.4.1940 batteriene der. Oscarsborg fikk en
helt avgjørende betydning for Norges okkupasjonshistorie. Kl. 04.21 9.4. fulgte kommandanten, oberst Birger Eriksen, nøytralitetsinstruksen og fyrte av sine kanoner mot
den 12 200 tonn tunge krysseren Blücher,
som gikk fremst i den tyske angrepsgruppe
nr. 5. På den korte avstanden — 1400 m — traff
begge skuddene fra hovedbatteriet. Samtidig
fikk Husvik- og Kopås-batteriet inn mange
fulltreffere, og torpedoene sørget for at skipet
sank.
- Senkningen av Blücher ga konge og regjering et pusterom slik at de fikk mulighet til å si nei til det tyske ultimatum — grunnlaget for
at Norge kom i krig med Tyskland. De kunne
så komme seg ut av Oslo og dermed unngå
tysk fangenskap.
Se også: Blücher; Moses og Aron; Weserübung.
Litt.: Lislegaard, 0.: Oscarsborg, 1971.
JEF/AM
Oslogjengen, SOE Milorgs aksjonsgruppe i Oslo 1944—45. Fra sommeren 1944 endret Milorg sin motstand mot sabotasjeaksjoner som virkemiddel i motstandskampen,
og åpnet for aksjoner rettet mot utvalgte mål.
Denne endring hadde bakgrunn dels i en
generell holdningsendring og ikke minst
økede krav om aktivisering av motstandsaktiviteten fra Milorgs grunnplan, dels i den
generelle øking av aktiviteten som skjedde på
alle områder som følge av den sterke tyske
tilbakegang internasjonalt i 1943—44. I Oslo-området ble en aksjonsgruppe bestående av
personell fra forskjellige SOE-team slått
sammen under Gunnar Sønstebys ledelse
etter sabotasjeaksjonen mot Arbeidskontoret
i Oslo 19.5.1944. Gruppen samarbeidet tett
med Milorgs sentrale ledelse resten av krigen, og er også blitt omtalt som SLs aksjonsgruppe. Navnet Oslogjengen kom i bruk fra
høsten i FO IV fordi sjefen for SOEs norske
seksjon oberstløytnant J.S. Wilson omtalte
gruppen som «The Oslo Detachment». Oslo-
gjengen utførte en rekke dristige aksjoner i
Oslo-området, særlig i tidsrommet mai—september 1944, da den var den dominerende sabotasjegruppe i selve Oslo: sprengning av
registreringsutstyr til Arbeidstjenesten 3. og
6.6., sprengning av flydeler i sporveishallen
på Korsvold 13.8. og sprengning av Kongsberg Våpenfabrikk 17.9.1944. 14.3.1945 sprengte gruppen NSBs administrasjonskontorer på Jernbanetorget som ledd i den store
jernbanesabotasjen dette døgnet, Betongblanding, og 2.5. sikret man seg Politi- og Justisdep. arkiver mot ødeleggelse. Under frigjøringsdagene hadde Oslogjengen vaktoppdrag for kongefamilien. Gruppen besto av 10 mann, og hadde 2 falne, Edvard Tallaksen og
Gregers Gram.
Se også: arbeidsmobilisering; Arbeidstjenesten; sabotasje; Sønsteby, G.
Litt.: Barstad, TA.: Sabotasjen i Oslo-området, 1975. Manus, M.: Det blir alvor, 1946, Sønsteby, G.: Rapport fra Nr. 24, 1960.
LaB
Osvald-gruppen, sabotasjeorganisasjon i
Norge under krigen, underlagt den sovjetiske
etterretningsorganisasjon NKVD. Det egentlige navn var Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen, av Gestapo kalt
Wollweber-organisasjonen. Navnet fikk den
etter dekknavnet Osvald som Asbjørn Sunde,
gruppens leder fra høsten 1938, brukte i
begynnelsen av krigen. Organisasjonen var
den dominerende sabotasjeorganisasjon i
Norge 1941—44, og gjennomførte ca. 110
aksjoner, med særlig vekt på jernbanesabotasje. Første aksjon etter invasjonen i Norge var
sprengning av et Wehrmacht-tog 20.7.1941
ved Nyland stasjon i Oslo. Andre kjente
aksjoner var sprengningen av jernbanestasjonene på Oslo V og Oslo Ø natten til 2.2.1942, sprengning av statspolitiets hovedkvarter i
Henrik Ibsensgt. 7 i Oslo 21.8.1942, av
arbeidskontoret i Oslo 21.4.1943, sprengningene av jernbanetunneler på 6 steder over hele Østlandet 18.9.1943, på 11 steder rundt
Oslo 11.10. s.å., og et tysk troppetog ved
Mjøndalen 26.10.1943. Høsten 1941 samarbeidet organisasjonen med 2A (Sverre Ellingsen og Øyvind Øwre), 1942 med 2As
politigruppe (Asbjørn Bryhn), i 1943 med
Milorg (Kai Holst), SOE (Sverre Ellingsen)
og XU (Øystein Strømnæs), med NKP
1942-44, mest intimt i perioden oktober
1942—februar -44, da Asbjørn Sunde fungerte
som NKPs sabotasjeleder, og lånte ut vaktmannskaper til beskyttelse av NKPs sentralforlegning. I februar 1944 kom det til brudd
med NKPs leder Peder Furubotn, da denne
forlangte at Sunde skulle underlegge seg hans
ledelse.
- Organisasjonen hadde i 1941 ca. 30 sabotører, men pga. intens forfølgelse av statspolitiet og Gestapo var tapene store. I 1944
utgjorde mannskapene 60—70 sabotører, med
et tilsvarende støtteapparat. Organisasjonen
hadde hovedkvarter i Oslo i 1936—42, høsten
og vinteren 1942—43 lå hovedforlegningen i
fjellområdet mellom Rukkedalen og Torpo,
deretter ulike steder i Østlands-området.
Nestleder i 1941—42 var Alf Kristiansen, og i
1943—44 Gunnar Arnfeldt Knudsen.
- Organisasjonen var en sovjetisk parallell
til SOEs Noric 1, men fikk aldri anerkjennelse for sin innsats av den norske stat, medlemmene fikk heller ikke deltakermedaljen.
Se også: Holst, K.; Kompani Linge; statspolitiet; Sunde, A.; Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh., 1994, Sunde, A.: Menn i mørket, 1947, Ulateig, E.: Raud krigar, raud spion, 1989.
LaB
Otte, Carlo (1908—). Fra sommeren 1940
og helt til kapitulasjonen ledet Otte Reichskommissariats hovedavdeling for økonomi.
Han var også Terbovens personlige rådgiver i
økonomiske spørsmål. Samlet ga dette ham
en personlig maktstilling større enn noen
annen enkeltperson har hatt i norsk økonomisk historie både før og siden. For Terboven
engasjerte seg selv uhyre sjelden i «vanlige»
økonomispørsmål, men gjorde som rådgiveren foreslo. Otte hadde vært med i Hitlers
bevegelse siden slutten av 1920-årene. Han
foreslo da heller aldri noe som forekom Terboven å være av politisk kontroversiell
betydning, men sørget for å styre norsk økonomi etter tyske interesser.
Se også: Deutsche Handelskammer in Norwegen; Organisation Todt; Reichskommissariat; Terboven, J.
RB
Ottosen, Kristian (1921—), motstandsmann og Tysklands-fange, forfatter av flere
bøker om okkupasjonen. Ottosen var
stud.philol. da han sammen med en gruppe
ungdommer i Bergen høsten 1940 begynte
arbeidet med å opprette en radiostasjon som
skulle sende etterretningsmeldinger til britene. Under kodenavnet Theta fikk stasjonen kontakt med London 2.1.1942. Ottosen ble
arrestert 25.6. s.å., satt først i Bergen Kretsfengsel, så Møllergata 19 og Grini. I desember 1942 ble han sendt til Tyskland med skipet Monte Rosa, og etter en tid i Sachsenhausen endte han i Natzweiler som NN-fange.
Under det tyske sammenbruddet var han i
flere leirer før han ble hentet av de hvite bussene og ført til Sverige.
- Ottosen har skrevet om Bergens-gruppen i
Theta Theta (1983), og en serie på 5 bøker
om de norske fangene i Natzweiler 1989,
Sachsenhausen 1990, Ravensbrück 1991,
tukthusfangene 1993 og Auschwitz 1994.
Med disse bøkene om tysklands-fangene har
Ottosen gjort et banebrytende dokumentasjonsarbeid. Han setter fangenes skjebne inn i
en større sammenheng, samtidig som hans
egne erfaringer gjør at han skildrer enkeltskjebnene med innlevelse og medfølelse.
Se også: fengsler/fangeleirer; hvite busser; NN; Secret Intelligence Service.
Litt.: Ottosen, K.: Theta Theta, 1983; Natt og tåke, 1989: Liv og død, 1990, Kvinneleiren, 1991, Bak lås og slå,
1993; I slik en natt, 1994.
BN
overvåking, tiltak i bruk i kontraspionasjen. Inntil 1937 var i Norge militær og til
dels politisk overvåking underlagt Generalstabens utenriks- og etterretningsavdeling
(avd. IV). Fra 1937 ble den politiske overvåking underlagt Politiets Overvåkingstjeneste (POT) og ble i hovedsak rettet mot kommunistisk etterretningsvirksomhet. Selv om
POTs instruks også omtalte fascistisk virksomhet, ble dette lite prioritert. Etter 9.4.1940
ble POTs overvåkingsarkiv brent på en gård
ved Rena etter ordre fra politimester Kristian
Welhaven i Oslo. Dette skjedde ikke med
andre politikamres arkiv, og disse ble trolig
overtatt av Gestapo.
- Tyske myndigheter organiserte overvåking
først og fremst gjennom Gestapo, som var
oppdelt i forskjellige avdelinger og referater
utfra hvilken type fiendtlig virksomhet og
grupper de arbeidet mot. Gestapo hadde en
betydelig stab av norske agenter.
- Tyske myndigheter opprettet også en overvåkingsavdeling i det norske Statspolitiet, som arbeidet på Gestapos ordre. Vanlige
metoder var telefonavlytting, poståpning og
direkte observasjon med agenter. Norske
myndigheter i Stockholm opprettet en overvåkingsavdeling under Den norske legasjons rettskontor i oktober 1942, som iverksatte
overvåkingstiltak i flyktningmiljøet. Disse
var innrettet på å avsløre nazistiske infiltrasjonsforsøk, som forekom i stort omfang i
Sverige. Både Gestapo i Trondheim og Oslo
sendte agenter til Stockholm. Det samme
gjorde den militære tyske etterretningstjenesten Abwehr. En rekke av disse agentene ble avslørt, men ikke alle. Avdelingen skulle
også overvåke kommunistenes virksomhet,
som ble oppfattet som illojal og sett på som
en utfordring særlig fra 1943. Et samarbeid
med svenske myndigheter ble etablert på
flyktningmottaket Kjesäter, slik at nazistiske
agenter og kommunister kunne avsløres allerede ved ankomsten. Endelig skulle avdelingen rapportere om andre indre konflikter i
flyktningmiljøet, ivareta legasjonens sikkerhet og etterforske angiversaker m.m. Avdelingens første sjef var Asbjørn Bryhn, deretter John Lyng, Christian Bull og Wilhelm
Scheel.
- I juni 1944 ble en egen sikringstjeneste
skilt ut under Erik T. Poulssons ledelse, med
oppgave spesielt å varsle motstandsbevegelsen i Norge om avsløringer og mistanker som ble avdekket i Sverige. I London ble overvåking som egen funksjon organisert under
Rikspolitisjefens Etterforskingskontor fra
1943, men overvåkingstiltak som brevsensur
m.m. lå fortsatt under FO II. Overvåkingsvirksomheten i Sverige og England vakte strid allerede under krigen, pga. mistanker
om at den ikke bare rettet seg mot NS, men
også mot grupper som hadde andre synspunkter på motstandskampen enn den offisielle. Slike mistanker var i noen sammenhenger berettigede.
- Overvåkingsvirksomhet ble også organisert av Milorg i Norge mot kommunistiske grupper i 1943 og -44. Initiativet kom fra
London-regjeringen, og ble utløst etter
Asbjørn Sundes sprengning av et tysk troppetog i Mjøndalen i oktober 1943, og etter at det omtrent samtidig ble klart at kommunistene
dominerte Milorg-øst i Oslo. Regjeringen
ønsket nå full kontroll over væpnet virksomhet i Norge.
Se også: Bryhn, A.; kontraspionasje;
Osvald-gruppen; Poulsson, E.; Sunde, A.
Litt.: Andersen, R.: Sin egen fiende, 1992, Grimnes, 0.K.:
Et flyktninge samfunn gror frem, 1969.
LaB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
