...side P1                    P2                    side P3...
Meny
Pilestredet/arbeidskontoraksjonen, sabotasje mot Oslo arbeidskontor 20.4.1943 utført av Asbjørn Sunde (Osvald) og hans gruppe. Aksjonen var godkjent av Milorgs råd og markerte en vridning av den autoriserte motstandskampen i mer voldelig retning. Aksjonen var i seg selv svært vellykket da de viktige arkivene i bygningen ble ødelagt, men Sunde selv ble såret og 3 andre arrestert og henrettet.

Se også: Osvald-gruppen; Sunde, A.

IK

Pisani, Eilev Rye (1923-47). Infiltrasjonsagent for Gestapo i Oslo og Bergen. Dømt til døden og henrettet i 1947. Tilhørte opprinnelig SS-vaktbataljon. Lyktes å infiltrere miljøet rundt familien til sabotøren Johan Peter Bruun i Oslo våren 1943, og forårsaket arrestasjon av denne, Reidar Holtmoen og Håkon Sunde, og indirekte deres død. Ble senere sendt til Bergen for å infiltrere Saborg, hvor han ble avslørt og forsøkt likvidert.

Se også: Osvald-gruppen.

Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh., 1994, F. Færøy: Den kommunistiske mot standsbevegelsen i Bergensdistriktet. 1940—45, hovedoppg. 1991.

II

Politidepartementet, opprettet 25.9.1940, Politidep. ledet av Jonas Lie var et tysk krav som ble reist alt under riksrådsforhandlingene i juni 1940. Dep. kom mer enn noe annet forvaltningsområde til å stå under direkte tysk innflytelse. Allerede 25.10.40 fikk minister Lie direktiver fra den tyske politigeneral Rediess om at norsk politi sto under Reichskommissars ledelse.
Tyskerne ønsket en omorganisering av den norske politietaten etter tysk mønster. Dette innebar først og fremst en sentralisering av ledelsen. Også Lie ville ha slutt på at landets politimestre kunne sitte som «nessekonger». Han ville også styrke politiet med flere stillinger. For å nå målene var det nødvendig å opprette et eget Politidep. Bemanningen økte fra ca. 30 i 1940 til 182 i 1944/45.
1.7.1941 ble det opprettet to hovedavdelinger i dep.: Ordenspolitiet og Sikkerhetspolitiet, tilsvarende måten det tyske politiet var organisert på. Hovedavdelingene hadde hver sin sjef, direkte underordnet minister Lie. Lederne av dep. hovedavdelinger ble kalt generalmajor i politiet.
Under dep. Ordenspolitiavdeling sorterte politimestrene og ordenspolitiet, alle mindre politikamre samt pris- og rasjoneringspolitiet. Under avdelingen for Sikkerhetspolitiet lå Kriminalpolitiet, senere også Statspolitiet, og under dette igjen Grensepolitiet, som også hadde sin ledelse utenfor dep. I 1944 ble Statspolitiet og Grensepolitiet flyttet inn i dep. som nå fikk en egen avdeling for statspoliti, grense- og fremmedkontroll.
Politidep. hadde NS-folk i de fleste høyere stillinger. Dep. hadde også sett under ett en høy andel NS-medlemmer blant sine tjenestemenn. Alle avdelinger var likevel ikke NS-dominert.

Se også: Lie, J.; politiet; Statspolitiet.

Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5, 1980, Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987, Rødder, S.: Min ære er troskap, 1990.

BB

politiet ble som etat sterkt preget av okkupasjonen. Norsk politi vokste svært i antall ansatte samtidig som etaten ble satt under sterkt politisk press av sin nye toppsjef, politiminister Jonas Lie. Samlet vokste politiet fra ca. 4000 ved okkupasjonens begynnelse til det dobbelte i 1943, og nyrekrutteringen skjedde både ved at tidligere reservekonstabler ble trukket inn i tjeneste og via nyutdanning. Politiskolen på Kongsvinger kom i gang høsten 1941. Bare statspolitiet og grensepolitiet ansatte folk uten politiutdannelse dersom de hadde bakgrunn fra Hirden eller fronttjeneste.
Politietatens ledelse sto i direkte kontakt med tysk politi og tok ordre fra det. Etaten sto samtidig under sterkt press fra NS. Det ble truet med tap av jobb og med at tysk politi kunne overta alt politiarbeid i Norge. Resultatet var at mellom 40 og 50% av alle som tjenestegjorde i etaten i okkupasjonstiden sto som medlemmer av NS for kortere eller lengre tid. Oppslutningen varierte; i Skien og Halden meldte alle politifolk seg inn i NS, i Kristiansand, Ålesund og mange byer i Nord- Norge var det nesten ikke NS-medlemmer i første del av krigen.
Graden av politiske oppgaver varierte fra gren til gren innenfor etaten. Pris- og rasjoneringspolitiet hadde godt rykte, statspolitiet dårlig. Under aksjonene mot lærere, studenter og jøder samarbeidet statspolitiet med kriminalpolitiet, Hirden og frontkjempere.
Politiet ble tvunget til å hilse på tyske offiserer med germansk hilsen og utstrakt arm og fikk i 1942—43 nye, grønne uniformer med likhetspunkter til tyske militæruniformer. De ble svært upopulære, og politifolk brakk vingene av den ørne- eller kråke-liknende fuglen på uniformsluen. "Kråker» ble enkelte steder brukt som oppnavn på politiet pga. dette symbolet.
Under rettsoppgjøret ble politiet det store unntak idet svært mange politifolk med NS- medlemskap slapp straff og fikk beholde sine stillinger. Oslos politimester Kristian Welhaven, som selv hadde vært tysklands-fange, bidro sterkt til dette.

Se også: grensepolitiet; Lie, J.; Olbjørn, E.; politikompaniene; Welhaven, K.; æresord, politiets.

Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987.

NJR

politikompanier. I alt 600 norske soldater på østfronten hadde politibakgrunn, 450 av dem var tilknyttet 3 egne kompanier. De ble sammensatt av folk som var rekruttert fra politikantrene direkte, eller hadde en fullført eller avbrutt politiutdanning på skolen ved Kongsvinger bak seg.
1. politikompani forlot Norge høsten 1942, ledet av Jonas Lie, både 2. og 3. politikompani forlot landet i 1943. De 2 første kompaniene tjenestegjorde på Leningrad-fronten, det tredje ble satt inn i kampene i Nord-Finland.
Tapsprosenten innenfor politikompaniene var høy. 3. politikompani var fortsatt i Finland ved fredsslutningen, de overlevende fra 1. og 2. kompani var stort sett gått inn i politiet etter tilbakekomsten.

Se også: frontkjempere.

Litt.: Blindheim, S.: Nordmenn under Hitlers fane, 1977.

NJR

polititroppene i Sverige. Etter hvert som det kom stadig flere norske flyktninger i vernepliktig alder til Sverige og de ikke kunne reise videre til Storbritannia, dukket den tanke naturlig opp at de burde utdannes militært i Sverige. Et slikt tiltak var ugjennomførlig så lenge den svenske nøytralitetspolitikken gikk i tysk favør. Men da denne politikken tok til å svinge i alliert retning fra begynnelsen av 1943, åpnet muligheten seg. Fra sommeren 1943 fikk en mindre norsk styrke en kombinert politi- og militærutdannelse som sk. rikspoliti, og senhøsten s.å. ga svenskene tillatelse til utdannelse av «reservepoliti». Bak det ordet lå en ren militærutdannelse. Til å begynne med opprettholdt svenskene ganske mange restriksjoner på utdannelsen, men disse forsvant etter hvert, og polititroppene, fordelt på rundt 15 forlegninger, fikk et mer og mer militært preg. De 13 000 mann som utgjorde styrken i 1945, hadde nærmest karakter av lette militærbrigader. 1300 politisoldater ble i løpet av vinteren og våren 1945 overført til Finnmark. Resten rykket inn i Norge etter den tyske kapitulasjonen.

Se også: Söderman, H.

Litt.: Grimnes, O.K.: Opptakten til de norske polititropper i Sverige, 1968, Söderman, H.: Polititroppene i Sverige, 1946, Ørvik, N.: Norsk militær i Sverige 1943—45, 1951.

0KG

poteten ble redningen i krigens kosthold. Uten denne rotknollen, fylt av B- og C-vitaminer og jern, hadde trolig hungersnød brutt ut i Norge.
Familier som hadde en liten grønn flekk, dyrket først av alt poteter. Gårdbrukerne utvidet potetarealet. Allment var nydyrkingen under krigen betydelig og veksten størst for grønnsaker og poteter. Potetarealet økte med omlag 45% (227 000 dekar) fra 1939 til -44. Likevel ble det potetmangel. Nordmenn spiste så enormt mye mer poteter enn før, og med generell matmangel kunne poteter erstatte det meste. For å dekke behovet under okkupasjonen ble det regnet ut at det trengtes 600 000 tonn poteter hvert år, det dobbelte av førkrigsforbruket!
Poteter og senere kålrot, drøyde de knappe brødrasjonene. For mange familier kunne det bli poteter til frokost, gjerne stekt i tran, til middag og kvelds. Poteter var tilbehør eller hovedrett alene — de ble kokt, stekt, moset, oppspedd, spist kalde og varme.
I knappheten slo oppfinnsomheten rot. Poteter ble knadd inn i margarin, brøddeig, kakedeig og i vafler og reddet mang en spikersuppe. Ingen ting kunne drøyes som med poteter; med litt kunstig farge, vips så sto "smør og egg" på bordet.
Kålrot ble satt inn som erstatning da potetene ikke strakk til. Kålrot erobret kjøkkenet, inntok stekepanner og kjeler, smøg seg inn i oppskriftene. Den ble ispedd alt fra tyttebærsyltetøy, fyrstekaker (avdempet med kamferdråper), til kjøttkaker. Overalt sto det å lese om den fortreffelige kålroten, "proppfull" av C-vitaminer!
Den nye kosten fylte godt opp i magene. Poteter ga forholdsvis mange kalorier sammenliknet med grønnsaker, men det trengtes 300 g poteter for å oppveie 100 g brød. 250 g kålrot måtte til for å gi samme næringsverdi som 100 g poteter, og hele 700 g kålrot trengles for å gi samme kaloriverdi som 100 g brød.

Se også: matauk; parsellen; rasjonering.

Litt.: Hjeltnes G.: Hverdagsliv, 1986, Stortingsmelding nr 37 (1945-46), Forsyningsdep. virksomhet i norge under okkupasjonen.

GHj

Poulsson, Erik (Tutein) (1897—1978), jurist, bakgrunn ijuristenes illegale arbeid, en av pionerene i hjemmefrontens sentrale sivile apparat, særlig Koordinasjonskomiteen (KK) som han var med å starte. Ble bedt om å lede Den norske legasjons Sikringstjeneste (ST.) i Stockholm fra sommeren 1944. S.T. ble lagt under Rettskontoret, og skulle varsle motstandsbevegelsen i Norge om sikkerhetstrusler, infiltrasjon m.m. som ble kjent i Sverige. Etter krigen ble Poulsson sjef for Direktoratet for fiendtlig eiendom.

Se også: Koordinasjonskomiteen; Stockholmslegasjonen.

LaB

presidentskapet, det 89. Stortings presidenter for storting, odelsting og lagting som var valgt i 1936, var det organ som sto formelt ansvarlig overfor tyskerne under riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Presidentskapet besto da av Ivar Lykke (erstatning for C.J. Hambro som var i landflyktighet) fra Høyre, Magnus Nilssen, Andreas Moan og Peter 0. Thorvik fra Arbeiderpartiet, Neri Valen fra Venstre og Gabriel Moseid fra Bondepartiet. Forhandlingene, og særlig den dreining mot større motstandsvilje som fant sted senere under krigsårene, skandaliserte presidentskapets medlemmer sterkt. Et forsøk fra noen av dem på å markere verdighet i maidagene 1945 ved å sende ut et opprop om ro og orden til allmennheten, ble avvist fra Hjemmefrontens Ledelse. Oppropet ble nektet publisert og presidentskapet kom ikke til orde. Så snart Stortinget trådte sammen sommeren 1945, ble nye presidenter valgt i de gamles sted, selv om tingsesjonen var en direkte fortsettelse fra 1940. Undersøkelseskommisjonens innstilling i 1946 ble en ytterligere belastning, med skarp kritikk av presidentskapets unnfallenhet overfor tyskerne: Takket være dem var Stortinget ikke blitt noe nødanker i farens stund, ble det sagt. Etter hvert ble tonen mindre uforsonlig. Nyere historiske behandlinger av forhandlingene i 1940 ser ikke presidentens rolle tilnærmelsesvis slik som opinionen gjorde det i de første etterkrigsår.

Se også: Hambro, C.J; riksrådsforhandlingene; Undersøkelseskommisjonen av 1945.

Litt.: Loock, H.-D.: Quisling, Rosenberg und Terboven, 1972; Steen, S.: Riksrådsforhandlingene 1940, 1946; Undersøkelseskommisjonen av 1945, Innstilling 1946.

HFD

Presseabteilung. I april/mai 1940 ble det opprettet en tysk presseavdeling i Norge for å nyordne norsk presse, underordnet G.W. Müllers hovedavdeling for folkeopplysning og propaganda i Reichskommissariat. Avdelingen ble ledet av Hans Moser og besto av et kontor for allmenn pressepolitikk og kontorer for dagsaviser, illustrert presse, kulturstoff og økonomisk journalistikk, nyhets- og informasjonsstoff. Alt høsten 1940 begynte både Nasjonal Samling og Kultur- og folkeopplysningsdep. også å ville styre norsk presse. Men tyskerne vedble å ha de siste og avgjørende ord.
Presseavdelingens arbeid var basert på at pressen i Norge skulle styres politisk, som i Tyskland. I praksis innebar dette alt fra direkte inngrep, stengning av enkeltaviser og personutskiftninger til oppsigelse eller arrestasjon av særlig velprofilerte journalister. Spesielt viktig var det å få hånd om nyhetsbyråene, slik at bare finsiktet materiale ble spredt Norge rundt. Tyske «ønsker» for norsk presse ble meddelt Oslo-pressen på daglige pressekonferanser, mens fortrolige dagsordrer ble sendt ut til resten av landet via telefon eller fjernskriver. Foruten regulære forbud inneholdt disse ordrene detaljerte retningslinjer for hvordan man ønsket bestemte begivenheter behandlet. I tillegg til disse kontrolltiltakene ble det startet opp egne tyske aviser og gitt støtte til NS-organene, særlig Fritt Folk.
Sanksjonene mot de aviser som brøt med retningslinjene, varierte fra stengning via direkte sensur til papirrasjonering. Tallet på norske dagsaviser sank som effekt av dette, noe som lettet tilsynet. Like fullt fortsatte de mange direktiver fra presseavdelingen å skape et kaotisk pressemiljø — som også NS- redaktører hyppig ga kritisk påtale av.

Se også: Deutsche Zeitung; Moser, H.; norsk presse; pressedirektoratet; sensur; propaganda; Vertrauliche Tagesanweisungen.

Litt.: Foss, G.T.: Den undertrykte presse, 1990, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Schmitt, P.F.: Widerstand zwischen den Zeilen?, 1985.

MM

Pressedirektoratet, en avdeling av Kultur- og Folkeopplysningsdep. som hadde til oppgave å nyordne avisene i Norge. Gjennom flere lover, først og fremst Lov om utgivelse av trykt skrift av 26.2.1942, kunne Pressedirektoratet nedlegge en avis, fjerne redaktøren eller andre i en avis og innsette nye folk.
Bl.a. disse avisene ble nyordnet på denne måten: Stavanger Aftenblad, Stavangeren, Aftenposten, Fredrikstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Lofotposten, Tromsø, samt en rekke mindre aviser.
Ved lov av 25.1.1943 om gjennomføring av alminnelig nasjonal arbeidsinnsats ble det ytterligere gitt adgang til å stanse aviser, ut fra argumenter om å frigjøre arbeidskraft og avlaste papirsituasjonen. Pressedirektoratet forlangte at aviser ble slått sammen, helst under et nytt og apolitisk navn. F.eks. gikk Folkets Røst (A) i Askim inn i Øvre Smaalenene (uavh.) i 1942, ble trykt i Sarpsborg Arbeiderblad og kalt Den nye Tid. Akershus Arbeiderblad og Akershus (H) ble i 1943 til Nedre Romerike. Hamar Arbeiderblad og Hamar Stiftstidende (H) ble slått sammen til Hedemarkingen i 1943.
Pressedirektoratets direktør var under hele krigen Anders Beggerud.

Se også: arbeiderpressen; Beggerud, A.; norsk presse; Presseabteilung.

Litt.: Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.

GHj

Prinsesse Ragnhild, S/S, se Hurtigruten.

prisedom, beslag av skip og last i henhold til folkerettens prisrettsregler, ble på flere måter aktuelt under Tysklands okkupasjon av Norge. Tyskerne var til å begynne med usikre på om tysk priserett kunne gjøres gjeldende her i landet. Spørsmålet var om Tyskland og Norge var i krig. I en domsavgjørelse 4.10.1940 slo priseretten i Hamburg fast at det hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland 9.4.1940. Tyskerne erklærte omgående at de ville prisedømme ikke bare de 33 skipene som lå i Norge med kontrabandelast bestemt for alliert havn, men hele hjemmeflåten. Rederne skulle foreløpig få beholde skipene mot å undertegne et dokument hvor man anerkjente tyskernes rett til å prisedømme skipene når de ville. En rekke norske skipsfartsinstanser ble nå brakt inn i saken på norsk side, også den kommissariske statsråd, Kjeld Stub Irgens, i Sjøfartsdep. Det norske standpunktet var at grunnlaget for prisedømming manglet. Det var ikke krig mellom Norge og Tyskland 9.4. Irgens fikk tyskerne til å trekke skrivet av 5.10. tilbake, men trusselen om prisedømming sto fortsatt ved lag. Våren 1941 satte Irgens sin stilling inn på å hindre tysk overtakelse av hjemmeflåten. Samtidig la man opp til en uthalingsteknikk. Først 28.4.1944 ble saken avgjort ved at Overpriseretten i Hamburg slo fast at tysk priserett kunne utøves i norske farvann 9.4.1940. Men dommen kom så sent i krigen at tyskerne hadde andre ting å tenke på enn prisedømming av den norske hjemmeflåten.
Også oppbrakte skip tilhørende den norske uteflåten ble dømt av den tyske Prisenhof i Hamburg. Domstolen påberopte seg de første årene konsekvent krigstilstanden mellom Norge og Tyskland som grunnlag. Rederne søkte ved sine advokater å så tvil både om tidspunktet for krigstilstandens inntreden, og om hvorvidt den fremdeles, etter våpennedleggelsen i Norge 10.6.1940, varte ved. Domstolen fastslo igjen og igjen at krigstilstand hersket mellom de to land siden 9.4.1940. En spesielt grundig domsbegrunnelse fra oktober 1941 (Solglimt og Pelagos) ble også referert i norsk presse, og utløste sterke reaksjoner i NS-ledelsen, som holdt på at noen krigstilstand ikke forelå. Også Terboven tok saken opp, og nyttet den til igjen å åpne strid med den tyske marine. Hitler avgjorde selv saken 24.1.1942. Premissene skulle endres i neste instans slik at for fremtiden skulle krigstilstanden ikke nyttes som grunnlag for prisedommer. Men selve beslaget sto ved lag. Samtidig kom Hitler Quisling i møte ved å godta dennes forslag om at norske skip som enten vendte hjem, eller til aksemaktenes eller nøytrale havner ikke skulle beslaglegges. Dette, sammen med at tyskerne ikke prisedømte den norske hjemmeflåten, tok Quisling til inntekt for sin oppfatning om at det reelt, de facto, ikke hersket krigstilstand mellom hjemlandet Norge og Tyskland.
Prisedømmingen av den norske uteflåten fortsatte med den endrede begrunnelse resten av krigen.

Se også: hjemmeflåten; Irgens, K.S.; krigstilstanden Norge- Tyskland; kvarstadbåtene; Schreiber, R.; statsakten; Trondheimsavtalen.

Litt.: Thowsen, A.: Den norske Krigsforsikring for Skib 1935—1985. bd. 1. 1988. Boehm, R.: Norwegen zwischen England und Deutschland, 1956, Hartmann, S.: Nytt lys over kritiske faser, 1965.

AT/OVA

Prispolitiet eller Pris- og rasjonaliseringspolitiet, som ble etablert 1.1.1941 med 37 politidistnkter, var formelt underlagt fylkesmennene frem til 1942. Prisdirektør Thagaard hadde i 1940 ønsket at den offentlige kontrollen med prisforskriftene skulle foregå gjennom et regionalt tilsyn underlagt Prisdirektoratet. De skiftende og noe uklare kompetanseforholdene førte til gnisninger bl.a. med resten av politietaten og Prisdirektoratet. Prispolitiets viktigste oppgave var å kontrollere at detaljistene overholdt prisforskrifter og småprodusenter sin leveranseplikt for bl.a. derigjennom å begrense utbredelsen av svartebørsen. Prispolitiets kontroll var vanligvis mer omfattende og grundig enn den lensmennene og de kommunale pris- eller forsyningsnemndene sto for. De lokale og regionale variasjonene var store fordi det var opp til den enkelte tjenestemann hvor iherdig man ville være i tjenesten.
Prispolitiets forelegg kunne ankes inn for by- eller herredsretten, da uten lekdommere. Etaten behandlet i 1944 2900 rasjoneringssaker og 1400 prissaker. Prispolitiet hadde mellom 150 og 300 tjenestemenn under okkupasjonen. I 1947 ble etaten erstattet av Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon med omkring 280 ansatte.

Se også: politiet; svartebørs; Thagaard, W.

Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987, Pristidende 1940—45.

HE

prisregulering. I september 1939 fikk norske myndigheter gjennom provisoriske anordninger rett til å regulere priser og fortjeneste og omsetning. Trustkontrollkontoret/Prisdirektoratet, som på denne tid bare hadde 12 ansatte, ble ledet av den dynamiske Wilhelm Thagaard. I okkupasjonsårene ble Prisdirektoratet supplert av prispolitiet og de kommunale prisnemndene som hadde ansvaret for å kontrollere overholdelsen av de nasjonale og lokale prisforskriftene. Dette representerte et formidabelt kontrollapparat etter norske forhold.
Prisreguleringene ble i okkupasjonsårene konstant skjerpet. Særlig viktig var prisforskriftene av 27.4. og 14.12.1940 som innebar prisstopp. Priser og avanser (i kr) pr. 8.4.1940 kunne bare økes med myndighetenes godkjennelse. Prisreguleringene omfattet med få unntak all produksjon og omsetning av varer og tjenester. Utbytteregulering var i funksjon fra 1941. Rentereguleringen, som ble vedtatt av Administrasjonsrådet, var unntatt fra Thagaards kompetanseområde etter motstand fra bl.a. Finansdep. og Norges Bank. Lønningene var bare indirekte omfattet av prisforskriftene, og de høye lønningene tyskerne tilbød ved sine anlegg, undergravde lønnsstoppen. I landbruket måtte det derfor i praksis betales høyere lønninger enn de lovlige for å skaffe arbeidskraft.
Prisreguleringen under 2. verdenskrig må likevel i hovedsak karakteriseres som effektiv og vellykket, særlig sett i forhold til den sterke inflasjonen under 1 .verdenskrig. Hoveddelen av produksjon og omsetning foregikk i samsvar med prisforskriftene. Prisøkningene som ble funnet nødvendig skjedde i kontrollerte former. Konsumprisindeksen lå i 1945 53% over 1939-nivået, mens engrosprisindeksen lå 78% høyere.

Se også: korporatisme; Norges Bank; Prispolitiet; svartebørs; Thagaard, W.

Litt.: Hauge, J.C./Lorentzen, S.: Prisregulering og prishåndhevelse, 1941, Statistisk Sentralbyrå: Statistisk-økonomisk utsyn over krigsårene, 1945, Trustkontrollen/Pristidende 1939—1945.

HE


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side P1                    P2                     side P3...
Tilbake til
toppen av siden