radioapparatene i Norge ble inndratt
gjennom en storstilt aksjon iverksatt av tysk
Sipo august-september 1941. Quisling støttet
tiltaket, som hadde til formål å gjøre slutt på
BBCs innflytelse i norsk opinion. Beslutningen om å forlange alle radiomottakere innlevert (forekom også i Nederland og Protektoratet) ble tatt i juli-august 1941, etter
at forsøk på å ødelegge mottakingen ved
støysendinger hadde vist seg mislykket.
Aksjonen ble iverksatt gjennom Sipo-forordninger suksessivt i forskjellige deler av landet. 1.8.1941 gjaldt forordningen Sør- og
Vestlandet med deler av Møre, Telemark,
Vestfold og Østfold, samt deler av Nord-
Norge. Den 2 1.8. kom tilsvarende forordning
om Sør-Trøndelag med grenseområdene mot
Sverige; 4.9. om Nord-Trøndelag, 10.9., i
forbindelse med unntakstilstanden, om Oslo
med omegn. Eierne fikk en uke på seg til å
levere inn apparatene på nærmere oppgitt
politistasjon eller skole. Aksjonen gikk etter
tysk vurdering smertefritt. 538 000 mottakerapparater, varierende i størrelse fra krystallapparater til voluminøse radiogrammofonkabinetter, ble levert inn — 10 prosent flere enn
de som iflg. NRKs lisensstatistikk skulle
befinne seg i landet. Ut over dette ble et
ukjent antall stukket unna og unndratt innlevering, noe som dannet grunnlag for den omfattende, ulovlige tyvlytting på London
som fra nå av ble en utbredt motstandsaktivitet. Avskrift av BBC-nyhetene opptok fra
høsten 1941 dessuten en vesentlig del av den
illegale presse.
- Apparatene ble merket med navn og
adresse som innehaverens eiendom og stilt på
lagre under politiets ansvar. Høsten 1942 ble
de beslaglagt gjennom forordning fra RK,
som straff for den utbredte sivile ulydighet på
kong Haakons fødselsdag 2.8. Mellom NS-
myndighetene og RK kom det til langvarig
tautrekking om eiendomsretten, som endte
med at Kultur og folkeopplysningsdep. lyktes
å få den uhyre verdifulle apparatparken
(anslått til 75 mill, kr) erklært som norsk
eiendom. Store deler av apparatene, kanskje
så mange som 100 000, ble likevel rekvirert
av tyskerne og sendt til sivilbefolkningen i
Ruhr-området, til fronten osv. I de siste krigsmånedene må det ha gått mange flere ut til
Wehrmacht. Ca. 15 000 gikk til NS-husstander, de eneste som fikk lov til å bli «brukslyttere». Et stort antall forsvant ved tyveri fra
lagrene i årene 1942—44, og enda flere i frigjøringsdagene. Den regulære tilbakelevering etter krigen omfattet bare 110 000 apparater, mens 40 000 radioer ble kjent «herreløse».
Se også: BBC; illegale aviser; London
Radio; unntakstilstand.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1978, G. Hjeltnes:
Hverdagsliv. Norge i krig 5, 1986.
HFD
Raeder, Erich (1876—1960), storadmiral. I
1935-43 var Raeder øverstkommanderende
for den tyske krigsmarine. Med henblikk på
den forestående krig med Storbritannia forsøkte han mange ganger å gjøre Hitler oppmerksom på den strategiske betydning av
marinestøttepunkter på norskekysten. Ved å
føre Hitler og Quisling sammen midt i desember 1939, klarte han omsider å få førerens
fulle oppmerksomhet. Etter dette lot Hitler
hærledelsen undersøke muligheten for en
militær besettelse av Norge. I tillegg tillot
Raeder seg å utvikle planer om et tysk inngrep
i Norge, slik Quisling hadde bedt om, planer
som gikk klart lenger enn en tysk militær
besettelse av Norge nødvendigvis ville medføre.
- Med utgangspunkt i admiral Boehms
regelmessige rapporter fra Norge, forsøkte
Raeder også under okkupasjonen å støtte
Quisling og hans parti. Dermed kom han inn i
et motsetningsforhold til Terboven. Raeder
og krigsmarinen tok avstand både fra Terbovens politiske kurs og fremgangsmåter. Høsten 1943 ble Raeder tvunget til å søke avskjed
pga. konflikt med Hitler om marinestrategien.
I oktober 1946 ble Raeder stilt for den internasjonale domstol i Nürnberg pga. sin befatning med Weserübung og planene om en
angrepskrig. Han ble dømt til livsvarig fengsel, men ble likevel satt på frifot alt i 1955.
Se også: Boehm, H.; Quisling, V,; Weserübung.
Litt.: Gemzell, C.A.: Raeder, Hitler und Skandinavien,
1965.
AL
Ragnarok, nasjonalsosialistisk månedstidsskrift, 1934—1945, utgitt av Hans S. Jacobsen, en økonom som brøt med NS og
Quisling i 1934. Han ønsket seg et mer rendyrket nasjonalsosialistisk parti enn NS, og
tidsskriftets ideologiske profil var hele tiden
erklært nasjonalsosialistisk og tyskorientert.
Det brakte kommentarartikler og debatt av
ideologisk og kulturell art. Til kretsen rundt
tidsskriftet de første årene hørte Albert Wiesener, J.B. Hjort, Walther Fürst og Otto Engelschiøn, videre Per Imerslund og Stein
Barth-Heyerdahl.
- Ragnarok kritiserte NS helt fra starten og
fortsatte med det også etter den tyske invasjonen i Norge. Juni-nummeret 1940 inneholdt
en Quisling-kritisk artikkel som var så skarp i
formen at den tyske pressesensuren inndro
hele opplaget. Det var et klart signal om at
tyskerne ville satse på NS, og enkelte av Ragnarok-kretsen trakk seg ut. Engelschiøn, som var redaktør våren og sommeren 1940, havnet således i hjemmefronten.
- Jacobsen fortsatte å utgi Ragnarok som et
uavhengig og frittalende organ gjennom hele
okkupasjonstiden. Det ble en kanal for
misfornøyde elementer i NS, med flere artikler som kritiserte korrupsjonstendenser og
maktmisbruk i det NS-styrte Norge. Ideologisk var det preget av Jacobsens pangermanske orientering. Spesielt gjorde det seg
bemerket med livssynsartikler, preget av
forestillinger om spesifikt germanske egenskaper, norrøn mystikk og militant avstandstagen fra kristendommens verdier. Flere av
de kristendomsfiendtlige artiklene førte til
klammeri med NS-ledelsen.
Se også: Jacobsen, H.S.; pangermanisme.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
raids. Etter påtrykk fra Churchill ble Directorate of Combined Operations (DCO) og Special Operations Executive (SOE) dannet i 1940. SOE skulle utføre «mosquito raids»
med inntil 30—50 håndplukkede menn, mens
DCO skulle ta seg av de større i samarbeid
med marine og flyvåpen og med nettopp
SOE.
- Dette var mønsteret for de raids som DCO
i 1941 rettet mot norskekysten: Operation
Claymore mot Lofoten 4.3., Operation
Anklet mot Lofoten 26.—28.12. og Operation
Archery mot Måløy/Vågsøy 27.12. Slaget om
Atlanterhavet var i gang, tyskerne påførte britene og de allierte store tap, krigsmoralen
trengte en oppstiver. Til lands og til vanns var
tyskerne overlegne, men commando-raids
kunne uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene, ødelegge krigsindustri, skip
og havner og gi gode poeng i britisk propaganda.
- Man kan skille mellom raids der hovedmålet var krigsøkonomisk og der mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne
skulle unngås (Claymore), og raids der
hovedmålet nettopp var å engasjere fienden i
kamp (Anklet og Archery).
- På britisk hold var det stor tilfredshet med
utfallet av Claymore: "et klassisk eksempel
på det perfekt utførte commando-raid". Ikke
minst var Churchill fornøyd. For ham var
dette en bekreftelse på at hans påståelighet
hadde vært på sin plass. Også SOE var
begeistret, noe som gjenspeilte seg i dokument «Scandinavian Policy», med urealistiske forventninger til fremtidig sabotasje i
Norge. De 52 norske som deltok, blant dem
Martin Linge, var derimot ikke fullt så sikre
på verdien av det de hadde vært med på. Tvilen de følte ble ikke mindre etter et raid mot
Øksfjord en måned senere, 6.4., der en sildoljefabrikk ble ødelagt av 10 norske marinefolk
som gikk i land fra en destroyer.
- Men Claymore fikk en viktig følge for
Norge: opprettelsen av et norsk frittstående
kompani, Norwegian Independent Company
No. 1, bestående av norske menige og offiserer, senere kjent som Kompani Linge. De skulle tilhøre den norske hær, men stå under
britisk kommando.
- Fra sommeren 1941 økte britenes interesse
for norskekysten som militært operasjonsområde. SOE hadde planer om å "kutte Norge i to", det var planer om å etablere en halv-
permanent base for britiske commandos ved
Bodø. Lord Mountbatten overtok som sjef for
DCO, og vektlegging av raids og samkjøring
av de tre forsvarsgrener økte. Operation
Archery, 26.—28. 12. ble det første av de større
kombinerte raids. 51 offiserer og 525 mannskaper deltok, blant disse var Martin Linge
og 15 mann fra Kompani Linge. Angrepet var
militært sett vellykket, men Linge falt. På
samme tid kom Operasjon Anklet til Reine
og Moskenes i Lofoten, 300 mann, 77 fra
Kompani Linge. Etter å ha gitt inntrykk av å
skulle bli, trakk ekspedisjonen seg brått og
uten varsel tilbake med 266 norske frivillige.
De som fikk betale, var de gjenværende i
form av kraftige represalier.
- De britiske raids utdypet kløften mellom
nordmenn og britene i synet på mål og midler
i den militære motstand. Men Churchill oppnådde sitt mål: nålestikkene langs norskekysten gjorde Hitler overbevist om at en alliert invasjon i Norge ville komme. For ham ble
dette «skjebneområdet i denne krigen». Dermed bandt han opp 3—400 000 tyske soldater i et område av krigen hvor ingenting skjedde
som var avgjørende for krigens utfall. Dette
ble den største militære verdi av de britiske
raids.
Se også: Churchill, W.; Festung Norwegen; Kompani Linge; Linge, M.; Special Organisation Executive; Svolværraidet.
AM
rasehygiene, forestilling om at menneskenes arveanlegg har avgjørende betydning
for samfunnet og at det er statens ansvar å
bidra aktivt til at gode arveanlegg får bre seg
på bekostning av dårlige. «Negativ rasehygiene» retter seg mot antatt dårlige arveanlegg,
med midler som sterilisering eller i mest ekstreme tilfelle likvidering (eutanasi). «Positiv
rasehygiene» innebærer tiltak som skal styrke
de gode arveanleggene i befolkningen.
- Før 1940 var rasehygieniske ideer utbredt
også i demokratiske kretser i Norge. Den norske steriliseringsloven av 1934, vedtatt mot én stemme i Stortinget, hadde markante innslag av rasehygienisk tenkemåte. Jon Alfred
Mjøen var Norges mest kjente rasehygieneteoretiker i mellomkrigstiden. Han var en tid
knyttet til Venstre, i andre perioder en politisk outsider.
- Rasehygiene ble et sentralt element i NS-
regimets helse- og sosialpolitikk, sunt kosthold og boligpolitikk ble i vid forstand oppfattet som positiv rasehygiene. Regimet ga to
lover «til vern av folkeætten». Den ene loven,
av 23.7.1942, skjerpet steriliseringsloven av
1934 gjennom en mer utstrakt anledning til å
bruke tvang. Den andre, av 7.7.1943, dreide
seg om adgang til abort og var meget restriktiv.
- NS-regimets steriliseringslov var ikke
rasistisk i sin ordlyd. Den rettet seg mot
"mangelfullt sjelelig utviklede" eller uhelbredelig sinnssyke enkeltindivider. Trolig er
omstreiferne, de sk. taterne, overrepresentert
blant ofrene for loven. I NS var det også flere
som ønsket sterkere bruk av rasehygieniske
tvangsmidler, bl.a. avlivning av håpløst
sinnssyke.
- Det ble gjennomført rundt 235 tvungne
steriliseringsinngrep pr. år i årene 1943-45,
mot 400 inngrep 1934-40. For tiden er ikke
kildematerialet som angår praktiseringen av
steriliseringslovene i årene 1934—45 tilgjengelig for forskning.
Se også: Quelprud, T.; Rian, E.; tatere;
Østrem, T.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Aasen, H.S.: Rasehygiene og menneskeverd, 1989.
ØS
rasjonering, fordeling av varer gjennom
administrative tiltak. Under 2. verdenskrig
gjaldt rasjoneringen de fleste forbruksvarer.
Pr. 9.4.1940 var bare matmel, sukker og kaffe
rasjonert. Fra våren 1940 til høsten 1942 ble
mattilbudet raskt dårligere — den ene varen
etter den andre forsvant fra markedet og ble
deretter rasjonert. I det første året omfattet
rasjoneringen alle importerte matvarer og
brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup, kaffe-erstatning. I det andre året ble alt slags kjøtt
og flesk, egg, melk og melkeprodukter rasjonert på samme måte. I løpet av sommeren 1942 ble rasjoneringen utvidet til å gjelde
poteter og alle typer grønnsaker, som da nesten var forsvunnet fra markedet.
- Okkupasjonen tvang gjennom en organisering av et detaljert system for rasjonering og regulering av matvarer. Alle forbrukere i
enkelthusholdninger, barn og voksne, ble tildelt rasjoneringskort, mens anstalthusholdninger, sykehus og andre fikk anvist gjeldende
rasjoner fra den kommunale forsyningsnemnda. Forbrukerne ble utstyrt med et startlager. Senere fikk de anvist varer for innkjøp
bare mot innlevering av merker.
- Kortrasjonering ble brukt for de fleste
kolonialvarer. Der hadde myndighetene oversikt over varetilgangen for en lengre tid, og
varene hadde en viss holdbarhet. Kortrasjoneringen ble supplert med et kvotesystem fra
grossist for varer som det var svært små
beholdninger av, som smør og margarin. På
andre varer var det så snau tilgang at rasjoner
bare ble utdelt med lange mellomrom.
- Rasjonene var aldri til enhver tid lik for alle.
Spedbarn, syke, gravide, kroppsarbeidere ble
spesielt tilgodesett. Ikke få skaffet seg diagnosen magesår disse årene for å spe på familiens
kosthold med ekstra melk og loff.
- Det var kvinnene som i det daglige møtte
rasjoneringen. De lange køene foran forretningene var dominert av kvinner. Fra tidlig
om morgenen møtte de frem, i håp om å få
varer som var annonsert ankommet. Brått tok
varelageret slutt, men kanskje kjøpte man noe
annet som fantes når man først nådde frem til
disken. Fotografier fra krigsårene forteller at
menn dominerte i to køer, foran tobakkshandlerne og Vinmonopolet!
- Rasjoneringen varte inn i etterkrigstiden.
Restriksjonene på brennevin opphørte allerede i januar 1946, og på tobakk måneden
etter. Rasjonering av smør, melk, fløte og
andre melkeprodukter varte helt til august
1949. Kortrasjoneringen for tekstil varte
lengst, til 1954. Reguleringen av boligbygging og bilsalg varte til 1960.
Se også: svartebørs; matauk; surrogat;
gjenbruk; hamstring; tobakk.
Litt.: Gogstad, A.C.: Helse og hakekors, 1991, Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, St.mld. nr. 37 (1945-46): Forsyningsdep. virksomhet i Norge under okkupasjonen.
GHj
Rasmussen, Wilhelm (1879—1965), bildehogger, ble i 1947 dømt for medlemskap i NS og Norsk-Tysk Selskap, men frifunnet for medlemskap i Statens Kulturråd. Landssvikdommen lød på fengsel i 3 år og 2 måneder.
Det talte i skjerpende retning at han hadde
hatt en fremtredende stilling før krigen og
stilt sin kunstneriske virksomhet i NS’ propagandatjeneste; bl.a. laget han Quisling-frimerket, den offisielle bysten av Quisling, et
stort anlegg på Stiklestad, og et frontkjempermonument.
- Rasmussen anså kunst og politikk som to
vidt forskjellige livsområder. Paradoksalt
nok var motivet hans våren 1940 for å melde
seg inn i NS, der han tidligere hadde vært
medlem 1933—36, å vinne innflytelse i kunstlivet. Rasmussen, som siden 1921 hadde vært
professor ved Kunstakademiet, fryktet nemlig NS-dominans og synkende kvalitet i kunsten. Høsten 1941 forsøkte han forgjeves å
hindre at kunstakademiets direktør Axel
Revold ble avskjediget, og overtok selv stillingen. Rasmussen hevdet selv at han ivaretok norske kunstneres interesser overfor
okkupasjonsmakten og NS, som ønsket å
gripe styrende inn når det gjaldt utsmykkingen av Nidarosdomen og Rådhuset i Oslo.
- Rasmussens kunst ble likevel tatt til inntekt for NS-politikken. Den var et lett bytte fordi den var figurativ og monumental med
emner fra norsk historie: Statuen av Olav
Tryggvason i Trondheim var kommet på
plass i 1921 og Frederik II i Fredrikstad i
1917. Eidsvollssøylen — Norges nasjonalmonument med høvdinger, helgener, temaer fra
middelalder og dansketid, eidsvollmenn og
rikssymbol — som han vant konkurransen om
i 1926, kom derimot aldri opp i Oslo.
Se også: kulturting & -råd.
Litt.: Hansen, B.: Mannen bak søylen, 1979.
BS
razzia, overraskende politikontroller for å
finne våpen eller ettersøkte personer, var en
vanlig foreteelse i det okkuperte Norge. Razziaene kunne være enkle gatekontroller, eller
store aksjoner hvor en hel bydel eller et distrikt ble omringet og gjennomsøkt. Mange
motstandsfolk ble tatt i en tilfeldig razzia,
men Sipo gjennomførte også større razziaer i
områder hvor de visste at det foregikk noe.
En stor razzia kunne likne en unntakstilstand,
men var som regel ikke så omfattende og ble
heller ikke proklamert og ledsaget av bruk av
standrett. De store razziaene på Hønefoss og
Eiker høsten 1944 blir iblant kalt unntakstilstander, men de var verken proklamert eller
ledsaget av standretter. På dette området var
ikke tyskerne og NS konsekvente: I Oslo i
februar 1945 ble det brukt standrett, men uten
at unntakstilstand var erklært.
Se også: Eiker-razziaen; Hønefoss-razziaen; represalier; Sipo; standrett; unntakstilstand.
BN
Rediess, Wilhelm (1900—45), SS-Obergruppenführer und General der Polizei,
Höherer SS- und Polizeiführer Nord fra
19.6.1940 til frigjøringen. Rediess, født i
Heinsberg tett ved grensen til Nederland, var
utdannet elektrotekniker, men var arbeidsløs
fra 1929. Han meldte seg inn i NSDAP i
1924, SA i 1925 og SS i 1929. I 1932 deltok
han i mordet på en kommunistpolitiker, året
etter ble han medlem av Riksdagen. Fra juni
1938 til juni 1940 var han Höherer SS- und
Polizeiführer i Øst-Preussen. Da Fritz Weitzel ble drept, overtok Rediess som HSSPF i Oslo. Som øverste sjef for SS og tysk politi i
Norge var han direkte understilt Himmler.
- Rediess hadde en stilling som gjorde ham
fryktet både av nordmenn og sine egne, men
som person var han lite imponerende. NS-
minister Fuglesang mente at han virket dum,
og Falkenhorst beskrev ham som en "absolutt
underordnet personlighet, som helt ut adlød
Terboven". At Rediess hele tiden både utad
og innad opptrådte lojalt overfor Terboven,
kan enten bety at han ble dominert av Reichskommissar, eller at han faktisk var enig i Terbovens harde linje. Overfor sine egne SS-
tropper, hvor bare han hadde kommandoen,
kunne Rediess slå like hardt til som Terboven
mot defaitisme eller ordresvikt.
- Natt til 8.5.1945 skjøt Rediess seg i sitt
rom på Skaugum, og natten etter sprengte
Terboven både seg selv og liket av Rediess
med dynamitt i bunkeren bak huset. Det var
likevel såpass mye rester igjen at rettsmedisinsk institutt foretok en promilletest, som for
Rediess’ vedkommende viste bare 0,6 promille.
Se også: Terboven, J.
Litt.: Nøkleby, B.: Josef Terboven — Hitlers mann i
Norge, 1992, Birn, R.B.: Die Höheren SS- und Polizeiführer, 1986.
BN
Regiment Nordland, tysk SS-avdeling
som ble opprettet som SS-Regiment (mot.)
Nordland (mot.=motorisert) i Wien i september 1940 for den nyopprettede SS-Division
Wiking. Som regimentets 3. bataljon ble den
finske frivilligbataljonen brukt. Regimentet ble
fra november 1942 omdøpt til SS-Panzergrenadier-Regiment Nordland og skulle etter planen bli divisjon Wikings lette, motoriserte regiment. Det skulle være et tysk-finsk regiment
(Regiment Kalevala), men etter utløp av avtalen mellom finske og tyske styresmakter i 1943
gikk flesteparten av de finske frivillige tilbake
til Finland. Regimentet ble derfor i juli 1943
overført til militærleiren Grafenwöhr for sammen med Den norske legion å danne det nye SS-Panzergrenadier-Regiment (23) Norge.
- Regiment Nordland besto i 1942/43 av to
pansergrenader-bataljoner med hver 4 kompanier, samt et infanterikanon-kompani.
Regimentet deltok i kampene i Kaukasus. 1.
bataljon ble i 1943 overført som 3. bataljon i
Regiment Norge, mens 2. bataljon ble overført som 2. bataljon i Regiment Norge. Antall
norske deltakere i Division Wiking (Regiment
Nordland) er anslått til ca. 800. Dette var en
ren tysk avdeling, og rekrutteringen av norske
frivillige startet allerede i februar 1941. Dette
førte norske ungdommer til østfronten alt fra
første dag av konflikten mellom Tyskland og
Sovjetunionen. Etter at krigen mellom de to
nasjonene var et faktum, kom det svært få nye
frivillige til denne enheten, ettersom den nå
ble rekruttert til andre frivilligenheter i Norge.
Se også: frontkjempere; Den norske legion.
Litt.: Blindheim, S.: Nordmenn under Hitlers fane, 1977, Tessin, G.: Verbände und Truppen der deutschen Wehrmacht und Waffen SS 1939—1945, bd. 14, 1980.
JEF
Regjeringens Informasjonskontor,
opprettet i London februar 1941, sorterte
direkte under statsminister Nygaardsvold.
Informasjonstjenesten var kommet i gang i
London allerede i juni 1940. Blant de første
tiltakene var en «radiopresse», dagsnyttmeldinger over radiotelegrafi, rettet mot den norske handelsflåten. Når gnisten tok «pressa» som den kaltes, med de daglige 300, senere
500 norske ord, ble nyhetene slått opp i messene på norske handelsskip over hele verden
og nøye studert.
- I august 1940 utkom avisen Norsk Tidend
som i første rekke hadde sine lesere blant
nordmenn i Storbritannia. Behovet for informasjon var enormt, selv om man lyttet til
BBCs sendinger. Redaktør Tor Gjesdal ble
sjef for Regjeringens Informasjonskontor da
det startet vinteren 1941. Videre deltok redaktørene Carl Huitfeldt og H. K. Lehmkuhl.
- Informasjonskontoret fikk to hovedavdelinger, en norsk og en engelsk/internasjonal
avdeling, svarende til de to hovedoppgaver: å
binde sammen nasjonen, nordmenn hjemme
og ute, ved å informere om alle sider av Norges kamp. Spesielt trengte nordmenn på utefronten å få vite om dagligliv og motstandskamp i det okkuperte Norge. Informasjonene
her kom til London via legasjonens pressekontor i Stockholm.
- Den andre oppgaven hadde mer preg av
propaganda. Norges stilling i alliansen var
avhengig av at landets innsats — på motstandsfronten, ved handelsflåten og ved de
væpnede styrkene — ikke forsvant i det store
bildet. Det var hardt arbeid. Norges-informasjonen i allierte og nøytrale land måtte bygges opp fra ingenting. Norge var et lite land, assosiert med Nordpolen og isbjørner, som
ifølge den amerikanske stjernejournalisten
Leland Stowe våren 1940 passivt og fornøyd
hadde akseptert den tyske okkupasjonen.
- Gjennom Regjeringens Informasjonskontor startet tidenes informasjons-, propaganda-
og kulturoffensiv, i radio og presse, ved
utstillinger og foredrag. Tale- og skriveføre
nordmenn reiste rundt og fortalte om norsk
historie, kultur, motstandsbevegelse, handelsflåte og utefront. Bare i Storbritannia
arrangerte informasjonskontoret 2300 foredrag om Norge for 350 000 tilhørere. Informasjons- og foredragsvirksomheten i USA
var også omfattende, trekkplaster og trumfkort var i første rekke nobelprisvinneren
Sigrid Undset og stortingspresident Hambro.
- Regjeringens informasjonskontor bygde
også opp en bildetjeneste og en egen filmavdeling som fremskaffet tidligere opptak og
nytt filmmateriale om Norge. En serie med
månedlige norske "lydfilmaviser" til norske
sjøfolk og soldater gikk også til norske foreninger i hele den frie verden.
Se også: alliert propaganda; Norsk
Tidend; Norges-Nytt;
Stowe, L.; utefronten.
Litt.: Riste, 0.: Utefront, 1987, Den norske Regjerings virksomhet fra 9.4.1940 til 22.6.1945, Regjeringens Informasjonskontor, 1948.
GHj
Reichborn-Kjennerud, Egil (1903—74),
jurist og idrettsleder med sentral stilling i NS.
Vokste delvis opp i Tyskland, men fullførte
sine jusstudier og ble en kjent idrettsmann i
1920-årenes Norge. Han var norgesmester i
sykling og fikk en rekke verv i Norges Cycleforbund og Norges Idrettsforbund.
- Høsten 1940 fikk han den ene av toppstillingene i Axel Stangs Arbeids- og idrettsdep.; han ble utnevnt til Norges Idrettsfører,
og var overordnet Charles Hoff. Ble utnevnt
til h.r.dommer og var medlem i Germanske
SS Norge. Under saken mot Gunnar Eilifsen
var han hoveddommer i den nyopprettede
Politiets særdomstol, men var den eneste som
nektet å idømme dødsstraff.
- Han søkte sammen med folk fra Politikompaniene og Lie-Riisnæs-fraksjonen på Skallum gård i Bærum i maidagene 1945. Det ble vurdert å sette seg til motverge, men han og
de fleste politifolkene forlot Skallum før de
resterende gjorde ende på seg selv. Idømt 10
års tvangsarbeid under rettsoppgjøret.
Se også: Eilifsen, G.; Hoff C.; Høyesterett; idrettsstreik; Stang, A.
NJR
Reichskommissariat (RK). Josef Terbovens Reichskommissariat für die besetzten
norwegischen Gebiete skulle ikke styre
Norge, bare holde oppsikt med forvaltningen
av landet. Terboven ga sine menn uttrykkelig
instruks om bare å styre og overvåke det norske embetsverket. Ved å overlate den regulære forvaltning til norske statsansatte unngikk Terboven at hans egen stab vokste seg
uforholdsmessig stor. Samtidig kunne de
fleste tiltak utad fremstå som resultat av norske beslutninger.
- Avdelingene i RK kontrollerte hver sin
gren av norsk sentraladministrasjon gjennom
forordninger som ble sendt ut i Reichskommissars navn. Etter februar 1942 gikk lovgivningsmyndigheten formelt over til ministerpresidenten. Men han var på sin side nødt til å
følge Reichskommissars påbud.
- I praksis kom ikke RK til å fungere helt etter
disse forutsetningene. For de enkelte avdelinger i RK ville ikke nøye seg med å føre tilsyn, men begynte å gripe direkte inn i forvaltningen. Som den passive motstand mot okkupasjonsmakten tiltok blant norske statsansatte,
ble da dette også mer og mer nødvendig.
- Terboven ønsket at hans sentralstab skulle
ha et effektivt grep om alle deler av Norge. Så
lenge riksrådsforhandlingene pågikk i 1940,
var det umulig å fastlegge nøyaktig hvordan
staben skulle organiseres. Reichskommissar
var sommeren 1940 av den oppfatning at hans
opphold i Norge ville bli kortvarig. Følgelig
opprettet han bare to underavdelinger, distriktskommissarer, i Bergen og Trondheim. I
Bergen innsatte han Friedrich Schaller, i
Trondheim Paul Wegener. Etter 25.9.1940
hadde de kommissariske statsråder skapt en
ny og mer avklart politisk situasjon. RK
kunne nå omorganiseres, distriktskommissariatene ble omdøpt til lokalavdelinger. I løpet
av høsten ble det opprettet mange nye slike.
Kyst-Norge fikk nå kontorer i Kristiansand,
Stavanger, Bodø, Narvik, Tromsø, Hammerfest og Kirkenes. østlandsområdet ble dekket
av kontorer på Kongsberg og Lillehammer.
Lokalkontorene var direkte underlagt RK, og
hvert kontor var inndelt i avdelinger tilsvarende sentralavdelingene i Oslo som hver fikk
sine saklige instrukser via den stedlige leder
fra de respektive saksansvarlige i Oslo. Økonomiavdelingen hadde avgjort flest tilsatte, på
enkelte lokalkontorer var det nesten bare den
avdelingen som var representert.
- Reichskommissariat holdt til i Stortingsbygningen til 1.2.1945, deretter i Oslo Handelsgymnasium. Reichskommissariat var tredelt. Hovedavdelingen for forvaltning ble
først ledet av Hans Dellbrügge, siden av
Hans-Reinhard Koch. Hovedavdelingen for
økonomi ble ledet av Carlo Otte. I august
1942 ble en hovedavdeling for trafikk og teknikk utskilt og ledet separat av Willi Henne.
Dette skyldtes de voldsomme byggearbeidene som pågikk, i nært samarbeid med
Organisation Todt, som Henne samtidig
ledet. Hovedavdelingen for propaganda- og
folkeopplysning ble ledet av G.W. Müller.
Sjefen for politiet og SS, Wilhelm Rediess,
kan ses som en videre hovedavdelingsleder.
- De menn som ledet underavdelingene i RK
var dels høyere tjenestemenn fra riksministeriet i Tyskland, dels partifunksjonærer. Terboven forsøkte nemlig å virkeliggjøre et prinsipp i Norge som man ikke hadde lyktes med
i Hitlers eget rike — å smelte parti og stat sammen under maktutøvingen.
Se også: Dellbrügge, H.; Koch, H.R.; Müller, G.W.; Organisation Todt; Otte, C.; Presseabteilung; riksrådsforhandlingene; Terboven, J.; tysk propaganda.
RB
Reidarson, Per (1879—1954), komponist
og musikkanmelder, var medvirkende til å gi
NS kulturpolitisk innhold med kringkastingsforedraget "Norsk og unorsk i musikken",
ved årsskiftet 1941-42. Åpenbart inspirert av
tyske forbilder raste han mot modernismen
som ble dyrket på jødisk og marxistisk hold.
Liksom David Monrad Johansen var Reidarson opptatt av å etablere en norsk linje i
musikken. For sitt musikalske virke, som
inkluderer sangspillene Sommereventyr og
Sommerluft, mottok Reidarson i 1938 statens
kunstnerlønn, som bortfalt for alltid i 1945.
Hans over 30 år lange karriere som musikkritiker begynte i Tidens Tegn, fortsatte i Arbeiderbladet og sluttet i Fritt Folk.
Se også: Johansen, D.M.; musikkfronten;
Tveitt, G.
Litt.: Melsom, 0.: Fra kirke- og kulturkampen under
okkupasjonen, 1980.
BS
Rein, Kåre (1911—), sekretær i det NS-
kontrollerte LO fra september 1941 til nyttår
1943, deretter stedfortredende leder, leder for
Sol i Arbeid fra september 1943, kommissarisk leder i LO fra mars 1945 til frigjøringen.
Idømt 6 års tvangsarbeid i 1947.
- Rein arbeidet som sekretær i Handel og
Kontor fra 1937 og tilhørte en antimilitaristisk venstrefløy i DNA. Han fulgte Håkon Meyer inn i Fagopposisjonen av 1940 og
videre inn i NS i september 1941. Rein var
regnet som en svært dyktig administrator, og
med sitt milde vesen forsøkte han å styre klar
av de fleste konfliktene i miljøet rundt LO.
Hans hjertebarn var Sol i Arbeid, en velferdsorganisasjon for fagorganiserte arbeidere.
Organisasjonens forbilde var den tyske Kraft
durch Freude, men Sol i Arbeids virkeområde
var mer beskjedent. Rein var flere ganger på
tale som kommissarisk LO-leder før han
omsider etterfulgte Odd Fossum 2 måneder
før frigjøringen.
Se også: LO; Meyer, H.; Sol i Arbeid.
Litt.: Melsom, 0.: Nasjonal Samling og fagorganisasjonen, 1977, Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991.
ØS
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
