riksrett. Rettslig prøving av regjeringens
ansvar i forbindelse med beredskapen og
okkupasjonen i april 1940, samt av Stortingets og presidentskapets rolle under riksrådsforhandlingene samme sommer, var ikke i
bruk under det politiske oppgjør etter 1945.
Mange hadde i okkupasjonstiden sett for seg
en slik mulighet. I politiske kretser gikk det
mange rykter om at utenriksminister Koht
hadde mottatt varsler om den tyske okkupasjon forut for 9.4.1940, uten å slå alarm. Presidentskapets rolle under forhandlingene med
tyskerne sommeren 1940, og anmodningen
til Haakon 7. om å abdisere, ble også i alminnelighet ansett som så graverende at ansvar
ble ansett å måtte gjøres gjeldende. Uvisshet
og uklarheter hersket også om Høyesteretts,
Administrasjonsrådets, ordførernes og forvaltningens forhold. For å granske alle disse
forhold nedsatte Stortinget i juli 1945 en
undersøkelseskommisjon med vidt mandat.
Kommisjonens innstillinger ble lagt frem i
1946—47 og underkastet en større debatt i
Stortinget i oktober 1948. Til tross for at både
kommisjonen og mange representanter anså
særlig regjeringens manglende beredskap og
presidentskapets politiske svakhet som
ytterst kritikkverdige forhold, gas ikke parlamentarisk grunnlag for å reise den riksrettstiltale som mange mente ville ha renset luften. Statsminister Nygaardsvold selv ønsket riksrettssak.
Se også: Administrasjonsrådet; Høyesterett; Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Litt.: Berntsen, H.: I malstrømmen, 1991, Hambro, J.:
C.J. Hambro, 1985.
HFD
riksrådsforhandlingene,de regjeringsforhandlinger som i to omganger, juni og september 1940, pågikk i Oslo mellom Stortingets presidentskap støttet av en bred krets av
embetsmenn, partiledere og bedriftsledere,
og de tyske myndigheter. Foranledningen var
den norske kapitulasjon den 10.6.1940.
Administrasjonsrådets rolle var utspilt. Reichskommissar Terboven ønsket nå, instruert av
Hitler, en legal løsning av styret i Norge. De
ville at norske organer selv etablerte en legitim og suveren regjering som kunne inngå
fredsavtale med Tyskland, til erstatning for
kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold,
som hadde erklært at de ville fortsette kampen. Terboven tok derfor 13.6. initiativ til
forhandlinger med ledende norske politikere
gjennom sin fullmektig Dr. Hans Dellbrügge.
Han lot nordmennene kalle den nye regjeringen "riksråd" for å gjøre den mer smakelig.
- Presset av tyskerne, og sterkt påvirket av
Hitlers fremgang på vestfronten godtok Stortingets presidentskap 27.6. alle tyske krav:
De ville foreslå for Stortinget at Elverumsfullmakten ble tilbakekalt slik at Nygaardsvold-regjeringen dermed var avsatt; at kongen ble anmodet om å tre tilbake og, om han
avslo, at han ble avsatt; at Stortinget utnevnte
en regjering med fylkesmann Christensen
som statsminister og med flere pro-tyske
statsråder, blant dem Jonas Lie og Axel
Stang. Dette gikk presidentskapet med på
fordi Terboven lovte å holde Quisling unna
norsk politikk ved å sende ham til Tyskland.
5.7. forlot Quisling landet.
- Tyskerne erklærte deretter forhandlingspause mens Presidentskapet skrev til kongen
i London. Utenriksminister Koht formulerte
svaret, som ble behandlet i regjeringen før
kongen 8.7. gikk i BBCs studio og leste teksten. Han kunne ikke, konkluderte han, medvirke til en ordning «som strider mot Norges
Grunnlov og som med makt søkes påtvunget
det norske folk». Dette Kongens nei sirkulerte som flygeblad og i avskrift over hele
landet sommeren 1940, og ble det første
egentlige motstandsskrift i okkupasjonshistorien.
- De norske forhandlerne visste ikke at det i
mellomtiden inntrådte en endring på tysk
side. Etter seieren i vest vendte Hitler tilbake
til Berlin, der han ble beleiret av Quislings
tyske venner, fremst riksleder Alfred Rosenberg, som argumenterte for at Quisling var
Tysklands beste kort i Norge. Terboven anså
derimot Quisling som en håpløs støttespiller
som bare ville gjøre nordmennene enda mindre tyskvennlige.
- I denne striden støttet Goebbels og Göring
Terboven. Men Rosenbergs ord vant igjennom. Hitler besluttet å gjøre Quisling til sin
mann i Norge, i alle fall i fremtiden, og
sendte ham hjem 20.8. Samtidig ville Hitler
la Terboven bli stående som Reichskommissar. Likevel ønsket han som før en så legal løsning som mulig, helst ved at Stortinget
oppnevnte den regjering som med tiden
skulle bane veien for Quisling.
- Tvunget av omstendighetene gikk de norske forhandlerne under andre runde langt i retning av å imøtekomme disse krav. Av de
stortingsrepresentantene som ble kalt til Oslo
9—10.9. for å stemme over Presidentskapets
forslag, stemte 50 av til sammen 130 for å gi
etter på alle punkter, enda de innså at Quisling dermed i høy grad var tilbake i norsk politikk. Et flertall på 75 gikk inn for avtalen
under forutsetning at kongen skulle «fratre
inntil fredsslutningen», en ren pynteformulering. Ved nye voteringer 8 dager senere, da flere representanter var nådd frem, vant
denne avtalen til sammen 92 stemmer mot
55, altså nesten 2/3 flertall. Voteringen
skjedde i partigruppene enkeltvis.
- Men Terboven møtte motstand hos presidentene for sine, eller rettere Hitlers, ønsker om flere statsråder fra NS for lettere å bane
veien for Quisling. Da Dellbrügge til sist
foreslo hele 5 NS-regjeringsmedlemmer,
sprakk forhandlingene 18.9. Reichskommissar måtte nå falle tilbake på den subsidiære løsning; at regjeringen ble erstattet av konstituerte statsråder, de fleste fra NS. Denne
utgang ble så forkynt for det norske folk i
Terbovens radiotale 25.9.
- Riksrådsforhandlingene kastet mørke skygger over alle de politikerne som var med. Presidentskapets medlemmer var så godt som
politisk døde etter krigen. Ettertiden har hatt
lettere for å forstå at dette sivile nederlag
overfor okkupanten var en logisk følge av det
militære.
Se også: Administrasjonsrådet; Christensen, I.E.; Dellbrügge, H.; kommissariske statsråder; «Kongens nei»; Presidentskapet;
Stortinget av 1936.
Litt.: Loock, H.-D.: Quisling, Rosenberg og Terboven,
1972, Skodvin, M.: Striden om okkupasjonsstyret, 1956,
Steen, S.: Riksrådsforhand1ingene, 1947.
HFD
rikstaler, NS-betegnelse på partitalsmenn
autorisert til å opptre på offentlige møter over
hele landet, mens fylkestalere nøt tilsvarende
tillit innenfor sin fylkesorganisasjon. En rikstaler måtte godkjennes av rikspropagandalederen og var til enhver tid bundet av de retningslinjer for propagandaen som denne
løpende sendte ut. Innenfor disse rammer
kunne rikstaleren uttale seg relativt fritt, likevel med den begrensning som gjaldt samtlige
NS-medlemmer: at det var forbudt å uttale
seg offentlig om utenrikspolitiske spørsmål.
Et 50-tall personer var til enhver tid autorisert
som rikstalere i NS. Betegnelsen var overtatt
fra NSDAPs «Reichsredner».
Se også: propaganda.
HFD
Rikstinget, NS’ store påtenkte reformprosjekt: en korporativ representativ forsamling
til erstatning av Stortinget, knesatt i partiprogrammet fra 1934. Rikstinget skulle utgå fra
næringslivet, ved at arbeidere og arbeidsgivere gjennom sine felles faglige foreninger skulle velge representantene. Man tenkte
seg en to-kammerordning, med kultur- og
næringsting som avdelinger av rikstinget.
- I løpet av året 1942 ble rikstingplanene
forsøkt iverksatt, men nå under nye forhold.
Etter statsakten og Lov om parti og stat av
12.3. 1942 var NS statsbærende parti. Nasjonens representative forsamling kunne da med
fordel settes sammen av folk fra parti og
statsadministrasjon. I juni 1942 erklærte
Quisling at rikstinget burde gis en politisk i
stedet for en faglig basis. Arbeidet med å
utpeke og innkalle et slikt politisk riksting
pågikk i august med sikte på konstituering
under partiets 8. riksmøte i september, der
Rikstingets første oppgave skulle være å
undertegne den preliminærfred med Tyskland som Quisling hadde anmodet Hitler om.
Så kom Hitlers avslag: ingen fredsforhandlinger og ingen fredsslutning så lenge krigen
pågikk. Da den store konstituerende oppgave
således bortfalt, falt også begrunnelsen for
Rikstinget, og de nærmere planer for Rikstingets sammensetning og oppgaver. bl.a. i
Innenriksdep. rikstingkontor, ble lagt på is.
- I motstandsbevegelsen ble dannelsen av
Rikstinget bekjempet ut fra frykt for at etableringen av en slik institusjon ville bane
veien for en fredsavtale, hvilket igjen kunne
gi NS-regimet anledning til å gjeninnføre
verneplikt og kanskje sende mobiliserte nordmenn til fronttjeneste for Tyskland.
Se også: korporatisme; Riksmøte; statsakten.
Litt.: Dahl. H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Hasle, G.: i Nasjonalverket Det nye Norge III, 1944.
HFD
Riksvei 50, var inntil 1964 betegnelsen for
hovedveien Oslo—Kirkenes. Fra Oslo til
Mosjøen var veien stort sett ferdig i 1940.
Strekningen Mosjøen—Kirkenes kalt Nord-
Norges-vegen, var ventet ferdig i 1942.
Okkupasjonsmakten krevde imidlertid fortgang i arbeidet, og de ca. 120 km manglende vei ble stort sett ferdig i 1940—41. Av de opprinnelige 12 ferjestrekninger mellom Mosjøen og Kirkenes, var det i 1945 bare 6 ferjestrekninger tilbake. Mye ble satset på å gjøre
veien farbar hele året, bl.a. ved lange overbygg av tre for å holde snøfokk borte fra veien. Med unntak av strekningene over Børselvfjellet og Ifjordfjellet i Finnmark klarte
tyskerne stort sett å holde veien vinteråpen.
Utbyggingen av Riksvei 50 fortsatte hele krigen, med stort innslag av serbiske og russiske
krigsfanger, som dels under umenneskelige
forhold ble satt til å arbeide på veianlegget.
JEF
Ring, Gerda (1891—), skuespiller, regissør
og senere teatersjef datter av forfatterinnen
Barbra Ring. Hun var en opinionsleder blant
norske skuespillere under okkupasjonen, formulerte i mai 1941 det som skulle bli streikeparole under teaterstreiken. Hun flyktet i
1942 til Sverige sammen med sin mann,
Halfdan Christensen.
Se også: Segelcke, I.; teaterstreiken.
NJR
Ringnes, Ellef (1887—1969), forretningsmann og sentral Tysklands-venn i mellomkrigstiden og i okkupasjonens første fase, medeier i bryggeriet med samme navn. Ringnes ledet den norske humanitære hjelpeaksjonen for Tyskland og Østerrike etter 1. verdenskrig og engasjerte seg siden sterkt i Røde Kors.
- Hans forretninger ledet ham ofte til Tyskland. Samtidig var han kulturinteressert, noe
som sikret ham gode kontakter innenfor filmindustrien og i Propagandaministeriet. I
Norge var han et sentralt medlem av Fedrelandslaget gjennom hele 1930-årene, men organiserte dessuten aksjonen for Wienerbarna til Norge.
- Ringnes sørget i 1936 for en større sum
penger til drift av avisen Fritt Folk; pengene
stammet fra Goebbels Propagandaministerium. I 1939 var han offisiell norsk gjest på Hitlers 50-årsdag. Samtidig var han viseformann i Norsk-Tysk Selskap. Ringnes var
Østerriksk generalkonsul i Norge da okkupasjonen satte inn (ikke generalkonsul etter Anschluss). Han engasjerte seg som mellommann for å løslate norske krigsfanger i
mai og juni 1940. Under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 betydde hans stilling i Fedrelandslaget og gode tyske kontakter at
mange tenkte seg ham i den viktige rolle som
utenriksminister. Ringnes mistet sin sentrale
politiske rolle alt høsten 1940, men beholdt
mesteparten av sin status og sitt gode nettverk. Særlig hadde han et godt forhold til sjefen for Reichkommissariats kulturavdeling,
Goebbels’ mann i Norge, G.W. Müller, likeså
til Gestapo-offiseren S. Fehmer. Slik kunne
Ringnes opprettholde rollen som «nøytral»
mellommann og bidro dermed til atskillige
løslatelser av arresterte nordmenn.
- Ringnes ble aldri tiltalt under rettsoppgjøret; men engasjerte seg i flere saker; bl.a. søkte han om benådning for Fehmer.
Se også: Fedrelandslaget; Fehmer, S.;
Goebbels, J.; Müller, G. W.; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Ringnes, E.: Bak okkupasjonens kulisser, 1950.
NJR
Rinnan, Henry (Oliver) (1915-47), Norges fremste Gestapo-agent med Møre- og Trøndelagsfylkene som virkeområde, henrettet ved skyting 1.2.1947. Rinnan var eldste
sønn av en skomaker fra Levanger, liten av
vekst, men replikksikker, forfengelig og
appellerende. Han arbeidet før krigen først i
en sportsforretning, siden som bilselger og
lastebilsjåfør. Et par uoverensstemmelser
med hans arbeidsgiver før krigen har siden,
litt tendensiøst, blitt utlagt som kriminelle.
- Rinnan deltok som sjåfør for de norske
styrkene i april og mai 1940, men lot seg
verve som tysk agent alt i juni 1940. Kort
etter bygde han opp en større gruppe av infiltratører, Sonderabteilung Lota, i tett samarbeid med det tyske sikkerhetspoliti i Trondheim. Hans hovedkontakter innenfor tysk
politi var Gerhard Flesch og Walter Gemmecke; blant hans 50 norske bandemedlemmer var Karl Dolmen, Arild Hjulstad-Østby
og paret Ivar og Kitty Grande. Flere medlemmer av hans egen familie var med i nettverket, men en av brødrene var aktiv i motstandsarbeid.
- Rinnans gruppe drev provokasjon og infiltrasjon i norske motstandsmiljøer. Rinnans
eget begrep om aktiviteten var «spill i den
negative sektor». Gruppen var ment å skulle
ha sitt virke fra Sunnmøre og nordover.
- Fra september 1943 hadde Rinnan-gruppen hovedkvarter i Jonsvannsveien 46 i
Trondheim, kjent som «Bandeklosteret».
Blant vellykte aksjoner var infiltrasjonen i
englandsfart-miljøet i Ålesund, som resulterte i opprulling og arrestasjon av 43 personer. I Vikna-distriktet infiltrerte Rinnan selv direkte under dekknavnet Olav Whist. En av
Rinnans folk kidnappet i februar 1943 lederen for en kommunistisk motstandsgruppe,
pastor Thorvald Moe. Han ble siden sendt til
Sverige, mens Olav Whist trådte inn som
lokal leder. Opprullingen ble omfattende
også her, men trass i at Rinnan selv egenhendig henrettet 2 mann, lyktes han ikke i å avsløre et våpenlager som han var på jakt
etter. Et forsøk fra hjemmefrontens side på å
kidnappe Rinnan og bringe ham til Sverige i
1943, mislyktes. Da Rinnan forsøkte å infiltrere i Bergens-distriktet, ble han stoppet av
tysk sikkerhetspoliti, som mente han hadde
beveget seg for langt unna «sitt» distrikt.
Innenfor sin gruppe hadde Rinnan full jurisdiksjon og utarbeidet en «lex Rinnan», egne lovregler, og tok selv et par ganger direkte
initiativ til drap uten forutgående klarering
med tyskerne. Rinnans og medhjelpernes
arbeid førte til opprulling av illegale aksjoner
og arrestasjon, tortur av flere hundre, og til at
mer enn 80 mennesker ble drept. Organisasjonen selv talte opp til 60 medlemmer.
- I maidagene 1945 forsøkte Rinnan å flykte
til Sverige med medhjelpere, slektninger og
gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen. Julaften 1945 rømte han fra fengslet i den hensikt å flykte til Sovjet og
begynne å arbeide for sovjetisk etterretning, men ble tatt på nytt.
- Hoveddelen av rettssaken mot Rinnan og
hans folk pågikk våren og høsten 1946 og
resulterte i 7 livstidsdommer og 11 dødsdommer, hvorav 2 senere ble omgjort til livstidsdommer. Henry Rinnan selv ble kjent skyldig
i 13 mord. Rinnan-saken utgjør et eget hefte
av Riksadvokatens meddelelsesblad for
1947. Rettssaken mot mer perifere medlemmer av Rinnan-gruppen pågikk hele den følgende vår. Et omfattende rettspsykiatrisk
materiale om Rinnan-banden ble referert i
avisene under rettssaken, men har ikke vært
stilt til disposisjon for forskere.
Se også: angiver; Grande, K.; infiltrasjon;
englandsfarten; rettsoppgjøret.
Litt.: Baglemo, R.: Rinnans sønn, 1981, Hansson, P.:
Hvem var Henry Rinnan?, 1972, Stuberg, T.: I skyggen av
Henry Rinnan, 1981.
NJR
Rio de Janeiro. Om morgenen 8.4.1940
fikk allierte ubåter som patruljerte vest for danskekysten, føling med 4 tyske marineavdelinger med
kurs for Egersund, Kristiansand, Stavanger og
Bergen. Alle skipene førte flagg fra nøytrale
land. Kort før soloppgang samme morgen
gjenkjente imidlertid sjefen for en polsk undervannsbåt det ene som det tyske lasteskipet Rio de Janeiro, og avfyrte en serie med torpedoer. Resultatet ble en formidabel eksplosjon. Fiskerbåter fra Lillesand samt kystvaktskipet
Odin ankom farvannet og plukket opp overlevende. De viste seg å snakke tysk og bære den
tyske hærs uniformer. Straks de ankom Lillesand, ble de ført til byens sykestue. Der bekreftet de at de hadde hester og kanoner om bord og at de hadde kurs for Bergen — for å forsvare
Norge mot engelskmennene.
- Nyheten ble oversendt hærens hovedkvarter i Kristiansand og deretter til Forsvarsdep. Kl. 5. samme kveld samlet endel statsråder og
de folkevalgte seg til hemmelig stortingsmøte. De ble der overbrakt nye informasjoner om senkningen. Myndighetene gikk likevel
ikke til det skritt å gi ordre om mobilisering,
for statsrådenes oppmerksomhet kretset utelukkende om den allierte mineleggingsoperasjon som var gjennomført på norsk territorium samme morgen.
Se også: allierte planer.
Litt.: Grimnes. 0.K.: Overfall, 1984.
FK
Rishovd, Arnt (1897—1983), redaksjonssekretær i Fritt Folk 1936, redaktør 1940—45.
Han ble kommissarisk leder for Norsk Presseforbund 13.9.1941, etter at unntakstilstand
var erklært i Oslo.
Se også: Fritt Folk.
GHj
RMO, sjømilitær etterretningsorganisasjon
ledet fra Oslo, i virksomhet fra våren 1942 til
freden, fra høsten 1943 bare i Sør-Norge. Sjef
løytnant A.K. Rygg, som imidlertid måtte
flykte til Sverige høsten 1943 pga. tyskernes
massearrestasjoner av offiserer. Han ble etterfulgt av Martin Siem og Sigurd Sverdrup.
Se også: etterretningstjeneste.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940-45
1-111, 1989—92.
BN
Rognes, John (Ingebrigt) (1902—49),
offiser, Milorg-pioner. Kaptein i 1940 og
kom sommeren 1940 sammen med Olaf Helset og Paal Frisvold. Rognes og Helset hadde
diskutert illegalt arbeid allerede mens de satt
som krigsfanger på Grini etter felttoget. Etter
løslatelsen begynte de aktivt å organisere
motstandsarbeid ved å knytte nye kontakter
og pleie gamle forbindelser. Rognes ble formann i den sk. «Organisasjonsgruppen» i det
som bare ble kalt «Organisasjonen». Da Helset ble arrestert 4.2.1941, reiste Rognes til
Storbritannia der han fikk en viktig stilling i
Hærens Overkommando med nære kontakter
bl.a. til britiske organer.
Se også: Helset, 0.; Special Operations
Executive.
IK
Rogstad, Henrik (1916—45), den mest
tyskorienterte fylkesfører i NS. Han var en
kort tid med i NS’ ungdomsfylking i 1936,
men kom ikke aktivt med i partiet før sommeren 1940. Likevel varte det ikke lenge før han
ble utnevnt til fylkesfører for Sør-Trøndelag
på initiativ av R. Fuglesang.
- Rogstad var svært populær både i NS-miljøet og blant lederne i tysk sikkerhetspoliti i Trondheim. I forbindelse med unntakstilstanden i 1942 fikk han kritikk innenfor NS for å
ha vært med på å utarbeide gissellisten til tyskerne. Rogstad ble tvunget til å forsvare seg
for Quisling personlig.
- Etter dette dalte hans stjerne i NS-miljøet,
men han var fortsatt populær hos tyskerne.
Vinteren og våren 1945 tilhørte Rogstad de
mest stridbare og kampinnstilte i NS. I
februar 1945 ble han utnevnt til leder for Hirden, iverksatte våpenopplæring og omdannelsen av Hirden til en bataljon som kunne
settes i tysk tjeneste dersom det kom til alliert
invasjon. Helt uten politibakgrunn og trass
sterke protester fra en samlet politietat ble
Rogstad i april 1945 også overlatt ansvaret
for Statspolitiet, mens Erling Søvik ble presset ut.
- I maidagene 1945 hadde verken politiminister Jonas Lie eller statspolitisjef Henrik Rogstad noen reell innflytelse over politiet
med unntak av en liten gruppe frontkjempere
og statspolitifolk som forskanset seg på Skallum gård i Bærum sammen med ham, Jonas Lie og Sverre Riisnes — inntil de ble oppfordret til å forlate gården. 10.5. begikk Henrik
Rogstad selvmord.
Se også: Statspolitiet; Søvik, E.; unntakstilstand.
NJR
roing, negativ metafor om selvmotsigende
atferd og tale som gled inn i norsk allmennspråk i løpet av 1942. Begrepet kom først i vanlig bruk i motstandskretser om folk som
etter å ha samarbeidet med okkupasjonsmakten, begynte å distansere seg gjennom symbolske markeringer og protester. Overraskende hurtig ble begrepet også tatt i bruk
innenfor NS om lite motiverte partimedlemmer som opptrådte uten partinål og kom med
kritiske formuleringer om partiet — selv om
dem som meldte seg ut.
- Begrepet var også svært mye i bruk i fredsdagene og under rettsoppgjøret om folk som
hadde endret politisk holdning raskt eller formulerte seg ekstra inkonsistent. Uttrykket er
innholdsmessig beslektet med et mer passivt
verb — «å gli». «Roing» var i bruk i en rekke
varianter, folk var "gode til å ro", eller «medlem av roklubben».
Se også: holdningskamp.
Litt.: Engen, T.: Jeg er ingen landssviker, 1953, Mogens, V.: Tyskerne, Quisling og vi andre, Ulateig, E.: Justismord, 1993.
NJR
Rolfsen, Wilhelm Münter (1913—),
overrettssakfører fra Oslo, arbeidet som pressemann i Morgenbladet, egen advokatforretning i 1941. Ble tidlig trukket med i Milorg,
og organiserte i 1943 Milorgs eksportorganisasjon som den første «Edderkoppen». Flyktet så. til Sverige, og gikk inn som kaptein i
polititroppene. Etter krigen fortsatte han sin
advokatforretning. Rolfsen har i bøkene Fra
Oscarsborg til Hegra (1945) og Usynlige
veier (1946) gitt levende og innsiktsfulle
bidrag til krigslitteraturen.
LaB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
