- Saborg/Bergen, sabotasjeorganisasjon i
Bergens-området. Opprinnelse tilbake til
Wollweber-organisasjonens gruppe i Bergen.
Forsøk på å organisere sabotasjevirksomhet
etter 1941 lyktes ikke og medlemmene av
gruppen ble aktivisert i annet motstandsarbeid. På et møte mellom Asbjørn Sunde og ledelsen i NKP høsten 1943 ble det bestemt å
prioritere et nytt forsøk.
- Saborgs første aksjon var en mislykket
sprengning av et militærtog ved Grime, Heldal 23.11.1943. Vinteren 1944 fikk organisasjonen kontakt med SOE-agentene Helen
Mowinkel-Nilsen og Louis Pettersen, som
sørget for at SOE og Forsvarets Overkommando i London kom inn med støtte til organisasjonen. Saborg gjennomførte 23 aksjoner, hovedtyngden i perioden oktober-desember 1944. Viktigste aksjon var sprengningen av D/S Neptun 13.11. og sprengningen av 5
transformatorstasjoner 15.11. En gruppe ble
organisert i Stavanger, som under Helge Hansens ledelse gjennomførte egne aksjoner. I alt hadde Saborg en styrke på ca. 60 medlemmer, med en sabotørkjerne på ca. 20. I oktober 1944 opphørte samarbeidet mellom Sundes instruktører og Saborg. Saborg ble revet
opp av Gestapo i perioden desember 1944—
januar 1945.
Se også: Iversen, N.; NKP; Osvald-gruppen; Special Operations Executive.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh. 1994, Færøy. F.: Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Bergensdistriktet, 1940—45. avh. 1991.
LaB
Saborg/Vestfold, sabotasjeorganisasjon i
Vestfold. Startet etter initiativ fra NKPs fylkeslag i Vestfold. Organisert som gruppe i
Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon fra
høsten 1943, med Harry Sønsterød som leder.
Gruppens tyngdepunkt lå i Tønsberg. Den
gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner i
Vestfold fra mai 1944, og den mest betydningsfulle var sprengningen av Nordisk Aluminiumsfabrikk i Holmestrand 27.8.1944.
Etter bruddet mellom Sunde og Furubotn
trakk gruppen seg ut av Sundes apparat, og
fra årsskiftet gikk de ca. 35 medlemmene inn
i Milorg D-l5.
Se også: Milorg; NKP; Osvald-gruppen;
Sabotørenes Landsforbund.
Litt.: E. Christophersen: Vestfold i krig, 1989.
LaB
sabotasje, aksjoner som tok fysisk sikte
på å ramme tyske interesser i Norge, og rettet
seg mot forskjellige mål som transport,
industri, verksteder og lagre.
- Gjennom okkupasjonstiden ble en rekke
aksjoner planlagt og ledet fra Storbritannia
og utført av hjemsendte grupper fra Kompani
Linge. Noen grupper kom til Norge til en
bestemt sabotasjeoperasjon, for så å bli trukket ut igjen etter utført oppdrag. I andre tilfeller opererte grupper over lengre tid i landet.
- Frem til sommeren 1944 var ikke Milorg-
enheter involvert i sabotasjeaksjoner. Den
øverste allierte ledelse ønsket at Milorg
skulle bygge ut organisasjonen og drive trening, men ellers forholde seg i ro. Gjennom sommeren og særlig høsten 1944 ble denne
holdningen myket opp, dels pga. økende
press fra Milorgs egne rekker og videre fra
norske myndigheter i London, og dels pga.
den generelle krigssituasjonen.
- Denne kursendringen medførte at spesialutdannede aksjonslag fra Milorg ble satt inn i
sabotasjeaksjoner, samtidig som det tidligere
skarpe skillet mellom innsendte grupper og
Milorg-lag ble utvisket. Flere aksjoner ble
gjennomført i samarbeid mellom disse. Innenfor rammen som var trukket opp av den øverste allierte ledelse, ble sabotasjepolitikken
utformet i et samarbeid mellom SOE — Norwegian Section og norske myndigheter i London.
Prinsipielle spørsmål ble drøftet i Anglo-Norwegian Collaboration Committee (ANCC), der også amerikanerne var representert.
- Enkelte mål, som bensin og olje, hadde
generell godkjennelse som sabotasjemål,
mens andre, særlig industribedrifter, trengte
godkjennelse i hvert enkelt tilfelle. Faste
installasjoner, som bygninger, bruer mv., var
underlagt en strengere vurdering enn frittstående mål. Her kom nytteverdien for landet
under gjenreisningsfasen inn som en del av
vurderingsgrunnlaget.
- Aksjoner rettet mot spesielt krigsviktig
industri og skip, ble i alt vesentlig utført av
innsendte grupper fra Storbritannia.
- Parallelt med de aksjonene som de regulære Hjemmestyrkene utførte, opererte en rekke uavhengige grupper, de fleste under
kommunistisk ledelse. Særlig aktive var disse
gruppene i Oslo-området, Vestfold, Rogaland og Bergens-området. Flere av disse aksjonene var rettet mot mål som ikke var
godkjent som sabotasjemål for Hjemmestyrkene.
- Det foreligger ingen samlet oversikt over
antall sabotasjeaksjoner på landsbasis, men
omfanget var nok størst i Oslo-området.
Innenfor området som omfattet Oslo, Aker,
Asker og Bærum (D 13), ble det gjennomført
ca. 150 sabotasjeaksjoner de 2 siste årene av
krigen.
Se også: Kompani Linge; Milorg; Osvald-
gruppen; Saborg/Bergen; Saborg/Vestfold;
Sunde, A.; betongblanding.
Litt.: Barstad, T. A.: Sabotasjen i Oslo-området 1944—45,
1975; Kompani Linge I/II, 1949, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
TB
Sabotørenes Landsforbund. Etter bruddet med Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon våren 1944, forsøkte NKP å bygge opp
en ny, løsere sammenslutning av sabotasjegrupper under innflytelse/ledelse av partiet.
Tanken var også å skape en sentral ledelse for
gruppene. Aktuelle for en slik organisasjon
var Ragnar Sollies Pelle-gruppe i Oslo-området, Sundes tidligere Tønsberg-gruppe Saborg, Saborg Bergen, samt enkelte andre smågrupper. Student Einar Andersen fikk i oppdrag av NKPs ledelse å bygge opp forbundet,
men hadde neppe tilstrekkelige forutsetninger for å lykkes. Et siste forsøk ble gjort rett før kapitulasjonen. Sabotørenes Landsforbund utga bl.a. Sabotøren. Som helhet var
imidlertid Sabotørenes Landsforbund et skrivebordsprosjekt fra NKPs ledelse.
LaB
Sachnowitz, Herman (1921—78), norsk
jøde som ble eneste overlevende av en familie på 9 som ble arrestert av tyskerne. Han skrev senere en gripende beretning om deportasjonen, leirene Auschwitz og Birkenau og
hjemkomsten til Norge
Litt.: Sachnowitz, H.: Det angår også deg, 1976.
NJR
Salvesen, Sylvia (1890—1973), foretok
en reise til Storbritannia i 1939 for å studere
kvinners beredskap. Vel hjemme dannet hun
en organisasjon for beredskap, Blåklokkene,
med førstehjelpkurs og andre kurs for beredskap som førte til samarbeid med kvinner og
menn i alle aldre og stillinger som sommeren
1940 ble en fastere organisasjon, kalt K.B.
(Kongens Budbringere). Denne drev bl.a.
med transport over grensen til Sverige, samtidig som strømmen av folk som ville til Storbritannia, ble dirigert over Ålesund og Bergen. Ble arrestert første gang i januar 1941
for kort tid, for godt 4.9. 1942. Etter 3 uker på
Grini, ble Salvesen sendt til kvinneleiren
Ravensbrück.
- Etter en tid ble hun oppsøkt av Wanda
Hjort (senere Heger), dermed var forbindelsen til Gross Kreutz-kretsen knyttet, og Salvesen lyktes i å få smuglet ut brev, lister med navn og nummer på norske i Ravensbrück og
Mauthausen, med hjelp fra en tysk SS-søster
som hadde sympati med fangene. Salvesen
vitnet etter krigen i rettssaken mot krigsforbryterne som ledet Ravensbrück.
Se også: Gross Kreutz; konsentrasjonsleirer.
Litt.: Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984, Ottosen, K.: Kvinneleiren, 1991, Salvesen, S.: Tilgi - men glem ikke, 1947.
GHj
samene under okkupasjonen. Både
kystsamer og reindriftssamer fikk sine levekår relativt forbedret under okkupasjonen. De hadde mat, og deres salgsprodukter, fisk og
kjøtt, var sterkt etterspurt av tyskerne. I tillegg kunne samer, som andre befolkningsgrupper nordpå, skaffe seg ekstrainntekter
gjennom tyskerarbeid, transporttjenester og
tvangsutleie av boligrom.
- Tyskerne hadde ingen raselære der samene
var plassert og beskrevet. Samene var en
eksotisk folkegruppe som de betraktet med
en turists øyne. Men ett viktig unntak fantes.
Terboven hadde bestemt at samejenter som
fikk barn med tyskere ikke kunne bli tatt hånd
om av Lebensborn og dermed få plass og
pleie på SS-organisasjonens mødrehjem. Ut
over det kjennes ingen spesielle tyske tiltak
mot samer.
- Mange ledere i NS så derimot på samene
som en laverestående rase som de måtte
holde atskilt fra nordmenn. Under evakueringen i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 tumlet de med forslag om prioriteringslister basert på raserenhet. Samene måtte ikke
blandes med sørnorske folk. Helst burde de
sendes tilbake til Nord-Norge. I verste fall
kunne de plasseres i reservater langs kysten i
Trøndelag og på Møre, noe NS til dels klarte
å få til.
- Tyskerne så mer praktisk på spørsmålet.
De var interessert i reinkjøttet, ikke hva som
skjedde med samene. Men norske reindriftssamer lot seg ikke lure eller true til å føre reinen til tyskerne i Troms. Både reinbeitene og friheten var i øst. Nesten 1500 samer kom seg
unna — det mest kjente kollektive samiske
bidrag til motstandskampen. Det er også
dokumentert at en rekke samer gjorde en stor
innsats som grenseloser i mange områder.
Se også: frigjøringen av Finnmark; grenselos; Lebensborn; rasehygiene; tvangsevakueringen i Finnmark.
KEE
samlingsregjeringen. Etter påtrykk fra
hjemmefrontlederne hadde regjeringen Nygaardsvold måttet love å gå av ved frigjøringen. Derfor måtte det dannes en
overgangsregjering inntil valg kunne holdes
høsten 1945. Opprinnelig hadde flere motstandsledere hatt ambisjoner om en ren hjemmefrontregjering. De kjente best til forholdene i Norge, de hadde folkets tillit og de var
best skikket til å føre det nasjonale fellesskapet fra krigen videre. Ved frigjøringen var
imidlertid alternativet en samlingsregjering
der utefronten og partiene også skulle være
med. Men Hjemmefrontens Ledelse (HL)
ønsket sin leder Paal Berg som regjeringssjef.
- H.r.justitiarius Berg hadde håpet å danne
regjering på en nasjonal stemningsbølge.
Men bare ledelsen i Arbeiderpartiet sluttet
helhjertet opp om ham. I de borgerlige partiene, særlig i Bondepartiet og Høyre, fryktet
mange at Berg og hans kolleger ville samle
makten i et utenomparlamentarisk organ, HL.
NKP var også imot Berg. Mistilliten mellom
kommunistene og HL fra motstandsarbeidet
satt dypt. Heller ikke alle i HL så Berg som
en handlekraftig og egnet statsleder. Berg
valgte å trekke seg pga. motstanden.
- Mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe
mente nå at Johan Nygaardsvold kunne sitte
frem til stortingsvalget. Partiflertallet foretrakk imidlertid Einar Gerhardsen som statsminister. Han var ikke belastet pga. 9. april
og hadde motstandsbakgrunn og intim kontakt med HL. Gerhardsens samlingsregjering hadde medlemmer både fra hjemme- og utefronten og fra de fleste partiene, inkl. 2 kommunister. Men Arbeiderpartiet dominerte;
samlingsregjeringen pekte frem mot sosialdemokratiets storhetstid.
Se også: Berg, P.; Fellesprogrammet; Gerhardsen, E.; Hambro, C.J.; Hjemmefrontens Ledelse; Nygaardsvold, J.; Stortingsvalget
8.10.1945.
Litt.: Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk, 1963.
KEE
Sanct Svithun, D/S, se Hurtigruten.
Sand, Lauritz (1879—1956), motstandsmann, forretningsmann, offiser i den nederlandske hær, topograf, jordeier etc. med mange år i det fjerne østen. Oppholdt seg i en
rekke land i Europa, men kom hjem for godt i
1938. Under okkupasjonen ble Sand en av
pionerene innenfor motstandsarbeidet. Han
engasjerte seg sterkt, og var som de fleste
pionerer med på det meste. Sand knyttet kontakter til mange yrkesgrupper. Etter hvert ble
det likevel etterretningsarbeidet som tok
tiden. Særlig var det de tyske militære installasjoner som ble viet interesse. Kart ble skaffet til veie, disse og mye annet ble fotografert på mikrofilm og sendt både til Sverige og
England.
- I likhet med svært mange andre pionertiltak raknet organisasjonen. Tyskerne benyttet velkjente teknikker med provokasjoner og
angiveri. 25.9.1941 ble Sand arrestert og
gjennomgikk meget hard tortur uten å
sprekke. Det har vært sagt om Lauritz Sand at
han var Norges mest torturerte mann. Størstedelen av fangetiden ble tilbrakt på Grini der
han til slutt fikk oppleve frigjøringen. Som
dødssyk og fullstendig helseløs etter tysk
mishandling ble nå Sand et symbol for de
andre fangene. Hans eksempel var med på å
stive opp moralen i leiren. Mange medfanger
søkte å lindre hans syketilværelse. Hele tiden
fulgte man med hans helsetilstand som flere
ganger var livstruende. Etter krigen hadde
Lauritz Sand et langt sykeleie og selv den
beste pleie kunne ikke lege alle sår. Hans
sterke vilje var likevel den samme, og han
nyttet sine krefter til bl.a. å arbeide for krigsinvalidene. En byste av Sand ble avduket i
1952 i nærheten av Grini.
Litt.: Haag, K.: Lauritz Sand, 1958.
IK
Sandberg, Erling (1879—1956), kommissarisk finansminister 25.9.1940—1.2.1942,
finansråd 1.2.1942—15.9.1943 (sykmeldt fra
11.3.43), adm. direktør i Christiania Bank- og
Kredittkasse 1920—45, formann i Den norske
Bankforening 1930—1945 (fungerte ikke etter
25.9.1940).
- Sandberg ble finansminister etter press fra
Reichskommissariat. Han meldte seg ikke
inn i NS og møtte ikke i Quislings ukentlige
møter med NS-statsrådene. Under Sandbergs
statsrådstid lyktes Finansdep., med betydelig
støtte fra Reichskommissariat, i stor grad å
styre utformingen av sentraladministrasjonen
og begrense veksten i statsutgiftene. Statens
og NS’ utgifter ble skilt fra hverandre. Hvis
man ser bort fra betalingen for tyskernes
okkupasjon, gikk statsregnskapet med store
overskudd. Sandberg støttet opp under Norges Banks uavhengige stilling og pengepolitiske linje.
- I straffesaken mot Sandberg etter krigen
ble han av lagmannsretten frikjent for sin
embetsgjerning, men dømt til 1 års fengsel
for å ha overtatt dep.sjefstillingen. Høyesterett frifant ham også for dette.
Se også: gulltransporten; Jahn, G.; kommissariske statsråder; krigens kostnad; Norges Bank.
Litt.: Norsk Retstidende 1947, Petersen, K.: Bankkriser og valuta-uro, 1982, Stortingsforhandlingene 1945-46: Dokument nr.1O: Beretning fra Norges Banks direksjon om Norges Banks virksomhet under okkupasjon m.fl.
HE
Sanengen, Alf (1913—91). Cand.real.
Sentral leder på sivil side i motstandskampen.
Kom tidlig med i organiseringen av den sivile
motstandskampen. Sammen med bl.a. Tore
Gjelsvik og Tor Skjønsberg ledet han kampen mot arbeidsmobiliseringen. Sanengen
var våren 1944 eksponent for det som kan
kalles «det aktive sentrum» i den sivile
ledelse. Etter krigen bl.a. leder for Sentralinstituttet for Industriell Forskning.
Se også: arbeidsmobiliseringen; Gjelsvik,
T; Koordinasjons-komiteen; Skjønsberg, T.
Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977.
IK
Scavenius, Erik (1877—1962), dansk
utenriksminister 1940—42, statsminister fra
november 1942 til hans regjering måtte tre
tilbake i august 1943. Scavenius hadde ingen
sympati for fascismen, men han var realpolitiker som mente at Danmark måtte strekke
seg langt overfor den tyske okkupant om landet skulle oppnå gode vilkår. Lengst gikk han
da han på Danmarks vegne undertegnet antikominternpakten i november 1941. Den danske folkereisningen i 1943 vendte seg mot
denne politikken og førte til Scavenius’
avgang. Scavenius er blitt stående som den
danske samarbeidspolitikkens fremste eksponent.
0KG
Scharffenberg, Johan (1869-1965),
lege, psykiater, overlege ved Botsfengslet i
Oslo. Omfattende populærvitenskapelig forfatterskap i norsk presse i en årrekke om
rettspsykiatri, alkoholproblemer, befolkningsspørsmål og politikk, preget av nitid
dokumentasjon og en polemisk form. I perioden juli til oktober 1933 publiserte han 16
kronikker i Arbeiderbladet under tittelen
«Hitler — frelser eller narr», hvor han konkluderte med at Hitler var en paranoid psykopat
på grensen til sinnssyk. En ny kronikk i
august 1934, «Cæsarvanviddets topp-punkt»,
skrevet som kommentar til at Hitler formelt
også ble statsoverhode etter Hindenburgs
død, førte til at regjeringen etter påtrykk fra
den tyske legasjonen i Oslo ba Riksadvokaten etterforske Scharffenberg pga. krenkelse
av fremmed statsoverhode. Saken ble henlagt
vesentlig med formell begrunnelse. Scharffenbergs regelmessige «nazi-kronikker» fortsatte helt frem til krigsutbruddet. I 1936 øvet
den tyske legasjon igjen påtrykk på utenriksdep. for å få stanset kronikkene, fordi Tyskland, etter at DNA fikk regjeringsmakten,
oppfattet Arbeiderbladet som regjeringsorgan. Saken ble på nytt henlagt.
- Etter okkupasjonen i mai 1940 publiserte
han 2 kronikker i Arbeiderbladet, «Vivere
non est necesse», preget av sterk vilje til motstand. Et foredrag i Det Norske Studentersamfund i september 1940, hvor han ga sterk
anerkjennelse av kong Haakon, førte til noen
ukers fengselsopphold. Scharffenberg, som
var en overbevist republikaner, ble en stor
beundrer av kong Haakon, og holdt etter
anmodning velkomsttalen for kongen ved
hjemkomsten 7.6.1945. I etterkrigstiden var
Scharffenberg kritisk til rettsoppgjøret. Han
var prinsipielt mot dødsstraff, tok tidlig sterk
avstand fra den nedverdigende behandlingen
av de sk. tyskertøsene, og ivret bl.a. gjennom
kronikker i Morgenbladet for en humanitær
og psykologisk forsonlig holdning i landssvikoppgjøret.
Se også: Hitler, A.; Studentersamfundet.
NJL
Scharnhorst, tysk slagskip, 33 800 tonn
fullt utrustet, sjøsatt 1936, søsterskip til Gneisenau. De to slagskipene opererte sammen
under invasjonen i Norge og senket det britiske hangarskipet Glorious ved Jan Mayen
8.6.1940. I februar 1942 beordret Hitler dem
fra Brest til Norge, men begge ble skadet
underveis, Gneisenau for godt. Våren 1943
ble Scharnhorst igjen stasjonert i Nord-
Norge, hvor den sammen med Tirpitz var en
stadig trussel mot de allierte Murmansk-konvoiene. I september 1943 foretok de to sammen med en rekke jagere et angrep på den
norske stasjonen på Svalbard. Scharnhorst
ble senket utenfor Nordkapp 26.12.1943 av
en alliert flåte under kommando av admiral
Sir Bruce Fraser, som senere med kong Haakons tillatelse ble adlet under navnet Lord Fraser of North Cape. Den norske jageren
Stord (sjef Skule Storheill) deltok i slaget. Av
Scharnhorsts mannskap på ca. 1850 ble bare
36 reddet.
Se også: Murmansk-konvoiene; Tirpitz.
Litt.: Ogden, M. L.: The Battle of North Cape, 1962.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
