- Silkefront, begrep som særlig knytter seg
til landssvikoppgjøret etter krigen. Det har
sin bakgrunn i uttrykket «ta på med silkehansker» dvs, være mild mot dem som har forbrutt seg. Silkefronten betegner de aviser,
personer og grupper som mente at man ikke
skulle gå for hardt frem i landssvikoppgjøret.
Man skulle straffe de verste forbrytelsene og
de personene som hadde ansvaret for ugjerningene under krigen, men ikke utvide oppgjøret til f.eks. passive NS-medlemmer og
ufarlige medløpere. Silkefronten sto i motsetning til «isfronten» som ville ha et strengt og
et mest mulig omfattende oppgjør.
- Uttrykket «silkebisp» stammer fra det
samme fenomen og ble i 1945 et oppnavn på
biskop Eivind Berggrav. Han gikk ut mot å
bruke den strengeste straffen, dødsstraff. På
den annen side var det han som NS-folk sterkest fordømte for kravet om at absolutt alle,
selv de mest marginale NS-folk og kollaboratører, skulle straffes.
Se også: isfront.
Litt.. Berggrav, E.: Folkedommen over NS, 1945.
SUL
Sinding, Christian (1856—1941), komponist, hedret med årlig statsstipendium fra
1889, nasjonalbelønning i 1921, æresboligen
Wergelandsgrotten i 1924 og storkors av St.
Olavs orden i 1938, og som ble medlem av
NS. I 1940 holdt han en tale i NRK der han
oppfordret det norske folk til å støtte opp om
NS’ kulturpolitikk.
- Noen forsøker å forklare Sindings nazisme
som en feiltakelse: Han ble trukket med av
yngre kolleger og venner, og var så gammel
og tunghørt at han ikke visste hva han ble
med på. Andre ønsker å se Sindings politiske
holdning som en logisk konsekvens av hans
tilhørighet til tysk kultur. Det var i Tyskland
han studerte, fikk internasjonalt gjennombrudd og tilbrakte store deler av karrieren;
musikalsk mottok han sterke inntrykk fra
Richard Wagner. På tross av den tyske
påvirkningen ble Sinding betraktet som en
arvtaker av den nasjonale tradisjonen fra
Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg.
- Sinding, som alt i 1934 hadde gitt uttrykk
for nasjonalsosialistiske sympatier, ble i kraft
av sin berømmelse en av NS’ fremste kulturpersonligheter. Da han døde 86 år gammel i
november 1941, ble han begravet med stor,
offisiell prakt. I 1945 fikk Christian Sinding
en posthum straff, det gikk lange tider før
musikken hans ble spilt i norske konsertsaler
igjen.
Litt.: Rugstad, G.: Christian Sinding, 1979.
BS
Sinding, Leif (1895—1985), NS-regimets
fllmdirektør 1941—43, var ved siden av Rasmus Breistein og Tancred Ibsen den ledende
regissør i Norge ved krigsutbruddet. Han var
utdannet i Tyskland og Frankrike og skaper
av verk som Bra mennesker (1937), Eli Sjursdotter (1938), De vergeløse (1939) og Tante
Pose (1940), alle klassikere i tidlig norsk lydfilm. I januar 1941 fikk han utstrakte fullmakter av Kultur- og folkeopplysningsdep. til å
«omstille og bygge opp hele det norske filmvesen i samsvar med de nye forhold», produksjon så vel som import og fremvisning.
En lang rekke utmerkede norske filmer ble
skapt under hans regime i krigens første 2—3
år. Den planlagte nyordning av kinodriften
derimot, som var ment å skulle gi produksjon
og visning en forretningsmessig sammenheng og derfor siktet mot å avvikle det kommunale monopolet, møtte innbitt motvilje i
den kommunale sektor og derfor også i
Innenriksdep. Det lyktes dette dep. ikke bare
å sette bom for reformen, men også å få
anklaget Sinding, som selv produserte film
under okkupasjonen, for utilbørlig samrøring
av offentlig stilling med egen økonomi, og
avsatt som fllmdirektør. Etter sonet landssvikdom var adgangen stengt for ham for videre fllmproduksjon.
Se også: film og kino; Fyrst, W.; Statens
filmdirektorat.
Litt.: Evensmo, S.: Det store tivoli, 1967; Film i Norge, 1943, Sinding, L.: En filmsaga, 1972.
HFD
Sipo, Sicherheitspolizei, det tyske sikkerhetspolitiet. Hitlers viktigste redskap når det
gjaldt å slå ned alle forsøk på motstand mot
regimet var politiet, som allerede i februar
1933 fikk fullmakt til å fengsle uten lov og
dom. Fra 1934 lå det politiske politiet i alle de
tyske delstatene under Heinrich Himmler,
som også var sjefen for eliteorganisasjonen
SS. I juni 1936 utnevnte Hitler ham til øverste sjef for hele det tyske politiet med tittelen
Reichsführer SS und Chef der Deutschen
Polizei. Politiet ble nå delt i Orpo (Ordnungspolizei) og Sipo, som igjen besto av det politiske politiet (statspolitiet) og kriminalpolitiet. Gestapo, det hemmelige statspolitiet, var
en avdeling under Sipo. Sjefen for Sipo ble
Reinhard Heydrich. Høsten 1939 ble Sipo
knyttet sammen med partiets sikkerhetstjeneste SD (Sicherheitsdienst) til én institusjon,
Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Da Heydrich ble drept sommeren 1942, overtok Ernst Kaltenbrunner.
- Himmlers mann i Norge var Wilhelm
Rediess, Höherer SS- und Polizeiführer
Nord. Dels under Rediess, dels direkte under
Heydrich sto Heinrich Fehlis som Befehlshaber der Sipo und des SD (BdSuSD). Terboven «kunne betjene» seg av politiet i Norge,
men det var egentlig ikke understilt ham.
- Sipo kom til Norge i slutten av april 1940
og opprettet sitt hovedkvarter i UDs lokaler
på Victoria Terrasse i Oslo, helt til Fehlis i
februar 1945 flyttet det til Furulund i Bærum
av sikkerhetsgrunner.
- Sjef for Sipo den første sommeren var
Franz Stahlecker, og det var da organisert i
Einsatzkommandos slik som i felten. Men
høsten 1940 overtok Fehlis, og etter modell
av Heydrichs RSHA i Berlin ble også Sipo i
Norge inndelt i avdelinger. Nummer IV var
Gestapo, den utøvende avdelingen.
- Under Fehlis, som foruten å være Befehlshaber for Sipo (BdS) også var Sipo-kommandør (KdS) for Oslo-området frem til februar
1945 (etter ham var Braune kommandør i
Oslo), ble landet inndelt i kommandørområder med sete i Stavanger (sjef: Stossberg, Jenessen, Wilkens og sist Hath), i Bergen
(Flesch, Blomberg, Weimann), i Trondheim
(Eichmann, Ling, Flesch) og i Tromsø (Blomberg, Jenessen, Stage, Poche), som mot slutten av 1944 ble flyttet til Narvik (sjef: Tanzmann).
- Under kommandørene lå en rekke tjenestesteder, grensepolitiposter, støttepunkter og fangeleirer. Sipos samlede styrke i Norge mot
slutten av krigen var på ca. 750 mann.
Se også: Gestapo; Fehlis, H.; Heydrich,
R.; Kaltenbrunner, E.; Flesch, G.; Stahlecker, F.
Litt.: : Gestapo i Norge. Mennene, midlene og metodene, utg. anonymt 1946 (av R. Hedemann), og Bergfald, 0., rev.utg. 1978.
BN
Sir James Clark Ross, se handelsfartøy.
sivil beredskap. Erfaringer fra 1. verdenskrig gjorde at man tidlig begynte å tenke på
sivil beredskap, særlig mht. forsyninger hvis
landet skulle bli avsperret — slikt hadde jo
hendt før. Allerede 25.8.1939 trådte loven om
forsyningsnemnder i kraft, og straks ved
krigsutbruddet 1.9.1939 ble importvarene
kaffe og sukker rasjonert. 13.9. besluttet Stortinget enstemmig å opprette et krisedep., Forsyningsdep., som begynte sin virksomhet
1.10. med Trygve Lie som sjef.
- I løpet av de neste månedene ble landets
forsyninger av livsviktige varer sterkt økt.
Noe ble kjøpt og lagret av staten, men som
hovedregel støttet man heller privat import
for å holde omkostningene nede og unngå et
for stort apparat. I april 1940 regnet myndighetene med at forbruket var sikret for flere
måneder fremover når det gjaldt de fleste viktige varer.
- Andre tiltak for å bedre den sivile beredskapen var sivilt luftvern, som vesentlig gikk
ut på beskyttelse av liv og eiendom ved
brannvern og bygging av tilfluktsrom. Aktivt
luftvern var bare planlagt for Oslo og Bergen,
men ble forberedt på privat initiativ også
andre steder. Mye av dette var fortsatt på
planleggingsstadiet da invasjonen kom.
- Overvåkingstjenesten hadde visse personer under oppsikt, særlig gjaldt dette «mistenkelige utlendinger». Noen spioner ble
også arrestert. Bortsett fra i Finnmark, hvor
Vinterkrigen gjorde at man fryktet kommunistspioner, gjaldt det meste av kontraspionasjen sikring av handelsflåten. Tyskernes
uinnskrenkede ubåtkrig førte til at også
mange norske skip ble senket, og myndighetene bygde høye gjerder rundt havneområdene for å hindre at uvedkommende fikk
kjennskap til last eller ankomst- og avgangstider. Også Justisdep. «Vær varsom»-plakater skyldtes mye alvoret i sjøkrigen.
- Det sivile beredskapsarbeidet forut for
9.4.1940 ble ofte gjort på frivillig basis. Skytterlagene fikk enorm tilslutning, det samme
gjaldt Røde Kors og lottene. Kommunene
satte opp evakueringsplaner, hjelpepoliti og
-brannvern ble trenet, blendingsgardiner påbudt og mørkleggingsprøver holdt. Alt dette
bidro til å holde folk konstant oppmerksom
på krigsfaren.
Litt.: Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945.
bilag bind II.
BN
Sivorg. Samlebetegnelse på hjemmefrontens
sivile motstandsorganisasjoner, som Koordinasjonskomiteen, Kretsen, Politiorganisasjonen
o.a. Den militære ble kalt Milorg, men i motsetning til Sivorg var dette én fast organisasjon.
BN
6-te kolonne, Helge Krogs begrep for
norske storindustrielle ledere, lansert i en
polemisk pamflett i Sverige høsten 1944 om
«Nazi-Tysldands krigspotensial og den 6-te
kolonne i Norge», signert «norsk emigrant».
Krogs hensikt var å rette søkelyset mot de
nære forbindelser mellom norsk og tysk
industri. Hjemmefronten og motstandsarbeidet beskjeftiget seg bare med «quislingene»,
og det var tyskerne tjent med. Artikkelen ble
kort etter spredt i Norge gjennom den illegale
avisen Alt for Norge. Den inneholdt enkelte
faktafeil, men påpekningen av den nære forbindelse mellom tysk krigsindustri og norsk
bergverk og industriproduksjon, var korrekt
nok. Tyskerne var faktisk forberedt på industrisabotasje, men klarte tidlig å oppnå samarbeid med norske industriledere om å motvirke
det. Milorg prioriterte ikke industrisabotasje,
bare bomber og sabotører fra Storbritannia
hindret tyskerne på dette området.
- Krog lanserte begrepet for annen gang da
han samlet flere av sine artikler i en bok i 1946.
Der utvidet han sin kritikk til å gjelde rettsoppgjøret. Også der mente han at økonomisk
landssvik ble lavt prioritert. Ifølge Krog fortsatte de politiske og juridiske ledere i Norge å
overse sjette kolonne også etter krigen.
Se også: kollaborasjon; rettsoppgjøret;
sabotasje; tysk økonomisk politikk i Norge; Alt for Norge.
Litt.: Ellingsen, D.: Krigsprofitørene og rettsoppgjøret, 1993, Krog, H.: 6-te kolonne?, 1946, Valen, T.: De tjente på krigen, 1974.
NJR
Sjøfartsdepartementet, opprettet 25.09.
40. Dep. ble opprettet fordi Terboven insisterte på at sjøkaptein Kjeld Stub Irgens som
ble ansett for å stå kong Haakon svært nær,
skulle være med i den kommissariske regjeringen. Det ble derfor opprettet et eget
Sjøfartsdep. til Irgens. Dette fikk overført
Skipsfartsdirektoratet fra Forsyningsdep.,
foruten Handelsdep. 3 kontorer for maritime
spørsmål. I tillegg fikk Sjøfartsdep. hotell- og
reiselivssaker fra Arbeidsdep. og Utenriksdep. sjøfartssaker. Jrgens’ dep. fikk også
ansvaret for fyrvesenet, havnevesenet og losvesenet.
- Sjøfartsdep. ble både opprettet og nedlagt
pga. Irgens’ person. Han var ingen føyelig
medarbeider for Quisling, bl.a vegret sjøfartsministeren seg mot å ta inn NS-medlemmer i sitt dep. 12.6.44 ble Irgens avsatt som
minister og fra samme dag ble hans dep. innlemmet i Næringsdep.
Se også: Irgens, K.S.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5, 1980, Irgens-saken, 1948; Norges Statskalender 1940—1944.
BB
sjøfolkene i den norske handelsflåten ytte
Norges største bidrag til de alliertes seier.
- Mange av sjøfolkene seilte fra verdenskrigens utbrudd i september 1939 til og med Japans kapitulasjon høsten 1945. Ingen annen
sivil gruppe nordmenn kan vise til lengre sammenhengende krigsinnsats. Pr. 9.4.1940
befant det seg 27 000 sjøfolk på Nortraships
skip, 24 000 av dem var nordmennn.
- Norske sjøfolk deltok i de fleste store sjøslag, de seilte i Atlanterhavet, Middelhavet,
Det indiske hav og Stillehavet. Noen få skip
deltok i ishavskonvoiene på Murmansk. Sjøfolkene deltok praktisk talt i alle landgangsoperasjoner i Europa, under evakueringen fra
Dunkerque i slutten av mai 1940, i operasjon
Torch — invasjonen av Nord-Afrika høsten
1942 og i invasjonen av Normandie i juni
1944.
- Sjøfolkene lærte den krevende manøvreringen i konvoiseilas.
- Norske sjøfolk fikk honnør for besetningenes hurtighet og kompetanse ved torpedering
og påfølgende redning i livbåter.
- Norsk sjømannsskap var trolig på sitt
ypperste ved krigens slutt. Da hadde tusener
seilt sammenhengende i flere år, under de
vanskeligste forhold, de hadde stått på post
under angrep — i maskin, på utkikk, i rorhus
og på kanonplattform. De hadde reddet
kamerater om bord i livbåt, navigert ved forlis og de hadde holdt disiplin i kritiske situasjoner.
- Innsatsen krevde store ofre. Av de over
10 000 norske menn og kvinner som omkom,
var 3734 sjøfolk tilhørende i handelsflåten,
medregnet marinens 923 mann, tapte Norge
vel 4600 menneskeliv på sjøen.
- Mange sjøfolk var aldri ute for torpedering
og forlis, men de visste at det kunne skje. I
ettertid vet man hvor stor helsemessig påkjenning det var for sjøfolkene å være utsatt
for langvarig stress over tid — flere år med
venting og atter venting — på at torpedoen
eller bombeflyene kanskje kommer. Senskader, reaksjoner 10—15 år etter krigen — søvnforstyrrelser, angst mm. — ble etterkrigsopplevelser for mange tidligere sjøfolk.
- Mer enn 25 år skulle gå før sjøfolkenes
helsemessige påkjenninger ble anerkjent og
et økonomisk oppgjør fullført.
Se også: handelsflåten; krigsinvalid; krigsseiler; Nortraship; Nortraships hemmelige
fond; senskader; Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten; slaget om Atlanterhavet.
Litt.: Dannevig, B.: Skip og menn, 1968, Hegland, J.R.: Nortraships flåte, bd. 1/II, 1976, Hjeltnes, G.: Handelsflåten i krig, bd. 111/1V, 1995.
GHj
Sjøforsvarets skytteravdeling for
Handelsflåten (SSH) ble bemyndiget
opprettet av Forsvarsdep. i juni 1941. Den
sjømilitære situasjonen fra sommeren 1940
av, med et sterkt tysk ubåt- og flyvåpen og
med begrenset alliert eskorte, gjorde det
ønskelig å utruste de allierte handelsskipene
med skyts av forskjellige slag. Britene stilte
derfor sine spesialutdannede kanonskyttere
til rådighet for Nortraship, og hadde til
enhver tid under krigen mellom 1500—2000
britiske gunnere på norske skip. Men britene
hadde behov for egne folk til britiske skip, og
krevde etter hvert at de øvrige allierte selv
utdannet skyttere.
- Utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte skjedde i hovedbasen i Dumbarton, Skottland, men også i Camp Norway i
Lunenburg, Canada, og på Travers Island,
New York. Det ble utdannet 195 væpningsoffiserer og 1798 norske skyttere. Behovet ble
anslått til 4000.
- Skytset ble derfor hele krigen igjennom
betjent også av skipets dekksmannskaper
som fikk opplæring av de spesialutdannede
skytterne og væpningsoffiserene. Skytterutdanningen møtte motstand fra Norsk Sjømannsforbunds (NSF) side. NSF mente det
var tilstrekkelig at vanlige dekksmannskaper
ble kurset i håndtering av våpnene. NSF fryktet en militarisering av handelsflåten og at
fagorganisasjonen skulle tape sin sterke posisjon om bord. Forbundet gikk i mot alle forslag som ville øke rekrutteringen til skyttertjenesten. Mange av skytterne som mønstret
på som kombinert skytter/matros, kom dermed i klemme om bord fordi de tjente to herrer, Nortraship og marinen.
- Bevæpningen fungerte først og fremst
defensivt, antiluftskyts tvang fly høyere opp
og kanoner kunne lykkes i å presse ubåter
under vannskorpen. For alle om bord var
egne våpen til å forsvare seg med av stor psykisk betydning.
Se også: handelsflåten; Norsk Sjømannsforbund; Nortraship.
Litt.: Generalrapport for SSH, 1946, Nortrashipflåtens
skyttere 1941—1946, 1989, Hjeltnes, G.: Sjømann — lang
vakt, 1995.
GHj
sjømannsprestene i Hamburg. Sjømannsprest Finn Moestue Husebye ble fast
norsk sjømannsprest i Hamburg høsten 1940,
men pga. sin holdning vis-a-vis bofaste,
ivrige NS-nordmenn, fikk han valget om å
reise hjem frivillig eller bli utvist. Hjelpeprest
Arne Berge ble i stedet innsatt som fast sjømannsprest, og i begynnelsen av 1942 ble
pastor Conrad Vogt-Svendsen ansatt som
hjelpeprest. Disse tre gjorde et stort arbeid for
norske politiske fanger i tyske tukthus, fengsler og konsentrasjonsleire. En paragraf i det
gamle tyske fengselsreglementet sa at en innsatt hadde rett til å få regelmessig besøk, og
sjømannsprestene i Hamburg fikk fullmakt til
å besøke fangene på familiens vegne. A drive
sjelesorg var forbudt, men det gjorde prestene
likevel. Vogt-Svendsen sa: «. . de regulære
besøk kom opp i tusener, sykebesøkene i
hundreder, og samtalene med døende ble
hyppigere og hyppigere. ..Så om vakten
vrengte øynene og brummet aldri så meget,
ble iallfall de siste minuttene av hvert besøk
brukt til lesning av et bibelord, samtale om
det, bønn og lysning av velsignelsen.»
- Sjømannsprestene fikk ikke adgang til
konsentrasjonsleirene men klarte å få tillatelse til å sende tørrfisk, sild og tran til fangene der. Det var av stor betydning vinteren 1942—43, før pakkene fra Røde Kors og andre
begynte å komme.
Se også: Den norske Sjømannsmisjon; Zassenhaus, H.
Litt.: Ottosen, K.: Bak lås og slå, 1993, Vogt-Svendsen, C.: Med Guds ord i fiendeland, 1948.
GHj
Skancke, Ragnar (Sigvald) (1890—1948),
NS-politiker. Kommissarisk statsråd i Kirkeog undervisningsdep. fra 25.9.1940, Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering fra 1.2.1942 til frigjøringen, dømt til
døden i 1946, henrettet i 1948.
- Skancke ble professor i elektroteknikk ved
NTH i 1923, og markerte seg som en pioner i
radarforskningen. Han meldte seg inn i NS i
1933. Quisling utnevnte ham til arbeidsminister i sin kuppregjering 9.4.1940, men
Skancke holdt seg i Trondheim og unngikk å
ta kontakt.
- Som kommissarisk statsråd, senere minister i Kirke- og undervisningsdep., satt
Skancke med ansvaret for NS’ nyordning av
kirke, skole og universitet. Både tilhengere
og motstandere av NS-regimet oppfattet disse
områdene som avgjørende viktige, det gjaldt
spesielt kontrollen over skole og undervisning. Skancke forsøkte å gjennomføre sin oppgave på en aktiv måte. Men samtidig
ønsket han å unngå provokasjoner. Sammenliknet med mange andre ledende NS-medlemmer, var han ikke spesielt tyskvennlig.
Men når han møtte motvilje og motstand i det
norske samfunnet, nølte han ikke med å sette
inn mottiltak.
- Forsøkene på å formalisere NS-regimets
innflytelse i kirken, i skolen og i lærerorganisasjonene førte til full kirkestrid og lærerstrid
i 1942. I denne striden var det langt mer pågående aktører på NS-siden enn Skancke, men
han tok fullt ansvar for NS-styrets offensiv.
Bisper, prester og lærere ble suspendert og
avsatt, NS-folk ble satt inn i deres sted. Det
var ikke Skancke som tok initiativet til å
deportere en stor gruppe lærere til Finnmark,
og han var også uenig i deportasjonen.
- Skancke fikk en påfallende hard dom i
rettsoppgjøret etter krigen. Ved siden av ham
var det bare Quisling og Hagelin av den politiske ledelsen i NS som fikk dødsstraff. Etter
at Høyesterett hadde stadfestet dommen i
mars 1947, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye bevis, og
det ble tatt opp nye vitneforklaringer. Under
arbeidet med gjenopptakelsen ble en avskrift
av kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 første
gang dokumentert i rettsoppgjøret. Mens
saken pågikk, endret klimaet i oppgjøret seg
også betraktelig. Det ble reist høylydte krav
om benådning, bl.a. i opprop undertegnet av
mange prester og lærere. Men alle søknader
om benådning ble avslått. Skancke ble, som
den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet
28.8. 1948.
Se også: kapitulasjonen i 1940; kirkekampen; lærerstriden; Universitetet.
Litt.: Lange, A.: Dødsdommen over professor Ragnar
Sigvald Skancke, 1954.
ØS
Skarphagen, Hans (1888-1971), NS-
politiker. Idømt 20 års tvangsarbeid i 1946.
- Skarphagen var professor ved NTH. Han
hadde studert i Tyskland og var tysk gift. Innmeldt i NS i 1933, men ikke politisk aktiv i
partiet før 1940. Han hadde en rekke viktige
posisjoner og verv i NS-administrasjonen.
Han var ansatt som ekspedisjonssjef i Kirke-
og undervisningsdep. i en periode fra
1.2.1941, og han var kommissarisk leder for
NRK fra sommeren 1942 til sommeren -44.
- Mest bemerket gjorde han seg på energisektoren. Han var engasjert som konsulent i vassdrags- og elektrisitetssaker i Arbeidsdep. fra
november 1941 til februar 1942, og han var
konstituert generaldirektør for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen fra februar -42. I
spørsmålet om tyske interesser skulle få konsesjon til norsk vannkraft gikk han langt i retning
av å gi tyskerne det de ønsket. Denne saken
førte til en langvarig strid innad i Quislings
regjering, en strid som endte med at arbeidsminister Tormod Hustad gikk av og ble erstattet av Skarphagen i februar 1944. Arbeidsdep.
ble samtidig omdøpt til Trafikkdep.
- Skarphagen var utpreget tyskvennlig, av
de ytterst få av Quislings ministre som var
medlem både av Norsk-Tysk Selskap og av
Germanske SS Norge. Under hans ledelse
forberedte Trafikkdep. dannelsen av Postsparebanken, en institusjon som ble vedtatt opprettet i desember 1944, men som ikke kom i
gang før frigjøringen.
Se også: Hustad, T; Norsk rikskringkasting; Whist, A.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Skeie, Jon (1871-1951), professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1907
og landets ledende ekspert i strafferett og prosess, rettet sommeren 1945 en omfattende
kritikk mot grunnlaget for det forestående
rettsoppgjøret. Skeie mente at de provisoriske anordninger som var gitt av London-regjeringen gikk ut over de rammer Grunnloven tillater, og at det dessuten var helt unødvendig å etablere en egen, juridisk tvilsom
landssviklov når et fullgodt rettsoppgjør
kunne føres ut fra eksisterende straffelov.
Kritikken og dens implikasjoner (han gikk
f.eks. imot å gjøre straffeansvar gjeldende for
hvert eneste NS-medlem) fikk ingen gjennomslag i praksis. Hjemmefrontens jurister
var av en helt annen mening. Medvirkende til
denne motsetning var antakelig at Skeie sto
på en annen linje enn motstandsbevegelsen
også i synet på Stortingets innkalling, som
han hele tiden var for av konstitusjonelle
grunner, mens hjemmefronten og dens h.r.-
dommere motsatte seg tanken — inntil man
helt på slutten av krigen svingte over til motsatt resultat. Skeie tok denne vakling, og
andre tilsvarende episoder, som uttrykk for
svak rettslig kompetanse, mens hjemmefrontjuristene betraktet Skeie som gammeldags og
ideosynkratisk. I ettertid kan det synes som
Skeies prinsipielle legalisme neppe står tilbake for den mer stemningsmotiverte juss
som rådet grunnen under rettsoppgjøret.
Se også: anordning; Haug, E.; rettsoppgjøret; Stortinget av 1936.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Skeie,
J.: Landssvik, 1945.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
