- Skjerstad, tidligere D/S Hansa, ble rekvirert av Terboven fra Nordlandske Dampskibsselskap 9.4.1942 «for en tur til Kirkenes». Det var de arresterte lærerne som skulle
sendes nordover til straffarbeid fordi de ikke
ville melde seg inn i Lærersambandet. 12.4.
kom transporten på 498 lærere og 53 tyske
politifolk om bord, og skipet ble da så overfylt at kapteinen varslet skipskontrollen. Protester hjalp ikke, og etter å ha lånt 232 livbelter fra et annet skip seilte Skjerstad nordover
fra Trondheim natten til 15.4. Skipets besetning fikk ikke ha forbindelse med land. I
Tromsø gikk kapteinen i land med politivakt
for å få flere livbelter. Kl. 5.30 28.4. var
Skjerstad fremme i Kirkenes, men først et
døgn senere fikk lærerne gå i land. Skjerstad
ble ombygd i 1945 og gikk i hurtigrutefart til
1958.
Se også: lærerstriden.
Litt.: Dyvik, S.: Det Nordlandske Dampskibsselskap A/S.
1977
BN
Skjønsberg, Tor (1903—93), jurist og
motstandsmann. En av de drivende krefter
innenfor den sivile motstandsledelse. Medlem av Kretsen og senere Koordinasjonskomiteen. Ansvar bl.a. for overføringer av
økonomiske midler mellom regjeringen og
hjemmefronten. I denne forbindelse kalt
«hjemmefrontens finansminister». Skjønsberg ble tidlig eksponent for en aktiv linje
innenfor den sivile ledelse. Sammen med
Tore Gjelsvik og Alf Sanengen var han en
pådriver i kampen mot arbeidsmobiliseringen. Skjønsberg bidro til å utforme en serie paroler som skjerpet tonen overfor NS-
myndighetene. Senere også medlem av
Hjemmefrontens Ledelse. Ved frigjøringen
ble han skipsfartsminister i Gerhardsens samlingsregjering.
IK
Skodvin, Magne (1915—), okkupasjonshistoriker, professor ved Norges Lærerhøgskole 1957, ved Universitetet i Oslo 1959—83.
- Skodvin satt i styret i Det norske Studentersamfund 1940 og markerte seg tidlig med
protester mot den tyske okkupasjonen.
Senere var han aktiv i motstandsarbeidet
blant studentene, og mot slutten av okkupasjonstiden var han tilknyttet sekretariatet for
Hjemmefrontens Ledelse. Etter frigjøringen
ble Skodvin trukket med i det okkupasjonshistoriske miljøet rundt professor Sverre Steen. Hans doktoravhandling Striden om
okkupasjonsstyret i Norge fram til 25. september 1940 kom i 1956, og viser på en nøktern måte et heftig maktspill bak kulissene.
Fra slutten av 1950-årene av var Skodvin det
ubestridt ledende navnet i norsk okkupasjonshistorisk forskning. Han spilte en spesielt viktig rolle som veileder, inspirator og
miljøbygger. I tillegg har han arbeidet med
norsk etterkrigshistorie, med vekt på utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk.
- Skodvin har vært et bindeledd mellom faghistorikere og folk med tilknytning til hjemmefronten. Han var en drivkraft i arbeidet
bak Norges Hjemmefrontmuseum. I flere tiår
var han den okkupasjonshistoriske forskningens ansikt utad, med mengder av foredrag
og avisartikler. I debatten om okkupasjonshistorien har Skodvins perspektiver og innflytelse stått sentralt. Noen hevder at det
eksisterer en egen «Skodvin-skole» i norsk
okkupasjonshistorie.
Se også: Kjeldstadli, S; Steen, S.; Wyller, T.C.
Litt.: Skodvin, M.: Striden om okkupasjonsstyret i Norge
fram til 25. september 1940, 1956; Krig og okkupasjon.
Norsk historie 1939—1945, 1991.
ØS
skogbruket var under okkupasjonen preget av uvanlig stor etterspørsel etter ved og
trelast, mens leveransene til treforedlingsindustrien sank. Avvirkningen ble redusert fra
en topp på 11,1 mill.m3 sesongen 1940—41 til
7,7 mill m3 siste krigsvinteren. De økte
skogsarbeiderlønningene under krigen spiste
stort sett opp de økte maksimalprisene på
tømmer.
- Tømmeromsetningen ble grunnleggende
endret under krigen. I februar 1940 inngikk
Norges Skogeierforbund, der Torstein Fretheim var formann, den første nasjonale pris- og leveringsavtale med staten om vedleveranser på vegne av forbundets tømmersalgsforeninger. En forordning av 21.8.1941 bestemte at all tømmeromsetning måtte foregå
gjennom Skogeierforbundets salgsforeninger. Omsetningsmonopolet ble opphevet med frigjøringen. Som landbruksminister skjermet Fretheim Skogeier-forbundet fra å bli
nazifisert. Dette hadde også sammenheng
med at forbundet i løpet av krigens første år
utviklet seg fra en faglig til økonomisk organisasjon og dette ble bare unntaksvis forsøkt
nyordnet.
- Den skogpolitiske hovedkonflikten under
okkupasjonen gjaldt tyskernes krav om tømmerleveranser. Skogdirektør Karenius Sørhuus, som satt i sin stilling under hele krigen,
meislet ut strategien som skogforvaltningen
fulgte for å sabotere tyskernes krav. Hovedelementer i strategien, som i hovedsak lyktes,
var byråkratisk trenering og understrekning
av den følbare knapphet på arbeidskraft.
- Med unntak av enkelte lokale tilfeller av
tysk rovhogst, kom ikke skogbruket svekket
ut av krigen. Den oppsparte tømmerkapitalen
er anslått til 8 mill. m3. Den viktigste hindringen for å utnytte de økte tømmerprisene etter 1945 var mangel på arbeidskraft. Krigstidens system for fordeling av tømmer mellom brukergrupper og den sentraliserte tømmerprisfastsettelse ble retningsgivende langt
utover i etterkrigstiden.
Se også: Fretheim, T.; Norges Næringssamband.
Litt.: Espeli, H.: Landbruket under krigen, 1991, Vevstad,
A.: Norsk skogpolitikk, 1992.
HE
Skouen, Arne, pseudonym Bjørn Stallare
(1913—), journalist i Dagbladet fra 1931,
sportsredaktør 1934—41. Under dekknavnet
Bjørn samlet han deretter sammen med andre
reportere meldinger fra Norge som gikk i
chiffer til Den norske legasjonen i Stockholm. I 1942 kom det et ønske fra Stockholm
om korte skildringer av hverdagen i Norge.
Skouen skrev i alt et par hundre epistler om
hverdagslivet under okkupasjonen i Norge,
signert med tilføyelsen Stallare til dekknavnet Bjørn. (I tidlig middelalder førte en Stallare ordet for kongen på tinget.) Disse stemningsskissene kalte han skinnbrev, og de ble
smuglet over til Sverige og derfra spredt
videre og bl.a. trykt som fast spalte i Norsk
Tidend i London.
- Skouen virket ved Stockholm-legasjonens
pressekontor 1943, som medarbeider i NRK i
London 1944, som presseattaché i New York
1945.
Litt.: Stallare, B.: 66 skinnbrev fra Oslo, 1943, ny utg. 1994.
GHj
skutt blir den. Første tyske trussel om
bruk av dødsstraff kom i et opprop til den
norske befolkning i aprildagene 1940 fra
general von Falkenhorst med: «Skutt blir
enhver sivil person som blir påtruffet med
våpen i hånd! Skutt blir den som ødelegger
anlegg som tjener trafikken og etterretningsvesenet eller kommunale innretninger. Skutt
blir den som anvender krigsmidler som står i
strid med folkeretten (dum-dum).» Dum-dum
kuler hadde hakk i blymantelen og spredte
seg når de traff (forbudt i Haagkonvensjonen).
- Terbovens forordninger brukte ordene
«straffes med døden».
Se også: dødsstraff.
Litt.: Nøkleby, B.: Skutt blir den!, 1995.
BN
slaget om Atlanterhavet, det største
slag i den 5 år lange sjøkrigen. Flertallet av
norske handelsskip og flere norske jagere og
korvetter deltok i slaget om Atlanterhavet.
Churchill selv satte navn på denne del av sjøkrigen. I et direktiv i mars 1941 skrev han:
«The battle of the Atlantic has begun . . . »
- Slaget om Atlanterhavet ble en ødeleggelseskrig med et stort spekter av våpen og utstyr.
Partene omfattet på den ene side Kriegsmarines ubåter, overflateskip og fly, på den annen
side de alliertes handelsskip, marine og fly.
- Det startet med Frankrikes fall i juni 1940,
som ga de tyske ubåtene adgang til å gå langs
atlanterhavskysten og true all skipsfart som
passerte sør for Irland, og sluttet med Tysklands kapitulasjon i mai 1945.
- I tillegg til å være en direkte konfrontasjon
mellom aksemaktene og de allierte, var det en
kamp om kommunikasjon og forsyninger
mellom Storbritannia og det nordamerikanske kontinent. Det var av avgjørende betydning for utfallet av verdenskrigen at livslinjen
mellom USA og Storbritannia ble holdt oppe.
- Slaget om Atlanterhavet kan inndeles i distinkte faser:
- I. Juli 1940-desember 1941 — frem til USA
trer inn i krigen. Den store tid for det tyske
ubåtvåpen. De dårlig eskorterte konvoiene ga
ubåtsjefene gylne tider.
Fra september 1941
forsøkte admiral Dönitz en ny taktikk — å
sende ubåter i samlet flokk fra flere retninger
mot de allierte konvoier. I skjul av nattemørket gikk ubåtene på overflaten og benyttet seg
av den gode farten (ca. 17 knop) til å angripe
konvoiene. Den nye ulveflokktaktikken ga
gode resultater, i 1941 gikk 875 allierte skip
tapt i Atlanterhavet.
- II. Januar 1942—mars 1943: Ulveflokkstrategien påfører de allierte enorme tap. Det
første halvåret i 1942 var tapene særlig store
på den nordamerikanske østkyst før USA etablerte et forsvarlig konvoisystem. I 1942 ble
nær 1100 allierte skip senket. De alliertes
mottiltak våren 1943 kom akkurat i tide til å
stanse nederlag.
- III. April—mai 1943: Ubåtene påføres et
alvorlig nederlag og trekkes tilbake.
- IV. Juni 1943—mai 1945: Allierte militære
overflatefartøyer og fly er på offensiven mot
ubåtene.
- Ved slaget om Atlanterhavets slutt var 785
tyske ubåter sunket, og 2232 allierte skip gått
ned.
Se også: handelsflåten; konvoi; Nortraship; sjøfolkene.
Litt.: Keegan, J. (ed.): Encyclopedia of World War II,
1977, Macintyre, D.: The Battle of the Atlantic, 1961,
Roskill, S.W.: The War at Sea, vol. 1—111, 1954—61.
GHj
Sleipner, jager, se marinefartøy.
slipp, betegnelse på containere med våpen
og utstyr fløyet inn fra Storbritannia over
Norge og droppet til Milorg/Hjemmestyrkene. Slippet kunne også bestå av en eller flere agenter, som det første vi kjenner til,
natten mellom 13. og 14.2.1941. I alt ble det
gjennomført over 700 vellykkede slipp: 1942
(11), 1943 (24), 1944 (203) og 1945 (469). I
tillegg kom en rekke mislykkede og et antall
tokter til XU- og SIS-agenter. Omkring 30 fly
vendte aldri tilbake til sine baser, og 200
omkom i dette arbeidet.
- I Norge var omkring 600 slipp-plasser forberedt for mottak, men bare en del av disse fikk noe. Slippene ble varslet over BBC gjennom en sk. særmelding. Bare de som ventet
på slipp, skjønte betydningen av denne. Et
slipp-lag ble så sendt ut til den avtalte plassen
for å signalisere til flyet med signalpistol og
ta i mot det som kom fra oven. Slippene måtte
foretas i den mørke årstid, og det var et stort
slit å få de ca. 150 kg tunge containerne med
alt utstyret i sikkerhet. Fallskjermer måtte
skjules og alle andre spor slettes før dagslyset
kom i tilfelle uvedkommende hadde sett lasten komme dalende fra himmelen.
- I tillegg til at over 200 agenter ble sendt
luftveien, inneholdt slippene 22 000 rifler,
7000 maskinpistoler, 3000 lette maskingevær
foruten bombekastere, bazookas og store
mengder ammunisjon og sprengstoff.
Se også: baser; BBC; Hjemmestyrkene;
«gutta på skauen»; Milorg; særmelding.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Smedal, Gustav (1888—1951), NS-politiker, jurist, idømt forelegg i 1947. Han var en
glødende nasjonalist og markerte seg som en
av de ledende Grønlands-aktivistene i Norge i
mellomkrigstiden. Gjennom hele okkupasjonstiden forsøkte han å føre videre engasjementet
for Norges interesser i polarområdene. Han
meldte seg inn i NS i januar 1942, men ble aldri
aktiv i partiet. NS-regimet ønsket å knytte ham
nærmere til seg, og han fikk tilbud om flere
embeter: h.r.justitiarius, dommer i høyesterett
og to professorater. Alt dette avslo han, men
han mottok en tittel som æresprofessor ved
Universitetet våren 1943. Smedals hustru
Ingrid var meget formuende, og Smedal var
ikke økonomisk avhengig av noen fast stilling.
- Smedal hadde et nært samarbeid med
enkelte sentrale NS-folk, først og fremst Universitetets prorektor Adolf Hoel. De forsøkte
å arbeide for Norges interesser i polarområdene gjennom organisasjonen Norges Ishavskomité. Smedal publiserte en rekke artikler og brosjyrer om slike spørsmål under okkupasjonstiden. Smedal hadde også en viss kontakt med innenriksminister Hagelin og støttet ham i konfrontasjonene med Reichskommissariat fra 1942 av.
- Under rettsoppgjøret ble en betydelig del
av ekteparet Smedals formue beslaglagt som
følge av at NS-medlemmene ble pålagt et
kollektivt erstatningsansvar.
Se også: Grønland; Hagelin, A. V.; Hoel, A.
Litt.: Smedal, G.: Patriotisme og landssvik, 1950,
Smedal, I.: En røst i striden, 1959.
ØS
snauklipping, gatejustis mot kvinner.
«Skikken» kom i bruk i Tyskland under Ruhrokkupasjonen i 1920-årene, og rammet i 1930-årene kvinner som hadde seksuelt samkvem med jøder. I Norge ble slik atferd første gang i nyere tid observert i april 1940, da brukt mot norske kvinner som hadde kontakt
med tyske soldater. Gatejustisen slo bredt om
seg i maidagene 1945 i en rekke norske byer.
Denne behandlingen av kvinnene møtte kritikk og negativ omtale i mange aviser, og ble flere steder forsøkt stoppet av enkelte politimestre. Johan Scharffenberg engasjerte seg
særlig sterkt i kampen mot hårklipp. Ofte var
det løse rykter som dannet grunnlag for gatejustisen, til desto større skam og fortvilelse for
de kvinner som ble rammet.
Se også: tyskertøser.
Litt.: Bergløff, A.: Etter 7. mai, 1945, Senje, S.: Dømte kvinner, 1986.
NJR
Snorre Sel, anti-nazistisk barnesymbol i okkupasjonstiden. Den allegoriske pamfletten om den muntre og vågale selen Snorre,
skrevet og tegnet av Fridtjof Sælen, utkom
høsten 1941 og fikk positiv omtale i Fritt
Folk. Reichskommissariats litteratureksperter leste grundigere, konsentrerte seg om bildene i boken og fant anti-tysk symbolikk i
bokens tegninger. De mente måkene Sving
og Svang måtte være NS-folk eller medløpere, mens spekkhoggeren Glefs og de farlige isbjørnene representerte Wehrmacht og
Reichskommissariatet. Tyskerne innkalte
Sælen til forhør, og etter et kort fengselsopphold rømte han til Sverige. Boken var i mellomtiden forbudt og fjernet fra bokhandlene.
Men innen det kom så langt, var den alt blitt
kultobjekt — og kjøpt av svært mange.
Se også: holdningskamp; sensur.
Litt.: Birkeland, T.: Den norske biletboka. 1994.
NJR
SOE, se Special Operations Executive.
Sol i arbeid. Velferdsorganisasjon knyttet
til det NS-kontrollerte LO, opprettet i september 1943. Initiativet kom opprinnelig fra
tysk hold, men leder for organisasjonen og
drivkraften i dens arbeid var Kåre Rein. Forbildet for Sol i arbeid var det tyske Kraft durch Freude, og spesielt denne organisasjonens underavdeling Schönheit der Arbeit.
- Sol i arbeid var spesielt opptatt av å skape
trivsel på de mange anleggene i det tyskokkuperte Norge, ikke minst blant tvangsutskrevne
norske arbeidere. Det ble arrangert kulturaftener og underholdning av ulike slag, med bidrag
fra mange kjente norske artister. Det ble videre
organisert fritidssysler for arbeiderne, bl.a.
idrett. Endelig sørget Sol i arbeid for at det ble
gjennomført en rekke velferdstiltak, som tannlegetjenester og hjemreiser. Den direkte propagandavirksomheten var beskjeden.
Se også: Deutsche Arbeitsfront; Rein, K.
Litt.: Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Solbris, det første av de flyktningskip som
mellom 1947 og 1949 forlot Norge med kurs
for England, Spania og Latin-Amerika. Skuta
forlot Askøy ved Bergen 3.7.1947 og nådde
Brasil 25.8. Om bord var 11 landssvikdømte
nordmenn, 4 av dem rømlinger fra landssvikleiren Espeland, 1 mann fra Haukeland sykehus, de andre ventet fortsatt på sine dommer.
- Anslagsvis må ett dusin skip ha lagt i vei på
tilsvarende strabasiøse turer fra Norge til Sør-Amerika, bl.a. den svært synkeferdige Rex og redningsbåten Nord. De fleste skutene dro fra
Vestlandet, men skipet Huldra ble stanset i
Ytre Oslofjord. Ida II, som ankret opp i Buenos
Aires i januar 1950, var etter alt å dømme den
siste flyktningskuta som forlot Norge. Men det
var Solbris som fikk den beste pressedekningen
på sin ferd over Nordsjøen og Atlanterhavet.
- Da Solbris ankom Brasil, startet norske
myndigheter et sterkt diplomatisk press og
protesterte mot at folk med NS-bakgrunn fikk
asyl under påberopelse av at de var kriminelle. Men Brasils høyesterett anså dem som
politiske flyktninger og nektet utlevering.
Lederen for Solbris-ekspedisjonen, Roald
Astrup-Nielsen, skrev siden bok om ferden,
besøkte Norge flere ganger etter at hans sak
var blitt foreldet. Deltok i et norsk fjernsynsprogram der han provoserte mange med sin mangel på anger.
Se også: NS-flyktninger.
Litt.: Astrup Nielsen, R.: Eventyret om Solbris, 1952; ny utg "Solbris" ohoi!, 1985.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
