- Stang, Ulrich (1887—1972) norsk diplomat, legasjonsråd i Berlin i 1940. 4.4.1940
mottok han alarmerende meldinger om et
forestående tysk angrep på Norge 5 dager
senere, gitt av Nederlands militærattaehé
oberst Sas. Kolleger ved den danske legasjon
visste samme dag å fortelle at et angrep snart
ville rettes mot Danmark og videre mot
Norge. Da disse meldingene aldri i denne
klare form kom frem til Utenriksdep. i Oslo,
der utenriksministeren hadde legasjonsråden
mistenkt for pro-tyske sympatier, ble det
under landssviksaken mot NS-medlemmet
Stang i 1948 reist tiltale også for dette. Stang
fremholdt da at han slett ikke hadde holdt
disse varslene fra Berlin bevisst tilbake, og
ble frifunnet. For NS-medlemskap m.m. fikk
han 4 års straffarbeid.
Se også: Koht, H.
Litt.: Stang, T. og U.: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 1959.
HFD
Starheim, Odd Kjell (1916—43), løytnant, en av de 6 første medlemmer av Kompani Linge. Organiserte motstandsarbeid på
Sørlandet i krigens første år. Leder for SOE-
gruppen Cheese. Kapret sammen med bl.a.
Einar Skinnarland kystruteskipet D/S Galtesund 15.3.42 og førte det til Storbritannia.
Organiserte operasjon Carhampton på nyåret
1943, et forsøk på å kapre en hel tysk konvoi
ved Flekkefjord. Aksjonen ble mislykket, og
Starheim kapret sammen med 16 andre D/S
Tromøsund 28.2.43. Skipet kom nesten over
Nordsjøen da det ble senket av et tysk fly. Alle
omkom. En tid etter drev liket av Starheim i
land på svenskekysten.
Litt.: Hauge, E. 0.: Mannen som stjal Galtesund, 1955.
IK
Statens Filmdirektorat ble opprettet
1941 som det øverste organ for statens nye
engasjement i norsk filmproduksjon som
avdeling i Kultur- og folkeopplysningsdep. på
linje med Statens teaterdirektorat. Direktør
ble den anerkjente filmmannen Leif Sinding.
Ved forordning av 30.4. 1941 overtok Filmdirektoratet kontrollen med produksjon, import,
visning og forhåndssensur av all film i Norge.
Selskapet Norsk Film A/S ble senere s.å. lagt
under direktoratet. Halvparten av overskuddet
fra utleievirksomheten ble bestemt avsatt til
filmproduksjon. Et forsøk på også å trekke det
kommunale visningssystem under Filmdirektoratet, mislyktes.
- Under filmdirektoratets ledelse ble det i alt
produsert 20 norske spillefilmer frem til frigjøringen, flere av dem med stor publikumsappell, i tillegg en rekke sk. kulturfilmer,
vesentlig propagandafilmer, samt den ukentlige lydfilmavisen Norsk Films ukerevy. Det
siste var et pionertiltak som ble fortsatt etter
krigen.
- Direktør Sinding ble sterkt motarbeidet av
de kommunale interesser i kinobransjen,
samlet i Innenriksdep. I tillegg møtte han kritikk fordi han selv tok opp filmproduksjon i
sitt eget selskap. Han ble tvunget til å gå av i
1943 og ble etterfulgt av sin byråsjef Birger
Rygh Halland. Direktoratets filmkonsulent
var under hele okkupasjonstiden Leif Berger.
Se også: Fyrst, W.; Norsk ukerevy; Sinding, L.
Litt.: Evensmo, S.: Det store tivoli, 1992. Sinding, L.: En filmsaga, 1912, Sørenssen, B.: i Fascisme-film-propaganda, 1993.
HFD
statsakten på Akershus 1.2.1942 markerte okkupasjonsstyrets overgang fra kommissariske statsråder til Quislings nasjonale
regjering. Opprinnelig var det meningen at
Reichskominissar skulle overgi suvereniteten
til den nye regjeringen, men Hitler valgte i
midten av januar å la kommissariatet bli stående. Regjeringen fikk dermed status av
okkupasjonsstyre med vide fullmakter.
- Regjeringsdannelsen gikk slik: De konstituerte statsråder (som fra 25.9.1941 bar tittelen kst.ministre) la 30.1.1942 ned sine embeter og anmodet med hjemmel i nødretten
Quisling om å ta tittelen ministerpresident og
danne en ny, nasjonal regjering. Den nye tids
Høyesterett hadde i plenum tidligere på
dagen erklært at den ikke fant «avgjørende
statsrettslige betenkeligheter» ved denne
fremgangsmåten, som også ble godkjent av
Reichskommissar ved at han 1.2. kl. 12.15
aksepterte ministrenes avskjed fra sitt kontor
i Stortinget. Quisling etterkom ministrenes
oppfordring. En storstilt seremoni fulgte
samme dag kl. 13: felles tysk-norsk statsakt i
Riddersalen på Akershus, der Reichskommissar lykkønsket ministerpresidenten og
hilste fra Hitler, og Quisling holdt en tiltredelsestale som skisserte den nye regjerings
rettslige og politiske grunnlag, utviklet dens
program og fortolket dens tiltredelse som «et
avgjørende skritt på veien mot den fulle selvstendighet for Norge».
- 5.2. holdt den nasjonale regjering (de tidligere konstituerte, med enkelte endringer) sitt
første statsråd på Slottet. Samme dag klarla
«Ministerpresidentens kunngjøring om den
nasjonale regjering» regjeringsformens hovedtrekk. 12.3. fulgte «Lov og parti og stat»
som etter tysk forbilde (lov om enhet mellom
parti og stat av 1933) fastla NS’ status som
«statsbærende parti og fast forbundet med
staten» og videre knesatte partiførerens uinnskrenkede herredømme over partiet og dets
medlemmer.
- Statsakten førte til betydelige endringer i
NS-regimets praksis. Formelt besto den tyske
overhøyhet uavkortet. Reelt ble det større
rom for initiativ og utfoldelse for regjering og
parti. Quisling rykket som statsoverhode inn
på Slottet og forente formelt kongens og Stortingets funksjoner. Hans besøk hos Hitler
kunne fra nå av avvikles som statsbesøk, det
første fant sted 1l. —15.2.1942. Bestemmelser
som hittil hadde vært utferdiget som forordninger, ble nå gitt som lover. Statsrådet ble
gjeninnført, ordenvesenet gjenopptatt, frimerker og mynter i nye utgaver planlagt, partifinansieringen flyttet over til statsbudsjettet
og et nytt statlig forvaltningsorgan, Kansliet,
opprettet. Under felles offentlig opptreden
ble Reichskommissar og ministerpresident
behandlet som likeverdige.
- Fra NS-hold har det vært hevdet at Terboven ønsket å torpedere Quisling-styret da han i
sin tale på Akershus rettet sterke angrep mot
biskop Berggrav, hvilket måtte føre til full kirkestrid for partiet. Andre har ment at Terboven
også før statsakten motarbeidet enhver
selvstendiggjøring av Qusilings styre. Ingen
av disse oppfatninger stemmer med kildematerialet, som viser at Terboven var interessert i
å få opprettet en selvstendig statsmakt i Norge,
men at han lojalt bøyde seg for Hitlers beslutning — truffet etter de allierte commando-raids
mot Lofoten og Måløy julen 1941 — om at
Reichkommissariat måtte bli stående og at en
eventuell fredsslutning med Norge i alle fall
ble å utsette til etter et seierrikt felttog i øst.
- Statsakten foreligger i filmreportasje fra
Norsk Films ukerevy. Fullt radioopptak foreligger i NRK. Den offisielle bankett på Gimle
om kvelden er dokumentert i pressen.
Se også: kommissariske statsråder; nasjonale regjering; Quisling, V.; Terboven, J.; Wegener, P.
Litt.: 1.2.1942, Oslo 1942, Dahl. H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992.
HFD
Statspolitiet, også forkortet Stapo, en ny
politisk spesialavdeling i politiet, besluttet
opprettet fra 1.7.1941. Det norske utrykningspolitiet, som mellom 1932 og 1937 også
hadde gått under navn av Statspolitiet, ble
forent med politiets overvåkningsavdelinger
til en ny, styrket enhet som skulle arbeide
med politiske forbrytelser og forseelser, spionasje og våpenbruk. Avdelingen fikk et
hovedkontor i Oslo og lokalkontorer i de 4
større byer, samt småavdelinger i Nord-
Norge.
- Etaten var dannet etter mønster av det
tyske sikkerhetspoliti og kom til å samarbeide langt nærmere med tyskerne enn noen
annen norsk politiavdeling. På toppnivå i
Politidep. ble statspolitiet administrert sammen med kriminalpolitiet, men tyskerne
hadde anledning til å gi direkte ordrer til
statspolitiet, uavhengig av den øvrige politistrukturen. Etaten ble sterkt preget av sin sjef,
Karl A. Marthinsen, som opprinnelig tok initiativ til å opprette avdelingen, og fortsatte å
lede den selv da han ble sjef for hele sikkerhetspolitiet i Norge.
- Med en opprinnelig styrke på 150 mann
høsten 1941 talte Stapo på sitt største, sommeren 1944, rundt 340 mann og 10 kvinner,
fraregnet den største underavdelingen, grensepolitiet. Alle ansatte, på 4 enkeltpersoner
nær, var medlemmer av NS. Statspolitiet
arbeidet med sensur og etterforskning av
motstandsvirksomhet og sto dessuten sentralt
i alle politiets større aksjoner, som læreraksjonen og jødeaksjonen. Slik sett var statspolitiet uten sammenlikning den hardest belastede underavdeling av politiet — og den som
hadde verst rykte.
- Særlig mot slutten av krigen forekom det
tortur fra statspolitifolks side, men dette har
neppe vært etter ordre fra høyere hold. På
høyere nivåer i etaten iverksatte man etterforskning og avstraffelser i de tilfeller det ble
påvist bruk av tortur.
Se også: grensepolitiet; Marthinsen, K.A.;
politiet; Søvik, E.
Litt.: Ringdal. N.J.: Mellom barken og veden, 1987,
Seliaas, A-E.: Krig og moral, 1987.
NJR
Steen, Sverre (1898—1983), historiker,
professor ved Universitetet i Oslo, grunnleggeren av norsk okkupasjonsforskning. Han
markerte seg tidlig som en fremragende fagmann og popularisator. Under okkupasjonen
gikk han inn for en motstandslinje. Etter frigjøringen ble han medlem av den sivile
Undersøkelseskommisjonen av 1945. Som et
tillegg til en kommisjonsinnstilling i 1947
skrev han en historisk analyse av riksrådsforhandlingene i 1940, det første eksemplet på
okkupasjonshistorie i faghistorisk forstand.
Steens Riksrådsforhandlingene behandlet et
ømtålig emne på en distansert, saklig og nøktern måte. Spesielt er den nøkterne formen
slående når man tar i betraktning tidspunktet
studien ble skrevet. Som sådan satte den en
standard for senere okkupasjonshistorisk
forskning, selv om enkelte av resultatene i
analysen senere er blitt imøtegått.
- Steen bygde opp et eget faghistorisk miljø
for å studere okkupasjonshistorien, Institutt
for Norsk Historisk Forskning, opprettet av
Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd i
1951. I det okkupasjonshistoriske miljøet
rundt Steen arbeidet historikere som Sverre
Kjeldstadli, Magne Skodvin og Thomas Chr.
Wyller.
Se også: Kjeldstadli, S.; Skodvin, M.; riksrådsforhandlingene; Undersøkelseskommisjonen av 1945; Wyller, T. C.
Litt.: Steen, S.: Riksrådsforhandlingene, 1947, opptrykt i utdrag i samlingen 1940 — fra nøytral til okkupert, 1969.
ØS
Steenstrup, Hjalmar (1890—1945), Milorg-pioner, etterretning, fikk kontakt med den
britiske SOE allerede sommeren 1940. I
egenskap av direktør og formann i Krigsskadetrygda kunne han reise lovlig over alt i landet, også til Stockholm. Derfra brakte han
med penger fra statsråd Anders Frihagen til
motstandsorganiseringen. Han hadde et veldig kontaktnett og fikk vinteren 1940—41 i
oppdrag av legasjonen å finne en skikket offiser til å koordinere de spredte tilløp til militær
motstand og festet seg ved Ole Berg, som
samtykket. Han fikk også kontakt med Malcolm Munthe ved Den britiske legasjonen.
- Steenstrup, med dekknavnet Cato, organiserte eksportruter og kan kalles Milorgs første «eksportsjef». I tillegg ble han også en
sentral person på Milorgs etterretningsside. I
juli 1941 ble han etter angivervirksomhet
arrestert gjennom opprulling av en eksport-
og etterretningsgruppe i Ålesund som han
hadde hatt kontakt med. Han ble gjennom en
periode på over 2 år utsatt for mishandling på
Møllergata 19. Etter et kort opphold på Grini,
ble han sendt til Sachsenhausen i Tyskland
der han satt til april 1945.
- Steenstrup ble tatt ut som norsk representant for konsentrasjonsleirfangene under
Nürnberg-prosessen. På vei hjem fra Tyskland omkom han da flyet styrtet i Voksenkollåsen.
Se også: angiver; etterretningstjeneste;
Special Organisation Executive.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Steinkjer ble bombet av to tyske fly
21.4.1940, da tyskerne begynte sin fremrykning nordover fra Trondheim. Bombingen
fortsatte delvis den påfølgende dag. 4/5 av
byen ble totalskadet, kirken brant, men jernbanestasjonen gikk fri. Over 2000 mennesker
ble husville, men ingen liv gikk tapt. 24.4.
hadde tyskerne besatt Steinkjereidet.
Se også: felttoget i 1940 i Norge; Namsos.
Litt.: Hafsten, B./Larstuvold. U.: Flyalarm, 1991,
Hougen, 0.: Bombesøndagen i Steinkjer, 1978, Pedersen,
J.W.: Steinkjer 100 år, 1957.
NJR
Steinnes, Olav, se Stortinget.
Steinorganisasjonen, motstandsorganisasjon i Bergen ledet av postekspeditør Kristian Stein, i virksomhet fra sormneren 1940 til
oktober 1941. Gruppen drev med en lang
rekke illegale aktiviteter, som aviser, englandsfart, etterretning, radiosending og våpenøvelser. Etter hvert ble organisasjonen svært
stor, på bortimot 1500 personer. 2.10.1941 slo
Gestapo til. Sammen med over 200 andre ble
Kristian Stein arrestert, og 12.5.1942 steg 204
mann i land i Kiel som NN-fanger. Stein ble
dømt til døden og henrettet i Hamburg
28.6.1943. 8 andre ble også henrettet i Tyskland, mens 46 mann døde under fangenskapet
eller kort etter hjemkomsten.
Se også: dødsstraff; NN; Tysklands-fanger.
Litt.: Ottosen, K.: Bak lås og slå, 1993, Ulstein, R.: Englandsfarten, II, 1967.
BN
Steinsvik, Marta (1877-1950), kvinnesakskvinne, teolog, journalist og landskjent
foredragsholder, berømt for sine drabelige
oppgjør med katolisismen i mellomkrigstiden
(St Peters himmelnøkler o.a.). Prekte som
første kvinne i en norsk kirke. I 1946 utga
hun Frimodige ytringer, et skrift som i hennes temperamentsfulle stil rettet sterke
angrep på rettsoppgjøret og behandlingen av
de landssvikdømte. Gjennom navngitte forklaringer dokumenteres her en rekke tilfeller
av tildels opprørende brutalitet i fangebehandlingen i den første tid etter 1945. Skriftet
vakte betydelig oppmerksomhet også i Stortinget, og kom i flere opplag. Riksadvokaten
tok påstandene til etterforskning og reiste tiltale mot flere voktere og politifolk, som så
ble ilagt fengselsstraffer for de forhold Marta
Steinsvik hadde påpekt. Mange tilfeller minnet sterkt om statspolitiets og Gestapos atferd
i 1940—45, og vitnet ifølge riksadvokatens
egen rapport om «primitiv menneskelig
aggressivitet» og «nedverdigende massesuggesjon».
Litt.: St.meld.nr.64, 1950: Angrepene på rettsoppgjøret, Steinsvik, M.: Frimodige ytringer, 1946.
HFD
Steltzer, Theodor (1885—1967), jurist
og major i Wehrmachts transportkommando i
AOK i Oslo 1940—44, hjemmefrontledelsens
viktigste kontakt til den tyske motstandsbevegelse. Steltzer, som var dypt evangelisk
kristen, kjente biskop Berggrav fra før krigen, og ble gjennom ham høsten 1940 presentert for Arvid Brodersen. I faste samtaler
med Brodersen ga han deretter informasjoner
om den tyske politikk i Norge slik han kjente
den direkte fra Falkenhorsts stab, bl.a. om
personalforhold, krigsvurderinger og aksjoner, derunder arrestasjonen av lærerne,
jødene og studentene. I august 1944 ble Steltzer arrestert som delaktig i 20.-juli-attentatet,
men overlevde, og ble etter krigen Ministerpresident i Schleswig-Holstein. Hans etterfølger som informant til motstandsledelsen var major Fritjof Hammersen i Falkenhorsts
e-stab (lc), som regelmesig ga opplysninger
direkte til Jens Chr. Hauge.
Se også: Berggrav, E.; Brodersen, A;
Hauge, J. C.
Litt.: Brodersen, A.: Fra et nomadeliv, 1982, Steltzer, T.: Sechzig Jahre Zeitgenosse. 1966.
HFD
stemmen fra London, se Øksnevad,
Toralv.
Stene, Helga (1904—61), lektor i Oslo,
deltok aktivt i okkupasjonens største masseaksjon — foreldreaksjonen.
- Sammen med sin søster Aasta overvar
Helga Stene en gudstjeneste på Nesodden
utenfor Oslo 1.4.1942, med opplesning av
biskopenes hyrdebrev av 24.2. Søstrene deltok i diskusjonen i prestegården etterpå som
munnet ut i et oppdrag om å undersøke hva
foreldrene kunne gjøre for å støtte den protest
som kirke og skole allerede hadde kommet
med.
- Stene-søstrene deltok i en kvinnegruppe
som fra august 1941 hadde virket som koordinasjonskomité for en del av de kvinneorganisasjoner som var gått under jorden. En
parole til foreldrene med utkast til en protest
mot ungdomstjenesten, som skulle sendes til
Kirke- og undervisningsdep., fikk etter visse
misforståelser hjemmefrontens velsignelse
og tilsagn om støtte. Kvinnegruppen greide
deretter å gjennomføre en av de mest vellykkede aksjoner under okkupasjonen. Gjennom
venner, kolleger, frisørdamer, melkebutikkdamer og deres kunder, preste- og legefruer,
misjons- og sanitetsforeninger, sykepleiere,
jordmødre og lærerinner ble kopier spredt
landet over, og foreldre bedt om å postlegge
protesten 6.3.1942.
- I alt kom det inn til dep. mer enn 200 000
protestbrev med liktlydende tekst: «Jeg
ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUFs
ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er
trukket opp for dette arbeid strider mot min
samvittighet.» Det var et overbevisende nei
fra norske foreldre.
- Stene flyktet til Sverige i 1943, i 1944 til
Storbritannia.
Se også: Hyrdebrevet; kvinner og krig;
lærerstriden.
Litt.: Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986, Wormdal, C.:
Kvinner og krig, 1979.
GHj
Stene, Aasta (1909—61), lektor i engelsk
ved Universitetet i Oslo, deltok med sin søster Helga i foreldreaksjonen og ble som
henne flyktning.
Se også: Stene, H.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
