- Studentersamfundet. Det Norske Studentersamfund i Oslo rakk bare å holde 2
møter høsten 1940, før det som en av de første foreninger i landet ble oppløst av det tyske
sikkerhetspoliti. Det nyvalgte styret, et samlingsstyre av representanter for de 3 største
politiske studentforeninger med John Sanness som formann, inviterte først til møte 7.9.
med professor Jac.S. Worm-Müller som foredragsholder om Fridtjof Nansen. I tillegg
holdt Arnulf Øverland minnetale over den
nylig avdøde Erling Falk. 14 dager senere
talte Johan Scharffenberg om minner fra
1905. Scharffenberg, som allerede var landskjent for sin motstandsholdning, formet foredraget som en hyllest til Haakon 7. og konstitusjonen, og talte slik at de mange hundre
fremmøtte i Høyres Hus fikk en opplevelse
for livet: stemningen ble elektrisk, motstandsviljen ildnende, og den tordnende, endeløse applaus etterpå formelig ladet ut
sommerens fortvilelse over de bedrøvelige
riksrådsforhandlingene. Uken etter ble formannen og foredragsholderen arrestert og
Samfundets eiendommer beslaglagt.
Litt.: Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år, 1963.
HFD
Stumpff, Hans Jürgen (1889-1968),
generaloberst, tjenestegjorde i Norge fra mai
1940 til november 1943 som Chef der Luftflotte 5 und Befehlshaber Nord.
- Stumpff ble født i Kolberg, i Pommern.
Han meldte seg til tjeneste i den tyske hær i
1907, og gikk i september 1933 over til det
nyopprettede Luftwaffe som General der Flieger. I januar 1940 ble han sjef for Luftflotte 1. 11.5.1940 ble han beordret som sjef for Luftflotte 5 i Norge etter generaloberst Erhard
Milch. Stumpff ledet oppbyggingen av Luftflotte 5. Han var en dyktig leder administrativt, men han manglet erfaring på den flyoperative siden, og han var avhengig av sine rådgivere på dette felt.
- 5.11.1943 ble han avløst som sjef for Luftflotte 5 av General der Flieger Josef Kammhuber. Stumpff overtok i januar 1944 stillingen som Luftwaffenbefehlshaber Mitte,
senere omorganisert til Luftflotte Reich i Berlin. Denne stillingen hadde han til 8.5.1945. I perioden 8—23.5. var Stumpff sjef for Luftwaffes generalstab, samt fungerende øverstkommanderende for Luftwaffe. Han ble stilt
for en britisk militærdomstol anklaget for å
ha gitt ordre om ikke å beskytte nedskutte
allierte flygere mot vold fra sivilbefolkningen. Han ble frikjent, og løslatt i oktober
1947.
Se også: Luftflotte 5; Luftwaffe; Milch, E.
JEF
Støren, Finn Sofus (1893—1962), Quislings uformelle utenriksminister 1940—45.
Han var utdannet økonom, i mange år medarbeider og så medinnehaver i et finansmeklerfirma ved siden av lange utenlandsopphold: 4
år i Russland, 8 år i Sentral-og Sør-Amerika,
der han bl.a. var norsk konsul i Panama.
Medlem av NS 1933, fornyet medlemskapet
1940. Søkte kontakt med Quisling alt i aprildagene 1940 og arbeidet siden med flere prosjekter: forholdet til fagbevegelsen, til rederstanden, kvarstadbåtene og andre skipsfartsforhold, norske interesser i de tysk-okkuperte
østområder samt NS-regimets forhold til
landsmenn i utlandet. Støren ble for disse formål kommissarisk leder av Nordmannsforbundet og ekspedisjonssjef for Direktoratet
for Utenriks Orientering underlagt Kultur- og
folkeopplysningsdep., fra 1942 omdøpt til
Direktoratet for spesialorientering og innordnet ministerpresidentens kansli. Her arbeidet
8-l0 tjenestemenn inntil staben økte ytterligere da den høsten 1944 også opptok rest-UD
som til da lå under Innenriksdep., og ble
omdøpt til Kansliets utenriksavdeling. Herfra
spilte Støren en viss rolle i utforming av
Austrveg-planene, i forsyningsspørsmål, og —
noe mindre vellykket — i forsøkene på å motvirke London-regjeringens stilling i opinionen ute.
- Støren hadde kontakter og agenter i mange
land. Mange av Quislings henvendelser til
tyske myndigheter var farget av Størens argumentasjon og interesser. Han ledsaget Quisling på flere av dennes besøk hos Hitler. Hans
mangfoldige virksomhet og dens betydning
er aldri blitt systematisk undersøkt.
- Støren ble arrestert av dansk politi i maidagene 1945 i København der han og en medarbeider skulle ordne med finansiering av de norske Tysklands-studentenes hjemsendelse.
Han ble utlevert til Norge om høsten, satt i
varetekt, men ble løslatt under etterforskningen pga. sviktende helbred. Før saken
kom opp, rømte han i juli 1948 under mystiske omstendigheter fra landet og kom seg til
Argentina. Noen rettssak ble derfor aldri
reist.
Se også: Austrveg; kvarstadbåtene.
Litt.: Hartmann, S.: Nytt lys over kritiske faser, 1965, Michelet, J.: Kapitlet som ble vekk, 1976.
HFD
Suderøy, se handelsfartøy.
Sunde, Arne (Toralf) (1883—1972), juridisk og militær utdannelse, og kom til å spille
en sentral rolle i administrasjonen av handelsflåten under krigen. Han var justisminister i Mowinckels 2. (1928—31) og 3. regjering
(1933—35) og prosederende advokat for
Norge i Grønlandssaken 1932—33. I aprildagene 1940 deltok han som offiser i kampene mot tyskerne. Etter at regjeringen hadde
rekvirert handelsflåten 22.4.1940, ble Sunde
sendt til London sammen med skipsfartsdirektør øivind Lorentzen og Benjamin Vogt for å bygge opp en norsk skipsfartsadministrasjon. 7.6.1940 ble han konsultativt statsråd, men fortsatte samtidig som medlem av Skipsfartsdirektørens rådgivende utvalg.
Sunde ble forsyningsminister 19.11.1940.
1.11.1942 ble Forsyningsdep. delt og Sunde
ble sjef for det nye Skipsfartsdep.
- Sunde kom i hovedsak til å beskjeftige seg
med skipsfartsspørsmål gjennom hele krigen.
Hans faglige dyktighet var uomtvistelig, men
samarbeidsevnen vis à vis Nortraships toppledelse var ofte dårlig. Konfliktens egentlige innhold synes likevel å ha vært uenighet om
hvem som skulle utøve den reelle styringen
av Nortraship og hvordan. Skipsfartsministeren ønsket sterkere politisk styring, mens
skipsfartsdirektøren la vekt på forretningsmessig handlefrihet. Konflikten mellom
Sunde og Nortraships ledelse pågikk med
varierende intensitet gjennom hele krigen,
men toppet seg høsten 1943. Ved kgl. res. av
3.9.1943 ble skipsfartsdirektørens myndighet
innskrenket. Sunde gikk ut av regjeringen
25.6.1945. I august 1946 ble han formann i
det nyopprettede styret for Nortraship som
spilte en viktig rolle i avviklingen av organisasjonen. I perioden 1949—52 var Sunde
norsk FN-ambassadør.
Se også: Nortraship.
Litt.: Basberg, B.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 2, 1993, Riste, 0.:
"London-regjeringa", bd. 1111. 1973/1979, Thowsen. A.:
Nortraship — profitt og patriotisme, Handelsflåten i krig
1939—1945, bd 1, 1992.
AT
Sunde, Asbjørn (Edvin) (1909—85), kommunist og sabotasjeleder. Meldte seg frivillig
til kampen mot fascismen under borgerkrigen
i Spania 1937—38, hvor han fikk krigserfaring
som sabotør og partisan. Fra høsten 1938
overtok han som leder av Wollweber-organisasjonen i Norge etter Martin Hjelmen. Da
Wollweber ble arrestert i Sverige i mai 1940,
mistet Sunde kontakten med den øverste
ledelse i Moskva. I tiden frem til det tyske
angrepet på Sovjet 22.6.1941 sørget han for å
holde organisasjonen ved like, og iverksatte
sabotasjeaksjoner fra 20.7.1941. Sunde gikk
under mange dekknavn, det mest kjente er
Osvald og Knut Pettersen. Han fikk tidlig ry
som en pågående og usedvanlig dristig sabotør. Motstandsorganisasjonene 2A, SOE og
Milorg henvendte seg til ham for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Særlig tett samarbeidet Sunde med Asbjørn Bryhn, leder av 2As
politigruppe, fra mars til september 1942. Fra
høsten 1942 ble Sunde NKPs sabotasjeleder.
Sunde brøt samarbeidet i februar 1944, da
Furubotn krevde at han skulle underlegge seg
hans ledelse. Fra juni 1944 avviklet Sunde
etter ordre fra Moskva sin organisasjon.
Sunde og hans organisasjon dominerte sabotasjevirksomheten i Norge fra juli 1941 til juli
1944. Han hadde en enestående evne til å
improvisere og å komme seg ut av vanskelige
situasjoner. Særlig viste dette seg etter
sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter
21.8.1942, da det ble utlyst en belønning på
kr 50 000 for opplysninger om ham, og etter
sprengningen av Oslo Arbeidskontor
20.4.1943, da han med alvorlige skader skjøt
seg gjennom tyske sperringer.
- Sundes krigsinnsats kom på 50-tallet i
skyggen av den kalde krigen. Han ble selv
arrestert og dømt til 8 års fengsel for spionasje for Sovjetunionen i 1954. Saken hadde
sterke politiske undertoner. Sunde mottok
ikke noen utmerkelser for sin krigsinnsats fra
den norske stat, heller ikke deltakermedaljen.
Se også: 2A; Osvald-gruppen; Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh. 1994, Sunde, A.: Menn i mørket, 1947, Ulateig, E.: Raud krigar, raud spion, 1989.
LaB
Sundlo, Konrad (1881—1965), NS-politiker, fylkesmann i Akershus 1943-44, deretter fylkesmann i Sogn og Fjordane til frigjøringen. Født i Kristiansand 5. Uteksaminert
fra Krigsskolens øverste avdeling i 1902. NS-
medlem fra 1933. Da tyskerne angrep Norge
9.4.1940 var han oberst i infanteriet og forsvarssjef i Narvik. Under sitt besøk i Tyskland i 1939 viste Quisling frem et personlig
brev fra partifellen Sundlo, og ga tyskerne
inntrykk av at forsvarssjefen i Narvik var
tyskvennlig. Den tyske marinesjefen Raeder
skrev derfor et direktiv til marinen 6.3.1940
om at marinen ikke ville få noen vanskeligheter fra Sundlos side ved okkupasjonen av
Narvik. Etter den norske overgivelsen av
Narvik 9.4.1940 ble Sundlo uberettiget stemplet som krigsforræder i et kommuniké fra hans egen divisjonssjef, general Carl August
Fleischer. Under rettsoppgjøret ble hans militære forbrytelser redusert til uaktsomme forbigåelser. Det ble heller ikke bevist at Sundlo hadde kjent til Quislings bruk av hans personlige korrespondanse i Tyskland. I skjerpende
retning la retten vekt på oberstens arbeid for å
verve frivillige til Den Norske Legion i Waffen-SS. Sundlo hadde dessuten gått inn for å tvangsmobilisere norske ungdommer til tjeneste som soldater. Sundlo ble dømt til fengsel på livstid. 3 av 8 dommere gikk inn for dødsstraff. Han ble løslatt etter benådning i
1952.
BB
surrogat eller erstatningsvare kom hyppig i
bruk under krigen som et resultat av varemangelen og den strenge rasjoneringen.
- Hovedproblemet for norsk industri var
lenge å finne surrogater for råstoffer og produkter som tidligere var importert eller som
det var vanskelig å få tak i eller fremstille i
Norge. Helly Hansen tok i bruk sildolje og
senere den ubestemmelige «graks» til produksjon av oljeklær. Kaffeerstatning og tobakk ble laget av innenlandske råvarer. Da
det knep som verst med tekstiler og lær, dukket raritetene opp i forbruksartiklene: papirklær, papirsko, papirhyssing. Garving av hestehuder ble utbredt. Ting som før hadde vært
regnet som avfall, ble det interesse for. Bl.a.
ble kuører garvet med tanke på beklednings-
og skotøyindustrien. Men det mest kjente
substitutt kom fra sjøen, fiskeskinnet.
- Til matlagingen i de enkelte husholdninger
ble det produsert alskens erstatninger. Erstatning for kaffe var først og fremst erter og rug,
men også bygg og hvete, løvetannrot og eikenøtter og knupp ble brukt. Knupp var en stiv,
ugjæret deig av rugmel eller byggmel. Ertene
ble brent i en jerngryte eller i en langpanne i
stekeovn. Teerstatning var lett å skaffe fra
naturen i vill eller kultivert tilstand: tørkede
blad av kirsebær, bringebær, solbær eller tyttebær, epleskrell, frøskjermen på karven,
einebær og ulike urteblad. Rosinerstatning
kunne være rabarbra, stikkelsbær eller blåbær. Gresskar ble spist som ananas etter å ha
ligget i eddikvann og deretter kokt med kanel
og nellik, tilsatt ananasessens.
- Falsk fløte ble laget ved å koke opp skummet melk og tilsette en jevning med mel
utrørt i vann. Etter 5 minutters koking skulle
melsmaken være borte. Om det fantes, kunne
sukker eller vaniljesukker brukes som smakstilsetning.
- Smørerstatning ble laget med kunstsmult,
matolje, smørfarge, kjernemelk og salt. Eller
med hvete- og potetmel blandet med melk,
natursmør, salt og smørfarge. En enkel smørvariant når man lite hadde, var å koke opp
melk, blande med meljevning, avkjøle og tilsette sausen den lille smør- eller margarinklatten en hadde. Eggerstatning kunne være
eggepulver eller en teskje natron og en spiseskje eddik.
- Også husdyrene måtte fôres med surrogater. Da innførselen av kraftfôr til jordbruket
ble slutt, tok lauving og fôrsanking i utmarkene seg opp igjen som i tidligere tider.
Kuene fikk lauvbark, lyng og granbar i hakkelsen, og grisene ble fôret på mose og skyller. Både hester og kuer fikk fôrcellulose
sammen med sildemel som erstatning. Barn i
hele bygde-Norge fikk jobben med å rive celluloseplater i strimler og bløtlegge dem for å
gi spiselig fôr. Tare og tangfjære ble også
brukt som för til husdyr. Pelset sølvrev ble
fôr for gjenlevende artsfrender.
Se også: B-såpe; fiskeskinn; gjenbruk; krisesko; matauk; poteten; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Johansen, F.E.: Ingen grenser, 1989; Østfold bondekvinnelag: Oppskrifter og råd i krisetider.
GHj
Svalbard var frem til det tyske angrepet på
Sovjetunionen 22.6.1941 et slags krigens ingenmannsland. Den norske og sovjetiske kulldriften på øygruppen fortsatte uavbrutt, og
den norske regjeringen i London godtok, med
britisk samtykke, at kull fortsatt ble levert til
det tysk-okkuperte Norge. Hensynet til den
nordnorske befolkningen veide tyngst.
- I juli—august 1941 besluttet de allierte å
evakuere den norske og sovjetiske befolkningen på Svalbard. Samtidig ble gruveanleggene ødelagt og store kullagre ble satt i
brann. Verken de allierte eller tyskerne så
øygruppen som strategisk viktig nok til å forsøke varig besettelse. Men under hele krigen
hadde de krigførende mindre avdelinger på
øygruppen, primært for å skaffe til veie meteorologiske observasjoner. Både norske og
britiske soldater hadde trefninger med tyske
forlegninger, og tyske fly og ubåter angrep
sporadisk. Mest kjent er det tyske angrepet på
Barentsburg i september 1943, da Scharnhorst og Tirpitz skaffet den tyske overvannsflåten en siste propagandistisk seier.
- I sluttfasen av krigen ble Svalbard et alvorlig utenrikspolitisk problem for den norske
eksil-regjeringen. Under utenriksminister
Trygve Lies besøk i Moskva i november
1944 gjorde Sovjet-russerne krav på Bjørnøya og foreslo endring av Svalbards folkerettslige status og et norsk-sovjetisk fellesstyre på Spitsbergen. Ettersom sovjetiske
tropper kort før hadde forfulgt retirerende
tyske styrker inn over den norske grensen i
Sør-Varanger, valgte regjeringen å komme
russerne i møte. Den foreslo derfor forhandlinger om en felles befestning av øygruppen.
Regjeringen Gerhardsen valgte imidlertid
tidlig i 1947 å gå bort fra Nygaardsvold-
regjeringens opplegg. Til norsk overraskelse
skjedde det uten sovjetiske protester. Svalbards status som norsk og demilitarisert
område ble dermed bevart inn i den kalde
krig.
Se også: Arktis; frigjøringen av Finnmark;
Jan Mayen; Murmansk-konvoier.
Litt.: Eriksen, K. E.: Svalbardspørsmålet fra krig til kald
kri, i Festskrift til Jakob Sverdrup, 1989, Fjærli, E.:
Krigens Svalbard. 1979, Holtsmark, S. G.: "A Soviet
Grab for the High North?", Forsvarsstudier 7/1993.
KEE
svartebørs, egentlig det sted der verdipapirer omsettes uoffisielt og ofte ulovlig,
under okkupasjonen brukt om all ulovlig
omsetning av rasjonerte varer eller mangelvarer til ublu priser.
- Grensen mellom bytting, orging og svartebørs var flytende. Mange forsøkte litt av hvert
— bytte vare mot vare, vare og penger mot
vare, penger mot vare.
- Ikke få nordmenn var innom børshandel
for å sikre seg julesteik, bryllupsmeny, en
vinterfrakk, barneklær, et par beksømstøvler,
hvitt hvetemel, melk, egg. De fleste anså det
som tillatt å gjøre det ulovlige. Men for
mange var det en holdningssak ikke å benytte
svartebørsen. Tyskerne rapporterte hjem i
Meldungen aus Norwegen av 13.8. 1944:
«Svartebørshandelen i Oslo er enorm. Møtested for selgere og kjøpeinteresserte er de
kjente Oslo-hotellene og -restaurantene, for
eksempel Grand Hotel, Hotel Royal, Victoria
Restaurant, Gyldne Freden, Rosekjelleren
osv. På disse stedene finner man folk i alle
aldersgrupper til alle tider på dagen.»
- I Bergen var gjerne kontrollørene årvåkne
når lokalbåtene fra de indre fjordene kom til
byen søndag skveldene. Palmesøndag 1945
gjorde kontrollører et storvarp: Over 1000 l
melk, 350 kg kjøtt og om lag 700 egg ble
beslaglagt. Det var passasjerene på 3 lokalbåter fra fjorddistriktene som brakte med seg
varemengdene. 5 andre båter rakk ikke kontrollørene over den kvelden...
- Prisene på svartebørsen kunne være riktig
så stive. For 1 kg meierismør måtte man
betale opptil kr 60 på svartebørsen, i butikken
kostet det ca. 2—3 kr, hvis smør overhodet
fantes. 16 kr for brødet var standard svartebørspris, mot ordinær pris ca. 50 øre. En sigarett gikk vanligvis for 1 kr, 10 ganger mer enn butikkpris. Noen risikerte å få tilnavn etter
prisen de forlangte. En Trøndelags-bonde ble
kalt «ei krone egget».
- Hardest valuta på svartebørsen var i rekkefølge tobakk, brennevin og flesk.
Se også: bytting; hamstring; matauk; orge;
poteten; parsellen; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHJ
svenskehjelpen, Svenska Norgeshjelpen, hjelpeaksjon for Norge 1942—45. Det ble
også gjennomført hjelpeaksjoner i 1940—41,
men den største og mest langvarige ble iverksatt etter initiativ fra den svenske landsorganisasjonen og støttet av en rekke organisasjoner. Den svenske hjelpen under krigen kom
opp i 71 mill. svenske kr, hvorav ca. 60 mill.
ble innsamlet i kontanter. Hjelpeformene
omfattet suppebespisning til barn og gamle,
gavepakker til barn, matleveranser til sykehus, aldershjem o.a., utdeling av klær og kontantstøtte til familier. Det ble opprettet et
sykehus i Holmenkollåsen, Oslo.
- I mai 1945 begynte innsamlingen av en
«Frihetsgåva til Norge». Den utgjorde 11
mill, norske kr, hvorav 4 var tidligere innsamlede midler. Pengene gikk til bygging av
barnesykehus i Oslo og Bergen og barneavdelinger ved sykehusene i Bodø, Narvik og Tromsø.
- I 1947 vedtok Stortinget opprettet Fondet
for svensk-norsk samarbeid som fikk overført
3 mill. kr fra midlene innsamlet i Sverige
under krigen. Sverige opprettet samtidig
Svensk-Norska Samarbetsfonden.
Se også: Danskehjelpen; Ditleff N.C;
svenskesuppe.
Litt.: Weebe, A.: Trettio år som svensk präst i Oslo,
1928—58.
GHj
svenskesuppe ble et høydepunkt for
mange skoleelever i krigsårene. Ekstra mattildeling til barn var en prioritert oppgave i
Sveriges hjelp til Norge. I store spann ble den
varme suppen, kokt på havregryn, tørrmelk,
sukker og vann, brakt inn på skolene, og i frikvarteret øst opp i blikkrus som elevene hadde med seg.
- Suppen fra Sverige kom fra Svenska Norgeshjälpen. Det var frivillige damekomiteer,
menighetsråd og andre som bisto med det
praktiske som tillaging og utdeling av suppen. I 1944 ble det daglig delt ut 115 000 porsjoner suppe til skolebarn fra 987 matsentra.
- Det kom også danskesuppe til skolene.
Matvaregavene satte skolene i stand til å servere god og næringsrik suppe til barna hele året.
Litt.: Hagemann, G.: Skolefolk. Lærernes historie i
Norg, 1992, Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHj
Sverige, Norges forhold til. 3 faktorer
spilte en avgjørende rolle for Norges forhold
til Sverige under okkupasjonen: 1: Norge var
krigførende mens Sverige var nøytralt og
hadde som høyeste mål å holde seg utenfor
krigen. Denne forskjellen mellom landene
disponerte naturlig nok for et motsetningsforhold. 2: Den svenske nøytralitetspolitikken
var avhengig av maktforholdene i storkrigen.
Så lenge tyskerne sto sterkest, frem til begynnelsen av 1943, var den svenske nøytralitetspolitikken pro-tysk. Etter hvert som de allierte fikk overtaket, svingte nøytralitetspolitikken over i alliert favør. Det var derfor
størst motsetninger mellom Norge og Sverige
i de første årene av krigen. Senere ble forholdet stadig bedre, men knapt noen gang hjertelig. 3: Sverige spilte en stor rolle for det
kjempende Norge mens det omvendte ikke
var tilfelle. Det avgjørende for svenskene var
den tyske hærmakt som befant seg på norsk
territorium, ikke den norske stat, det norske
samfunn eller den norske krigføring og motstandskamp. For Norge var derimot Sverige
særdeles viktig som et fristed for norske
flyktninger, som et kontaktledd mellom den
norske hjemme- og utefront og i den siste
halvdelen av krigen som et oppsettingsområde for norske polititropper.
- Så lenge kampene pågikk i Norge i 1940,
førte Sverige en noenlunde balansert politikk
overfor hhv. Tyskland og Norge. Deretter
svingte politikken klart i tysk favør. Sverige
lot et stort antall tyske soldater passere
svensk territorium på vei til og fra Norge, den
sk. permittent-trafikken. Da den norske
minister i Stockholm døde høsten 1940, nektet svenskene Norge å tilsette en ny minister.
Norge fikk nøye seg med en chargé d’ affaires, og Sverige unnlot å utnevne en minister
hos den norske regjeringen i London. I
1940—41 ble mange norske flyktninger som
søkte seg over grensen til Sverige, avvist.
Svenske myndigheter la seg i selen for å hindre at norske båter i svensk havn skulle forlate landet for å ta seg over til Storbritannia
(kvarstadbåtene). Norske kurerer som opprettholdt forbindelsen med motstandsbevegelsen i Norge, ble ofte arrestert av svenskene og idømt fengselsstraff.
- Fra begynnelsen av 1943 ble forholdet
mellom Norge og Sverige gradvis mindre
spent. En ny norsk minister kunne overta
ledelsen av Den norske legasjonen i Stockholm, og Sverige utnevnte en minister hos
regjeringen i London. I august 1943 måtte
tyskerne innstille permittent-trafikken. Norske flyktninger ble ikke lenger så strengt
behandlet, kurerer ikke lenger arrestert. Sverige ga tillatelse til utdannelse av norske polititropper på svensk område og lettet stadig
mer på restriksjonene som de i begynnelsen
la på militærutdannelsen. En forholdsvis velutdannet styrke på 13 000 mann kunne derfor
stå klar til å rykke inn i Norge i mai 1945.
- Fortsatt forekom det friksjoner. Våren
1945 presset den norske regjeringen på for å
få svenskene til å styrke sin militære beredskap med tanke på en eventuell innsats på
norsk jord. Men den svenske regjeringen
avviste bryskt de norske fremstøtene, noe
som vakte misstemning på norsk hold.
Litt.: Ekman, S./Grimnes,O.K. (red.): Broderfolk i
ufredsti, 1991.
0KG
Svolværraidet (Claymore). Britisk aksjon
mot deler av Lofoten (Svolvær/Stamsund/
Henningsvær/Brettesnes) 4.3. 1941. Flere fiskerianlegg ble ødelagt sammen med 19 000
tonn skipstonnasje, bl.a. et tysk fabrikkskip.
Britene tok også fanger: 213 tyskere og 12
NS-medlemmer. 314 øyboere fulgte med tilbake til Storbritannia av egen fri vilje. Lokalbefolkningen trodde at aksjonen var første
skritt mot en allmenn frigjøring og ble tilsvarende skuffet da britene trakk seg ut etter
svært kort tid. Terboven beordret kraftige
represalier. Nærmere 100 mennesker ble
arrestert og internert på Åneby i Hakadal for
senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. Britiske motiver var trolig flere. Raidene var de første offensive
aksjoner etter en lang rekke nederlag. Også
etterretningshensyn kan ha spilt en rolle. Tyskerne på sin side styrket forsvaret av Norge
betydelig. Bl.a. ble 160 nye kystbatterier etablert. Et nytt raid (Anklet) mot øygruppen fulgte noen måneder senere, i romjula da britiske styrker slo til mot Reine og Moskenes
og i tillegg Vågsøy (Måløy) på Vestlandet.
Se også: raids.
IK
sykkelen ble krigens store folkelige fremkomstmiddel pga. alle reiserestriksjonene
ellers. Folk syklet på arbeid, på ferie, på
matauk. Sykkeldekkene ble lappet om og om
igjen. Noen måtte til sist søke etter slangeerstatning og prøvde med hageslanger.
- Heldig var den som hadde sykkel i god
stand med god sykkelgummi da krigen kom.
Det ble produsert 46 190 sykler i 1938, i 1940
51 089, i 1943 50 386. I forhold til behovet,
var det altfor få. Gamle sykkelvrak ble plukket frem, deler byttet og reparasjoner gjennomført i stor stil. Sykkeltyverier florerte i by og bygd. I hovedstaden ble problemet så stort
at Oslo politikammer måtte opprette en egen
avdeling for å etterforske alle anmeldelsene.
- Sykkelens popularitet førte til at mange
utrente kom ut på veiene, og uhell inntrådte.
Politiet bekymret seg over folks manglende
trafikk-kultur, og det ble startet kampanje for
å lære folk riktig sykling.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990. Statistisk-økonomisk utsyn over krigsårene, Oslo 1945.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
