- TALLY, lyttegruppe i Drammen som drev
avlytting av Sipos telefoner (2 sivile og 1
militær linje) fra 1.11.1944 til frigjøringen.
Lyttestasjonen befant seg på Drammen sykehus, og en gruppe på 6 betjente den døgnet
rundt. Senere ble det også opprettet en lyttestasjon for å lytte på politikammerets og
fremtredende nazisters telefoner.
BN
Tangen, Jens (1897—1980), formann i
Bygningsarbeiderforbundet fra 1935 og sentral i Fagopposisjonen av 1940. Tangen fikk
28.9.1940 ordre av tyskerne om å overta som
LO-formann, og satt til LO fikk kommissarisk ledelse med Odd Fossum 10.9.1941.
Tangens år som LO-leder ble sett på med
misbilligelse av mange fagorganiserte, ikke
minst pga. hans krav om lojalitetserklæringer
samt LO-ledelsens reise til Tyskland i januar
1941. På tross av tilpasningen til okkupasjonsstyret, ble han verken NS’ eller tyskernes mann.
- Tangen ble arrestert under unntakstilstanden som følge av melkestreiken 9.9.1941, og
avsatt som LO-formann. Men i motsetning til
de øvrige LO-lederne fikk han ingen dom og
ble løslatt i mars året etter. Deretter flyktet han
til Sverige. I det landflyktige DNA-miljøet ble
han isolert og uglesett resten av krigsårene.
- LO-kongressen i 1946 vedtok at Jens Tangen og hans personlige sekretær 1940—41,
kommunisten Martin Brendberg, skulle ekskluderes fra LO. Kongressen kritiserte særlig
Fagopposisjonen av 1940, hvor de to hadde
vært sentrale. I 1949 ble Tangen frikjent for
landssvik. Oslo byrett avviste at Tangen
hadde hatt «nazistiske sympatier» og aksepterte at hans handlemåte dreide seg om opprettholdelse av LO eller ikke. Vesentlig for
denne vurderingen var et brev fra Viggo Hansteen fra februar 1941, hvor han redegjorde
for LOs linje under Tangens formannskap og
ga ham brukbar attest.
Se også: Fagopposisjonen av 1940; Fossum, 0.; Hansteen, V.; LO.
TP
tap. I Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940—1945 fra Statistisk Sentralbyrå i
1948 regner man med et samlet antall krigsdødsfall på 10 262, herav 9379 menn og 883
kvinner. Oppgaven bygger på ordinære dødsmeldinger, opplysninger fra Justisdep. og
politiet etter krigen, forsvarets militære ruller, Handelsdep. (om sjøfolk ute), NS Frontkjemperkontor (under krigen) og Sosialdep.
fangekartotek (fra under og etter krigen).
Særlig for frontkjemperne kan tallet ligge
høyere enn oppgitt.
Se tabell: Tap, krigsdødsfall 1940-45
Se også: krigens kostnad.
tatere. De få tusen tatere eller fanter som
levde som reisende i Norge, tiltrakk seg
under okkuapsjonen NS-myndighetenes spesielle oppmerksomhet. Etter initiativ fra
Quisling ble den sk. endelige løsning av taterspørsmålet behandlet i flere dep. 1943—44.
Til løsningsforslagene hørte tvangssterilisering, konsentrasjonsleir eller deportasjon til
Polen. Politidep. endte høsten 1944 med et
forslag om utvidet adgang til tvangssterilisering ved endring i Lov til vern av folkeætten
av 1942. Forslaget befant seg på høring i
andre dep. da krigen sluttet. Hjemmelen for
sterilisering av tatere gikk etter dette tilbake
til lov om sterilisering av 1934.
Se også: rasehygiene.
Litt.: Hanisch, T.: Om sigøynerspørsmålet. Inst. for samfunnsforskning 1976.
HFD
Tavistock House, se County Hotel.
Teaterdirektoratet, avdeling av Kultur- og Folkeopplysningsdep. med ansvar for NS’
teaterpolitikk. Direktoratet foreslo NS-medlemmer til teatrenes styre, distribuerte fribilletter for å fylle opp tomme forestillinger, åpnet
en ny teaterskole og forsøkte å virke inn på
repertoarpolitikken ved de enkelte teatre. Dramatikeren og kritikeren Finn Halvorsen ledet
direktoratet første del av okkupasjonen og ble
den som sterkest preget dets virksomhet.
Se også: Lunde, G.;teaterstreiken.
Litt.: Bolling, J.: teater i krig, 1980, Melsom, 0.: Fra
Kirke- og kulturkampen under krigen, 1980.
NJR
teaterstreiken, 5 uker lang aksjon ved
norske teatre som startet 21.5.1941. Aksjonen var skuespillernes svar på NS’ etappevise
opptrapping av kontroll med teatrene.
- Våren 1941 var en rekke dramatiske verker
av norske forfattere forbudt og NS hadde sikret seg styrerepresentasjon ved flere teatre.
Blant skuespillerne føltes det enda verre at
NRK var nazifisert. Vinteren 1941 begynte
flere skuespillere å nekte å påta seg engasjementer der. Gerda Ring formulerte en streikeparole. Tidlig i mai sendte NRKs riksfullmektig navnet på 6 skuespillere som ble
ansett som særlig steile, på en liste til tyskerne. De 6 ble innkalt til Victoria Terrasse
og avhørt. Der ble de informert om at de
hadde mistet arbeidet og fikk samtidig forbud
mot å motta pengestøtte fra kolleger. Alt
samme kveld, 2 1.5., var streiken et faktum.
- Trussel om dødsstraff for de impliserte
førte til at streiken siden ble avblåst. Flere av
de sentrale skuespillerne rømte deretter til
Sverige. Streiken ble likevel et stykke på vei
en seier, for ingen skuespillere ble etter dette
presset til å lese regulær NS-propaganda. I
den illegale pressen het det siden at «skuespillerne har vist veien».
Se også: Christie, W.K.; Ring, G.; Segelcke,
T.
Litt.: Bolling, J.: Teater i krig, 1983.
NJR
tegneserier. Okkupasjonstiden var en
blomstringstid for tegneserier i Norge.
Importen fra utlandet, særlig fra USA, tørket
naturlig nok inn, noe som ga støtet til egenproduserte serier. Før 1940 ble tegneserier i
Norge hovedsakelig trykt i aviser og ukeblad.
Noen få utkom i egne julehefter. Dette fortsatte under okkupasjonen.
- Flere konkurranser om beste norske tegneserie fikk stor oppslutning. En rekke serier
ble startet opp, og andre begynte å utkomme
som julehefter. Påfallende mange kom på
nynorsk. Mens de fleste seriene fikk kort
levetid, ble noen etablert som et fast innslag i
norsk tegneserieflora: Smørbukk og Vangsgutane ble utgitt som julehefter fra 1941. Den
ambisiøse science fiction-serien Ingeniør
Knut Berg på eventyr utkom 1943—60. I 1944
kom det ingen julehefter pga. papirrasjoneringen.
- Nils og Blåmann var blitt utgitt som julehefte fra 1929 og fortsatte under okkupasjonen. Tekstforfatteren, Sigurd Winsnes, var
involvert i motstandsarbeid og flyktet til Sverige, senere til Storbritannia. Hans manus ble
smuglet inn i Norge med kurér.
- Makthaverne så på tegneserier som harmløs underholdning for barn og la seg lite opp i
hva som ble utgitt. Et unntak er en episode da
Norsk Ukeblad ble stanset for 4 uker i april
1942, etter at løytnanten i tegneserien Stomperud hadde drevet gjøn med tyske militære
ordener.
- Til tross for handelsblokade fortsatte amerikansk- og engelskproduserte serier i forbausende stor grad å utkomme i det okkuperte
Norge. Fiinbeck og Knoll og Tott la beslag på
de viktige midtsidene i Hjemmet og ble dessuten utgitt som julehefter. Fantomet gikk i
Aftenposten gjennom hele okkupasjonstiden,
og også Disney-stoff kunne man finne i norske aviser. Et eget tegneserieblad, Spøk og
spenning, ble utgitt med bare amerikansk
stoff i tiden 1941—43.
- Hvordan dette utenlandske seriematerialet
kunne finne veien til norske aviser og ukeblad
under okkupasjonen, er uklart. Noe av det må
ha ligget over i redaksjonene siden før krigsutbruddet, noe kan ha blitt smuglet over fra
Sverige. En del materiale har trolig kommet
til Norge via Danmark.
ØS
Telavåg. Tettsted på Sotra ved Bergen som
ble jevnet med jorden 30.4.1942 som straff for
at to Sipo-menn var blitt skutt der. Stedet lå
sentralt til for nordsjøfarten, og både Shetlandsgjengen og SIS-skøytene fra Peterheadbasen landsatte og hentet agenter i området.
Dessuten var lokalbefolkningen ivrig med i
motstandsarbeid.
- I grålysningen 26.4.1942 kom en motorbåt
til Telavåg med 6 tyske Sipo-menn og 3
mann fra det norske statspolitiet. Hauptsturmführer Gerhard Berns og Untersturmführer Henry Bertram fra Sipo i Bergen stormet opp på loftet i Laurits Telles hus, hvor de
overrasket to mann som grep til våpen. Tyskerne besvarte ilden. Da kampen var over, lå
tyskerne og den ene nordmannen drept på
gulvet.
- Nordmennene var to Linge-karer på vei til
sine oppdrag i Norge. Arne Værum ble drept,
mens Emil G. Hvaal ble hardt såret og tatt til
fange. Under ransaking av området rundt
Telavåg fant tyskerne kassevis med våpen,
ammunisjon, radioutstyr og matvarer fra
England. Terboven bestemte seg for å statuere et eksempel og kom selv til Telavåg 30.4.
for å overvåke aksjonen. Alle hus ble sprengt
og brent, alle dyr ført bort og alle båter senket. Alle menn mellom 17 og 60 ble sendt til
konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31
av de 72 døde. Resten av innbyggerne ble
internert i Norge til mai 1944. I oktober 1943
ble Hvaal og Laurits Telles sønn Lars skutt på
Trandum.
- Samme dag som Sipo-mennene ble begravd og Telavåg ødelagt, ble 18 unge menn
skutt på Trandum som straff for «bakholdet».
De var arrestert for forsøk på flukt til England, men hadde ingen forbindelse med Telavåg. Goebbels noterte i dagboken om represaliene at om nordmennene ikke kan lære å
elske oss, skal de i alle fall frykte oss!
- Det har vært mye debatt om hvem som
hadde «skylden» for Telavåg. Men aksjonen
var et resultat av uheldige omstendigheter. En
statspolitimann fra Bergen kom til Telavåg
for å etterforske en melding om ulovlig radio.
Han ble tatt for å være englandsfarer og fikk
tilbud om skyss. Samtidig oppdaget han at
noen hadde gjemt seg på loftet til Laurits
Telle. Han varslet Sipo i Bergen, og samme
natt kom tyskerne.
Se også: Secret Intelligence Service; Special Operations Executive; Terboven, J.
Litt.: Birkhaug, K.: Telavåg, 1946, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959, Lie, P.: Sannheten om Telavågaffæren
1942, 1972.
BN
Terboven, Josef (Antonius Heinrich)
(1898—1945), Reichskommissar i Norge
1940—45, født i Essen. Frivillig i 1. verdenskrig, 17 år gammel, ble løytnant og fikk Jernkorset av begge klasser. Han studerte retts- og statsvitenskap, måtte avbryte av økonomiske grunner og ble bankmann, men ble
arbeidsløs under den økonomiske krisen i
1920-årene. Han meldte seg inn i NSDAP i
1923 og deltok i Hitlers kuppforsøk i München s.å. I 1925 begynte han sin karriere i
partiet. 1.8.1928 ble han utnevnt til Gauleiter
(fylkesleder) i Essen, toppen i den lokale partiledelsen. I 1930 ble han riksdagsmann, og i
1935 også Oberpräsident der Rheinprovinz,
en statlig stilling som sammen med partistillingen ga ham betydelig makt i Rhinland.
- 16.4.1940 foreslo Göring at Terboven
burde overta etter Curt Bräuer som øverste
sivile myndighet i Norge. 21.4. landet han på
Fornebu med en liten stab for å begynne
arbeidet. Den offisielle utnevnelsen til Reichskommissar ble undertegnet som Führer-forordning 24.4.1940.
- Terboven var bare underlagt Hitler selv og
hadde i realiteten diktatorisk myndighet.
Opprinnelig skulle han returnere til Tyskland
når okkupasjonsstyret var blitt slik Hitler
ville ha det. Men riksrådsforhandlingene
trakk ut, og da Terboven til slutt utnevnte de
konstituerte statsråder 25 .9.1940, var krigssituasjonen blitt slik for Tyskland at Hitler ga
ham ordre om å bli i Norge. Terboven
beholdt den avgjørende makten i landet selv
etter at Quisling var blitt ministerpresident
1.2.1942. Hitler følte seg aldri så trygg på
situasjonen at han lot Terboven få reise hjem.
- Terboven var en intelligent og belest mann
og en dyktig administrator som satte sin ære i
å sørge for sitt område, også mht. forsyninger
til sivilbefolkningen. Men de tyske styrkene i
landet var så store at norsk økonomi holdt på
å kveles, og Reichskommissar hadde små
manøvreringsmuligheter.
- Da krigen gikk Tyskland imot, konsentrerte Terboven seg stadig mer om å slå ned
all motstand. Han sto bak unntakstilstanden i
Oslo i 1941 og i Trondheim i 1942, han ga
ordre om å ødelegge Telavåg og skyte 18
unge englandsfarere, og han beordret 5 mann
skutt etter Mjøndalen-sabotasjen i oktober
1943. Han hadde ingen hemninger bare hensikten ble oppnådd: ro og orden i Norge.
- Han var også en mann som ikke tålte å
tape, og da nederlaget nærmet seg, ivret han
for kamp til siste slutt. Men med Hitlers død
var hans verden borte, og i et møte hos Hitlers
etterfølger Dönitz 3.5.1945 var han kald og
uinteressert. 7.5. avsatte Dönitz ham som
Reichskommissar, og nærmere midnatt 8.5.,
en halv time før kapitulasjonen trådte i kraft,
sprengte han seg i stumper og stykker i sin
bunker på Skaugum i Asker, hvor han hadde
hatt sin residens helt siden juni 1940.
Se også: Bräuer, C.; dødsstraff; Hitler, A.;
represalier; unntakstilstand; Akershus festning.
Litt.: Höffkes, K.: Hitlers politische Generale, 1986,
Nøkleby, B.: Josef Terboven - Hitlers mann i Norge,
1992.
BN
Thagaard, Wilhelm (1890—1970), motstandsmann og prisdirektør. Thagaard var
prisdirektør 1921—26, 1940—60 og trustkontrolldirektør 1926—40.
- Fra september 1939 ble Thagaard satt til å
lede arbeidet med å gjennomføre den ekstraordinære prisregulering i Norge. Det prisreguleringssystem Thagaard hadde utviklet
frem til høsten 1940 ble i hovedsak stående
resten av krigen. Thagaard motsatte seg f.eks.
med hell tyske krav om at domsfullmakten
skulle ligge hos prismyndighetene fordi dette
var i strid med norsk rett.
- Langvarige konflikter med innenriksminister Hagelin førte til at Thagaard 31.1.1942 ble
avsatt som prisdirektør og arrestert. Thagaard
ble erstattet av Lars Bjorheim fra NS. Dette
fikk få konsekvenser.
- Thagaard ble satt fri 14.9.1943 og kom
etter hvert inn i Hjemmefrontens Ledelse, I
slutten av 1944 kom han til London hvor han
opptrådte under dekknavnet advokat Blom. I
London arbeidet han først og fremst med
dep.ordningen og en ny midlertidig prislov.
«Lex Thagaard», forordningen av 8.5.1945
om prisregulering av ervervsmessig virksomhet, gikk lenger enn noen annen tidligere lovgivning i fredstid mht. å gi myndighetene og
Prisdirektoratet fullmakt til å gripe inn i økonomien. Myndighetene fikk f.eks. rett til å
regulere produksjon og nyetableringer. Prisdirektoratet hadde hatt liknende fullmakter
under krigen. «Lex Thagaard» representerte
slik sett en videreføring og ikke en radikal
endring.
Se også: prispolitiet; prisregulering.
Litt.: Debes, J.: Sentraladministrasjonenes historie. Bd. 5
1940—45, 1980, Killi, T.: Den borgerlige sosialisten,
hovedoppg., 1993, Semmingsen, R.: Wilhelm Thagaard.
Norsk Biografisk Leksikon, Oslo, 1969.
HE
Thamshavnsbanen-aksjonen, en serie
sabotasjeaksjoner rettet mot produksjonen av
svovelkis og kobberkonsentrat ved Orkla
Grubeaktiebolag på Løkken Verk og Orkla
Metall A/S. 4.5.1942 sprengte gruppen Redshank en transformatorstasjon. 26.2.1943 ble
sabotasjen rettet mot utskipningsanlegget og
gruppen Granard festet magnetiske miner
(limpets) på et skip. 30.10. og 19.11.1943
angrep Feather I lokomotiver på Løkken,
Thamshavn og Orkanger. Resultatet var 5
ødelagte lokomotiver. 9.5. og 1.6.1944 ble de
siste lokomotiver på banestrekningen sprengt
av Feather II. Siste akt kom 13.9. så. da et av
de ødelagte lokomotivene ble sprengt på ny
på Skabo Jernbanevognfabrikk i Oslo akkurat
da det var ferdig reparert.
Se også: jernbanesabotasje; sabotasje.
IK
Thingstad, Henry (1916—43), motstandsmann med basis i NKP. Født i Trondheim,
urmaker. Ble medlem av det kommunistiske
ungdomsforbundet (NKU) i 1931, men var
først og fremst aktiv innenfor AIF. Formann i
Sør-Trøndelag Arbeideridrettskrets I 1938—40.
Thingstad tok del i kommunistenes illegale
virksomhet etter at NKP ble forbudt i august
1940. Da størstedelen av partiets ledelse i
Trondheim og Trøndelag ble tatt i oktober-
november 1941 etter infiltrasjon fra Rinnan,
ble Thingstad organisatorisk leder i den nye
distriktsledelsen fra begynnelsen av 1942,
med status som sentralkomitémedlem.
- Thingstad var innblandet i et mislykket
likvideringsforsøk på Rinnan høsten 1941. I
stedet ble han i februar 1943 tatt av Rinnan
og grovt torturert. Dømt til døden av tysk
krigsrett i mai 1943 og skutt samme måned
med 10 andre på Kristiansten festning.
Thingstad er gravlagt på Domkirkegården.
Se også: NKP.
Litt.: Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940-1945, upubl., Hansson, P.: Hvem var Henry
Rinnan 1972, Krogstad, J.A.: Kommunistene i Trøndelag 1936-1945, hovedoppg., 1975.
TH
Thommesen, Astrid (f. Ponomareva)
(1914—73), sekretær i Justisdep., medlem av
NS med nært samarbeid med hjemmefronten
på samme tid. Hun var halvt russisk, født i
Mandsjuria. Ble med i NS og levde i første
del av okkupasjonen i et sosialt og kulturelt
grenseland der hun på samme tid pleide
omgang med tyske offiserer og norske motstandsfolk.
- For å gjøre inntrykk på en norsk kjæreste,
begynte hun å ta med papirer hjem fra sin
arbeidsgiver, justisminister Riisnæs. I januar
1944 sto Thommesen med ett ansvarlig for
okkupasjonstidens kanskje største lekkasjesak da hennes venn brakte et notat med en
plan om å mobilisere 75 000 norske ungdommer til innsats bak linjene på østfronten videre
til Tore Gjelsvik. Utkastet til mobiliseringsplan var stilet til Gottlob Berger i tyske SS i
Berlin, og signert Sverre Riisnæs etter samtaler med Konrad Sundlo og Axel Stang, men
uten Quislings vitende. Notatet ble lest over
radio fra BBC og gjengitt i den illegale presse.
Via Statspolitiet kom saken tilbake til Justisdep. Thommesen kom under mistanke og ble
arrestert, men slapp fri etter press fra Riisnæs,
som også var svak for henne.
- Pga. sitt NS-medlemskap ble Astrid
Thommesen tiltalt etter krigen, men saken ble
henlagt etter press fra hjemmefronten. Siden
gikk hun inn i internasjonalt arbeid for ulike
FN-organisasjoner.
Se også: arbeidsinnsats; Berger, G.; Riisnæs, S.
Litt.: Ringdal, N.J.: Gal mann til rett tid, 1989.
NJR
Thorne, sir Andrew (Francis Augustus)
(1885—1970). Den allierte general Thorne
regjerte offisielt Norge i én måned etter tyskernes kapitulasjon. Dette skjedde i strid med
Nygaardsvold-regjeringens ønsker, men i et
stadig tettere samarbeid med den norske
hjemmefronten, i særdeleshet med Jens Chr.
Hauge.
- I 1932—35 tjenestegjorde Thorne som britisk militærattaché i Berlin og samtidig sideakkreditert til Skandinavia; det var i denne
tiden han første gang ble kjent med nordmenn.
- Thorne ble i 1941 utnevnt til sjef for Scottish Command, den allierte avdeling som var
ment å lede gjenerobringen av Norge. Avdelingen var i mangt og meget et kamuflasjeorgan. Gang på gang mottok Thorne amerikanske styrker i Nord-Irland og Skottland. Man
håpet at tyskerne skulle tro disse styrkene var
beregnet på landgang i Norge. I virkeligheten
hadde Thorne en langt mindre styrke til disposisjon. Størsteparten av den 52. brigade,
som var ment for Norge, ble satt inn på kontinentet høsten 1944.
- General Thorne kom til Norge 13.5.1945
sammen med kronprins Olav og hadde ansvar
for å avvikle alt tysk okkupasjonsstyre sør for
Tromsø — og avvæpne tyskerne. Hans styrker
utgjorde 1/10 av tyskernes. Det viste seg derfor raskt at han måtte basere seg langt sterkere på de norske Hjemmestyrkene og polititroppene enn planlagt. Etter et par kjølige
møter med Hjemmefrontens ledere ble det
etablert et nærmest knirkefritt samarbeid.
- 7.6. overdro Thorne suvereniteten over
Norge til den hjemvendte kong Haakon. Fortsatt beholdt han hovedansvar både for å
avvikle det tyske nærvær og sende krigsfanger hjem. Thorne ble i Norge til 31.10.
Etter krigen trakk han seg tilbake fra militær
tjeneste, men ledet i en tid etter 1950 et utredningsarbeid på vegne av det norske forsvarsdep. I mange år var han formann i "The
Anglo Norse Society".
Se også: frigjøringen; Hauge, J.C.
Litt.: Hauge. J.C.: Frigjøring, ny utg. 1994, Riste. O. (red.): Fredsgeneralen, 1995, Udgaard. N.M.: Aftenposten 2/4 1970.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
