- Thrana, Finn (1915-), jurist og NS-politiker. Arbeidet 1940—41 med bondespørsmål,
bl.a. som partiets forhandler med Norges
Bondelag høsten 1940. Året etter utnevnt til
byråsjef i statsrådssekretariatet på slottet, fra
1942 oppgradert til regjeringssekretær med
ansvar for regjeringens protokoller, kunngjøringer, embetsbeskikkelser, rikets segl m.m.
Fra 1944 og til frigjøringen partiets fylkesfører i Oppland etter oppdeling av Hedmark-Oppland fylkesorganisasjon pr. 1.7.1944.
Se også: Mellbye, J.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling.En fører for fall , 1992, Mellbye, J.: Norges bondelag, Thrana, F.: Nasjonal bondereisning, 1941.
HFD
Thronsen, John (1913—), NS’ riksøkonomisjef fra oktober 1940 til april 1943. Thronsen tilhørte en NS-familie. Begge foreldre og
6 søsken var NS-medlemmer. Han selv var
med fra 1933. Som riksøkonomisjef hadde
han rang som en av NS’ riksledere med øverste finansielle og forvaltningsmessige myndighet i NS og særorganisasjonene. Fra våren
1941 dessuten stedfortreder for A.V. Hagelin
i vervet som NS’ fylkesfører i Stor-Oslo.
- Våren 1943 ble Thronsen anklaget for korrupsjon, og Quisling nedsatte en egen undersøkelseskommisjon for å granske beskyldningene. Flertallet i NS-kommisjonen kom til
at det ikke forelå tilstrekkelig grunn til å reise
tiltale. Quisling henla saken mot Thronsen,
som likevel måtte forlate sine verv i partiet.
Under rettsoppgjøret hevdet Thronsen at
beskyldningene var en hevn fra riksadvokat
Nordvik og politigeneral Marthinsen, som
Thronsen tidligere hadde anmeldt for tyveri
fra flyktningboer. Men Thronsens fall i 1943
kan også ha hatt politiske årsaker. Han ble
regnet for å tilhøre kretsen rundt Hagelin,
som på dette tidspunktet fikk mindre innflytelse i NS. Også Hagelin ble på samme tid
anklaget for korrupsjon. Retten kom til at
Thronsen som NS’ Riksøkonomisjef neppe
hadde hatt stor personlig innflytelse i NS.
Idømt 8 års tvangsarbeid, løslatt i 1949.
Se også: Hagelin, A.V.; Thronsen, T.
BB
Thronsen, Thorvald (1917-), NS-medlem, stabssjef i Rikshirden fra november
1940 til februar 1944, frontkjemper. NS-
medlem allerede i 1933, og under kampene
mot den tyske invasjonsstyrken våren 1940
pådro han seg granatsjokk, noe som medførte
sterke psykiske plager. Thronsen var borte fra
Hirden og Norge i praktisk talt hele 1941, da
han gjorde frontkjempertjeneste. Som nestkommanderende i Hirden var Thronsen kontroversiell innad i NS. Det er vanskelig å se
annet enn at han var lojal mot Quisling.
- Thronsen var bror av riksøkonomisjef John
Thronsen og ble til tider trukket inn i de
sterke korrupsjonsbeskyldningene mot denne.
Brorens fall var en viktig grunn til at Thronsen måtte forlate Hirden.
- Thronsen fikk ingen dom i landssvikoppgjøret, idet han ble erklært periodevis sinnssyk. Ble pålagt å holde seg i sine hjemtrakter i
Telemark, men stakk av til Spania og Brasil.
Kom tilbake til Norge i 1956, først i 1964 ble
saken mot ham stilt i bero.
Se også: Hirden; Thronsen, J.
ØS
Tiden Norsk Forlag var eneste større
norske forlag som ble stengt av tyskerne
under okkupasjonen. Alt i april 1940 ble flere
av forlagets bøker inndratt av tyskerne
direkte, 25.9. ble forlagssjef Kolbjørn Fjeld
arrestert, store bokmengder beslaglagt og makulert. De fleste forfattere som ble satt på
norsk eller tysk index under okkupasjonen,
hørte enten hjemme på Tiden — eller på forlag
som sto politisk lenger til venstre: Mot Dags
gamle forlag, Fram, som nå var gått inn i
Tiden, DNA-forlaget og de 4 små forlag som
politisk sto enda lenger til venstre: A/S Norsk
forlag Ny Dag, Andelsforlaget Ny Tid, Internasjonalt Arbeiderforlag og Forlaget De Fire.
Se også: Den norske Forleggerforening;
Forfatterstreiken; NS-forlag.
Litt.: Larsen, P.: Da så de våren komme, 1983, Ringdal
N.J./Larsen T.H.: Kultur og kommers, Den norske Forleggerforening 1895—1995, 1995.
NJR
Tidens Tegn, etablert 1910, fikk en innsprøytning på kr 100 000 fra Administrasjonsrådet «for å redde arbeidsplassene»,
men stoppet selv utgivelsen i april 1941 pga.
dårlig økonomi og fordi man ikke lenger ville
utkomme.
- Den tradisjonsrike avisen hadde et tvilsomt
politisk rykte fra 1930-årene av. Ryktet ble
ikke bedre av at redaktør Schancke Jonassen
under riksrådsforhandlingene sommeren 1940
gikk inn for å avsette kongen.
- Det pågikk under okkupasjonen forhandlinger mellom eierne av Oslo-avisene som
stanset, om nyutgivelse og sammenslåing bl.a.
av Morgenbladet og Tidens Tegn. Så skjedde
ikke. Av mange grunner ønsket hjemmefrontfolk med Tidens Tegn-tilknytning å starte
med blanke ark. Krefter ble satt inn på å etablere nye Verdens Gang i juni 1945.
Se også: Norsk Tidend; Verdens Gang.
Litt.: Hasselknippe, 0.: Slik ble VG til, 1985; Schjelderup, F.: Over bakkekammen, 1949.
GHj
Tirpitz (eg. Admiral von Tirpitz), tysk slagskip, 41 000 tonn, sjøsatt 1941, søsterskip til
Bismarck. På Hitlers ordre ble Tirpitz i januar
1942 flyttet til Norge og lå først i Trondheimsfjorden, så ved Alta. Tirpitz og de andre
store overflateskipene, blant dem Scharnhorst, var en fare for Murmansk-konvoiene
og bandt store britiske flåtestyrker i Nordsjøen. Britene forsøkte derfor stadig å få has
på slagskipet, men de norske fjordene ga god
beskyttelse. 22.9.1943 ble Tirpitz skadet av
britiske miniubåter og ble liggende i 5 måneder til reparasjon i Altafjord. Et flyangrep i
april 1944 gjorde stor skade, men fortsatt fløt
slagskipet. Etter nye bombeangrep samme
høst var Tirpitz ikke lenger sjødyktig og ble
slept til Tromsø 16.10.1944 for å tjene som
flytende festning. 12.11. senket RAF slagskipet ved Kvaløya.
Litt.: Gallagher. T.: Senk Tirpitz!, 1973, Nøkleby, B.:
Pass godt på Tirpitz!, 1988.
BN
2A-systemet, motstandsgrupper 1941—43.
Fra senhøsten 1940 og våren 1941 ble flere
anti-nazistiske og aktivistiske kameratgrupper på Oslo vestkant med til dels konservativ
bakgrunn knyttet sammen i et nettverk under
denne betegnelse. Sentrale var opprinnelig
Karl Armin Fürst, Øyvind Øwre, Trygve
Høgberg og Sverre Ellingsen. Andre viktige
var også Rolf Tjersland, Jan Skappel, Gunnar
Sønsteby, Asbjørn Bryhn og Alvhild Hovland. I 1941—42 ble en egen eksportgruppe
(2AX), etterretningsgruppe (2AE) og varslingsgruppe, eg. «politigruppa» (2AP) skapt.
2A knyttet tidlig kontakt til britenes legasjon
i Stockholm. Asbjørn Sundes organisasjon
ble fra høsten 1941 tilknyttet 2A som
aksjonsgruppe. 2As aktivisme gjorde at britene ble en naturlig samarbeidspartner, og
mange senere Linge-folk kom opprinnelig fra
2A.
- Ved legasjonen i Stockholm var Idrettskontoret organisert i 1942 under tidligere
byfogd og generalsekretær i Høyre, Harald
Grams ledelse, som betjente 2A-systemet,
men kom i konflikt med Milorg, Militærkontoret og Rettskontoret, da disse i siste halvdel
av krigen ønsket full kontroll med all motstandsaktivitet i Norge. Striden endte med at
Idrettskontoret ble oppløst i 1943, og erstattet
av Sambandskontoret, fortsatt ledet av Gram.
En rekke personer med 2A-bakgrunn ble fjernet fra Sambandskontoret i 1944 (blant andre
Morits Skaugen, Alfhild Hovdan, Rolf Tjersland, Peter Munthe-Kaas). Fra 1943 drev systemet vesentlig etterretningsvirksomhet. 2A
er lite omtalt i okkupasjonsforskningen. kanskje fordi dens sentrale medlemmer var kritiske til regjeringen i London, støttet britenes
aktivisme mot det mer moderate Milorg, og
aldri helt underordnet seg den offisielle hjemmefrontledelse.
Se også: Bryhn, A.; Gram, H.; Hovdan, A.;
Osvald-gruppen; Sønsteby, G.
Litt.: Sønsteby, G.: Rapport fra Nr. 24, 1960, Ulstein, R.:
Etterretningstjenesten i Norge 1940—45, bd. I, 1989.
LaB
tobakk. Importen av tobakk gikk drastisk
ned med krigen. Selv om tyske myndigheter
var positive til import av råtobakk, ble det
nordamerikanske markedet stengt, og etterspørselen kunne ikke møtes. Rasjonering
trådte i kraft 1.7.1942, med en utvetydig oppfatning om kjønnenes forskjellige behov.
Tobakkskort ble gitt til menn over 18 år og til
kvinner over 21 år, dersom de tidligere hadde
brukt tobakk og kunne få attestert av en
tobakksforhandler at de hadde vært regelmessige forbrukere. Menns kvote var dobbelt så
stor som kvinners.
- Hvor viktige disse varene var for folk,
viser Reichskommissar Terbovens valg av
represalier. Dersom et distrikt eller en by falt
i unåde, tok han fra dem tobakken og spriten.
- Norge har aldri hatt så mange registrerte
storrøykere som under okkupasjonen. 2 mill.
mennesker var berettiget til tobakk, i alt ble
det utdelt 1 070 000 kort. 53 000 tilleggskort
for tobakk ble gitt til sjøfolk, fiskere, skogs-,
land- og jordarbeidere. Tusener begynte å
røyke, rasjonene ble tatt ut. Folk som ikke
skaffet seg brennevins- og tobakkskort mistet
byttemuligheter. Tobakk var også hjemmeindustri. Det ble fastsatt hvor stort areal familiene kunne bruke til tobakksdyrking, regnet
etter antallet voksne menn i husstanden.
- Ved siden av at folk holdt tobakksplanter
selv hjemme og tørket sammen med naboene
på loftet eller dyrket på leide jorder, var det
mange bedrifter som velvilligst stilte arealer
til dyrking og lokaler til tørking til disposisjon. Tobakk ble omspunnet av en hel kultur.
Se også: gjenbruk; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Sejersted, F.:
Blader av tobakkens historie, 1978, Stortingsmelding nr.
37 (1945—46): Forsyningsdepartementets virksomhet i
Norge under okkupasjonen.
GHj
Tomstad, Gunvald (1918-70), motstandsmann, bosatt på gården Helle ved Flekkefjord. Kom tidlig med i det arbeid som ble
organisert på Sørlandet av Odd Starheim.
Starheims radiosender var i en periode stasjonert på gården til Tomstad. Som dekning ble
Tomstad anmodet om å melde seg inn i det
lokale NS der han nokså snart ble fører. Da
opprullingene på Sørlandet kom for fullt
måtte også Tomstad flykte i april 1943 og
kom seg over til England. Hans historie er
særlig gjort kjent gjennom boken Det største
spillet av Per Hansson som senere ble filmet.
Se også: infiltrasjon.
IK
tonnasjeavtalen med Storbritannia,
også kalt Scheme-avtalen ble forhandlet frem
i tidsrommet 25.9—20.11 .1939. Av hensyn til
nøytralitetspolitikken var Norges Rederforbund det britiske Ministry of Economic Warfares forhandlingsmotpart. Ifølge avtalen fikk
britene befrakte 150 store og moderne tankskip og rundt 450 000 brt. tørrlasttonnasje.
Avtalen var et resultat av britisk press. Før
krigen hadde britene undervurdert sitt tonnasjebehov, særlig for tanktonnasje. Norge var
den eneste nøytrale skipsfartsnasjon som
kunne dekke behovet. Ved straks å inngå en
tonnasjeavtale håpet britene også å unngå den
spekulasjonsbetingede fraktboomen man
hadde opplevd under 1. verdenskrig. Norske
redere ønsket primært ingen avtale. De ville
disponere fritt og la markedet råde. Etter
press fra den norske regjeringen, som fryktet
for forsyningene av landet, bøyde rederne av.
For å sikre de nødvendige tilførslene til
Norge ble tonnasjeavtalen forsøkt koplet til
forhandlingene om en handelsavtale med
Storbritannia. Utover i krigen kom tonnasjeavtalen til å danne grunnlaget for supplerende
norsk-britiske avtaler.
AT
Torp, Oscar (1893—1958), formann i
DNA 1923—45. I 1935—36 var han konstituert
forsvarsminister. Fra høsten 1936 til sommeren 1939 ledet han Sosialdep. Deretter ble
han finansminister. I oktober 1941 vikarierte
han for forsvarsminister Birger Ljungberg.
20.3.1942 overtok Torp formelt ledelsen av
dep.
- Som forsvarsminister klarte Torp med sin
pro-allierte innstilling og effektive ryddighet
å etablere et nært tillitsforhold til britiske
militære myndigheter. Med sitt vinnende,
guttaktige vesen ble han også meget populær
blant sine medarbeidere i dep.
- Under Torps ledelse ble den norske forsvarsorganisasjonen revolusjonert. En sentral
ledelse — Forsvarets Overkommando — ble
opprettet for de tre forsvarsgrenene, med den
45 år gamle major Wilhelm Hansteen som
forsvarssjef og nyutnevnt generalmajor.
- Både Torp og Tryve Lie hadde nok ambisjoner om å overta statsministervervet under
krigen eller ved frigjøringen. Men selv om
begge fikk fortsette i statsrådsstillinger i samlingsregjeringen og i den etterfølgende rene
DNA-regjering, var ingen av dem aktuelle
som regjeringssjef. Det var hjemmefrontbakgrunn som telte mest ved besettelsen av posisjoner etter krigsslutt. Regjeringen Nygaardsvold var belastet i manges øyne, om ikke forsvarsvennen og allianseforkjemperen Oscar
Torp i samme grad som flere andre statsråder.
I 1951—55 kunne Torp lede en DNA-regjering
uten at krigsbakgrunnen ble brukt mot ham.
Se også: Fleischer, C.; Gerhardsen, E.;
Hansteen, W.; Lie, T; Nygaardsvold, J.;
samlingsregjeringen.
Litt.: Helle, E.: Oscar Torp — arbeidergutt og statsmann,
1982.
KEE
Torridal, D/S, se marinens fartøyer.
tortur, smertefremkallende manipulasjon
brukt som avstraffelse og under avhør.
Moderne definisjoner av begrepet opererer
også med «åndelig tortur», men det er vanskelig å fastslå når det stress som er knyttet til
enhver arrestasjon og fengsling blir for sterkt
og når trusler om represalier og psykologisk
lureri virker like sterkt som fysisk tortur.
- Bruk av fysisk tortur tiltar i krigstid. Under
2. verdenskrig er det kjent at tortur i mild form
iblant ble praktisert av folk innenfor hjemmefronten. Norsk statspoliti og tysk sikkerhetspoliti bedrev en langt mer graverende og
omfattende tortur. Under okkupasjonen gikk
ryktene om tortur i den illegale pressen og
over radio fra London. I politiet og NS-miljøet forårsaket slike rykter stor uvisshet, for
tortur sto i strid med storgermansk ideologi.
Jonas Lie og andre politiledere pleide da også
regelmessig å forsikre at situasjonen i politiet
var «som normal». I en rettssak for politiets
særdomstol våren 1945 ble noen statspolitifolk dømt strengt da det ble påvist tortur.
- Siden viste det seg at bruken av tortur hadde
vært mer omfattende enn noen hadde forestilt
seg. I flere tilfeller førte norske og tyske politifolks tortur til at folk døde under avhør. Torturens omfang og graverende karakter ble først
avslørt gjennom landssviksakene mot norske
statspolitifolk, Gestapo og av norske agenter i
tyskernes tjeneste etter krigen.
- Bruk av glødende sigaretter mot hud og
øyepartier, uttrekking av negler, pisking,
sparking og slag med kølle eller never var
vanlige former for tortur og forekom mange
steder. Med spesialinnredede lokaler lå forholdene til rette for mer spesielle metoder,
f.eks. å helle saltlake i åpne sår. Trondheim
Rustkammer inneholder en rekonstruksjon av
et av rommene i Henry Rinnans tilholdssted i
Jonsvannsveien 46. Der kan man studere
noen av de spesielle instrumentene som var i
bruk, som køller, kjettinger til å vri rundt
håndledd, armbøyler og klemmeskruer.
Se også: Dønnum, E.; Gestapo; Rinnan,
H.; Statspolitiet.
Litt,: Smedal, G.: Patriotisme og landssvik, 1949.
NJR
Trafikkdepartementet, dep. i Quislings
nasjonale regjering. Fra 1.2.1944 ble Arbeidsdep. kalt Trafikkdep. Navneendringen
førte ikke med seg organisatoriske endringer.
Trafikk- og kommunikasjonsoppgaver var fra
før av blitt samlet i Arbeidsdep. I 1941 hadde
dep. fått overført Handelsdep. Kommunikasjonsavdeling, og Næringsdep. Trafikkavdelingen var blitt flyttet til Arbeidsdep.
1.1.1944. NS-myndighetene synes å ha hatt
planer om å lage et mer rendyrket dep. for trafikkspørsmål, men dette ble ikke realisert.
- Arbeidsdep. navneskifte kom samtidig
med at arbeidsminister Tormod Hustad fikk
avskjed, og kan ha vært et forsøk på å skjule
at Hustad måtte gå pga. interne motsetninger
i NS-regjeringen.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5,
1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
Trandumskogen i Ullensaker var det stedet den tyske bøddel Oskar Hans i mai 1945
pekte ut de første tyske massegravene i
Norge. Etter de første gravene fant man flere:
i alt 173 nordmenn, 6 briter og 15 russere lå
samlet her. De fleste av dem var dømt til
døden av tyskerne, men svært mange var
skutt uten dom, bundet sammen to og to foran
åpne graver og deretter skutt.
- Norske landssvikfanger fra Ilebu og ledende
NS-folk fra Jessheim ble brukt under utgravingen og senere som likbærere til krematorier
i østlands-området for å konfronteres med
alvoret i deres egne forbrytelser. I dag er det
reist et minnesmerke der gravene har ligget.
Se også: massegraver.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
