- Tranmæl, Martin (1879—1967). Sentral
skikkelse i DNA og LO helt fra sin tid som
leder for den revolusjonære Fagopposisjonen
av 1911. DNAs fremste agitator før krigen.
Toneangivende medlem av DNAs sentralstyre fra 1918 og LO-sekretariatet, og ikke
minst som redaktør av partiets hovedorgan
Arbeiderbladet fra 1921. Da Norge ble angrepet i april 1940, fulgte Tranmæl Nygaardsvold-regjeringen nordover som sentral rådgiver. Etter at regjeringen flyktet til Storbritannia, dro Tranmæl til Sverige. Der ble han
DNAs viktigste representant resten av krigen.
Han var også den ledende skikkelsen i LOs
Stockholms-sekretariat, selv om Lars Evensen var formann.
- De første årene i Sverige måtte Tranmæl og
hans medarbeidere operere svært forsiktig.
Postsensur og telefonovervåking fra svensk
politi forekom hyppig. Flere ganger ble medarbeidere arrestert. I svenske aviser måtte
Tranmæl lenge skrive anonymt. Heller ikke
tillot svenske myndigheter at han talte Norges
sak på offentlige møter de første krigsårene.
Da krigen snudde til de alliertes fordel, ble
svenske myndigheter mer velvillige overfor
hans agitasjonsvirksomhet. Det er anslått at
Tranmæl i alt holdt ca. 400 foredrag for rundt
150 000 mennesker i Sverige i løpet av krigen.
- Tranmæl ledet også flere komiteer som utredet planer for tiden etter krigen og vurderte
innstillinger som kom fra London. Han så med
skepsis på London-regjeringens atlantisk orienterte utenrikspolitikk, som satte samarbeidet
med Sverige langt nede på dagsordenen.
- Etter frigjøringen tok Tranmæl sin selvsagte plass i DNAs sentralstyre og var medlem til 1963. Han fortsatte også som redaktør
for Arbeiderbladet frem til 1949.
Se også: Arbeiderbladet; atlanterhavspolitikken; Sverige, Norges forhold til.
TP
transittering, i norsk okkupasjonshistorie
særlig transport av tyske soldater og krigsmateriell gjennom Sverige. Omfattet både troppeforflytninger og permittenttrafikk, og var
lenge en belastning i forholdet mellom Norge
og Sverige. Som nøytral makt var ikke Sverige forpliktet til å hindre slik transport, men
heller ikke å tillate den. Dette ble fra norsk
hold påpekt overfor svenske myndigheter ved
en rekke anledninger. Særlig følsom var den
sk. «hesteskotrafikken» mellom riksgrensen
ved Storlien og Narvik.
- Transitteringsavtalen med Tyskland ble fra
svensk side sagt opp sommeren 1943, og trafikken opphørte offisielt 5.8.43. Da hadde til
sammen ca. 2 mill. tyske soldater og nærmere
100 000 godsvogner med materiell passert
gjennom Sverige.
TB
Tromsø. Under de avsluttende kamper mot
tyskerne nordpå i mai—juni 1940 var Tromsø
hovedsete for konge og regjering. Etter det
norske nederlaget sørget tyskerne på sin side
raskt for å besette områdene nordøst for
Tromsø og frem til den norsk-finske
grensen.
- Tyskerne hadde betydelige krigsforlegninger i Tromsø-området, men omfattende
motstandsaktivitet fant også sted i byen. Viktigst var etterretningsvirksomheten.
- Mest kjent internasjonalt ble Tromsø da
det alt skadeskutte tyske slagskipet Tirpitz
12.11.1944 ble senket av ca. 30 britiske bombefly. Over 1000 tyskere omkom under dette
angrepet. På samme tid fikk befolkningen i
Tromsø oppleve en annen av krigens tragedier. Titusener tvangsevakuerte landsmenn
fra Finnmark og Nord-Troms passerte byen
på sin vei til nye tilholdssteder sørpå. I
Tromsø møtte de et effektivt hjelpeapparat og
en solidarisk befolkning.
Se også: frigjøringen av Finnmark; tvangsevakueringen i Finnmark.
Litt.: Pedersen, G.: Militær motstand i nord, 1982.
KEE
Trondheimsavtalen, kapitulasjonsavtalen som avsluttet felttoget på norsk jord i
1940. Utgjør det mest omstridte enkeltdokument fra okkupasjonstiden. Avtalen ble
undertegnet i Trondheim 10.6.1940 av den
norske øverstkommanderende general Otto
Ruges befullmektigede, oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen og den tyske øverstkommanderendes representant, oberst Erich
Buschenhagen. Betingelsene var taperens
overgivelse av militært utstyr, forråd osv.,
samt utlevering av sine krigsfanger. Tyskerne
skulle dernest løslate sine fanger. De norske
offiserer fikk valget mellom æresord på ikke
mer å kjempe, eller krigsfangenskap. Roscher
Nielsen fikk tysk garanti for at de som ga
æresord ikke tapte sin offiserslønn. Avtalen
ble undertegnet i 5 norske og 5 tyske eksemplarer i 17-tiden samme dag.
- Det som har gjort avtalen så omdiskutert
etter 1945, er spørsmålet om den avsluttet
krigstilstanden mellom Norge og Tyskland
og dermed satte straffelovens § 86 ut av kraft.
Etter denne kunne bistand til fienden i krig
straffes med minimum 3 års fengsel.
Utgangspunktet er dokumentets § 1, hvor
avtalens omfang bestemmes: «Die gesamten
norwegischen Streitkräfte legen die Waffen
nieder ...» ("Samtlige norske stridskrefter
legger våpnene ned ..." ). Mange argumenter
har vært anført for å sannsynliggjøre at avtalen ikke omfattet samtlige norske stridskrefter, men bare 6. div., og at den således ikke
avslutter krigstilstanden mellom de to land,
slik de fleste NS-folk hevdet.
- Avtalen ble første gang dokumentert i
1947 under rettsoppgjøret.
Se også: Bjørnefjellsavtalen; kapitulasjonen i 1940; krigstilstanden; rettsoppgjøret;
Skancke, R.
Litt: Hartmann, S.: Søkelys på 1940, 1971, Skodvin, M.:
Trondheimsavtalen 1940, i: Festskrift til J. Sverdrup,
1989, Vericultor, J. (psevd.): Den norske kapitulasjonen,
1955.
OVA
Tronstad, Leif (1903—45), motstandsmann, professor i kjemi ved NTH fra 1936.
Deltok tidlig i motstandskampen og måtte
flykte etter opprullinger i september 1941.
Kom til Storbritannia der han ble major i Forsvarets Overkommando. Sentral i planleggingen av aksjonene mot tungtvannsproduksjonen på Vemork. Etter sterke personlige
ønsker ble Tronstad sendt tilbake til Norge
mot slutten av krigen for aktivt å kunne delta
i motstandskampen i hjemlandet. Han falt
11.3.1945 på Syrebekkstøylen i Telemark
under en tragisk skuddveksling.
Se også: Norsk Hydro; tungtvannssabotasjen.
IK
T2-tankskip, se handelsfartøy.
tukthus, tvangsarbeidsanstalt, en del av det
tyske fengselsvesen. Norske fanger var dømt
av en tysk domstol i Norge eller Tyskland.
Tukthus var strengere straff enn fengsel, arbeidet var hardt og forholdene elendige. Tukthusfangene slapp hjem etter endt soning, mens
konsentrasjonsleirfangene satt på ubestemt tid.
Se også: domstoler, norske; domstoler, tyske; fengsler/fangeleirer;
konsentrasjonsleirer.
Litt.: Ottosen, K.: Bak lås og slå, 1992.
BN
tungtvannssabotasjen. En av verdenskrigens mest berømte aksjoner var sprengningen av Norsk Hydros elektrolyseanlegg
for tungtvann på Vemork ved Rjukan natten
mellom 27. og 28.2.1943. Aksjonen ble utført
av norske sabotører tilhørende Norwegian
Independent Company No 1 (Kompani Linge).
Et forparti (Grouse, senere Swallow) ble
sluppet i fallskjerm over vidda 18.10. året før.
Oppgaven var å ta i mot 2 britiske glidere
med soldater som skulle ødelegge anlegget.
Denne aksjonen (Freshman) endte med forferdelse. Gliderne fant ikke frem og begge
styrtet i fjellheimen sammen med det ene slepeflyet. De som mirakuløst overlevde falt i
Gestapos hender og ble drept med det samme
eller skutt på Trandum på nyåret 1943. 41
britiske liv gikk tapt.
- Det norske forpartiet oppholdt seg i fjellet,
og fikk på nyåret 1943 beskjed om å inngå i en
ny operasjon (Gunnerside) som skulle angripe
selve anlegget. Et nytt parti agenter fra Kompani Linge ble sendt over, og sluttet seg til de
opprinnelige Swallow-karene. Ledet av Joachim Rønneberg utførte så denne gruppen
sprengningen. De 18 tungtvannscellene ble
ødelagt og ca. 500 kg tungtvann gikk tapt for
tyskerne. Selve aksjonen blir beskrevet som
nesten udramatisk. Ikke et skudd ble løsnet,
og detonasjonen var som et dumpt lite smell.
Sabotørene kom seg ubemerket unna og opp
på Hardangervidda, mens tusenvis av tyskere
trålte området uten hell. Gruppen delte seg.
Noen ble igjen på vidda mens 5 dro på ski
direkte til Sverige og deretter til Storbritannia.
- 3 måneder etter sabotasjen var produksjonen påny i gang. Det ble da besluttet å bombe
Vemork. 16.11.1943 slapp 161 amerikanske
fly nesten 1000 bomber over Vemork uten å
treffe målet. 21 sivile omkom. Produksjonen
ble likevel stoppet etter en generatorskade.
Tyskerne besluttet så å demontere utstyret og
sende restene til Tyskland. Knut Haukelid, en
av de gjenværende sabotørene, ba om tillatelse til å senke fergen som skulle føre den
dyrebare lasten over Tinnsjøen. Tillatelse ble
gitt og om kvelden 19.2.1944 ble sprengladninger ført om bord i fergen som skulle gå
neste morgen. Midt på Tinnsjøen smalt det,
og 600 kg tungtvannsholdig lut gikk til bunns,
dessverre med tap av 14 sivile nordmenn.
- I ettertid har det vært diskutert om aksjonene mot tungtvannet virkelig var nødvendige, og om menneskeliv ble ofret unødig.
Det viste seg, vel å merke etterpå, at tyskerne
ikke hadde kommet så langt i sin forskning
som de allierte fryktet. I det store og hele kan
slike spekulasjoner nok avvises som etterpåklokskap. Ingen ansvarlige myndigheter ville
kunne ta sjansen på slikt.
Se også: Haukelid, K.; Norsk Hydro; Rønneberg, J.
Litt.: Brun, I.: Brennpunkt Vemork 1940—45, 1985, Haukelid. K.: Kampen om tungtvannet, 1947.
IK
tvangsarbeid, kjennes i okkupasjonsårene som straffereaksjon, fortrinnsvis overfor tyskernes krigsfanger fra Sovjet og Øst-Europa, og ikke som arbeidsmarkedstiltak
iverksatt av tyske myndigheter overfor nordmenn. Dette til forskjell fra Frankrike og
Nederland, der okkupasjonsmakten fra og
med 1942 gikk drastisk til verks for å finne
arbeidskraftreserver som kunne settes inn i
tysk industri. I april 1943 forsøkte tyskerne
tvangsutskrivning til Organisation Todt, men
dette ble stoppet av statsråd Lippestad.
- Selv ikke til anlegg i Norge ble det fra tysk
side direkte tvangsutskrevet arbeidere. Våren
1943 gjorde den tyske øverstkommanderende i
Norge forsøk på å få tvangsutskrevet arbeidskraft til befestningsverk og anlegg, men Quisling-styret anførte folkerettslige innvendinger
og vant frem overfor Hitler. Nye planer ble diskutert i Reichskommissariat 1943 og lagt frem
for Quisling våren 1944, men planen lekket ut
og de sterke reaksjonene førte til oppgivelse.
- NS-myndighetene hadde anledning til å
forflytte ledig arbeidskraft etter reglene i forordningene om arbeidsformidling, samt — fra
1943 — i reglene i Lov om nasjonal arbeidsinnsats. De sosialpolitiske respektive planøkonomiske siktemål ved disse tiltak gjør at
man her ikke kan snakke om tvangsarbeid.
Som straff ble tvangsarbeid brukt under krigen. Både de arresterte lærerne og fanger fra
Falstad ble satt til veiarbeid etc.
- Under rettsoppgjøret ble frihetsstraff i
regelen idømt i form av tvangsarbeid, som da
ble organisert i leire.
Se også: arbeidsledighet; arbeidsinnsats;
Organisation Todt.
Litt.: Hirsehfeld, G.: Nazi Rule and Dutch Collaboration,
1988, Om landssvikoppgjøret, 1962, Sørensen. Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
HFD
tvangsevakueringen i Finnmark. Da
russerne 7.10.1944 angrep over hele Murmansk-fronten hadde Hitler alt noen dager
før gitt ordre om å trekke de tyske styrkene i
Nord-Finland og Finnmark tilbake til en ny
frontlinje ved Lyngen i Nord-Troms. General-oberst Rendulic, som nylig hadde fått kommandoen over 20. Gebirgsarmee, igangsatte
den brente jords taktikk i Nord-Finland.
- 28.10.1944 kom en ny skjebnesvanger
førerordre. Hitler påla Rendulic å fjerne hele
den norske befolkningen øst for Lyngen med
tvang, og alle hus skulle ødelegges. "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin
plass," avsluttet Hitler. Det var tydelig av
Hitlers ordre at det var Terboven som egenmektig hadde drevet den frem.
- Wehrmachts rolle må nyanseres. Rendulic
ville nok bruke den brente jords strategi også
på norsk jord for å sikre den tyske retretten.
Men det var ikke militært påkrevd å brenne
alt og evakuere alle. Wehrmacht hadde dessuten viktigere oppgaver enn å jage etter sivilbefolkningen i Finnmark, skrev ledende
tyske offiserer til Renduhc. Enkelte Ortskommandanter så det umenneskelige i situasjonen og lot, med stor personlig risiko, en
del familier, hus og matlagre bli igjen.
- Førerordren ble likevel de fleste steder
gjennomført med tysk grundighet. Et landskap nesten I 1/2 gang så stort som Danmark
ble rasert — 10 400 hus, 116 skoler og 27 kirker. Den største menneskeflyttingen på norsk
jord ble satt i gang. 40 000—45 000 mennesker ble drevet sørover med våpenmakt av tyskere og NS-representanter. Men 20 000—25 000 klarte å stikke seg vekk.
Se også: Festung Kirkenes; Kirkenes; Rendulic, L.
Litt.: Hauglid, A.O. m.fl.: Til befolkningen! Brannhøsten
1944 — gjenreisingen etterpå, 1985.
KEE
Tveitt, Geirr (1908—81), komponist og
pianist. Han tapte i 1940 konkurransen med
Per Reidarson om å bli musikkanmelder i
Fritt Folk. Statens kunstnerlønn i 1941—45.
Etter krigen ble Tveitt ekskludert fra Norsk
komponistforening for ett år, og fikk kunstnerlønnen tilbake først i 1958.
- Tveitts brøde var formannsverv i statens
musikkutvalg høsten 1940 samt manglende
avstandstaken til NS og det tyske okkupasjonsstyret. Han tilhørte kretsen rundt tidsskriftet Ragnarokk. November 1940 hadde
han premiere med operaen Dragaredokko.
Den var som mange av Tveitts komposisjoner basert på gamle norske sagn og eventyr,
og hadde ingen entydig politisk tendens. En
annen sak er at NS’ kulturideologer, som
hadde en særlig forkjærlighet for norrøn
mytologi og vikingromantikk, kunne stemple
Tveitts musikk som nasjonalsosialistisk. At
han i 1937, etter flere studieår bl.a. i Tyskland, utga Tonalitätstheorie des parallelen
Leittonssystem, en musikkteori basert på
nasjonal grunn, kan ikke ha gjort stillingen
hans mindre problematisk.
- I 1942 flyttet Tveitt hjem til Hardanger;
sakte men sikkert kom etterkrigstiden til å gi
komponisten hans ry tilbake.
Se også: musikkfronten; Ragnarok.
Litt.: Melsom, 0.: Fra kirke- og kulturkampen under
okkupasjone, 1980, Storaas, R.: Tonediktaren Geirr
Tveit, 1990.
BS
tyskerarbeid. Mange tjente sin lønn på å
arbeide for tyske oppdragsgivere under krigen, et sted mellom 150—200 000 kan anslås
med relativt store usikkerhetsmarginer.
Okkupantens behov for varer og tjenester
gjorde så godt som slutt på mellomkrigstidens arbeidsløshet i Norge. Rundt om på bygdene fikk mange ungdommer sitt livs første
lønnsarbeid på denne måten, for andre ble
tyskerarbeid foretrukket pga. de gunstige lønningene. I enkelte tilfeller ble det brukt
utkommandering og trusler om tvang. Arbeidet var mangslungent. Noe var direkte krigsviktig virksomhet som f.eks. bygging av flyplasser og festningsanlegg, mer indirekte var
det å dekke soldatenes behov for mat, losji
eller klær, mens f.eks. vei- og jernbanebygging også tjente sivile norske interesser både
under og etter krigen. Frivillig tyskerarbeid
utført av vanlige lønnsarbeidere ble ikke kriminalisert under landssvikoppgjøret. "Man
kan dog ikke sette en vesentlig del av det norske folk på tiltalebenken," som det ble uttrykt
i forarbeidene til forordningene om landssvikanordningen. En annen viktig formildende
omstendighet var at norske myndigheter i det
første krigsåret hadde gått langt i å oppfordre
folk til å være med for å «holde hjulene i
gang». Politiet måtte derfor konsentrere seg
om å etterforske og reise tiltale mot selvstendige næringsdrivende av forskjellig art. Det
ble et stående uttrykk at fortjenestene ved
arbeid under krigen "ikke kunne brukes til
noe, det var jo ikke noe å få kjøpt". Her glemmer man selvfølgelig utbudet på svartebørsen, men enda mer interessant i hvilken grad
de omtvistede inntektene kunne brukes til å
nedbetale gjeld. Bankenes utlån ble kraftig
redusert under krigen, og ikke minst mange
bønder og fiskere kunne befri seg fra 1930-
årenes gjeldsslaveri.
Se også: økonomisk landssvik.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1987, Milward, A.S.:
"The Fascist Economy in Norway", 1972.
DE
tyskerbarn, se krigsbarn.
tyskertøs. De norske kvinnene som hadde
kjærlighetsforhold til tyske menn under krigen, har fått merkelappen «tøs» hengende på
seg. Betegnelsen gir assosiasjoner om prostitusjon og lettlivethet, noe som bare karakteriserte en liten andel av forholdene. Variasjonen i forholdene var stor: Alt fra en liten
uskyldig flirt, og kjæresteforhold av forskjellig varighet, til de ca. 1000 kvinnene som giftet seg med og fulgte sine tyske menn tilbake
til et Tyskland i ruiner. Mange av de sistnevnte kvinnene returnerte relativt fort til
Norge, men den dag i dag er det en koloni av
norske kvinner som lever som enker eller
med sine menn i Tyskland.
- Et sted mellom 40 000 og 50 000 norske
kvinner blir anslått å ha hatt et forhold til en
tysk soldat eller offiser. Minst 9000 barn ble
resultatet av forholdene. Mange av disse
barna har hatt en traumatisk oppvekst fordi
far tilhørte okkupasjonsmakten. Kvinnene
ble sterkt fordømt både under og etter krigen
for sitt "seksuelle landssvik". I frigjøringsdagene ble mange av kvinnene utsatt for overgrep med seksualiserte undertoner, med klipping av håret som gjennomgående innslag.
- Det å ha et forhold til en tysk mann var
ikke kriminalisert som landssvik. Til tross for
dette ble mellom 3000 og 5000 av kvinnene
internert i egne leire i perioden fra frigjøringen og helt frem til april 1946. Den offisielle begrunnelsen for interneringen var behovet for å unngå smitte av kjønnssykdommer,
samt å verge kvinnene for publikums reaksjoner. Mange av kvinnene opplevde nok interneringen som en ikke-hjemlet straff.
Se også: krigsbarn; Lebensborn.
Litt.: Warring, A.: Tyskerpiger under besættelse og retsopgør, 1994.
DE
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
