Tysklands-fanger. Ca. 9000 nordmenn
ble sendt til fengsler eller leirer i Tyskland
eller tyskokkuperte områder, av dem kom
omkring 1400 ikke tilbake; jødene utgjorde
halvparten av disse.
- Ofte var fangebehandlingen brutal, maten
utilstrekkelig og forholdene uhygieniske.
Fengselsstraff kunne derfor i praksis bety
dødsstraff også for fanger med forholdsvis
kortvarige straffer. Sjansen for å overleve var
likevel svært ulik for forskjellige kategorier
fanger. Verst stilt var de som ble sendt til
Tyskland eller tyskokkuperte områder som
Polen. Aller verst gikk det med de omkring
750 jødene som ble deportert. Bare 32 av
jødene fra Norge overlevde.
- Krigsfangene hørte under Wehrmacht,
som behandlet sine fanger langt bedre enn
Sipo og SS. De ca. 1000 norske offiserene
som ble sendt til Schildberg i Polen høsten
1943, hadde det forholdsvis tålelig. Det
samme gjaldt de 271 politimennene som ved
nyttår 1944 havnet i en SS-Sonderlager i
Stutthof ved Danzig. De skulle oppdras til
"gode germanere" og hadde mye bedre
betingelser enn fangene i KZ-leiren Stutthof
like ved, i alle fall til Tysklands undergang i
1945. Også de 644 studentene som samtidig
ble sendt til Sennheim og Buchenwald, fikk
bedre behandling enn vanlige KZ-fanger.
- Disse 4 deportasjonene var de eneste som
gjaldt grupper.
- Tysklands-fanger som var dømt ved tysk
domstol, kom i fengsel eller tukthus. Det siste
betydde som regel hardere behandling og hardt
straffarbeid. Dersom ikke Sipo blandet seg i
saken, ble slike fanger sendt hjem når straffen
var sonet. Omkring 1500 nordmenn hørte til
denne kategorien, av dem nesten 100 kvinner.
- De som ikke hadde noen dom, ble sendt til
konsentrasjonsleirer der de satt på ubestemt
tid — som regel så lenge krigen varte. Det satt
nordmenn i de fleste tukthus og leirer over
hele det tysk-polske området, men den største
samlingen fantes i konsentrasjonsleiren
Sachsenhausen nord for Berlin. Der satt ca.
2500 nordmenn, av dem døde 200. De fleste
kvinnene (102) satt i KZ-leiren Ravensbrück.
- Både blant KZ- og tukthusfanger fantes sk.
NN-fanger (Nacht und Nebel, natt og tåke),
som det var meningen skulle omkomme ved
hardt arbeid og dårlig behandling. Det siste
året ble det umulig å sende fanger til Tyskland, derfor innførte Gestapo i Norge en liknende kategori her: X-Häftlinge, fanger som
ingen fikk ha kontakt med og som skulle dø i
fangenskap eller henrettes i hemmelighet.
Se også: Auschwitz; fengsler/fangeleirer;
jødeaksjonene; konsentrasjonsleirer; krigsfanger i Norge; NN; Akershus festning.
Litt.: Ottosen, K.: Natt og tåke, 1989; Nordmenn i fangenskap, 1940—45, 1995.
BN
tysk propaganda. Før 9.4.1940 merket
man lite til tysk propaganda i Norge. Det var
da også først i anledning Weserübung at tyskerne, i hæren, bygde opp en propagandaavdeling beregnet spesielt for Norge. Fra mai/juni
1940 etablerte okkupasjonsmakten en annen,
viktigere propagandasentral: Hovedavdeling
for folkeopplysning og propaganda, forkortet
HAVP, ledet av G.W. Müller som en del av
Terbovens Reichskommissariat, men underlagt faglige råd direkte fra Goebbels i Berlin. I
1942 hadde denne propagandaavdelingen 130
medarbeidere, flest i Oslo, men noen fordelt
mellom 10 lokalavdelinger. Propagandafolkene var alle steder fordelt på kontorer for
skole og utdanning, presse, kringkasting — og
generell kultur og propaganda. Wehrmachts
propagandaavdeling tapte nå sin betydning og
befattet seg siden stort sett med egne soldater.
- Forholdet mellom de tyske propagandafolkene og NS var kjølig sommeren 1940. Men
så fikk Quislings parti mer innflytelse over
norske medier og fra 25.9. kontroll med sitt
eget Kultur- og folkeopplysningsdep. Det
innebar at et norsk og et tysk propagandabyråkrati arbeidet parallelt, noe som førte til tallrike gnisninger og atskillig kompetansestrid.
- Presseavdelingen avholdt pressekonferanser, utarbeidet direktiver til pressedirektoratet
og lokalpresse og nyordnet norske nyhetsbyråer. Men norsk presse tapte sin betydning og
ved okkupasjonens slutt var tallet på norske
dagsaviser kraftig redusert. NRK ble nyordnet
i oktober 1940 ved at man innsatte NS-folk i
ledelsen. I 1941 tiltok den illegale lyttingen på
BBC i en slik grad at Terboven og Wilhelm
Rediess i august/september 1941 inndro alle
landets radioapparater. Bare rundt 50 000
nordmenn fikk tillatelse til å beholde apparatene. Siden tjente derfor kringkastingen fortrinnsvis som underholdning for tyske soldater. I 1944 gikk mer enn halvparten av alle sendinger over norsk radio på tysk.
- Kinoens betydning som avsporing i den
grå krigshverdagen var stor, og ble ikke
vesentlig rokket av kinostreiken våren 1941. I
de første krigsårene hadde norske kinoer 3,7
mill, besøkende årlig. Publikum likte lette
underholdningsfilmer med store stjerner, og
nyordningen av norske og tyske filmselskap
imøtekom behovet.
- Tysk kulturpropaganda konsentrerte seg
ellers om å arrangere gjestespill og konserter
fra Tyskland, stimulere oversettelser til og fra
tysk og siktet ellers mot å skape sympati for
tysk kultur og Det tredje rike i Norge. Norsk-
Tysk Selskap spilte en avgjørende rolle på
dette feltet. Trass i betydelig satsing ble likevel ikke den tyske propaganda i Norge noen
stor suksess. De demokratiske og nasjonalt
innstilte nordmenn lot seg ikke blende av løfter om en strålende fremtid for landet i et
tyskkontrollert Europa. Okkupasjonstidens
daglige realiteter stilte da også slik propaganda i et visst relieff.
Se også: Fuglesang, R.J.; film og kino;
Norsk rikskringkasting; Presseabteilung; propaganda; Allgemeine Schiffahrtsaktion
Litt.: Moll, M.: Das Neue Europa I. Studien zur NS-Auslandspropaganda in Europa 1939—45, 1986, Schmitt,
P.F.: Widerstand zwishen den Zeilen?, 1985.
MM
tysk økonomisk politikk i Norge. For
Reichskommissar Terboven var økonomisk
utnyttelse av Norge viktigere enn å gjøre
nordmenn til nasjonal sosialister. Hans
erklærte mål var å få så mye ut av Norge som
mulig, samtidig som landets yteevne skulle
opprettholdes. Også i Hitlers «Grossraum»,
det europeiske storrommet, hadde Norge sin
plass. Verdensmakten Tyskland med Berlin
som sentrum skulle være selvforsynt, og
Norge var et av landene som skulle bidra med
råvarer til Europa.
- For å få effektivisert varetransporten, men
selvsagt også av strategiske grunner, bl.a.
under krigen mot Sovjet, måtte infrastrukturen utbygges på alle felt — vei, jernbane, flyplasser, havner, elektrisk kraft osv. En «riksautostrada Drontheim-Oslo-Halden» ble
påbegynt høsten 1940. Bygging av Nord-
Norge-banen, Sørlandsbanen, og riksvei 50
var også et produkt av den tyske økonomiske
politikk i Norge.
- Okkupasjonshæren brakte med seg et ingeniørkorps og man benyttet norsk arbeidskraft, basert både på frivillighet og på tvang.
Intensiteten og metodene kostet mange liv —
bare under byggingen av Kvinesheitunnelen
omkom 16 jernbanearbeidere. Men de virkelig store tap av menneskeliv skjedde blant de
titusener av tvangsarbeidere — russiske, jugoslaviske og polske krigsfanger — som ble
brukt under denne storstilte utbyggingen av
kommunikasjonsnettet. En strekning av riksvei 50, nord for Rognan i Saltdal, er ikke uten
grunn blitt kalt «Blodveien». Over 17 000
krigsfanger døde i Norge under krigen, selv
om ikke alle dødsfall skyldes denne siden av
den tyske økonomiske politikk i Norge.
- Like etter krigen satte Odd Aukrust og
Jakob Bjerve prislappen på 5 års krigsskader
til 17,5 mrd. førkrigskroner. 12,5 mrd. av regningen ble betalt under krigen i form av nedsatt konsum, de resterende 5 mrd. utgjorde
tæringen på nasjonalformuen. Forskere har i
ettertid kalt de tyske virkemidlene — når man
ser bort fra tvangsmidler og voldsutøvelse —
ekstremt keynesianske. Den storstilte utbyggingen førte til en anleggsboom som ga full
sysselsetting, det ble meldt om problemer
med å få ungdom til å jobbe i landbruket.
Seddelpressen gikk på høytrykk, og tyskerne
betalte relativt bra. Også bønder og fiskere
fikk bra avsetning for produktene, og mange
ble kvitt gjeldsåket fra 20- og 30-tallet. Sett
under ett var det mange penger blant folk,
men lite å bruke dem på. Forsyningskrisen
ble mer og mer akutt fra 1942 og utover.
- For den tyske økonomiske utnyttelse av
Norge er det klart at den norske motstanden,
manifestert først og fremst gjennom holdningskampen, det norske nei til nazismen, var
av underordnet betydning (bortsett fra mulige
utslag av sk. stille sabotasje på arbeidsplassene). Parolen "hold hjulene i gang" fra 1940
satte dagsorden for det norske økonomiske
samkvem med okkupanten og for mentaliteten i motstandskampen: Det fikk større konsekvenser for en norsk jente å bli sett sammen
med en tysk soldat enn for en norsk næringslivsrepresentant å sitte sammen med Terboven en kveld i Deutsche Handelskammer i
Oslo.
Se også: Blodveien; brakkebaroner; Deutsche Handelskammer; landbruk; Nordlandsbanen; Norsk-Tysk Selskap; Organisation Todt; 6-te kolonne; Sørlandsbanen; tyskerarbeid; økonomisk landssvik.
Litt.: Aukrust, O./Bjerve, P.: Hva krigen kostet Norge,
1945, Milward, A.: The Fascist Economy in Norway,
1972.
AM
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
