- ubrukeliggjøring av våpen. Som ledd i
tiltak mot indre uroligheter og opprør var forsvarets mobiliseringslagre av våpen gjort
ubrukelige ved at vitale deler (tennstempler
og stempelfjærer) var lagret på hemmelige
steder atskilt fra våpenlagrene. Tiltakene ble
iverksatt i 1918, men har forhistorie tilbake
til unionstiden med Sverige. Ordningen var
regulert i «Regler for oppbevaring av våpen
og ammunisjon», som i 1922 ble samordnet
med "Regler for opsetning og anvendelse av
sikkerhetsvakter, ordensvern og jernbanevakter i tilfelle av uroligheter", og var med
visse tillempinger gjeldende til 9.4.1940. Ved
det årlige indre mobiliseringsoppgjør i generalstaben ble sentrale lister over hvor de
enkelte avdelingers våpen og mekanismedeler var gjemt holdt à jour. «Regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon» som
bestemte denne ubrukeliggjøring ble flere
ganger foreslått opphevet, men ble opprettholdt av Kommanderende General, sist ved
skriv 19.5.1939.
- Ved det tyske angrep 9.4. fikk disse regler
særlig betydning i Østfold, hvor Oscarsborg
festning var lagringssted for mekanismedelene for artilleriavdelinger i Østfold. Da
Oscarsborg overga seg 9.4., ble det umulig å
få deler av artilleriet i indre Østfold i orden.
Soldatene fikk først utlevert geværer uten
stempelfjærer og tennstempler, men heldigvis lyktes det etter hvert å finne de manglende
deler. Andre steder i landet kom geværene i
orden uten at soldatene merket noe, mens det
i f.eks. Trondheims-området ikke spilte noen
rolle, da lagrene ble overgitt av andre grunner. Undersøkelseskommisjonene i 1945 og
1946 unngikk å behandle saken. Ordningen
ble først avslørt i 1977.
Se også: stille mobilisering.
Litt.: Fagertun, F. Den indre militære beredskap i
mellomkrigstid, hovedoppg. 1983, Strømme. 0.: Den
hemmelige hæren, 1978: Stille mobilisering, 1977.
LaB
ubåtbaser, tyske. Etter Frankrikes fall
kontrollerte Tyskland en nesten sammenhengende kystlinje fra Biscaya i sør til Finnmark i nord. Fra havner og baser langs denne
kysten opererte tyske overflateskip og ubåter
mot konvoier på vei til Storbritannia og
senere Sovjetunionen. I takt med krigens
utvikling økte de norske ubåtbasenes betydning. Øverstkommanderende for alle tyske
ubåter var BdU (Befehlshaber der Unterseebote), opprinnelig i Tyskland, senere i Frankrike og til slutt i Tyskland. Under ham sto
ulike FdU-kommandoer (Führer der Unterseebote). Frem til januar 1943 sorterte alle ubåtene i Nordsjøen under FdU West i Angers i
Frankrike. Ubåtene i «arktiske» farvann sto
under kommando av admiral Nordmeer som
holdt til i Kirkenes til mai 1942 og deretter i
Narvik. 1 januar 1943 ble den første ubåtkommandoen i Norge etablert, FdU Norwegen,
med hovedbase i Narvik. Denne overtok
ansvaret for admiral Nordmeers ubåter. Etter
frigjøringen av Frankrike ble FdU West flyttet til Bergen, samtidig ble FdU Norwegen
omdøpt til FdU Nordmeer. Ved kapitulasjonen hadde FdU Nordmeer kommandoen over
2 ubåtflotiljer med hovedbaser i hhv. Trondheim og Narvik. FdU West rådet også over 2
flotiljer med hovedbaser i hhv. Bergen og
Flensburg.
Se også: ubåtbunker.
Litt.: Lohmann, W./Hildebrand, H.H.: Die Deutsche
Kriegsmarine 1939—1945, 1956.
AT
ubåtbunker, betegnelse for bombesikre
utrustnings- og reparasjonsfasiliteter for ubåter. Utbyggingen av slike bunkere startet høsten 1940 i Brest (Frankrike). I alt ble det
igangsatt bygging av 19 ubåtbunkere mellom
Bordeaux og Trondheim, hvorav en ubåtfabrikk i Bremen. Høsten 1941 begynte byggingen av en bunker i Trondheim (Dora I),
tett fulgt av Bergen (Bruno). En tredje bunker, Dora II i Trondheim, ble påbegynt, men
ikke gjort ferdig. Tyskerne hadde i løpet av
det første krigsåret funnet ut at byggingen av
slike bunkere var det eneste som kunne sikre
at et tilstrekkelig antall ubåter til en hver tid
kunne være operative.
- Fra britisk side ble disse bunkerene oppfattet som en strategisk trussel mot Storbritannia, og man ønsket bunkerene demolert etter
krigen. Allerede høsten 1944 tok britene opp
spørsmålet med den norske regjering i London. De norske ubåter ble stasjonert i ubåtbunkeren Bruno i Laksevåg ved hjemkomsten sommeren 1945, senere ble de flyttet til
Dora I i Trondheim.
Litt.: Rolf, R.: Der Atlantikwall — Perlenschnur aus Stahlbeton, 1983.
JEF
Ulstein, Ragnar (1920—), fra Sunnmøre,
krigshistoriker og krigsveteran. I 1941 rømte
han til Storbritannia, kom inn i Kompani
Linge og tjenestegjorde der resten av krigen.
Ved frigjøringen var han radiotelegrafist ved
radiostasjonen Siskin Red nær Balestrand i
Milorg-distrikt D.20.3.
- I 1945 vedtok Kompani Linge at historien
om avdelingen skulle skrives. En redaksjonskomité bestående av Ulstein, Erling Jensen
og Per Ratvik utga i 1948 Kompani Linge i 2
bind. Ulstein ga senere også ut 2 romaner
med emne fra krigen. Frem til 1966 arbeidet
han som journalist, bl.a i NRK, deretter som
historiker, til 1974 var han knyttet til Norges
Hjemmefrontmuseum. Siden 1972 har han
vært statsstipendiat.
- Ulstein har under sitt arbeide med de 3 flerbindsverkene om englandsfarten, svensketrafikken og etterretningstjenesten intervjuet
over 1500 krigsdeltakere over hele landet.
Lydbåndene finnes på Norges Hjemmefrontmuseum og er trolig det mest omfattende
muntlige kildemateriale vi har i dag om et
historisk emne, utført av én person.
Se også: etterretningstjeneste; flyktningsamfunnet i Sverige; grenselos; kompani
Linge; Norges Hjemmefrontmuseum.
Litt.: Ulstein, R. m.fl.: Kompani Linge, 1948; Englandsfarten, bd. 1—2, 1965; Svensketrafikken, bd. 1—3.
1974—77; Småsamfunn i storkrig, 1980; Etterretningstjenesten i Norge, bd. 1—3, 1989—92.
AM
Ultra, britisk kodeord for knekket tysk radiokode.
Se også: Enigma.
Ulven, se fengsler/fangeleirer.
Undersøkelseskommisjonen av 1945,
oppnevnt ved kgl.res. 3.8.1945 etter initiativ
fra stortinget for å granske stortingets, regjeringens, høyesteretts, administrasjonsrådets og
andre sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9.4. og frem til 25.9. 1940.
Bakgrunnen var de bitre erfaringer fra det
tyske overfall 5 år før: den helt utilstrekkelige
forsvars- og utenrikspolitikk som gikk forut
for katastrofen; det kaos og den forvirring
som overfallet forårsaket; de hastig improviserte tiltak fra statsmyndighetene, samt alle
ryktene som gikk i det politiske miljø om
upåaktede tyske varsler før 9.4., om svikt og
svik under felttoget, om forbindelsen til de
allierte osv. — alt sammen forhold som pga.
den alminnelige sensur og krigens krav om
nasjonal enighet ikke var blitt luftet ut eller
offentlig debattert.
- Kommisjonen fikk en tyngde av respekterte jurister og embetsmenn: h.r.advokat
Gustav Heiberg (formann), direktør i Vinmonopolet Arnold Holmboe, professor på menighetsfakultetet Ole K. Hallesby, h.r.advokat E.F.Eckhoff, fylkesmann N.Thune — samt
historieprofessorefle Ame Bergsgård og
Sverre Steen. Kommisjonens sekretær Helge
Sivertsen var også historiker.
- Arbeidet gikk raskt unna. 5 innstillinger
med til sammen 9 bilag ble offentliggjort høsten 1946. I forhold til de tilsvarende granskninger i Danmark eller Nederland ble den
norske ikke særlig omfattende. Dokumentasjonen er enkel og kildetilfanget lite utførlig
oppstilt og presentert, noe som sikkert skyldes tidspresset, samt den omstendighet at så
mange krefter i Norge ble satt inn i det strafferettslige landssviksoppgjøret.
- I forhold til de mange forventninger om
skarpe skudd fortonte seg kommisjonens konklusjoner relativt ukontroversielle — kritikk av
regjeringen, spesielt av utenriksministeren, og
av presidentskapet og stortingsrepresentantene; godkjennelse av administrasjonsrådet,
full anerkjennelse til Høyesterett. Da innstillingen kom til behandling i stortinget året etter
vant tanken om riksrett ikke frem. Slik kan
man si at kommisjonen la seg på en midtlinje
mellom DNA-regjeringen og opposisjonen.
- Kommisjonen samlet et svært materiale,
og for all ettertid vil både de trykte innstillinger og deres bilag, og ikke minst kommisjonens arkiv (nå i Riksarkivet) utgjøre stamkilden til året 1940. Enkelte deler er forbilledlige også som historiske fremstillinger;
spesielt kunne Sverre Steens bilag om riksrådsforhandlingene vanskelig gjøres bedre,
selv med mye lengre tid til disposisjon.
Se også: rettsoppgjøret; riksrett; Steen, S.
Litt.: Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 I—V m. bilag 1—9, trykt som b.I—III, Oslo 1946.
HFD
Undset, Sigrid (1882—1949), forfatter og
Norges-talskvinne i USA i krigsårene. Var
sterkt engasjert i arbeidet for Finlands sak og
i tillegg formann i Den norske Forfatterforening da okkupasjonen begynte. Hun dro fra
Oslo 9.4. og flyktet til Sverige på oppfordring
fra regjeringskretser, sammen med bl.a. Fredrik Paasche.
- Undset hadde vært anti-tysk før krigen rent
personlig, men som formann i Forfatterforeningen godtok hun offisielle forbindelser
med Nordische Gesellschaft. Hun sto på motsatt fløy av Hamsun i debatten om fredspris
til Carl von Ossietzky i 1935, men spilte
ingen selvstendig rolle. Da hun mistet sin ene
sønn under det norske felttoget, skrev hun
etter hans begravelse artikkelen «19.5.1940»,
som inneholdt en flammende oppfordring til
fortsatt motstand. Fra Sverige dro hun videre
med tog gjennom Sovjetunionen, nådde USA
og spilte der en fremtredende rolle som
«informasjonssoldat»~ som hun selv foretrakk å kalle seg.
- I USA ble Undset sammen med C.J. Hambro det mest fremtredende medlem av Nordmannsforbundet. Med sine reiser, taler, foredrag og artikler bidro hun sterkt til at amerikansk opinion overvant den skepsis mot
Norge som Hamsuns åpne støtte til Hitler
hadde forårsaket.
- Hun var nesten gammeltestamentlig i sin
innstilling til Tyskland: «Måtte, måtte det
ikke bli sten tilbake på sten i Tyskland og at
de som lever efter invasjonen får hva de fortjener,» skrev hun i krigens avslutningsfase,
vinteren 1945.
Se også: Den norske forfatterforening;
Hamsun, K.; Nordische Gesellschaft.
Litt.: Fontander, B.: Undset, Hamsun og krigen, 1991,
Undset, S.: Tilbake til fremtiden, 1945, Ørjasæter, T.:
Menneskenes hjerter, 1994.
NJR
unghird, betegnelse på NS’ gutter i alderen
14—18 år. Unghirden var organisatorisk oppbygd som Hirden med enhetene tropp, sveit
og fylking. Unghirden fikk 5.3.1942 en egen
marine. Ved Unghirdmarinens øvelsesstasjon
på Granholmen ved Sandefjord ble hirdguttene opplært av krigsskoleutdannede marineoffiserer. Mange av Unghirdens gutter drev
også med modellbygging og seilflyging i regi
av Hirdens flykorps. Formålet med marinen
og flykorpset var å utdanne ungdom for militære oppgaver. Unghirdens viktigste funksjon var å påvirke unge gutter ideologisk til
aktiv innsats for partiet og regimet. Mange av
guttene meldte seg som frivillige frontkjempere. I en redegjørelse fra NSUF-ledelsen fra
1944 heter det at flere hundre gutter til da
hadde meldt seg til fronttjeneste og 1.9.1944
var i alt 58 av disse falt.
BB
uniformer i NS. I mai 1933 var NS blitt
rammet av det generelle forbud mot bruk av
politiske uniformer som ble innført av
Mowinckels regjering. Både Hirden og partiet var derfor i 30-årene avskåret fra denne
ellers så utpreget nasjonalsosialistiske markering av ordnede, sluttede og delvis militære
former. Dette ble for NS’ vedkommende
endret i april 1940, da Quisling som betingelse for å fratre 15.4. krevde dispensasjon fra
uniformsforbudet. Administrasjonsrådet måtte
dermed godta at Hirden tok til å bære uniform
og opptrådte i sluttede formasjoner. I november 1940 ble 1933-loven opphevet, og NS
gikk som landets eneste lovlige parti over til å
bli også et uniformert parti.
- Partiuniformen var grønn, med båtlue, og
ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover, med solkors på armbindet og distinksjoner etter rang. En særskilt elegant ministeruniform var en variant av partiuniformen til
bruk for statsrådene.
- Hirdens uniform var mørk gråblå, med
sylinderformet skyggelue, ev. ridestøvler;
hirdmerket — solkors med sverd — på armbindet. Mange i partiets ledelse, blant dem Quisling selv, brukte helst Hirdens uniform.
- Norges SS, fra 1942 Germanske SS Norge,
bar svart uniform med skyggelue, mens norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige
feltgrønne SS-uniformen, ev. med Den norske
legions bånd på ermet. Forsøk på å innføre
norsk flagg på legionsuniformen førte ikke
frem.
- Førergarden bar til galla de gamle gardeuniformene: mørk blå med dobbelte beiser i
benklærne, og til tjenestebruk de vanlige
grønne, begge med båtlue.
- Arbeidstjenestens uniform var for menige
grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær.
Kvinnelig AT bar tilsvarende med skjørt og
kort jakke.
Litt.: NS Årbok 1942, 1944.
HFD
universismen, Vidkun Quislings personlige filosofiske system, utviklet i årene fra 1.
verdenskrig frem til 1927, da Quisling i brev
til familien meddelte at hans "filosofi" var
ferdig konsipert, men ennå ikke nedskrevet,
hva den heller aldri ble annet enn i bruddstykker. Ut fra etterlatte kladder fremgår at Quisling tenkte seg 4 hoveddeler: (1) En erkjennelsesteori, med introduksjon av det universistiske prinsipp om verden som uendelig
bevissthet. (2) En kosmologi, der universets
historie fremstiltes som en utvikling av
bevisstheten i stadig høyere former inntil den
en gang vil omslutte først hele jorden og til
sist hele universet. (3) «Mennesket», med
kapitler om menneskelivets karakteristikk,
udødeligheten, mannen, kvinnen, viljen.
loven osv. (4) "Verden", med kapitler om
vitenskap, kunst, historie, politikk, religion,
raser osv.
- Forfatterens ambisjon var å gi en helhetsforklaring av alle ting, der oppdagelsene i
moderne fysikk (kvante- og relativitetsteoriene) skulle forenes med de gyldige deler av
kristendom og morallære, historie og sosiologi til et altomfattende system. Inspirasjonen
kom i første rekke fra Hegel. Quislings prosjekt var naivt og amatørmessig, uten referanser til fagfilosofers arbeider. Selv innså han at
hans utkast nødvendigvis ville inneholde feil
og mangler, men trodde likevel at selve systemet ville tilby «en enhetsoppfatning av tilværelsen som alle vil skjønne, og alle samle seg
om, slik at livet igjen kan leves med forenede
krefter». Den siste setningen antyder sammenhengen mellom filosofi og politikk i opphavsmannens forestillingsverden, og viser
det messianske i Quislings karakter.
- Av publiserte partier av universismen foreligger Forord, trykt i Straffesak mot V.A.L.J.
Quisling (1945); Om at bebodde verdener
finnes utenom jorden (1929), samt Den evige
rettferdighe og Et testament, trykt i Maria
Quisling, Dagbok (1980).
Se også: Quisling, V.
Litt.: Barth, E.M.: Norsk Filosofisk Tidsskrift 1992/4,
Dahl, H.F.: Quisling. En fører blir til, 1991.
HFD
Universitetet i Oslo var Norges eneste
under okkupasjonen, med ca 4000 studenter.
Reichskommissar Terboven så med mistanke
på både universitet og studenter, og fulgte
utviklingen med falkeblikk, klar til å stenge
det ved minste tegn til uro. Høsten 1940 ble
Studentersamfundet oppløst. Under unntakstilstanden i Oslo i september 1941 ble rektor
Didrik Arup Seip og noen andre professorer
arrestert. Seip ble sendt til Tyskland, først til
Sachsenhausen, senere som sivilinternert.
Som ny prorektor og senere rektor utnevnte
NS-myndighetene professor Adolf Hoel, en
uforargelig mann som gjorde så godt han
kunne for universitetet.
- Mange lærere og studenter drev illegalt
arbeid, men det kan knapt sies at Universitetet som institusjon ble noen leder i motstandskampen. Det fantes hemmelige lærerutvalg og studentutvalg, men siden de var
ukjente for de fleste av dem de skulle lede,
var det mange som så på parolene deres med
skepsis. De aller fleste professorer skrev likevel under på protesten mot ungdomstjenesten
våren 1942, og fakultetene sto samlet mht.
kampen mot at politisk medlemskap skulle
spille noen rolle for adgangen til lukkede studier.
- En protest mot nytt reglement for studentopptak høsten 1943 var formet slik at NS-
myndighetene tolket den som et varsel om
streik, og som mottiltak arresterte de i siste
halvdel av oktober 11 lærere, 60 mannlige og
10 kvinnelige studenter. Nesten 2000 studenter protesterte skriftlig mot arrestasjonene.
Men før noe mer kunne skje i saken, kom
Aula-brannen natten til 28.11. Studentene
hadde vært uenige om man i den vanskelige
situasjonen skulle streike eller ikke. Noen
trengte studiene som dekke for illegal virksomhet, andre ønsket eksamen. Nå avgjorde
Terboven saken med arrestasjon av nærmere
1200 studenter 30.11., og stengning av Universitetet som undervisningsinstitusjon.
Stengningen vakte voldsom oppsikt også i
utlandet, særlig i Sverige, og Terboven fikk
mye kritikk fra sine egne. På norsk side har
noen ment at det var godt at det gikk som det
gikk, andre at Aula-brannen og det som
fulgte kostet mer enn det gav.
Se også: Aula-brannen; Hoel, A.; Seip,
D.A.; studentene; Studentersamfundet.
Litt.: Norseng, P. (red.): Universitetet stengt, 1994.
BN
unntakstilstand gir myndighetene vidtgående fullmakt til å treffe tiltak som ligger
utenfor gjeldende lov, I Norge ga Terboven
en forordning av 3 1.7.1941 om sivil unntakstilstand for hele landet eller enkelte områder
om nødvendig, for å kunne sette i verk alle
nødvendige tiltak, deriblant standrett. Han
benyttet seg av dette i Oslo i september 1941
og Trondheim i oktober 1942. Standrett ble
også brukt i Oslo i februar 1945, uten at unntakstilstand var erklært.
- Fra kl. 05 10.9. 1941 var det unntakstilstand i Oslo, Aker, Bærum og Asker, med
portforbud om natten og bevæpnet politi
overalt. Over 200 ble arrestert, de aller fleste
av dem fra fagbevegelsen. En standrett med
Sipo-sjefen Fehlis som formann tok sete i
Kristinelundveien 22, hvor SS- und Polizeigericht holdt til. Om ettermiddagen 10.9. ble
LOs juridiske rådgiver, Viggo Hansteen, og
klubbformannen på Skabo jernbanevognfabrikk, Rolf Wickstrøm, dømt til døden. De
ble skutt ved Østre Skytterlag like etter av
Sipos Sonderkommando under ledelse av
Oscar Hans. 3 andre fagforeningsfolk ble
også dømt til døden, men benådet til tukthusstraff. I alt ble 27 mann dømt av standretten.
Flere av dem døde senere i tukthus i Tyskland. Unntakstilstanden ble opphevet 16.9.
- Unntakstilstanden i Trondheim 6.—12.10.
1942 begrunnet tyskerne med at det var
begått flere sabotasjehandlinger i distriktet,
og at befolkningen aktivt eller passivt hadde
bistått dem. 6.9. var det kamp mellom motstandsfolk og Sipo om et våpenlager ved
Majavatn, 20.9. kom et raid mot et kraftverk i
Glomfjord, og tidlig om morgenen 5.10. et
raid mot Fosdalen gruver. Unntakstilstand
ble erklært fra morgenen 6.10. i deler av Sør-
Trøndelag, inkl. Trondheim, Nord-Trøndelag
og Grane i Nordland, og tysk og norsk politi
assistert av Wehrmacht kontrollerte 12 857
personer og 3372 kjøretøyer, gjennomsøkte
1434 hus og gårder og arresterte 91 personer.
Dessuten ble alle mannlige jøder over 16 år
tatt. Etter konferanse blant andre med NS fylkesfører Rogstad plukket tyskerne ut 10
prominente borgere som ble skutt «som
soning», uten dom. En standrett ble satt i Falstad fangeleir, med Trondheims Sipo-kommandør Flesch som formann. Her ble 24
fanger fra Majavatn-opprullingen dømt til
døden og skutt.
- Terboven brydde seg ikke alltid om å
ordne formalitetene. Etter Telavåg ble 18
unge englandsfarere henrettet uten noen form
for dom, og dom fikk verken de 10 gislene i
Trondheim eller 5 gisler som ble skutt etter
Mjøndalen-sabotasjen i oktober 1943.
Se også: dødsstraff; gisler; Gleditsch, H.;
melkestreiken; razzia; Rogstad, H.; standrett.
Litt.: Nøkleby, B.: Josef Terboven — Hitlers mann i
Norge, 1992.
BN
Ustvedt, Hans Jacob (1903—82), lege
og motstandspioner, sammen med sin kollega
fra styret i Yngre legers forening Ole Jacob
Malm en av drivkreftene i de norske legers
organiserte motstand gjennom Koordinasjonskomiteen (KK). Nært knyttet til Ferdinand Schjelderup. Tok også initiativ til dannelsen av KKs kulturgruppe. Måtte flykte senhøsten 1942 og ble deretter leder av Medisinaldirektørens kontor ved legasjonen i Stockholm og ansvarlig for helseundersøkelser
m.m. av det etter hvert omfattende flyktningsamfunn av nordmenn i Sverige. Etter
krigen overlege med.avd. Ullevål sykehus og
kringkastingssjef 1962—72.
Se også: Koordinasjonskomiteen; Malm,
O.J.; Schjelderup, F.
Litt.: Grimnes, 0 K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
HFD
utefronten. Ved årsskiftet 1942—43 omfattet nordmenn i eksil om lag 50 000, mot
krigens slutt opp mot 80 000 mennesker. De
fleste hadde flyktet til Sverige, eller oppholdt
seg i Storbritannia og USA.
- Sveriges nøytrale status var til stor fordel
for Norge som okkupert og krigførende
nasjon. Det er vanskelig å forestille seg hvordan forbindelsen og samarbeidet mellom
hjemmefront og utefront kunne utviklet seg
uten det nøytrale Sverige som tilfluktssted og
kontaktpunkt. Sveriges nøytralitetspolitikk
skapte derimot sterk og langvarig misnøye på
norsk hold. Etter at Sverige i 1943 sa opp
avtalen med Tyskland om gjennomgangstrafikk over det svenske jernbanenettet, ble det
norsk—svenske forholdet langt bedre. Det
norske flyktningsamfunnet i Sverige økte
langsomt, i januar 1943 befant vel 10 000
nordmenn seg i Sverige, i januar 1944 vel
20 000, i januar 1945 ca. 35 000, i mai 1945
ca. 43 000 nordmenn. Ved krigens slutt hadde
Norge fått satt opp polititropper på svensk
jord på ca. 13 000 mann. Sverige var imidlertid først og fremst et oppbevaringssted for
nordmenn som måtte og ville flykte, samt en
avlastningssone for motstandsbevegelsen.
- London ble nervesenteret for den norske
utefronten. Administrasjonen i London med
kong Haakon og regjeringen i spissen ledet
Norges krigføring utenfor det okkuperte
Norge, bygde opp et omfattende samarbeid
med motstandsbevegelsen hjemme og forberedte freden. I London var storparten av utefrontens sentraladministrasjon samlet, dep.,
Forsvarets Overkommando og Nortraship.
- Regjeringens viktigste ressurs var handelsflåten. Den styrket London-regjeringens posisjon overfor britene som sårt trengte handelsskipene, og gjorde regjeringen økonomisk
uavhengig. Om lag 27 000 sjøfolk seilte på
Nortraships skip ved krigens start. Den norske regjeringen var blant de eksil-regjeringene i London som sto seg best med britene.
Etter hvert bygde regjeringen også ut sine
militære styrker. Marinen og flyvåpenet deltok hele tiden i løpende operasjoner sammen
med britene. En brigade på 4000 mann ble
satt opp i Skottland. Til sammen utgjorde de
norske styrkene i Storbritannia og Canada
nesten 15 000 mann.
Se også: handelsflåten; hæren; London-
regjeringen; marinen; Nortraship; polititroppene i Sverige.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Norge under okkupasjonen, 1984,
Riste, 0.: "London-regjeringa" bd. I/II, 1973/1979; Utefronten, 1987.
GHj
utenriksregnskapet under krigen.
Før krigen var Norge det minst selvforsynte
land i Europa og avhengig av en omfattende
utenrikshandel, spesielt med sterling-området. Importbehovet var særlig stort for matvarer og brensel. Over 40% av befolkningens
kaloribehov ble dekket gjennom import. Kull
fra Svalbard dekket bare rundt 10% av kullbehovet, mens all olje og oljeprodukter måtte
importeres. Handelen med Tyskland utgjorde
19% av importverdien og 15% av eksporten.
Betalingsbalansen med utlandet var i 1939
klart negativ om skipsfartsinntektene ble
holdt utenfor.
- Okkupasjonen brøt opp det norske handelsmønstret fra før krigen. Utenrikshandelen
ble begrenset til det tyske maktområdet. Samtidig falt det meste av fraktinntektene fra
utenriks skipsfart bort. Det norske import- og
eksportproblemet ble forsøkt løst ved å integrere det okkuperte Norge i det stortyske
økonomiske systemet, Großraumwirtschaft.
Norges importbehov skulle dekkes med tilførsler fra tyskkontrollert område betalt med
inntektene fra eksporten til det tyske området.
De viktigste eksportproduktene var fisk,
malm, aluminium og cellulose. Reichskommissars økonomiske integrasjonspolitikk løste
ikke det norske utenriksøkonomiske problemet, som ble ytterligere forsterket av Wehrmachts krav om at Norge skulle betale for
okkupasjonen og bygge opp store varelagre
for vernemakten. Resultatet var et importbehov som Tyskland var helt ute av stand til å
dekke.
- Heller ikke eksportmålene ble oppfylt.
Frem til november 1940 viste norsk eksport
riktignok en positiv utvikling, deretter sank
den. Selv de reviderte planene etter november
1940 viste seg utilstrekkelige både mht. forsyninger og egenproduksjon. Norge var det
eneste okkuperte land som tyskerne måtte
forsyne med mer enn de fikk ut av landet.
- Tyskland ble Norges viktigste handelspartner. I verdi gikk 81% av eksporten i 1944 til
Tyskland, mens 63% av importen kom fra
Tyskland. Gjennom hele krigen var handelsbalansen negativ, forsterket av tyskernes fastsettelse av en kraftig underkurs på den norske
kronen. Tyskerne tillot Norge å inngå bilaterale handelsavtaler med andre land innenfor
det tyske maktområdet, men betalingen måtte
gå gjennom en sentral clearing institusjon i
Berlin. Unntatt var handelen med Sverige og
Danmark. Krigens utvikling førte vinteren
1944/45 til at den norske utenrikshandelen
brøt nærmest totalt sammen. Unntaket var
handelen med Sverige.
- Utenriksregnskapet for eksil-Norge var
både på utgifts- og inntektssiden dominert av
handelsflåtens regnskap. økonomisk sett inntok London-regjeringen en unik posisjon i
forhold til de øvrige eksil-regjeringene. Over
90% av utgiftene til drift, forsyningskjøp og
gjeldsavdrag, ble dekket av inntekter fra
handelsflåten. Eksil-Norges utenriksregnskap
viste likevel et stort overskudd fordi inntektene fra "eksporten" av skipsfartstjenester til
Storbritannia og USA var langt større enn det
som gikk med til å dekke statens og Nortraships utgifter. Nortraship disponerte også
store beløp i form av forliserstatninger. I
1945 utgjorde Nortraships totale driftsoverskudd og de innkasserte assuransemidler nesten 4,5 mrd. kr, det meste i pund og dollars.
Etter oppgjøret med rederne og avsetninger
til diverse andre formål, gjensto det 818 mill.
kr. Disse midlene ble i sin helhet inndradd i
statskassen og brukt til delvis dekning av
London-regnskapets underskudd på 860 mill.
kr.
Se også: handelsflåten; krigens kostnad;
London-regjeringen; Nortraship.
Litt.: Aukrust, 0./Bjerve, P. J. Hva krigen kostet Norge,
1945, Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway,
1972; Historisk statistikk 1978, NOS XII 291, 1978.
AT
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
