- Waffen-SS, den militære del av SS.
Uttrykket Waffen-SS ble tatt i bruk i slutten
av 1939. Men allerede før 1939 var SS en
uniformert og bevæpnet organisasjon, med
utstrakt politimyndighet i Det tredje rike.
Militærliknende avdelinger i SS var blitt
bygd gradvis opp fra 1935. Himmlers ønske
om å bygge opp en egen SS-armé ble møtt
med motstand fra Wehrmacht. Men da 2. verdenskrig var et faktum, ble de militæres protester oversett. Fra senhøsten 1939 av ble
Waffen-SS oppbygd i et kraftig tempo.
- Som SS for øvrig, skulle Waffen-SS være
en rasemessig og ideologisk elite. Rekruttene
måtte dokumentere en rasemessig korrekt
stamtavle, de måtte være minst 1.70 høye, og
de måtte være i god fysisk form. Alle måtte
sverge personlig lojalitet til Adolf Hitler. Det
ble lagt stor vekt på ideologisk skolering av
rekruttene. Egne SS-rekruttskoler sørget både
for slik skolering og nødvendig militær opplæring.
- Fra slutten av 1940 av ble perspektivet for
Waffen-SS utvidet. Det ble organisert SS-
avdelinger for utlendinger. Hovedmannen
bak denne ideen og drivkraften i arbeidet var
Gottlob Berger, sjefen for SS-Hauptamt.
Parallelt med oppbyggingen utviklet Berger
og SS nasjonalsosialismen i pangermansk
retning: målet skulle være et storgermansk
rike.
- De første norske SS-frivillige avla ed til
Hitler i slutten av januar 1941. Sammen med
frivillige fra andre nordiske land ble de organisert i Regiment Nordland. Samtidig ble det
bygd opp et Regiment Westland for nederlendere og vallonere og et Regiment Germania
for sk. folketyskere — mennesker av tysk
avstamning som bodde utenfor det tyske
riket. Disse tre regimentene gikk i sin tur inn i
SS-Panzerdivision Wiking. Vervingen av frivillige til Waffen-SS skjøt for alvor fart fra
22.6.1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Langt de fleste SS-soldatene ble satt
inn på østfronten.
- Waffen-SS eksisterte som et militærapparat uavhengig av det tyske Wehrmacht. SS-
armeen brukte hærens uniformer, men hadde SS på kravespeil og hjelm samt den tyske ørn på venstre erme i stedet for på brystet. SS-avdelinger ble satt inn på særlig vanskelige frontavsnitt og hadde store tap.
Enkelte SS-avdelinger ble dessuten satt til
spesialoppdrag, f.eks. å bekjempe partisaner
og å likvidere jøder. Waffen-SS beholdt et
elitepreg hele krigen igjennom. Men samtidig
ble SS-armeen utbygd så kraftig at både rasemessige og andre krav etterhvert ble mildnet.
Fra 1943, etter at krigslykken var snudd, gikk
Berger i spissen for å utvanne den rasemessige eksklusiviteten og å inkorporere frivillige fra stadig nye folkegrupper i Waffen-SS.
- I alt tjenestegjorde rundt 850 000 soldater,
av dem ca. 350 000 frivillige utlendinger, i
Waffen-SS under 2. verdenskrig. 300 000
falt, og et stort antall ble alvorlig såret. Rundt
15 000 nordmenn meldte seg som frivillige til
Waffen-SS. Mellom 6000 og 7000 ble opptatt. Av disse falt minst 700, trolig en god del
flere.
- Waffen-SS ble kriminalisert som organisasjon i Nürnberg-prosessen.
Se også: Berger, G.; Pangermanisme; Regiment Nordland; SS; SS-skijegerbataljon
«Norge».
Litt.: Blindheim, S.: Nordmenn under Hitlers fane, 1977,
Wegner, B.: Hitlers politische Soldaten; 1988.
ØS
Walcheren, øy, nå landfast halvøy på den
nederlandske kysten ved innløpet til den belgiske havnebyen Antwerpen. øya ble gjenstand for harde kamper i november 1944,
fordi den var livsviktig som forsyningsbase
for de troppene som rykket frem mot Tyskland. Her deltok den eneste norske hæravdelingen som kjempet på Kontinentet: No. 5
Troop, 10 Inter-Allied Commando. Det ble
harde kamper på Walcheren og store allierte
tap, men de omkring 90 norske kommandosoldatene var heldige og mistet bare 5 mann.
BN
Wannsee-konferansen, holdt den
20.1.1942 i en villa ved innsjøen Wannsee,
halvveis mellom Berlin og Potsdam på initiativ av Sjefen for det tyske sikkerhetspoliti og
sikkerhetstjenesten (SD), Reinhard Heydrich,
for å drøfte "alle nødvendige forberedelser,
organisatorisk... og materielt for en samlet
løsning av jødespørsmålet i Europa". Innbydelsen ble utformet av Heydrichs nære medarbeider, Adolf Eichmann. Til stede var i alt
15 fremtredende embetsmenn og partifunksjonærer i partiet og i den tyske sentraladministrasjonen.
- Konferansen varte bare 1 1/2 time og er å
betrakte som en byråkratisk sandpåstrøing av
alt fattede beslutninger om fysisk tilintetgjøring av jøder i de tyskbesatte områder, av
konferansen fastsatt til 11 mill. Den første tilintetgjøringsleiren, Chelmo i Polen, hadde alt
vært i drift i 6 uker, og massehenrettelser av
jøder av spesielle "innsatskommandoer"
hadde startet umiddelbart etter innmarsjen i
Sovjetunionen 22.6. 1941. Under rettssaken
mot ham i Jerusalem forklarte Eichmann at
drapsmetodene ble diskutert i teknisk detaljrikdom i Wannsee, men referatene er holdt
i nøytralt omskrivende byråkratsjargong:
«jødene skal sendes på en hensiktsmessig
måte og under tilstrekkelig overvåkning til
arbeidsleire i øst.., i løpet av denne prosessen
vil uten tvil et høyt antall jøder bukke under
av naturlige årsaker...». På Wannsee-konferansen kom det ingen innsigelser mot dette
programmet, som bare var en liten del av
Himmlers plan om en reorganisering av
Europa langs "rasepolitiske linjer" (Generalplan Ost). Denne planen innebar «omflytting» av 30 mill. slavere (eksperter regnet
imidlertid med at tallet mer realistisk lå opp
mot 50 mill.). Den eneste innvending som
kom mot planene var fra statssekretær Luther
som mente at de nordiske land — Danmark og
Norge — burde holdes utenfor — i betraktning
av det lille antall jøder og «komplikasjoner
som kunne forventes».
Se også: antisemittisme; Endlösung.
Litt.: Patzold, K./Schwartz, E.: Tagesordnung Judenmord, 1992, Davidowicz, L.S.: The War Against the Jews: 1933-45, 1975.
BH
Wegener, Paul (1908—93). Denne velutdannede nordtyske forretningsmannen gikk
inn i NSDAP i ung alder og ble i 1930-årene
kretsleder i Bremen og riksamtsleder i Parteistab — før han i 1936 ble stedfortredende
Gauleiter i Kurmark, det tidligere Brandenburg. Etter overfallet på Norge ble han
utnevnt til distriktskommissar i Trondheim,
men Terboven gjorde ham alt i september
1940 til sin spesialmedarbeider på organisasjons- og ideologispørsmålet. Selv om han
tilsynelatende var underordnet Terboven,
skapte han seg raskt en maktstilling som
ingen kunne komme forbi. Han hadde personlige bånd til omtrent alle førende personligheter i Det tredje rike, ikke minst til Martin
Bormann. I en personvurdering fra partikanselliet fra 1944 kan man lese om ham at
«han er en av de få menn skjebnen har utvalgt
og som har stoff i seg til å bli en virkelig fører
for folket».
- I egenskap av høyt rangert medlem i SS sto
Wegener også nær Himmler. I kraft av alt
dette kunne Wegener tillate seg å følge en
egen politisk linje, som slett ikke alltid stemte
over ens med Terbovens. I motsetning til ham
viste han en oppriktig sympati for Norge,
Quisling og NS. Like fullt forsto han godt
hvor mange svakheter det var i Quisling-partiet og mente at Hitlers politikk, å prøve å
regjere Norge ved hjelp av NS, hadde slått
feil, hvilket nordmennenes innstilling
beviste. I skepsis til NS kom dermed Wegeners og Terbovens vurderinger til å falle sammen. I sin mangesidige stilling som leder av
Terbovens Einsatzstab og forbindelsesledd til
Quisling, og med sine høye posisjon i det
tyske partiet, fikk han ubegrensede muligheter til å blande seg inn i nær sagt alle norsk-
tyske spørsmål og rapporterte til Berlin om
alt han til enhver tid mente måtte være misoppfattet. Men i mai 1942 forlot Wegener
Norge for å stige enda høyere: Nå ble han
Gauleiter i Weser-Ems.
Se også: Einsatzstab; Terboven, J.
RB
Wehrmacht, den tyske militære okkupasjonsmakt i Norge. I motsetning til praksis i andre okkuperte land der sivil administrasjon ble innført bak fronten, beholdt Wehrmacht Norge som "Operationsgebiet" gjennom hele krigen. Wehrmacht besto av forsvarsgrenene Heer, Kriegsmarine og Luftwaffe. Sjefen for den tyske hær i Norge var samtidig Wehrmachtsbefelhaber i Norwegen (WBN), og hadde et koordinerende ansvar for forsvarsinnsatsen. Norge ble høsten 1940 inndelt i militær-territoriene Sør-Norge, Midt-Norge og Nord-Norge, med en korpskommando i hvert område. Disse territoriene var igjen inndelt i 2 eller flere avsnitt med en divisjonskommando i hvert avsnitt. Innenfor disse avsnittene var det igjen kampgrupper eller forsvarsområder, vanligvis med en enhet på regimentsnivå som ansvarshavende. Denne inndeling ble med enkelte justeringer beholdt gjennom hele krigen. Nord-Norge ble todelt etter juni 1941. Følgende enheter på armé og korpsnivå opererte i Norge:
- AOK Norwegen: Utgikk fra Gruppe XXI i desember 1940. Overordnet for alle tyske hærstyrker i Norge, fra juni 1941 også i Finland. Fra januar 1942 uten Finland og Øst-Finnmark. Oppløst desember 1944 etter avløsning av 20. bergarmé.
- AOK Lappland/20. bergarmé: Overtok i januar 1942 ansvar for tyske hærstyrker i Finland og Øst-Finnmark. Fra juni 1942 ombenevnt til 20. bergarmé. Overtok etter AOK Norwegen i desember 1944.
- Armee-Abteilung Narvik: Opprettet desember 1944 som overordnet ledd for 71. armékorps og 19 bergkorps.
- Gebirgskorps Norwegene/19. bergkorps:Fra høsten 1940 ansvarlig for Nord-Norge. Fra juni 1941 ansvarlig for frontavsnittet øst for Kirkenes samt Øst-Finnmark. I november 1942 ombenevnt til 19. bergkorps. I oktober 1944 evakuert til Troms og gitt ansvaret for deler av Nord-Norge sør for Lyngen.
- Abschnittstab Nord-Norwegen/71. armékorps: den del av Gebirgskorps Norwegen som i juni 1941 ble igjen for å ta seg av forsvarsoppgaver i den vestlige del av korpsområdet. Ble i mars 1942 ombenevnt til 71. armékorps. Fra høsten 1944 fikk korpset sitt område sterkt beskåret av tilbaketrekkingen til Lyngen-linjen samt avgivelse av områder til 19. bergkorps.
- 33. armékorps: Fra høsten 1940 og ut krigen ansvarlig for Midt-Norge.
- 36. armékorps: Fra høsten 1940 ansvarlig for Sør-Norge. Forflyttet til finland juni 1941. Kom tilbake til Norge høsten 1944 og fikk ansvaret for det indre østlands-området.
- 70. armékorps: Avløste 36. armékorps i Sør-Norge fra juni 1941.
- Ved krigens slutt var det 351 000 tyskere i Norge. Disse fordelte seg slik: Heer 192 000, Kriegsmarine 80 500, Luftwaffwe 49 500. De resterende 29 000 var sammensatt av SS, politi, Organisation Todt, Transportflotte Speer samt sivilt følgepersonell.
Litt.: Tessing G.:Verbände und Truppen der deutschen Wehrmacht und Waffen SS 1939-1945, 1976-1980, Ziemke E.F.:The German Northern Theater of Operations 1940-1945, 1959.
JEF
Weiner, Ernst Josef Albert (1913-
45), SS-Hauptsturmführer. Kriminalrat og
sjef for Referat IV N i Sipo i Oslo fra februar
1944. Weiner var en meget aktiv Gestapomann med flere mord på samvittigheten, deriblant Blumenpflücken-ofre. Han vervet nordmenn som agenter for å infiltrere motstanden,
og han tjenestegjorde som aktor under standretten 8.2.1945. Weiner ble arrestert og forhørt under rettsoppgjøret, men skjøt seg (og en medfange) 17.12.1945.
Se også: Blumenpflücken; Gestapo; Sipo.
BN
Weitzel, Fritz (1904—40), SS-Obergruppenführer und General der Polizei, Höherer
SS- und Polizeiführer i Oslo 21.4.—
19.6.1940. Ble medlem av NSDAP allerede i
1925 og av SS året etter. Fra 1930 ledet han
SS i Rhinland og Ruhr, og i 1933 ble han
politipresident i Düsseldorf. Utnevnt til
Höherer SS- und Polizeiführer West i 1938
og hadde de neste 2 årene overoppsynet med
politisakene under oppbyggingen av Tysklands befestninger mot vest. Han hørte til
Terbovens gamle kampfeller fra Rhinland, og
Weitzels sjef Himmler lot ham bli med til
Norge som øverste sjef for SS- og tysk politi
der. Under et besøk i hjembyen Düsseldorf
omkom han i et luftangrep 19.6.1940.
Litt.: Birn, R. B.: Die Höheren SS- und Polizeführer,
1986.
BN
Weizsäcker, Ernst Freiherr von
(1882—1951), yrkesdiplomat og statssekretær
i tysk UD under Ribbentrop 1938-43, deretter
tysk sendemann i Vatikanet. Var marineoffiser under 1. verdenskrig og gikk i 1919 inn i
diplomatiet. 1931—33 var han sendemann i
Oslo, hvor han møtte mange ledende norske
politikere, blant dem forsvarsminister Quisling. Weizsäcker var en av sendemann Bräuers nærmeste sjefer den vanskelige vinteren
1939—40. Han og tysk UD var spesielt opptatt
av Rosenbergs utsending Scheidt, som han ga
Bräuer ordre om å passe spesielt godt på.
Weizsäcker var ingen tilhenger av Hitler,
men markerte seg heller ikke som noen motstander, og i den sk. Wilhelmstrasse-prosessen i Nürnberg ble han idømt 7 års fengsel.
Han slapp ut allerede etter 18 måneder og
skrev så sine Erinnerungen, 1950.
Se også: Bräuer, C.; Rosenberg, A.;
Scheidt, H.-W.
BN
Welhaven, Kristian (1883—1975), norsk
politis lederfigur fra 1930-årene, internert
under okkupasjonen. Politimester i Oslo siden
1925. I aprildagene 1940 opptrådte Welhaven
demonstrativt og avvisende overfor Quisling,
men oppnådde en tid god kontakt med tyskerne. Welhavens direkte råd og hans mobilisering av norsk politi og sin egen tyske livvakt
til fordel for fylkesmann Ingolf Christensen
15.4. bidro direkte til Quislings fall. Quisling
tilga ham aldri, og Welhaven ble avsatt i september 1940 på foranledning av at han ville
håndheve uniformsforbud for Hirden. Welhaven vedble å utøve en viss stille innflytelse
hele høsten 1940, inntil tyskerne fant det best
å sende ham til Tyskland og holde ham under
bevoktning i en villa i middelalderbyen
Landsberg i Bayern. I denne tiden hadde han
en viss omgang med rektor Didrik Arup Seip
og advokat J.B. Hjort, som satt internert under
tilsvarende vilkår.
- Under rettsoppgjøret bidro Kristian Welhaven sterkt til at mange politifolk fikk fortsette å arbeide i etaten, trass sitt NS-medlemskap. Welhaven fortsatte som politimester i
Oslo til 1954.
Se også: Hjort, J.B.; politiet; Seip, D.A.
Litt.: Jor, F.: Politi i Norge, 1980, Ringdal, N.J.: Mellom
barken og veden, 1987, Welhaven, M.: Sivil internert i
Tyskland, 1984.
NJR
Welsh, Eric (1897—?), kjemiker og Lieut. Commander RNVR, sjef for Norwegian
Department i Secret Intelligence Service fra
mai 1941. Welsh var britisk statsborger, men
var ansatt i International Paint Ltd i Bergen
fra 1919 til april 1940, da han meldte seg for
de britiske styrkene i Andalsnes. Han ble
snart tilknyttet britisk etterretning og ble sjef
for den avdelingen som samarbeidet med
nordmennene om SIS’ etterretningsstasjoner
på norskekysten.
Se også: Secret Intelligence Service.
BN
Weserübung. Operasjon Weser, det tyske
angrepet på Danmark og Norge 9.4.1940.
Den første planen het Studie Nord, men
27.1.1940 ble operasjonen omdøpt. Planleggingen begynte 5.2. og 21.2. ble general von
Falkenhorst utnevnt som sjef for operasjonen. 1.3.1940 undertegnet Hitler direktivet
for Weserübung, som skulle "hindre britiske
overgrep i Skandinavia, sikre jernmalmleveransene fra Sverige, og gi flåte og flyvåpen
baser for kampen mot England». 20. mars
meldte von Falkenhorst: Alt klart for Weserübung!
- 3.4.gikk de første skipene med forsyninger ut fra tyske havner med kurs for Norge
(bare Jan Wellem ankom Narvik, i tide).
Krigsskipene skulle befinne seg ved sine mål
9.4. kl. 04.15 norsk tid (05.15 tysk sommertid). Angrepsstyrken var delt i 6 grupper:
- Gruppe 1 Narvik, 10 jagere med 2000 soldater under general Dietl. Kl. 03.20 sendte
bevoktningsbåten Kelt varsel, og alarmen gikk
på panserskipene Eidsvold og Norge. Begge
ble senket og Narvik besatt uten mer kamp.
- Gruppe 2 Trondheim, den tunge krysseren
Admiral Hipper og 4 jagere, hadde også ca.
2000 soldater ombord og nådde Agdenes
festning ved 3-tiden om morgenen. Styrken
var allerede forbi da batteriene åpnet ild. Tre
timer senere var Trondheim besatt.
- Gruppe 3 Bergen, de to lette krysserne
Köln og Königsberg og en rekke mindre fartøyer med 2000 soldater nådde kl. 02.15 Bergen festning, som fikk flere treff uten å stoppe
styrken. Festningen fortsatte å skyte til den
tyske kommandanten truet med å bombardere
byen om ilden ikke opphørte.
- Gruppe 4 Kristiansand, den lette krysseren
Karlsruhe med en rekke mindre skip og 1500
soldater ombord, kom på skuddhold ved 5-
tiden. Alle batterier på festningen åpnet ild,
og skipene trakk ut igjen. Gruppen gjorde et
nytt mislykket forsøk ved 9-tiden. Ved 10.30-
tiden fikk festningen ordre om at britiske styrker ikke skulle beskytes, og da det samtidig
ble meldt en eskadre under fransk flagg,
trodde man at de allierte kom til hjelp. Først
da krigsskipene var inne, oppdaget nordmennene at flagget var tysk.
- Gruppe 5 Oslo, de tunge krysserne Blücher
og Lützow, den lette krysseren Emden, artilleriskipet Brummer og en rekke mindre skip,
hadde omtrent 3000 soldater og stabsfolk
ombord. Ved innløpet til Oslofjorden ved 23-
tiden om kvelden 8.4. skjøt vaktbåten Pol III
varselskudd. De ytre befestningene Rauøy og
Bolærne la lyskastersperring og løsnet noen
skudd. På Horten havn ble det kamp mellom
mineleggeren Olav Tryggvason og tyske
krigsskip. Da Blücher nærmet seg Oscarsborg, åpnet hovedbatteriet ild klokken 04.21
og fikk inn 2 fulltreffere med kanonene
Moses og Aron. 2 torpedoer fra Nordre
Kaholmen gjorde resten: Blücher sank ved
Askholmen klokken 06.23. Resten av gruppen trakk seg tilbake og landsatte sine styrker
i Son klokken 08.10.
- Gruppe 6 Egersund, en avdeling minesveipere, fullførte sitt oppdrag til punkt og
prikke. Presis klokken 04.15 kom de inn
på havnen i Egersund og la til kai før vakten
på den norske torpedobåten der forsto at de
var tyske. Deretter ble byen besatt uten oppstyr.
- De flybårne troppene kom i kamp om den
militære flyplassen på Sola ved Stavanger,
men ved 15-tiden var byen under kontroll.
Også ved Fornebu var det kamp, dessuten
hadde Luftwaffe problemer med været. De
første troppestyrkene fra Fornebu marsjerte
inn i Oslo ved 15-tiden 9.4.
- Bare den politiske delen av planen sviktet
totalt for tyskerne. Senkingen av Blücher forsinket besettelsen av Oslo, og kongen og
regjeringen unngikk tysk fangenskap. Dermed var de frie til å velge, svarte klart nei til
de tyske krav, og kampen var i gang.
Se også: Blücher; felttoget i 1940 i Norge;
Falkenhorst, N. v.
Litt.: Nøkleby, B.: Da krigen kom, 1989, Ottmer, H.-M.:
"Weserübung", 1994.
BN
West, Bjørn, se baser.
Westfalen, D/S, linjeskip fra 1906 ombygd
til troppetransport, hadde gjort flere turer med
fanger fra Norge til Tyskland da det eksploderte 8.9. 1944 utenfor den svenske vestkysten, med 50 norske fanger, 25 tyske
fanger og 200 andre tyskere, besetning og
soldater om bord. Sjøen var grov og skipet
seilte trolig inn i en av de mange drivminene i
farvannet. Fangene var plassert i bunnen av
Westfalen. Ved 1l-tiden 8.9. hørtes 2 eksplosjoner med 45 sek. mellomrom. Det tyske
befal og mannskap mistet fullstendig fatningen, fangene ble beordret på dekk og
derpå overlatt til seg selv. Livbåter ble knust,
og folk hoppet i sjøen og klamret seg fast til
bøyer og flåter.
- Svenskene organiserte redningsaksjoner
fra Marstrand. Men mange omkom i det kraftige uværet. Noen norske fanger forsøkte å ta
seg om bord i en livbåt med tyskere, men ble
tvunget vekk. En svensk jager tok opp både
nordmenn og tyskere. 35 av de 45 omkomne
nordmennene ble funnet og gravlagt under
hedersbevisninger fra domkirken i Göteborg.
78 mennesker ble reddet.
- Blant de omkomne tyskerne var den beryktede SS-Sturmscharfführer Wilhelm Heinze,
«Bankemannen». Blant de norske omkomne
var Petter Moen, Reidar Olaf Østlid og
Sverre Lid — alle sentrale medarbeidere i den
illegale avisen London-Nytt.
Se også: Moen, P.
Litt.: Greve, T.: Verdenskrig, 1985.
GHj
Whist, Alf (Larsen) (1880—1962), NS Ombudsmann for næringslivet fra 8.11.1941,
president i Norges Næringssamband 1.5.1943,
minister uten portefølje i Quislings regjering
fra 2.11.1943, næringsminister fra 12.6.1944
til frigjøringen, dømt til livsvarig tvangsarbeid 26.6.1946.
- Whist hadde en lang og mangslungen bakgrunn som forretningsmann da han meldte
seg inn i NS sommeren 1940. Han hadde virket i assuransebransjen, og i tiden etter 1. verdenskrig hadde han vært innblandet i forretninger som skaffet ham et ikke helt uplettet
rykte. Mange gamle NS-medlemmer så med
stor mistro på ham; han ble oppfattet som en
opportunist og karrierejeger. Dette synspunktet var neppe helt ubegrunnet. Samtidig som
Whist skaffet seg helt sentrale posisjoner i
NS-regimet, drev han også en innbringende
forretningsvirksomhet. Han hadde sterke
interesser i Heggedal Bruk, som leverte tømmerhytter til Wehrmacht og Organisation
Todt.
- Men Whist hadde en utpreget evne til å
skaffe seg gode kontakter i næringslivet. Han
var sjarmerende, og dessuten var han drivende dyktig, energisk og pågående som
administrator og maktpolitiker. Whist ble
formann i styret for Vinmonopolet høsten
1940. Fra høsten 1941 av hadde han ledende
stillinger på det næringspolitiske området.
Stillingen som NS Ombudsmann for næringslivet hadde i utgangspunktet et uklart virkeområde. Whist gjorde den til et kraftsentrum for å omstille det norske næringslivet til
et nasjonalsosialistisk NS-Norge. Han var
hovedmannen bak opprettelsen av Norges
Næringssamband våren 1943, og han fikk
samlet de fleste næringspolitiske trådene i
sine hender da han ble utnevnt til næringsminister sommeren 1944.
- Whists perspektiv var grunnleggende næringsvennlig. I et internt notat til Quisling
våren 1942 argumenterte han for at det primære måtte være å gi næringslivet «bedre
forutsetninger enn før». Samtidig forestilte
han seg at dette bare kunne oppnås gjennom
en nasjonalsosialistisk planøkonomi. Hans
ideologiske perspektiver på dette området ble
i stor grad utarbeidet av hans nære medarbeider Lars Hasvold.
- Whist var videre tilhenger av å bygge den
nye norske økonomien ut i full overensstemmelse med de tyske planene om et europeisk
økonomisk storrom. Dette ville innebære
mange konsesjoner til tyske økonomiske
interesser, på den annen side ville norsk
næringsliv få store muligheter i det tyskkontrollerte Europa. F.eks. var Whist tilhenger av
å gi tyske interesser utstrakte rettigheter til
norsk fossekraft. Whists strategi og hans
pågående stil skapte konflikter innad i NS-
regjeringen, og mer tradisjonelt nasjonalistisk orienterte ministre som Eivind Blehr og
Tormod Hustad ble presset ut etter heftige
stridigheter.
- I rettsoppgjøret ble Alf Whist oppfattet
som så mektig og så farlig, at det var uenighet
i lagmannsretten om straffeutmålingen. Et
mindretall på 2 domsmenn stemte for dødsstraff.
Se også: Blehr, E.; Hasvold, L.; Hustad,
T.; Norges Næringssamband.
Litt.: Wyller, T.C.: Nyordning og motstand, 1958, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Wickstrøm, Rolf (1912—41), klubbformann på jernbedriften Skabo i Oslo. Wickstrøm ble arrestert av tyskerne 9.9.1941
under unntakstilstanden i forbindelse med
melkestreiken.
- Etter en summarisk standrett ble han henrettet påfølgende dag sammen med Viggo
Hansteen. De ble de første representantene
for fagbevegelsen som ble henrettet under
okkupasjonen. Wickstrøm var i tyskernes
søkelys fra før. 1.5. samme år hadde han stått
i spissen for nedleggelsen av arbeidet på
Skabo, noe bedriftens direktør hadde rapportert til Gestapo.
Se også: Hansteen, V.; melkestreiken.
TP
Wiesener, Albert (1902—86), norsk jurist,
forsvarer for nordmenn i tyske domstoler
under krigen. Ble jurist i 1925, studerte i Berlin i 1926—27, og ble h.r.advokat i 1939. Han
var medlem av NS i 1930-årene, men meldte
seg ut i 1937. Under okkupasjonen brukte
han sitt kjennskap til tysk språk og jus som
forsvarer for norske motstandsmenn som sto
tiltalt for tyske domstoler. Han fikk en dom
etter krigen for en artikkel han skrev sommeren 1940. Wiesener har skrevet om sin innsats som forsvarer i Nordmenn for tysk krigsrett (1954), en kritikk av rettsoppgjøret i
Seierherrens justis (1964), og en bok om
Astrid Dollis, Astrid D.D.D. (1983).
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
