- Wilfred, kodenavn for den britiske mineleggingsoperasjonen på norskekysten 8.4.1940.
Churchill syntes planen var så liten og uanselig at han kalte den Operation Wilfred etter
den minste figuren i den populære tegneserien i Daily Mirror, «Pip, Squeek and Wilfred».
BN
Wilson, John Skinner (1888—1969),
britisk oberst og fra januar 1942 sjef for den
norske, senere den skandinaviske seksjon av
SOE som kompani Linge var en del av. I tillegg hadde Wilson sammen med Sir Charles
Hambro en nøkkelrolle i ANCC, Anglo-Norwegian Collaboration Committee, organet
som skulle ta seg av det miltære samarbeidet
mellom briter og nordmenn. Før krigen hadde
Wilson tjenestegjort mange år i India og var,
før han fylte 30, nestkommanderende for
politistyrkene i Calcutta. Wilson, som var
skotte, hadde stor personlig autoritet, og han
nød nesten ubegrenset tillit hos sine underordnede. At han i tillegg var en stor Norgesvenn fikk mange føle. For medlemmene i
Kompani Linge ble «the Colonel» noe helt
spesielt. Wilson var ivrig med i speiderbevegelsen, og spurte av og til etter speiderbakgrunn hos de han kom i kontakt med. Han
skrev senere boken Scouting Round The
World. Wilson var kommandør av St. Olavs
orden.
IK
Wold, Terje (1899—1972), kom inn i
Nygaardsvolds regjering i 1939 som justisminister og som Nord-Norges representant.
Han satt i denne stillingen hele krigen. Fra
7.6.1940 til april 1942 styrte han også Handelsdep. Før krigen hadde han juridisk og
kommunalpolitisk bakgrunn, men uten å ha
noen sentral posisjon i arbeiderbevegelsen.
- I regjeringen markerte han seg med stor
aktivitet og kampvilje, også på andre fagfelter enn sine egne. Han hadde imidlertid ikke
den autoritet som de «tunge» statsrådene,
Trygve Lie og Oscar Torp, hadde. Wold
hadde heller ikke et personlig nært forhold til
Johan Nygaardsvold. Det betydde at han først
og fremst fikk innflytelse som fagminister og
som sakkyndig i spørsmål som angikk Nord-
Norge. I de utenrikspolitiske debattene i
regjeringen var han vanligvis en støttespiller
for Lies atlanterhavspolitikk og sterkt proallierte linje. Han var således blant de statsråder som tidlig og sterkt gikk inn for å skifte ut
Halvdan Koht høsten 1940.
- Under krigsårene hadde han et hovedansvar for kommunalordningen etter krigen,
jurisdiksjonsspørsmålene i forhold til de allierte i frigjøringsfasen og ikke minst for forberedelsene av rettsoppgjøret etter krigen. I det
siste krigsåret var Wold sterkt opptatt av frigjøringen av Nord-Norge og den nordnorske
befolkningens skjebne i forbindelse med den
tyske retretten fra Finland, Finnmark og
Nord-Troms. Det var derfor naturlig at Terje
Wold ble den første statsråden som i november 1944 kunne besøke de frigjorte områder i
øst-Finnmark.
- Ingen samtidige kilder har kunnet stadfeste
riktigheten av den replikk som Wold angivelig skal ha avfattet under samtalene Lie og
han hadde med den sovjetiske utenriksminister i Moskva i november 1944. Molotovs forbønn for dikteren Knut Hamsun skulle kontant ha blitt avvist av Wold: «Don’t be soft,
Mr. Molotov.»
- Etter krigen ble Terje Wold valgt til stortingsrepresentant (1945—49) og senere til
h.r.justitiarius (1958—69).
Se også: frigjøringen av Finnmark; Koht,
H.; kommunalordningen; Lie, T.; Nygaardsvold, J.; rettsoppgjøret; Torp, 0.
KEE
Wollweber, Ernst (1898—1967), tysk
kommunistisk sabotasjeleder. Som ubåtmatros i Den keiserlige marine en av opprørslederne i matrosopprøret i Kiel 1918, som
utløste det tyske sammenbrudd i 1. verdenskrig. Senere organisator av det kommunistiske sjømannsarbeid i organisasjonen «International Union of Seamen and Harbour Workers». Høsten 1935 ble han anmodet om å
bygge opp en hemmelig sabotasjeorganisasjon mot de fascistiske staters skipsfart. Gift
med Ragnhild Wiik i Leningrad samme år, og
bosatt i Oslo fra 1936. Organiserte fra Oslo
aktivitetene i den organisasjonen som bar
hans navn, avbrutt av hyppige reiser til
København, Antwerpen, Rotterdam og Moskva. Gestapo identifiserte Wollweber som
leder av sabotasjeorganisasjonen sommeren
1938, og innledet et intimt samarbeid med
politimyndighetene i de nordiske land, Belgia
og Nederland for å rive opp organisasjonen
og bringe Wollweber til Tyskland. Dette lyktes ikke.
- 5.5.1940 flyktet Wollweber fra Norge til
Sverige, men ble arrestert 19.5. i Värmland.
17.7.1940 ble han idømt 6 måneders fengsel
for passforfalsking, men ble ved avtjent straff
holdt i forvaring inntil han 12.11.1941 ble
dømt til 3 års straffearbeid for sin deltakelse i
organisasjonen. Tyske myndigheter krevde
Wollweber utlevert til Tyskland, og
13.2.1942 ble vedtak om utlevering til Tyskland fattet av den svenske regjering. Krigsutviklingen gjorde at utleveringen aldri ble
iverksatt, og 20.11.1944 ble han fraktet til
Moskva. Etter krigen ble Wollweber tilknyttet sjøfartsadministrasjonen i den sovjetiske
okkupasjonssonen i Tyskland. Fra 1953 var
han leder av Ministeriet for statssikkerhet i
DDR. Etter stridigheter i det østtyske kommunistpartiet i 1957, ble han fratatt sin stilling og sine tillitsverv.
Se også: Hjelmen, M.; Knudsen, G.A.;
Osvald-gruppen; Saborg/Bergen; Saborg/Vestfold; Sunde, A.; Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge,
avh. 1994, Ulateig. E.: Raud krigar, raud spion, 1989,
Wollweber, E.: Lebenserinnerungen (upubl.).
LaB
Wollweber-organisasjonen, kommunistisk sabotasjeorganisasjon. Stiftet høsten
1935 etter initiativ fra NKVDs Kontor for
spesielle operasjoner under Jakov Serebrjanskij. Den tyske kommunist Ernst Wollweber
ble utpekt som leder. Organisasjonens egentlige navn var «Organisasjon til forsvar av
Sovjetunionen og mot fascismen», og dens
opprinnelige formål var sabotasje mot de fascistiske staters skipsfart.
- Organisasjonen bygde opp sabotasjegrupper i de nordeuropeiske havnebyer, i Norge i
Oslo, Bergen og Narvik. Leder i Norge var
Martin Hjelmen til 1938, deretter Asbjørn
Sunde, begge sjømenn. Organisasjonen
utførte i alt 23 kjente sabotasjeaksjoner mot
skip i 1937—38, hvorav Claus Böge fra Oslo
havn. Skipet sank 19.3.1938 i Nordsjøen.
Under den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt
1939-41 gjennomførte organisasjonen sabotasjeaksjoner bak den finske front i Nord-Finland. Det ble også forsøkt å gjennomføre
sabotasjeaksjoner i Tyskland. Etter de tyske
okkupasjonene i 1940 ble organisasjonen
revet opp i alle land unntatt i Norge. Fra
20.7.1941 til juli 1944 iverksatte organisasjonen ca. 110 aksjoner i Norge, og var den
dominerende sabotasjeorganisasjon i Norge i
denne periode under Sundes ledelse. Etter
ordre fra NKVD avviklet organisasjonen sin
virksomhet på høsten 1944, for å unngå total
utslettelse. Wollweber rekrutterte først og
fremst kommunistiske sjøfolk og havnearbeidere, men pga. sikkerheten sto ingen som
medlemmer i kommunistiske partier.
Se også: Hjelmen, M.; Osvald-gruppen;
overvåking; Sunde, A.; Wollweber, E.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge,
avh. 1994, Nørgaard, E.: Drømmen om verdensrevolusjonen, Truslen om krig, Krigen før krigen, Krig og slutspil,
1984.
LaB
Worm-Müller, Jacob S. (1884—1963),
historiker og Venstre-politiker, ildnet under
riksrådsforhandlingene september 1940 Venstres stortingsgruppe til motstand mot kongeavsettelsen. Samme høst gledet han historiestudentene med en forelesningsserie om 1905
som var så full av ironiske paralleller at Universitetets rektor etter tysk press måtte be
ham innstille og anbefalte sykepermisjon.
Dro fra landet for å slutte seg til regjeringens
informasjonstjeneste i London. Hans taler
hjem over London Radio var imidlertid i
overkant retoriske for mediet; spesielt etter
overgangen til illegal lytting pga. beslaget av
radiomottakerne høsten 1941 forlangte folk
facts, ikke svada, og Worm-Müller måtte
henvises til kateteret. Redigerte tidsskriftet
The Norseman 1942-45. Delegat ved FNs
stiftelseskonferanse i San Francisco 1945.
Etter frigjøringen formann i Venstre til 1952.
Se også: London Radio; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Mykland, K.: Norsk Biografisk Leksikon XIX.
HFD
Wyller, Thomas Chr. (1922—), professor
i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra
1968. Wyller var student under okkupasjonstiden, deltok i illegalt pressearbeid, ble arrestert og satt på Grini fra august 1942 til frigjøringen. Etter frigjøringen ble han trukket inn i
det okkupasjonshistoriske fagmiljøet rundt
Sverre Steen. Han utga okkupasjonshistoriske arbeider; doktoravh. Nyordning og motstand (1958) og Fra okkupasjonstidens maktkamp (1953). Disse bøkene fremstiller og
analyserer det man kaller NS-regimets nazifiseringsfremstøt (nyordningsforsøk) frem til
høsten 1942. Samtidig tematiserer Wyller,
spesielt i doktoravhandlingen, de norske frivillige organisasjonenes reaksjoner på og
motstand mot disse fremstøtene.
- Med sitt statsvitenskapelige utgangspunkt
vinlder Wyller sin analyse inn på organisasjonsteori og på organisasjonenes rolle i samfunnet. Men samtidig er hans perspektiv
bevisst historisk: for å forklare organisasjonenes rolle under okkupasjonstiden, går han
tilbake til deres rolle i det norske samfunnet i
tiden før 1940. På denne måten setter Wyller
okkupasjonstiden inn i et større norgeshistorisk perspektiv.
- Wyller ble ansatt som dosent i statsvitenskap i 1957 og trakk seg ut av den okkupasjonshistoriske forskningen. Doktoravhandlingen er fortsatt et standardverk i denne
forskningen.
Se også: Kjeldstadli, S.; nyordning; Skodvin, M.; Steen, S.
Litt.: Wyller, T. C.: Nyordning og motstand, 1958.
ØS
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
