Liebknecht, Karl
Liebknecht (1871-1919), tysk sosialist. Karl Liebknecht var sønn av Wilhelm Liebknecht, en av grunnleggerne av den marxistiske sosialismen i Tyskland. Fra 1905 og framover var Karl Liebknecht aktiv på venstrefløyen i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), sammen med bl.a. Rosa Luxemburg, Franz Mehring og Clara Zetkin. Organisatorisk arbeidet han særlig innen partiets ungdomsbevegelse, senere også innen den internasjonale sosialistiske ungdomsbevegelsen.
Antimilitarismen var Liebknechts viktigste politiske plattform. I 1907 ga han ut brosjyren "Militarisme og anti-militarisme", som medførte 18 måneders fengselsstraff. I 1912 ble han valgt til medlem av Riksdagen, og var den eneste som stemte mot krigskredittene i desember 1914, etter først å ha stemt for dem i august 1914. I 1916 tok han og andre krigsmotstandere i gruppen "Die Internationale" initiativet til bulletinen "Spartakus-brev" og organiserte en førstemaidemonstrasjon med slagordene "Ned med regjeringen! Ned med krigen!" Liebknecht ble sendt i fengsel til oktober 1918.
Da han ble løslatt, var han med på å proklamere en sosialistisk republikk i Berlin 9 november 1918, samtidig som høyre-sosialdemokratene gjorde et tilsvarende framstøt. For å ta opp kampen gjorde han og Rosa Luxemburg Spartakus-gruppen om til Det tyske kommunistiske parti, i januar 1919. Fjorten dager senere ble de myrdet av kontrarevolusjonære offiserer, om ikke på sosialdemokratenes ordre, så i alle fall med deres stilltiende samtykke.
J.E.

Se også: Luxemburg, Zetkin.


Liechtenstein
Sjølvstende: Tvetydig status
Politisk system: Topartisystem
Største språkgruppe: Tysk, 96,8 %
Flateinnhald: 160 km2 Folkemengd i 1973: 22000

Liechtenstein har vore sjølvstendig sia 1342, men er sterkt avhengig av Sveits, som og representerer Liechtenstein i utlandet.


Lie, Haakon
Lie (1905-), framtredende arbeiderpartimann, har spilt en egenartet rolle i norsk politikk i etterkrigstida. Haakon Lie var en mann med ualminnelig stor rikspolitisk innflytelse, men utøvde all sin makt i lukkete partifora og unndro seg dermed demokratisk innsyn og kontroll. Som alle særpregete maktpersonligheter ladet han opp spenninger i sine omgivelser, men ingen organer i Arbeiderpartiets ledelse var egnet til å løse dem. Da utladningen endelig kom, hadde den karakter av et forbitret personoppgjør som praktisk talt aldri utspilles i norsk politikk.
Haakon Lie kom til Arbeiderpartiet som sekretær i AOF i 1932. Dette nye opplysningsforbundet skulle drive bevegelsens hederskronte studie- og skoleringsvirksomhet videre under mer effektive former, men Haakon Lie ga det i tillegg en ny retning: Kunnskap og innsikt ble stilt i partiets tjeneste som middel til propaganda. I dette brøt han med den eldre opplysningslinjen som bLa. Halvard Lange sto som talsperson for.
Hans mest påfallende innsats ble å modernisere og standardisere partiets og fagbevegelsens møtekultur. Ved hjelp av moderne reklamebyråer ble symboler utformet, propagandamidler arrangert, møteopplegg koreografert og tilført forsterkeranlegg, spotlights, fasadefilm, røyk- og ildskrift og andre suggestive masseeffekter. Arbeiderpartiets møter truet flere steder med å få et rent fascistisk anstrøk, noe mange deltakere i samtida så på med uro.
Ved siden av sitt pågående og talentfulle organisasjonsarbeid, øvde Lie almen innflytelse i 1930-årene som medlem av Kringkastingsrådet, der han var med å dreie radioen vekk fra den venstredominerte folkeopplysningslinjen og henimot en mer journalistisk form.
I aprildagene i 1940 spilte Lie en avgjørende rolle i propagandaarbeidet under all forvirringen, både i arbeiderbevegelsen og ellers, og drev i noen dager den vesle radiosenderen på Hamar som i praksis var den eneste frie kommunikasjonskanalen regjeringen Nygaardsvold rådde over.
Senere under krigen kom Lie til London, der han var tilsluttet regjeringskontorene, og dro videre til USA, der han ble såk. arbeiderattasjé ved legasjonen i Washington. Stillingen nyttet han til å knytte kontakter med amerikansk fagbevegelse, og med dette i bagasjen sto han ved frigjøringen i 1945 rustet til sin egentlige hovedoppgave i norsk arbeiderbevegelse: kampen for å snu hele bevegelsens internasjonale ankerfeste fra øst mot vest, fra sovjetisk innflytelse og sosialisme mot vestlig kapitalistisk verdigrunnlag. Oppgaven ble mulig ved at han på Arbeiderpartiets landsmøte i 1945 ble valgt til partiets generalsekretær.
Lie spilte gjennom DNAs sentralstyre en avgjørende rolle i nedkjempelsen av de norske kommunistenes innflytelse 1946-69 (se art. Kråkerøytalen) og i den serien av vedtak som skritt for skritt forpliktet partiet i NATO-retning, fram til den endelige beslutningen i 1949, og siden i en skånselløs kamp mot alle elementer i og utenfor bevegelsen som kunne true med å reise en opposisjon mot dette livsverket. Detaljene er her ikke systematisk klarlagt. Bare i NATO-spørsmålet er hans initiativ dokumentert fullt ut, i andre saker kaster den politiske memoarlitteraturen bare unntaksvis fullt lys over hans metoder og virksomhet.
Til disse metodene hørte hans egenartede personlighet. Haakon Lie var ualminnelig temperamentsfull og rådde over et register som spente fra den mest blendende sjarm til det svarteste raseri. I 1940-, 50- og 60-årenes arbeiderbevegelse har han følgelig etterlatt seg de mest vekslende minner: Gamle Olufine i Austbygda husker ham som ildnende og morsom agitator av bortimot en Tranmæls kvalitet; venstreorienterte studentpolitikere opplevde bokstavelig talt å bli spyttet på til avskjed etter å ha mottatt de mest utrolige skyllebøtter på partisekretærens kontor.
Haakon Lies glanstid var i 1950-årene. Da skrev han sitt mccarthylstlske kampskrift "Kaderpartiet" (1954) som blant annet advarte arbeiderbevegelsen mot Dagbladets kommunistiske linje.
I 1960-årene måtte han oppleve atomprotestbevegelsen, splittelsen i EF-spørsmålet, opposisjonen mot USA i Vietnamkrigen og den generelle radikaliseringen som en serie personlige nederlag. Han kom i utakt med partiet, og i 1967 rettet Einar Gerhardsen det nødvendige dolkestøtet mot ham for landsmøtets åpne scene i en tale som med krasse ord fordømte hans uheldige sider - en uforglemmelig episode i nyere norsk historie. To år senere trakk Lie seg tilbake fra sekretærstillingen i partiet. Tiden hadde rullet over og forbi ham; bare Nobelkomitêens mange eiendommelige valg av fredspriskandidater utover i 1970-årene ga konkrete etterklanger av hans innflytelse - komitéflertallet besto av folk plukket fra hans fløy av partiet.
Lie ga i 1975 ut sine etterkrigsmemoarer "Slik jeg ser det", en bok som gir det beste av sin opphavsmann: skarp analyse, klare linjer, illusjonsløs realisme og mer av det siste enn motparten Einar Gerhardsen har blottlagt i sitt bindsterke minneverk.
H.F.D.



Lie, Jonas
Lie (1833-1908), norsk forfatter, en av de fire store i den moderne gjennombruddslitteraturen i Norge. Jonas Lie er mest kjent som realistisk problemforfatter, men skreiv romaner, skuespill og noveller som dekker ulike perioder og ulike stiltradisjoner i den norske litterære historia i siste del av forrige århundre.
Hovedtemaene i diktninga er familien, ekteskapet, kvinnenes situasjon og den nye pengeøkonomien. Lies verker behandler de motsetningene og problemene som møtte store deler av borgerskapet, småborgerskapet og embetsstanden ved overgangen til kapitalistiske produksjonsforhold. Lie forkaster ufriheten og tvangen i det gamle samfunnet, men er svært kritisk til verdioppløsningen og forretningsmoralen i det nye, noe som gjør ham mer og mer negativ til kapitalismen.

Biografi
Jonas Lie blei født i Hokksund i Eiker. Faren var jurist og tilhørte en gammel embetsmannsfamilie. Seinere bodde familien i Tromsø og på Onarheim i Kvinnherad. Den siste tida før han tok artium i 1851, gikk han på Heltbergs studentfabrikk i Kristiania der han møtte Bjørnstjerne Bjørnson, som trakk ham inn i det litterære og politiske miljøet. Politisk var Lie stort sett på linje med Johan Sverdrup og Bjørnson i 1860-åra, men han stilte seg lenge skeptisk til den folkelige bevegelsen som Søren Jaabæk representerte. Først på slutten av 1860-åra nærma han seg de demokratiske tankene gjennom skandinavismen og grundtvigianismen.
Jonas Lie var ferdig utdanna jurist i 1858 og slo seg ned på Kongsvinger som sakfører. På grunn av de gode økonomiske tidene blei han revet med i tømmerspekulasjonen, men gikk fallitt da det blei økonomisk nedgangstid og satt tilbake med ei enorm gjeld. Han bestemte seg nå for å prøve å leve av å skrive. I dette blei han støtta av kona si, Thomasine Lie, som hadde stor betydning for alt han seinere skreiv. Hun var ikke bare språklig og stilistisk konsulent, men var også med på å utarbeide handlinga og hovedmotivene i en rekke bøker. Lie sier at det var hun som ga idéen til de romanene som regnes som hans viktigste kvinnebøker, "Familjen paa Gilje" og "Kommandørens Døttre".
I perioden 1870-1882 hevda Lie ofte konservative standpunkter i samfunnsspørsmål og blei nærmest regna som høyredikter. Men fra begynnelsen av 1880-åra tar Lie, som han sjøl sier, oppgjør med embetsmannens sønn. Han trur heller ikke at borgerskapet er i stand til å gjennomføre demokratiet og setter sin lit til bonden og "arbeidsmannen".
Familien Lie flytta til Paris i 1882 og blei boende der til 1906. Her holdt de åpent hus for de skandinaviske dikterne. Thomasine Lie døde i 1907, Jonas i 1908.

Forfatterskap
I perioden 1866-1905 ga Jonas Lie ut hele 35 verk, hovedsaklig romaner, men også diktsamlinger, noveller og skuespill. Litteraturhistorisk har Lie antakelig hatt størst betydning gjennom de bidragene han ga norsk romandiktning. Han prøvde ut mange forskjellige stilistiske former, blant annet den litterære impresjonismen.
Lie trakk også inn helt nye områder i diktninga. I "Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland" (1870) og "Tremasteren "Fremtiden" eller Liv nordpaa" (1872) skildrer han nordnorsk natur og folketru. Her innfører han også pengene, butikken og fallitten i norsk litteratur. Dessuten forteller han om fiske, sjøfart, om samer osv. "Lodsen og hans Hustru" (1874) er den første norske ekteskapsromanen og den første sjøromanen. Sammen med "Rutland" (1880), som også er en sjø- og ekteskapsroman, utgjør disse fire bøkene en egen del av Lies forfatterskap. Miljøet er stort sett henta fra småborgerskapet. Genremessig ligger de nærmere det en kan kalle fortelling enn det vi i dag forbinder med roman. Dette kommer både av fortellermåten og innholdet som forteller om spennende opptrinn og eksotiske steder (for det borgerlige publikum) som Nord-Norge eller Sør-Amerika. I "Lodsen og hans Hustru" er det f.eks. ei lang fortelling fra Sør-Amerika som er den reineste røverroman.
I romanen "Thomas Ross" (1878) og "Adam Schrader" (1879) ser en ei klar utvikling av fortellerteknikken - det er flere opptrinn, samtaler og replikker enn tidligere. I disse romanene og i skuespillet "Grabows Kat" (1880) er hovedtemaet de primitive og irrasjonelle kreftene i menneskesinnet.
Romanen "Gaa paa!" (1882) betegner overgangen til det moderne gjennombruddet. Ei trang fjordbygd, som er et bilde på Norge, får nytt liv gjennom økonomisk oppblomstring. Bruken av autentisk materiale, f.eks. i skildringa av livet til sjøs, sammen med bruk av folkemålsord og -uttrykk, betyr et langt skritt mot en impresjonistisk realisme. "Gaa paa!" er den eneste romanen av Lie som uttrykker en entydig begeistring overfor den nye økonomiske utviklinga. I de andre gjennombruddsbøkene er det de nye liberale idêene han stiller seg positivt til, mens han kan være skeptisk til de forholda som klassesamfunnet skaper. Dette gjelder "Livsslaven" (1883) og "Maisa Jons" (1889) som skildrer arbeidermiljøer, og som viser klassemotsetningene og klasseundertrykkelsen og det dette fører med seg. Særlig "Maisa Jons" gir et nådeløst bilde av borgerskapet. Stilen er impresjonistisk.
Denne stilen er enda tydeligere i "Familjen paa Gilje" fra samme år. Et eksempel på denne impresjonismen er bruk av de såk. ekspressive anføringsverb - ord for handling eller bevegelse som erstatter utsagnsverbet: "God dag" kysset han henne. Romanen handler om kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap og våknende kvinnelig sjølstendighetstrang. Handlinga er lagt til 1840-åra, men må sees som et angrep på patriarkatet og embetsstandens konvensjonelle holdning til kvinner I samtida. Både Brandes og Kielland anså romanen som ubetydelig pga. emnet. I 1886 kom den romanen som regnes som hans største kvinneroman, "Kommandørens Døttre" og som behandler kvinnenes skjebne i embetsmannsmiljøene. Llvslykken blir drept av alle konvensjonene og tvangen dette miljøet presser de unge kvinnene inn i.
Det er i bøkene fra åttiåra at Lie klarest viser sammenhengen mellom menneskenes skjebne og klassemotsetningene. Den kritiske, refsende romanen innebærer også ei tru på at det er mulig å finne fram til årsakene til ondskapen og de skeive samfunnsforholda og at det er mulig å rette på dem. I nittiårsbøkene forandres dette. I "Onde Magter" (1890) f.eks. finnes noe truende og mørkt som ikke lenger bare blir forklart ut fra samfunnsmotsetninger, sjøl om samfunnet skildres realistisk nok, med pengejag, klassedeling osv. I "Trold" I og 11(1891 og 1892) forlater Lie også den realistiske ramma og går over til eventyret, som i hovedsak har som tema trollet i mennesket; sjalusien, kjærlighetslengselen, erotikken. Det er naturmytiske sagn, allegoriske fabler, osv. Fortellermåten er mer folkelig enn i romanene.
Lie vendte tilbake til romanen og den realistiske formen igjen, men fikk en friere holdning til sannsynlighetskravet, som gjør seg gjeldende både når det gjelder form og innhold. Hans kritiske holdning til det nye borgerskapet blir også sterkere. I "Niobe" (1893) viser Lie hvordan barn som har fått en fri oppdragelse, blir produkter av to motstridende tendenser: Idealismen og friheten de er oppdratt til og den verdinihilismen som møter dem i det nye samfunnet. I "Naar Sol gaar ned" (1895), som handler om ekteskap og sjalusi, finner en også en klar kritikk av de nye borgerlige, frigjorte menneskene og den normoppløsninga de står for. Lie oppfatter dem først og fremst som frigjort fra moralske bånd.
Etter århundreskiftet handler romanene i enda sterkere grad om mangelen på faste verdier og om den ødeleggende nye forretningsmoralen, det siste klarest i "Ulfvungerne" (1903). "Naar Jerntæppet falder" (1901) og "østenfor Sol, Vestenfor Måne og bagom Babylons Taarn!" (1905) representerer også en fornyelse av romangenren. "Jerntæppet" er en såk. kontrapunktisk roman - uten hovedperson og med et stort persongalleri, som er holdt sammen av en felles tematikk. Denne romanen handler om hvordan passasjerene på en atlanterhavsdamper kaster den maska de går rundt med og viser hvem de virkelig er da det oppstår et rykte om at det er ei bombe i lasta. Skipet er også et bilde på verden og på fellesmenneskelige problemer. "østenfor Sol.. . " er ei stilisert fortelling om konkurranse og misunnelse. Foran hvert kapittel er det ei skisse eller en fabel, som forteller om det som foregår mellom menneskene. Denne genreblandinga er med på å understreke den sammensatte menneskenaturen, men også et sammensatt verdensbilde.
Jonas Lie skreiv også ei rekke skuespill - særlig i nittiåra. Det mest interessante er kanskje "Wulffie & Co" (1900). I dette stykket kritiserer han ikke bare utvekstene ved det nye samfunnet, men han dømmer det kapitalistiske systemet som gjør det mulig å tjene seg rik på andres ulykke.

Verdigrunnlag
Det er mulig å trekke Jonas Lies verdigrunnlag og samfunnsforståelse ut av hans holdning til familien og kjærligheten. Omtrent alle verkene dreier seg om familien i overgangen fra den patriarkalske til den moderne kjernefamilien, og han tar parti for den siste. Denne familieformen er utsatt for ytre press, men kjærligheten styrker samholdet og gjør det mulig å finne ett trygt sted, der det er mulig å være menneske.
Tre romaner fra ulike perioder i Lies forfatterskap kan brukes som eksempel på samfunnsforståelsen hans. I "Lodsen ..." representerer kjærligheten et respektabelt familieliv, som står i motsetning til de farene sjømannslivet og det ikke-norske representerer. Det står også i motsetning til storborgerskapets innholdsløse og dekadente liv, som ikke har småborgerskapets arbeidsfellesskap. "Familjen paa Gilje" viser hvordan den patriarkalske familien, som ikke er bygd på gjensidig kjærlighet, forkrøpler menneskene. Til tross for at de elskende ikke får hverandre, er Inger-Johanne i stand til å yte noe for andre mennesker på grunn av at hun har opplevd kjærligheten. Men denne veien blir ikke framstilt som entydig positiv. Det stilles spørsmål ved om ikke dette skjer på bekostning av en trygghet, som den gamle familien tross alt, hadde.
I "Naar Jerntæppet falder" godtar Lie angsten som et uunngåelig vilkår for menneskelig liv, men kjærligheten kan føye sammen og skape samhørighet. Kjærligheten er sårbar og en må kjempe for å virkeliggjøre den, men det er det eneste som det er verdt (og mulig) å kjempe for. Mens familiene i det tidligere forfatterskapet hadde et aktivt, positivt innhold, representerer de nå mer og mer en tilbaketrekning fra samfunnet til det private og personlige.
H.E.K.

Se også: Moderne gjennombrudd, Realisme.


Likelønn
Mennenes lønninger har tradisjonelt vært fastsatt med det for øye at de skulle kunne forsørge en familie, mens kvinnenes lønninger mer har skullet tjene som tilleggsytelser til familiens inntekter. I årenes løp har det skjedd en utjevning mellom kvinners og menns lønninger. Men fortsatt er det uttalte forskjeller.
I 1946 var f.eks. den gjennomsnittlige timefortjenesten for en kvinnelig industriarbeider 60 % av mannens fortjeneste. I 1970 var den vel 75 %, mens den i 1975 var 78 %. I varehandelen var forskjellen i 1975 nærmere 20 %, mens den blant kontorfunksjonærer var så høy som 40 %.
En del av forskjellen mellom kvinners og menns lønninger kan forklares ved forskjell i alder, utdanning, praksis, bosted, arbeidsoppgaver m.m., der kvinner vanligvis kommer dårligst ut fordi de har hovedansvaret for hjem og barn. Men også der kvinner og menn stiller med samme forutsetninger, vil kvinnene ofte få lavere lønn enn sine mannlige kolleger.
I 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen om lik lønn for arbeid av lik verdi (nr. 100 av 1951). Samtidig ble Likelønnsrådet opprettet for å undersøke om likelønnsprinsippet ble praktisert på de ulike tariffområdene og for å drive opplysningsvirksomhet om disse spørsmålene. I 1972 ble det avløst av Likestillingsrådet.
I 1961 vedtok hovedorganisasjonene en rammeavtale for gjennomføring av likelønnsprinsippet. I stedet for å være gruppert etter kjønn, ble lønnsgruppene inndelt etter arten av arbeid. Virkningene ble likevel ikke så store som man kunne ha ventet. Kvinnene kom hovedsakelig i de laveste lønnsgrupper, mens hovedtyngden av mennene kom i de høyere. De spesielle lønnstilleggene som skulle gis til kvinner som hadde lavere lønn enn menn i samme stillingskategorier, fikk også forsvinnende liten betydning da det sjelden var menn i samme stillingskategori som kvinnene.
70-åras tariffoppgjør har hatt en viss positiv virkning for de kvinnelige lønnstakernes stilling i industrien og i stat og kommune, særlig på grunn av endringene i gruppeplasseringen for de lavest lønte gruppene.
En offentlig komite som har sett på kvinneyrkers lønnsplassering innenfor offentlig virksomhet, kom til at de fleste yrkene der størstedelen var kvinner, hadde en lavere lønnsplassering enn de yrker som hadde annen kjønnssammensetning, selv der arbeidet etter utvalgets mening var av lik verdi. Utvalget stilte seg også kritisk til de tradisjonelle vurderingene av verdien av kvinners og menns arbeid. Utvalget gikk inn for en oppvurdering av de tradisjonelt kvinnelige ansvarsområdene. F.eks. mente utvalget at ansvar for menneskers helse, sikkerhet og velferd bør telle mer enn ansvar for økonomiske verdier.
Ifølge lov om likestilling mellom kjønnene (av 9.6.1978) skal kvinner og menn i samme virksomhet ha lik lønn for arbeid av lik verdi. Dvs, at lønnen skal fastsettes på samme måte for kvinner og menn og uten hensyn til kjønn (§5). Loven forbyr at stillinger lyses ledig for bare det ene kjønn med mindre det finnes åpenbar grunn for det. Ved ansettelse, forfremmelse, oppsigelse eller permittering må det heller ikke gjøres forskjell mellom kvinner og menn (§4). Overtredelse av loven kan straffes.
Likestillingsloven håndheves av et Likestillingsombud og en klagenemnd for likestilling. Lovens bestemmelser om likelønn kan være et nyttig redskap for å påpeke lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Men det kreves større og mer dyptgripende forandringer i samfunnet før det vil kunne bli gjennomført en reelt lik avlønning for arbeid utført av kvinner og menn. Kvinner må således settes i stand til å kunne opprettholde et sammenhengende yrkesengasjement, avbrutt av kortere eller lengre omsorgspermisjoner, mens mannen gjennom permisjonsordninger m.m. må overta en større del av ansvaret for barn og hjem. økt utdanning, opplæring og godskriving av ansiennitet for arbeid i hjemmet vil også være helt nødvendig for en utjevning av forskjellen mellom kvinners og menns lønninger.
Det er imidlertid grunn til å tro at en vesentlig forklaring på hvorfor det har vært så vanskelig å gjennomføre likelønn, ligger i det forholdet at mannen fortsatt betraktes som økonomisk forsørger, ikke bare av barn, men også av ektefelle. En forutsetning for at reell likelønn skal kunne gjennomføres, vil derfor være at mannen løses fra sitt forsørgeransvar, og at dette overtas av det offentlige. Dette betyr radikal økning av de økonomiske overføringene til barn og til den av ektefellene som er opptatt full dag i hjemmet med omsorgen for barn, syke eller eldre.
R.A.H.

Se også: Kvinnearbeid, Lavtlønnsyrke, Underhold.

Litteratur: Likelønnsrådets oppgaver og virksomhet. Vedlegg 3 til St.prp. nr. 1 (197 1-72) tillegg nr. 2. Likestillingsrådets virksomhet 1. periode (1972-76), november 1976. Kvinneyrkers lønnsplassering innenfor offentlig virksomhet, NOU 1974:47. Ot.prp. nr. i (1977-78).


Likelønnskonvensjon nr. 100
I 1951 vedtok ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjon) konvensjon nr. 100 om lik lønn for arbeid av lik verdi. Konvensjonen er ratifisert av 85 land, bl.a. de fem nordiske land. Norge ratifiserte konvensjonen i 1959.
Konvensjonen forplikter de landene som ratifiserte den til å fremme prinsippet om lik lønn for menn og kvinner for arbeid av lik verdi. Landene skal også sørge for at dette blir gjennomført i den grad det er forenlig med de metoder for fastsetting av lønn som er i bruk i de enkelte land (f.eks. lønnsfastsetting gjennom forhandlinger mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene). Gjennomføringen av likelønnsprinsippet kan ifølge konvensjonen skje ved hjelp av nasjonale lover eller forskrifter, ved kollektive avtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstakere eller ved en kombinasjon av disse forskjellige midlene.
En rekommandasjon (lik lønn nr. 90, 1951) supplerer konvensjonen, og foreslår en rekke tiltak som skal sikre at prinsippet blir gradvis gjennomført, bl.a. ved at det blir fastslått for alle statsansatte. Ifølge rekommandasjonen bør det om nødvendig settes i verk tiltak for å øke kvinnelige arbeidstakeres muligheter i arbeidslivet for å lette gjennomføringen av likelønn. Arbeidstakere av begge kjønn må få samme mulighet til yrkesrettleiing, yrkesopplæring og arbeidsformidling, og kvinnene må oppmuntres til å bruke disse mulighetene. En må få velferdsordninger og sosiale tiltak, særlig til hjelp for kvinnelige arbeidstakere med familieforpliktelser. Det må gjennomføres tiltak for å fremme likhet mellom menn og kvinner når det gjelder adgang til yrker og stillinger.
Konvensjonsteksten definerer ikke hva som er "arbeid av lik verdi", men viser til at en må foreta objektiv arbeidsvurdering (job evaluation) dersom det kan bidra til å gjennomføre likelønnsprinsippet. Begrepet "lønn" defineres som arbeidsvederlag i enhver form, kontanter så vel som naturalier, som arbeidsgiveren direkte eller indirekte skal betale arbeidstakeren.
"Lik lønn for arbeid av lik verdi" er med andre ord et prinsipp som går ut på å hindre diskriminering på grunn av kjønn. Utviklingen viser med all tydelighet at et slikt prinsipp for fastsetting av lønn ikke har vært tilstrekkelig til å avskaffe forskjellen mellom menns og kvinners lønninger.
R.A.H
.
Se også: Likelønn.


Likestillingsrådet
Likestillingsrådet ble opprettet av Stortinget i 1972. Rådet avløste det tidligere Likelønnsrådet som var opprettet i 1959, da Norge ratifiserte Likelønnskonvensjonen. Bakgrunnen for opprettelsen av Likestillingsrådet var ønsket om å se likelønnsproblematikken i en større sammenheng.
Likestillingsrådet fikk til oppgave å følge utviklingen i samfunnet og klarlegge forhold som motvirker likestilling, og foreslå retningslinjer for å rette på slike forhold f.eks. innen familieliv, skole, ervervs- og samfunnsliv. Rådet ble spesielt pålagt å overvåke om likelønnsprinsippet ble praktisert på de ulike tariffområdene. Rådet skulle ta initiativ til utredningsarbeid og opplysningsvirksomhet og likestillingsspørsmål og være et kontakt- og samarbeidsorgan for organisasjoner og publikum i likestillingsspørsmål.
Mandatet var omfattende uten at dette avspeilte seg i budsjettet. Rådet ble stilt i den utakknemlige situasjonen å få seg pålagt et omfattende ansvar som det knyttet seg store forventninger til, uten å få tilsvarende økonomiske ressurser.
Likestillingsrådet har hatt en viktig opplysningsfunksjon i arbeidet for å bedre kvinnens stilling. Det har behandlet klager der en part har følt seg urettferdig behandlet pga. sitt kjønn. Også gjennom uttalelser til offentlige utredninger, meldinger m.m. har rådet rettet oppmerksomheten mot sider som er viktige for likestillingen mellom kjønnene. Rådet har også fremmet egne forslag.
Rådet har aldri fått den innflytelsen mandatet skulle tilsi. I tillegg til et beskjedent budsjett, skyldes dette bl.a. at rådet er sammensatt av forskjellige interessegrupper (bl.a. LO og NAF). Det er et forum der ulike interesser kan bli hørt, men er lite egnet som et handlekraftig organ. Likestillingsrådets manglende markering av seg selv og av en samlet likestillingspolitikk må også sees i sammenheng med at den sittende regjeringen (Arbeiderpartiet) har vist likestillingsspørsmål større interesse. Nye reformer har derfor ofte vært fremmet direkte av departementer eller av regjeringen.
Likestillingsrådet har på ingen måte levd en bortgjemt tilværelse. Det var tvist om opprettelsen, og under dets korte levetid har det kommet flere forslag om større eller mindre endringer. Det alvorligste "angrepet" som hittil har vært rettet mot Likestillingsrådet var forslaget om en administrativ styrking av det familiepolitiske og likestillingspolitiske området. Forslaget gikk ut på at sekretariatet i Likestillingsrådet skulle innarbeides i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Selv om Likestillingsrådet formelt sett fortsatt skulle eksistere, ville en slik sammenslåing ha betydd en vesentlig innskrenkning av Likestillingsrådets oppgaver. Det viste seg å være stor motstand mot forslaget. Stortinget, unntatt Arbeiderpartiets representanter, gikk imot en slik sammenslåing. Likevel ble det vedtatt å opprette en egen familie- og likestillingsavdeling i Forbruker- og administrasjonsdepartementet.
Likestillingsrådet ble lovfestet i og med Likestillingsloven av 9.6.78, som fastsetter at det skal oppnevnes et Likestillingsråd og at mandat og antall medlemmer skal fastsettes av Stortinget. Mandatet har blitt begrenset i forhold til tidligere. Rådet skal ikke lenger utforme den offentlige likestillingspolitikken og heller ikke koordinere de offentlige myndighetenes innsats på området. Disse funksjonene er nå lagt til Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Dessuten skal klager på kjønnsdiskriminering nå behandles av likestillingsombudet. De viktigste arbeidsoppgavene for rådet er nå rådgivning overfor det offentlige, kontakt mellom organisasjonsliv og myndigheter, informasjon overfor ulike Institusjoner i samfunnet og overfor publikum og utredningsarbeid om likestillingsspørsmål. Rådet har fått redusert tallet på medlemmer til 7, hvorav én er fra LO og én er fra NAF.
Likestillingsrådet og likestillingsombudet har felles sekretariat med ombudet som leder (telefon: (02)11 90 90, Regjeringskvartalet).
R.A.H.

Se også: Likelønn, Likelønnskonvensjon nr. 100.

Litteratur: St.prp. nr. 1 tillegg nr. 2 (1971-72) om opprettelse av et råd for likestilling mellom kvinner og menn. St.prp. nr. 94 (1976-77) om en administrativ styrking av det familiepolitiske og likestillingspolitiske området. St.prp. nr. 81(1978-79) om mandat for og antall medlemmer i Likestillingsrådet.


Likevektssamfunn
Et likevektssamfunn er et samfunn i balanse som støtter seg på naturens egen balanse. Et slikt samfunn vil vare så lenge naturen gir menneskene eksistensmuligheter. Hvis en vil ha et samfunn som vil bestå over lang tid uten kriser, må en gå inn for et likevektssamfunn.
Begrepet "likevektssamfunn" må settes i sammenheng med økologien eller læren om samspillet i naturen. Vi oppfatter naturen som bestandig. Vi ser at naturen varer uendelig, bare med små forandringer innafor de tidsrommene vi kan ha oversikt over. Menneskenes makt over naturen er begrensa, vi godtar at det er den som styrer. Riktignok kan vi lage en ballong over de største byene og velge det været vi vil ha, men til tross for at det finnes intravenøs næring, velger vi å spise brød og drikke mjølk. Naturen er en akseptabel rettesnor for hva som er "naturlig", hva som skal være overordna.
Naturen er bestandig, men ikke uten forandringer. Både stoff og energi inngår i sykluser der elementene bindes til komplekse forbindelser for så å brytes ned til grunnformene igjen. Naturen har gjennom sin omsetting av materiale en evne til å holde balansen oppe. Små forandringer lar seg rette opp hvis de går inn i de naturlige kretsløpa. Fremmede stoffer, derimot, akkumulerer i systemet og stikker kjepper i hjula til syklusen. Dette kan overføres til et likevektssamfunn. Det er et samfunn som tåler små forandringer og inngrep.
Over lengre tid kan et naturområde forandre karakter og utvikle seg i en bestemt retning. Slike rekkefølger eller suksesjoner går mot et klimaks. Klimaksskogen trues av snauhogst og skogbrann, men vil ikke bringes tilbake til utgangspunktet uten større geologiske omveltninger. Slike variasjoner må en og kunne tillate i likevektssamfunnet.
Naturen brukes som forbilde for å bygge opp et stabilt, men dynamisk samfunn. En ser at de eksponensielle utviklingene i folketall, energibruk og forurensning er naturstridige (se art. Vekst). En veit at alle populasjoner (befolkninger) utenom mennesket innretter sitt antall etter næringstilgangen. Dette tyder på at mennesket og bør gjøre det.
Et likevektssamfunn kan ikke være kapitalistisk. Det kapitalistiske samfunnet bygger på et økonomisk overskudd som forplanter seg til alle deler av det og krever vekst. Utviklingstendensen i et likevektssamfunn følger ei horisontal linje, med svingninger på begge sider av denne.
Alle samfunn som baserer seg på naturens produksjon er i likevekt. Eksempler på likevektssamfunn er indianere, nomader, samer og eldre bondekulturer i Norge. Norge er i dag avhengig av naturens produksjon (mat), men baserer seg på produksjon i andre land (skyggeareal) og at andre har det dårligere enn den norske befolkningen. Norge stjeler arbeidskraft og mat. Denne ulikheta gjør at en kan ha goder. En utjamning av de globale forskjellene trenger ikke bety noen senkning av levekåra, men det kan være snakk om andre levekår. Sjølberging er et sentralt stikkord for likevektssamfunnet.
Prinsippene om likevektssamfunnet får ringvirkninger på alle områder. Ressursbruken og utforminga av teknologien knyttes til den bosettinga og det beslutningssystemet som tjener et stabilt, men dynamisk samfunn. Et likevektssamfunn er ikke et framtidssamfunn, men et samfunn som har ei framtid.
L.Y.



Liljencrantz, Jaquette
Liljencrantz (1845-1920), svenskfødd baronesse, kvinnepolitisk aktiv i det danske sosialdemokratiet i 1870-åra.
Jaquette Liljencrantz voks opp i ein fornem svensk adelsfamilie der det rådde hardhendte pietistiske prinsipp i oppsedinga. 24 år gammal gjorde ho opprør, særleg mot den formyndarhaldninga brørne viste henne, og flykta til København der ho slo seg ned. Der forelska ho seg i ein norsk student, Anton Gjerding. Forholdet fekk følgjer, og ho måtte reise til Tyskland for å få barnet adoptert bort; det døydde elles kort etter fødselen.
For studenten var "problemet" nå ute av verda. Da han ikkje lenger svarte på breva hennar, reiste ho til han i Bergen. Anton Gjerding avviste alle forsøk på kontakt frå Jaquette Liljencrantz. Fortvila ga ho ut eit teaterstykkje om dei ("Anton Gjerdings forhold"), som vekte ein del oppsikt. I Oslo trefte ho seinare Aasta Hansteen (sjå art. Hansteen, Aasta), som støtta henne i saka hennar.
Opphaldet i Noreg gjorde Jaquette Liljencrantz meir oppteken av kvinnespørsmålet. I 1875 reiste ho tilbake til Sverige, der ho ved eit tilfelle fekk fatt i nokre nummer av den danske avisa "Social Demokraten". Der stod det fleire artiklar om kvinnesaka, truleg skrivne av Louis Pio, ein av grunnleggjarane av det danske sosialdemokratiske partiet (sjå art. Pio). Ho reiste straks til København, oppsøkte Pio og spurde han rett ut - ifølgje sjølvbiografien - korleis sosialdemokratane stilte seg til kvinnespørsmålet. Da han svarte at man "tilkendte kvinderne fuldstændig lighed", var hennar reaksjon at så vil jeg være socialdemokrat og medlem av jeres parti.
Liljencrantz skreiv etter dette om kvinnespørsmål i "Social-Demokraten" under pseudonymet "Medea". Mellom anna hadde ho eit par artiklar om den einslege mora si stilling, som seinare vart skrivne om til skodespel. Dessutan gjekk ho aktivt inn i arbeidet i "Den frie kvindelige Forening". Foreininga var danna i 1873 for å samle inn pengar til dei fengsla arbeidarførarane, men etter kvart gjekk arbeidet meir i retning av kvinnesak og sosialisme. Dei heldt mange møte, der m.a. Liljencrantz talte, og dei danna avdelingar i ulike provinsbyar.
I 1876 vart foreininga knytt direkte til partileiinga ved at Liljencrantz fekk plass der. I juni same året var den første vanlege partikongressen, den såk. Gimle-kongressen. Tre av utsendingane var kvinner, og ei av dei var Liljencrantz. Det var ved dette høvet ho vart vald inn i partileiinga.
"Soclal-Demokraten" vart råka av den økonomiske krisa i andre halvdelen av 1870-åra. For å klare den vanskelege situasjonen lånte Pio, som var blitt meir isolert i partiet, ein større sum pengar av Liljencrântz - ein sum som ho ikkje syntest å ha større sjansar til å få att etter at Pio flykta til Amerika våren 1877. Samtidig lyktest motstandarane hennar i å presse henne ut frå den stillinga i bladet som hadde vori ein føresetnad for lånet.
Etter dette var Liljencrantz i opposisjon til partiet, som meir og meir hadde slått inn på ei pragmatisk linje. Samtidig såg diskusjonane om kvinnespørsmål og kvinneaktivitetar ut til å gli heilt ut i mørkret.
Liljencrantz var bitter over handsaminga ho fekk. Det viste seg tydelegast - og for siste gong - i dei åtaka ho kom med i bladet "Den ny socialist" mot dei to sosialdemokratiske kandidatane til valet i 1884. Ein av motkandidatane, høgremann og pro- fessor Goos, vart ikkje utsett for dei samme harde åtaka. På eit møte like oppunder valet vart det avslørt at Goos hadde støtta bladet økonomisk. Liljencrantz hevda i ein leiar at han ikkje hadde hatt nokon innverknad på innhaldet i bladet. Dei to sosialdemokratane vart valde inn i riksdagen, og like etter gjekk "Den ny Socialist" inn.
Liljencrantz trekte seg nå heilt ut av politikken. Ho gifta seg med Wilhelm Rasmussen, medredaktør av bladet, og dei fekk ein son. I 1894 døydde mannen hennar, og i mange år levde ho i små kår med barnet sitt. I 1898 betalte det danske sosialdemokratiet attende dei pengane ho hadde lånt Pio i 1877.
T.Li.


Litteratur: T. Nerman: Jaquette Liljencrantz. Ett romantiskt kvinnoöde, Stockholm 1965.


Linjegods AS
Data for 1977:
Opprettet: 1972
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Varetransport
Antall ansatte: 1403
Salgsinntekt: ca. 660 millioner kroner (1978)
Aksjonærer: NSB 47,5 %, Rutegods AS 47,5 %, Thagaard Investment AS 5,0 %
Aksjekapital: 10 millioner kroner
Styreformann: Knut Skuland
Administrerende direktør: Viggo Johannessen

Transportselskapet Linjegods AS ble opprettet for å forsøke å samordne den såk. stykkgodstransporten i Norge ved et samarbeid mellom jernbane, trailer og rutebilselskap og en del av kystruteselskapene. En hovedmålsetting med å opprette Linjegods var at underskuddet i stykkgodsmarkedet skulle vendes til overskudd.
I planleggingsfasen av selskapet var ledelsen i Norsk Jernbaneforbund opprinnelig motstandere av å opprette Linjegods fordi det kunne true jernbanens og jernbanearbeidernes stilling. Men etter at Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten våren 1971, snudde ledelsen i Norsk Jernbaneforbund helt og støttet opprettelsen. Formannen i Jernbaneforbundet ble medlem av styret i Llnjegods, og saken ble ansett som løst i og med at et flertall sluttet seg til Linjegodsavtalen på Jernbaneforbundets landsmøte i november 1972. På det tidspunkt var hele opplegget for selskapet allerede ferdig og landsmøtets behandling av saken ren sandpåstrøing.

økonomi og eierstruktur
Selskapet har siden starten operert med et overskudd. Dette overskuddet er imidlertid delvis fiktivt. Linjegods kjøper personale og tjenester fra NSB til kunstig lave priser. Leiepersonalet fra NSB blir en slags salderingspost. Jo dårligere trafikkutviklingen er ved Linjegods og jo mer lønnskravene fra arbeiderne i selskapet øker, desto større andel av de økonomiske belastningene blir lagt over på Statsbanene. Følgelig har ikke Linjegods AS maktet å opprette bedriftsøkonomisk overskudd i noen egentlig forstand.
NSB fungerer som et slags leiefirma overfor Linjegods AS. I løpet av tiden fram til 1981 må jernbanepersonalet enten gå over i Linjegods eller tilbake til NSB. I 1981 er det forutsatt at alle jernbaneterminaler i landet skal være overtatt av Linjegods AS.
Ved dannelsen av Linjegods skjedde det en endring av eiersammensetningen på stykkgodssektoren i Norge. Familien Thagaard, eiere av tidligere Godscentralen AS trakk seg tilbake fra jernbanemarkedet og ble sittende igjen med 5 % av aksjene i det nye selskapet. Staten gikk via NSB inn med 47,5 % av aksjekapitalen og de resterende 47,5 % ble tildelt Norsk Rutebileierforbund.

Samfunnsmessige konsekvenser
Opprettelsen av Linjegods har ført til nedlegging av "ulønnsomme" stasjoner ute på bygdene, økt pendling for jernbanepersonalet, økt bruk av tungtransport på bekostning av jernbanen og sterk forhøyning av takstene for transport til utkantstrøk i Norge. På lengre sikt vil etableringen av Linjegods være et redskap i statens monopoliseringsframstøt innen langtransporten i Norge. Dette skjer bl.a. gjennom den nye samferdselsloven av 1976. Eiere av en enkelt lastebil vil i mange tilfeller bli tvunget inn i Linjegods for å få fortsatt konsesjon. Denne monopoliseringen vil kunne forhøye de allerede ugunstige fraktratene for bygdesamfunnene, og dessuten føre til en ytterligere opptrapping av trailertransport på bekostning av jernbanen.

Trivsel
Trivselen ved Linjegodsterminalene rundt om i landet har vært heller dårlig. Et svært høyt arbeidstempo ved siden av mangelfullt teknisk utstyr og lave lønninger har dannet grobunn for betydelig misnøye mellom ledelsen og arbeiderne. Våren 1976 gikk arbeiderne ved godsterminalen på Alnabru, landets største jernbaneterminal, til en streik som skulle få store politiske og økonomiske følger. Ridende politi ble brukt mot arbeiderne som streiket for bedre lønnsforhold. Gjennom en rekke spesielle aksjoner søkte ledelsen ved Linjegods å gi inntrykk av at streiken ikke hadde noen støtte ved andre terminaler i landet. Resultatet av streiken ble likevel at de ansatte fikk et lønnstillegg, selv om dette tillegget var noe mindre enn man hadde krevd. Foruten selve lønnsforholdene var det også en rekke andre forhold som utløste denne omfattende arbeidskonflikten. Helt siden Alnabruterminalen ble åpnet i januar 1976, hadde det vært en konstant underbemanning ved bedriften. Selv om personalet hadde påpekt dette overfor bedriftsledelsen, hadde lite blitt gjort for å bedre arbeidsforholdene for godsekspeditørene.
H.G.